Stikkordarkiv: norsk helsevesen

Kjære Jens

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Ja, jeg sikter høyt – jeg er klar over dette. Likevel føler jeg at det umulig kan skade – medblogger til medblogger – å lufte en og annen tanke her ute på det Store Internettet. Mest sannsynlig stopper dette hos deg, hvis du leser, da vel å merke. Uansett, hvis nå dette skulle fatte interesse må du gjerne spre det glade budskap. Det er bare hyggelig, det. Og det kan umulig gjøre saken verre å belyse dette temaet.

Nå skal ikke jeg påberope meg rollen som talerør for alle oss stripeløse Sebrapiker (begrep brukt av/om selvskadere med synlige arr), men jeg er en av de, og derfor ser jeg mitt snitt til å ytre min mening. Det er jo tross alt ytringsfrihet i Kongeriket, og jeg har et statsborgerskap som tilsier at jeg kan benytte meg av denne goden. Du skjønner, jeg håper å bli utredet for psykiske lidