Kategoriarkiv: mistanker

Når oppturer og nedturer blir sykelige

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Neste onsdag begynner jeg utredninga for bipolar 2 lidelse. Dette innlegget betyr altså ikke at jeg har fått diagnosen, selv om jeg snakker om temaet: Det er bare et forsøk på å forklare hvorfor jeg har mistanken i det hele tatt.

Veldig ofte føler jeg at jeg må forklare ovenfor andre hvorfor jeg mistenker at jeg kan være bipolar. For eksempel har jeg forsøkt å forklare det sykelige for mamma flere ganger, men jeg vet ikke om det jeg prøver å fortelle har sunket inn.

Greia er at alle har jo oppturer og nedturer i livet – og alle skal ha det; det er normalt. Alle har, eller kommer til å oppleve mørke perioder i livet. Disse er ikke nødvendigvis så mørke og langvarige at de blir depresjoner, riktignok. Likedan har alle, eller kommer til å oppleve perioder i livet der alt går på skinner og livet smiler til en. For friske, normale mennesker er kontrasten mellom de mørke og lyse periodene ikke så veldig stor. Man beveger seg ikke så veldig langt vekk fra det stabile, normale stemningsleiet. I de mørke periodene er ting kjipt, ja – men det er ikke så beksvart og håpløst som en depresjon oppleves å være. Og, de lyse periodene er gode, man føler seg bra og livet er lett å leve, men man har likevel bakkekontakt og hodet i water – man veit hva man driver med.

Hos meg har kontrasten mellom oppe og nede vært ganske stor. Jeg har sannsynligvis hatt flere nedturer enn oppturer, så jeg er på en måte vant til pessimisme og tunge tider. For meg – personlig – har det vært oppturene som har gjort at jeg har følt meg unormal – syk. Jeg er klar over at dette kan høres fryktelig pessimistisk og sært ut, men la meg forsøke å forklare hva jeg mener.

Jeg bruker en skala for å følge litt med på humørsvingningene mine, slik at jeg kan være forberedt. Skalaen går fra -5 til +5; -5 representerer en tung depresjon, og +5 representerer en full hypomani (hypoman fase). I mangel på bedre begreper, bruker jeg disse selv om jeg ikke har diagnosen bipolar. Jeg forstår hva de begrepene innebærer og betyr, og derfor er de lettere å forholde seg til.

På skalaen er 0 et «normalt stemningsleie» – jeg bruker også 0 som «normal» når jeg snakker om meg selv og mine humør, men jeg pleier også å si at jeg gjerne er på minussida av 0-tallet. Et eller annet sted mellom 0 og -1 er min normale tilstand – der jeg føler meg komfortabel og normal – ikke deppa, ikke koko, bare meg selv.

Min forrige skikkelige opptur, det vil si hypomane fase, og kanskje også min eneste hittil, varte alt i alt i omtrent 7 måneder. Jeg var ikke like koko hele tida, men jeg var merkbart mer «oppe» enn det som er normalt for meg. For å sette det litt i perspektiv: En «normal» opptur for en frisk person plasseres gjerne på +1 på skalaen. (Tilsvarende «normal» nedtur på -1.) -1 til +1 på skalaen er innafor «normalspekteret» i stemningsleie.

Som nevnt varte oppturen min i omtrent 7 måneder. I løpet av disse var jeg aldri under +3 på skalaen. Jeg var i veldig godt humør, altså… På +3 følte jeg meg frisk og fin, hadde (veldig) god selvtillitt og verden smilte til meg.

Innimellom hadde jeg også kortere perioder på 2-3 uker i slengen hvor humøret skøyt fart opp i +5 og jeg var helt spinnvill. Plutselig var jeg verdensmester i alt, og alle rundt meg var så innmari treeeige. De gikk treigt, de snakka treigt, de brukte en og en halv evighet på å svare på noe jeg mente var enkle spørsmål, og så videre. Jeg gjorde en hel masse dumt jeg ikke vil gå inn på her da jeg var der oppe og var lykkelig uvitende til det hele – jeg var jo best! Og kulest! Og… !

Så, hvis 0 er normalen, er det kanskje ikke så rart at jeg føler meg litt unormal og sykelig når jeg er oppe i +5-sjiktet og er helt bajas. Vel – når jeg er der oppe og fjaser, så føler jeg meg jo helt fin – det er etterpå, når jeg daler ned på 0 igjen, at jeg ser tilbake og sliter med å kjenne meg selv igjen: Det er som å se en annen person – og det er skummelt av og til. Er heller ikke så rart at verden virker litt vel dyster og mørk når jeg synker ned til -5. Når jeg er der nede virker absolutt alt håpløst – jeg ser intet lys i enden av tunnellen, på en måte.

 

Jeg kan ha lange perioder der jeg holder meg ganske stabil og rundt 0 – i normalspekteret – dårlige dager er sjelden mørkere enn -1 og gode dager er sjelden over +1. Men, av og til kommer perioder der jeg er i den ene eller andre enden av skalaen. Jeg er på en av polene.

Jeg håper at dette kan kaste litt mer lys over hva jeg mener når jeg sier at oppturene og nedturene mine er litt mer ekstreme enn det som er normalt. Som sagt, oppturer og nedturer er noe alle har, men kontrasten mellom disse er større hos meg enn hos mange andre, virker det som – og derfor mistenker jeg at jeg kan være bipolar.

Jeg følte at det var lettere å forklare intensiteten av oppturene og nedturene mine ved hjelp av skalaen – lettere for andre å forstå. Håper jeg hadde rett.

«Ønsker du deg en diagnose?»

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Mamma leser bloggen min, tydeligvis. (Hei Mamma!) Og etter en lengre telefonsamtale forleden kom hun med følgende befaling: «Vær forsiktig med hva du legger ut på bloggen! Tenk deg om.» Jada, Mamma – jeg er forsiktig med hva jeg skriver på bloggen, jeg blottlegger meg ikke helt. Jeg legger ikke ut informasjon jeg anser for å være for privat for allmenn skue.

Jeg har tatt et bevisst valg: Jeg er åpen og ærlig om alt dette av flere grunner – jeg får tidvis tilbakemelding på det jeg skriver, jeg får råd og tips, jeg har fått masse hjelp gjennom å lese andres blogger, og jeg håper at kanskje noe av det jeg skriver her på min blogg kan bidra på samme måte for noen andre igjen. Pay it forward.

Det fins folk der ute som veit hvem jeg er og som leser denne bloggen, og jeg er klar over dette. Mitt ønske er selvsagt at bloggen kan gi de litt mer innsikt i hva det vil si å være meg. Det er ikke alltid regnbuer og enhjørninger, men det er det av og til. Og ja, det er mulig å navigere seg fram til denne bloggen via andre instanser på internett, men akkurat det bekymrer meg ikke så veldig – en må være veldig iherdig for å gjøre nettopp det, og de som virkelig vil finne fram til den, gjør det – uansett om jeg har gjort det lett eller vanskelig for dem.

Min blogg, mine tanker, mine ord – mitt valg.
Jeg veit hva jeg driver med.

Litt senere i samtalen kom Mamma også med overskriftsspørsmålet – «ønsker du deg en diagnose?» Dette gjorde meg både betenkt og irritert. Betenkt fordi jeg lurte på om det faktisk var det jeg ville ha, og irritert fordi det virka som om hu mente at det var bare derfor jeg oppsøkte psykolog i første omgang.

Det er ikke til å komme bort i fra at jeg behøver hjelp til å takle det som foregår i hodet mitt, om det vil innebære en diagnose eller ikke veit jeg jo ikke her og nå, men jeg har mistanker – og jeg vil ha svar. Noe er ikke helt som det skal være, det er jo angstanfallene (ja – flertall) en tydelig indikasjon på. På grunn av disse angstanfallene dro jeg til legen – nok var nok – og ba pent om å bli utreda for angst. Planen min da var å få en fot innafor, komme i samtale med en eller annen, bli utreda for angst, og samtidig nevne for vedkommende rotet ellers i toppetasjen – kanskje jeg burde utredes for mer enn bare angst? Planen var bra, den – men dessverre ble søknaden om utredning avslått, så jeg fikk aldri satt den planen til livs.

Derfor, tenkte jeg som så at det muligens hadde mer slagkraft hvis jeg hadde forhørt meg med en fagperson angående rotet, og hørt hva en fagperson hadde å si i saken. Var mistankene mine noe jeg burde ta tak i? Hos psykologen (en privatpraktiserende, sådan) fikk jeg fortalt alt, ikke bare detaljen om angstanfall, men alt rotet ble dratt fram. Og ganske riktig – psykologen sa seg enig i at mistankene burde kanskje utredes nærmere – slik at jeg i det minste visste.

Å få en diagnose vil innebære å få svar på en haug spørsmål som kverner rundt i toppetasjen. Selvsagt er det jo flott hvis jeg ikke får en diagnose; det er jo kanskje det beste. Problemet er bare da at jeg er tilbake i uvissheten hvis det skjer. Så – ja. På en måte ønsker jeg meg en diagnose. Diagnose = svar. På en annen side vil jeg bare ha svar, jeg vil bare vite om det er noe not quite right i hodet mitt – for det kjennes vitterligen slik ut. Svar i seg selv innebærer ikke nødvendigvis en diagnose.

Så – ønsker jeg meg en diagnose?
Sånn egentlig?

…nei, jeg ønsker ikke å være psykisk syk.

Men nå har det seg sånn at jeg mistenker at jeg kan være nettopp det, og da vil en diagnose være til stor hjelp når det gjelder hvordan jeg skal takle tilværelsen. Hvis jeg har en diagnose, vil jeg også ha lettere for å forklare hva ståa er hvis det skulle bli nødvendig.

Sånn som det er nå, er det som et puslespill som mangler biter, og jeg vet ikke hvordan bitene som mangler ser ut.

Jeg famler – leter i mørket etter svar – etter lysbryteren.

Om Hypomani & Meg

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Jeg vil presisere at jeg foreløpig ikke har en diagnose, og kan derfor ikke påberope meg «å være bipolar». Dette innlegget er ment som en tankevekker – mest til meg selv.

Jeg begynte å mistenke at noe kunne være i gjære for noen år siden, da jeg var i en bølgedal som tilsynelatende aldri tok slutt. Jeg var nok aldri «skikkelig deprimert» – men jeg var akkurat langt nok nede i mørket til å ikke orke hverdagen som sådan. Jeg var (og er) også av typen som ikke gjorde noe med saken på daværende tidspunkt fordi jeg skulle jo bare ha det jævlig, jeg – det var meninga, det. Jeg brukte store deler av tiden på å sove, eller bare være på hybelen og gjøre ‘ingenting’. Jeg var heller ikke like deprimert hele tiden dette pågikk, men jeg kom meg liksom aldri helt opp av kvikksanda. Jeg var konstant sliten og tiltaksløs. Orka ingenting, isolerte meg selv fordi jeg ikke orka å være rundt andre.

Og så – snudde det. Dramatisk. Helomvending. Full 180. Jeg hadde en flere måneder lang fest, virka det som. Og der igjen, jeg var ikke totalt propell hele tiden i løpet av de månedene, men jeg var mer oppstemt, mer optimistisk, langt mer sosial, og gjorde en hel masse ting jeg normalt sett sannsynligvis ikke ville ha begitt meg ut på.

Selvsagt tenkte jeg ikke noe mer over saken der og da, jeg var jo endelig kommet meg opp av kvikksanda og livet var fantastisk! Ingenting feil med meg, nei! Derimot ble jeg litt i tvil når denne bølgetoppen – for å fortsette metaforen – begynte å dale igjen. Hva hadde jeg gjort? Hva hadde jeg egentlig holdt på med? Det var noe som skurret med det hele, noe som ikke var helt …vel, meg.

Nysgjerrig av natur, konsulterte jeg Google og Wikipedia, og gravde fram artikler og andre skriverier om alt tenkelig mellom himmel og jord innen psykiatri og mentale lidelser av ymse slag. Etter å ha lest en liten håndfull artikler om Bipolar (2) lidelse, kjente jeg meg igjen i mesteparten av det jeg leste. Her var det ugler trippende i måsan. Jeg leste om diagnosekriterier og stemningsstabiliserende medikamenter, og om elektrosjokkterapi i ekstreme tilfeller av Bipolar 1 lidelse. Jeg leste og leste, til jeg blei blå i trynet.

Hvilket bringer meg til innleggets tema: Hypomani (og meg).
I løpet av lesegildet snubla jeg over et par sjekklister, en for depresjon og en for hypomani. Jeg vil anta at disse sjekklistene inngår i diagnosekriteriene, uten at jeg skal påstå at det er tilfelle.

Her er en lignende sjekkliste, for hypomani, knabba herfra. Jeg har uthevet de punktene som gjaldt for meg i det jeg nå tror var en hypoman fase:

    Behovet for søvn er redusert
    Man føler seg mer energisk og aktiv
    Selvtilliten er større
    Man liker arbeidet bedre
    Man er mer sosial (ringer flere, går mer ut)
    Man har et ønske om å reise mer eller reiser mer
    I trafikken kan en kjøre fortere eller ta flere sjanser
    Pengeforbruket er høyere eller for høyt
    Man tar flere sjanser i det daglige
    Den fysiske aktiviteten er øket
    Man planlegger flere aktiviteter eller prosjekter
    Man føler seg mer kreativ
    Man føler seg mindre sky eller hemmet
    Klesvalget kan være mer fargerikt eller uvanlig, evt. og annerledes bruk av sminke
    Den seksuelle lysten er øket
    Man kan flørte mer
    Man kan snakke mer
    Man kan tenke raskere
    Fortelling av morsomme historier eller vitser forekommer oftere
    Ting blir gjort mye raskere og/eller lettere
    Mer utålmodig
    Andre kan oppleve vedkommende som slitsom eller irriterende
    Man kan komme lettere i krangel
    Humøret er bedre og/eller man føler seg mer optimistisk

I en av diagnosekriterie-artiklene jeg leste stod det at man måtte ha minst 3 av symptomene i en periode på minst 4 dager. Javel…? Jeg hadde 19 av mulige 24 (hvis vi tar utgangspunkt i lista over) symptomer i en periode på bortimot 7 måneder, riktignok med varierende grad av intensitet. Sagt på en annen måte: I løpet av de om lag 7 månedene dette pågikk hadde jeg til enhver tid 3 eller flere av symptomene på lista. Noen ganger var jeg mer kreativ, andre ganger var jeg festens midtpunkt, og andre ganger igjen satt jeg oppe hele natta fordi jeg ikke var det minste trøtt og krangla så busta føyk med en eller anna stakkar på MSN eller lignende.

Men, fordi jeg ikke var manisk på noe tidspunkt, var det vel egentlig ingen som merka noe unormalt heller. Jeg bodde på hybel i et hus med seks andre på omtrent samme alder i perioden. De merka ikke noe, selvsagt. Hadde jeg derimot ennå bodd på hybelen jeg bodde på da jeg var deprimert et par år tidligere, med de samme folka, så hadde nok de reagert kraftig.

Når jeg ser tilbake på de to periodene nå, er det som om jeg ser to vidt forskjellige personer. Den første jenta går bare i svarte klær, hun ser alltid trist ut, og tilbringer mesteparten av tida på rommet sitt. Hun gråter mye, og føler seg tilsidesatt, uverdig, som en taper. Den andre jenta er den rake motsetning. Hun går i veldig korte skjørt og trange topper på fest, hun ler og snakker med alle, hun er litt ekshibisjonist av seg, og hun tar sjanser, hun får merkelige innfall og har plutselig hanekam, hun skriver, tar bilder, synger, hun er effektiv og kreativ, hun er den fødte vinner.

De som kjenner den første jenta ville sannsynligvis ikke ha kjent igjen den andre jenta, og omvendt – de som kjenner den andre jenta ville nok ikke tro at hun også er den første. Det er en skremmende, og fascinerende tanke. Et eller annet sted i mellom disse to er jeg. Den egentlige, «normale» jeg, mener jeg.

Følgelig blir spørsmålet jeg stiller meg selv hver morgen mens jeg stirrer på det trøtte trynet i speilet:
Hvilken av jentene er du i dag?

Mistanker: Bipolar lidelse (type 2)

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Dette er en serie innlegg der jeg forteller om mine egne mistanker angående det i hodet mitt, og hvorfor jeg har disse mistankene. Dette er altså ikke selvdiagnostisering, men mer en lufting av ideer.

I forrige innlegg prøvde jeg å forklare hvorfor jeg mistenker at jeg kan være, eller har vært, deprimert. Dette innlegget er stort sett en slags forlengelse av det forrige, i så måte. Som de fleste andre har også jeg oppturer og nedturer. Greia er at jeg har hatt noen langvarige nedturer, og korte avbrekk med oppturer innimellom disse – men spennvidden mellom de to er ikke så ekstrem. Derfor mistenker jeg at hvis det skulle vise seg at jeg er bipolar (etter utredning og diverse), så er det nok bipolar type 2 det er snakk om, altså hypomani, eller «mild mani», og depresjoner. Når jeg føler meg «normal» er jeg smått pessimistisk, men mest apatisk til det aller meste.

Typisk for oppturene, og også en av grunnene til at nettopp denne lidelsen er mistenkt, er mer uforsiktighet, først og fremst med pengebruk, men også andre ting… Jeg blir merkbart mer rastløs, om enn kanskje ikke fysisk, men psykisk – jeg får gode ideer og begynner på flere prosjekter samtidig (som jeg aldri fullfører) – det er som om tankene løper av sted og resten av meg ikke henger med i svingene. Er også i disse oppturene jeg får halvveis tullete ideer, som for eksempel ei liste jeg laga i en slik periode der jeg skrev ting jeg ville gjøre før jeg døde. På den lista står det ting som hoppe i fallskjerm (tandem), hoppe i strikk, å svømme med haier, å kjøre motorsykkel på bane skikkelig fort, og andre slike potensiellt farlige ting.

Mot slutten av det jeg tror var en depressiv periode i studietida mi følte jeg at jeg ikke levde livet mitt nok – jeg var altfor forsiktig av meg, og tok aldri sjanser. Jeg fikk det for meg at jeg skulle begynne å leve mer, og vips hadde jeg skrevet lista jeg nevnte over. Omtrent på samme tid hadde jeg også flere parallelle jobber jeg sjonglerte, og var rimelig effektiv i så måte. I mitt hode var det bare for å få håva inn nok penger til mat og husleie, men nå i etterkant har jeg lurt litt på om det var bare det som lå til grunn. Jeg mistenker selv at dette var en hypoman periode. Jeg var noe mer uforsiktig enn normalt, jeg begynte på nye prosjekter og ideer til stadighet uten å fullføre dem, jeg var rett og slett mer glad over lenger tid enn normalt.

På grunn av denne mistanken vil det tidvis være innlegg på denne bloggen merket med «humørdagbok» – rett og slett for å dokumentere oppturene og nedturene. Slike innlegg kommer også på bakgrunn av mistankene mine om depresjon. Det henger jo litt ihop, føler jeg.

Mistanker: Depresjon

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Dette er en serie innlegg der jeg forteller om mine egne mistanker angående det i hodet mitt, og hvorfor jeg har disse mistankene. Dette er altså ikke selvdiagnostisering, men mer en lufting av ideer.

Jeg er pessimistisk av natur. Det har jeg alltid vært – tror jeg, da. Så lenge jeg kan huske har jeg vært den som trekker fram det eventuelle negative i enhver gitt situasjon. Jeg tror også at jeg har vært deprimert minst én gang i livet – men der igjen, når man er konstant negativ, og spesielt til seg selv, er man jo ikke deprimert. Mine små fislete problemer er ikke alvorlige nok til at jeg kan være deprimert – slutt å tull! Etter flere år med mobbing hadde jeg fått det for meg at jeg var null verdt, og tankegangen min ble mer og mer vinklet i den retningen.
Du er ingenting, du er ikke verdt en dritt – gi opp.

Sånn i ettertid har jeg vel innsett at det ikke var direkte normalt for en 14-15-åring å gråte seg selv i søvn flere ganger i uka med innbildte katastrofetanker om hvordan livet kom til å bli hvis Mamma og/eller Pappa døde. Hvem skulle ta seg av meg? Hvor skulle jeg bo? Hvem skulle jeg prate med? Jeg fantaserte om varianter av ulykker der en eller begge foreldrene mine døde. Jeg følte meg alene i disse dommedagstankene, jeg følte meg alene overalt.

Da jeg var 14 ble jeg fortalt at jeg var for stygg, feit og dum til å fortjene å leve. Jeg burde rett og slett ta selvmord. Snaue minuttet etter tilbød personen seg å «hjelpe meg» med dette… Riktignok var dette noe som ble ytret på internett, i form av chatting på IRC, men det stakk likevel. Personen var en bekjent av de verste mobberne på ungdomsskolen der jeg gikk, så han visste hvem jeg var – men jeg ante ikke hvem han var. I god tro om at det denne personen sa (dvs, skrev på irc) måtte jo være sannheten tusla jeg ned på stua og raida barskapet til Pappa. Fant meg ei flaske blank sprit som smakte helt forjævlig – gin. Det ble (heldigvis) bare med den ene slurken og tilhørende «æsj-grimaser». Jeg ville ikke ta meg selv av dage, jeg ville bare døyve smerten… hvis jeg aldri våkna igjen var det bare en kjærkommen bonus.

Var heller ingen lystig tid som student, ironisk nok de årene av livet der man liksom virkelig skal leve i stor stil og ha det gøy. Jeg, derimot, hadde perioder i disse fire årene der jeg regelrett sleit med å komme meg ut av dynene og på forelesning – jeg så bare ikke vitsen. Jeg kom jo aldri til å få noen jobb etterpå uansett, det hele var bare bortkasta tid, penger og krefter. Det hjalp heller ikke på humøret at jeg sleit med å henge med akademisk, og strøyk flere eksamener enn jeg bestod. På toppen av det hele fikk jeg ikke mer lån fra Lånekassa fordi jeg hadde strøket og tatt opp igjen for mange fag, og lå for langt etter. Jeg var på kollisjonskurs med nesten alt og alle rundt meg, og brukte store deler av dagen på å sove – og store deler av natta til å være våken. Jeg sleit skikkelig med å sovne til «rett tid» om kvelden, selv om jeg la meg klokka 23. Jeg lå som regel til klokka blei 05 om mårran, uten å få sove, og når jeg endelig fikk sove – sov jeg skrekkelig dårlig.

Helt fra jeg var ganske ung har jeg følt at jeg aldri er bra nok, uansett hva jeg gjør. Nå skal ikke jeg legge skylda på foreldre og andre, her, men når man vokser opp i et hjem der begge foreldrene er smarte akademikere med ditto forventninger, kan det være ålreit å få høre en gang i blandt at man har gjort noe bra. Særlig i akademisk sammenheng. Men, nei… ikke heime hos oss. Jeg kommer stolt hjem fra skolen med toppkarakter på en prøve, og får påpekt skrivefeil i et av svarene. Etter en stund gir jeg opp kampen, og bare går på autopilot i skolesammenheng.

Vi var / er heller ikke en familie som viser eller snakker så veldig om følelser og sånn. Dette var egentlig aldri noe jeg tenkte over, før i voksen alder, men jeg tror kanskje at jeg hadde takla en del ting litt bedre om jeg hadde fått høre heimefra at noen var glad i meg. Jeg tror ikke jeg fikk høre de ordene (av Mamma) før jeg selv var blitt voksen, det vil si – over 20 år gammal – i påska i år. Skal også nevnes at jeg kunne snakke med Mamma om absolutt alt mellom himmel og jord – hun var – og er – min beste venn, og i mange år var hun også min eneste venn.

Depresjon gir meg ingen direkte synlige fysiske symptomer – bortsett fra at jeg ser trist ut og griner uten grunn, er trist uten grunn, greier ikke å sette ord på hvorfor jeg føler meg som dritt, jeg bare gjør det, og så videre. Jeg har tidligere lurt på hvor grensa går for hva som kan kalles en depresjon – for alle har jo oppturer og nedturer i livet, men slett ikke alle er deprimerte. Jeg har vel egentlig bare skøvet ideen vekk og ikke gjort noe med den tidligere. Nå er jeg lei av å føle meg utslitt av tankekaoset og dysterheta som henger over meg, og som jeg tilsynelatende aldri blir kvitt.

Mistanker: Angst

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Dette er en serie innlegg der jeg forteller om mine egne mistanker angående det i hodet mitt, og hvorfor jeg har disse mistankene. Dette er altså ikke selvdiagnostisering, men mer en lufting av ideer.

Da jeg var yngre hadde jeg store aversjoner mot å snakke i telefonen med folk jeg ikke kjente. Jeg så aldri på dette som en form for angst, siden jeg gjorde det hvis jeg måtte – jeg likte det bare ikke noe særlig. Rundt påsketider i år opplevde jeg noe jeg selv vil karakterisere (etter litt research) som et angst- eller panikkanfall. Det var ikke et fryktelig alvorlig et, tror jeg, men det var ille nok til at jeg aldri ble den samme igjen.

Jeg tenkte med meg selv at jeg skulle be fastlegen min om henvisning til psykolog på bakgrunn av hendelsen, men jeg kom aldri så langt. Det gikk bedre ei god stund, og jeg var bare litt mer obs på muligheten for at det kunne skje igjen.
Så fikk jeg noe som ligna litt, men som var langt mildere, i begynnelsen av juli – godt mulig det var en tilfeldighet – men da hadde jeg fått nok.
Time til lege ble bestilt, og henvisning til psykolog ble jeg lovt.
Siden dette er noe som gir fysiske symptomer er mistanken ganske grei.

Nå går jeg og venter på brev fra psykologen om at jeg har fått time.
I denne ventetiden prøver jeg å loggføre eventuelle symptomer som måtte melde seg – noe som er litt slitsomt, siden det går og kverner i hodet på meg dag ut og dag inn.
Men, må man så må man.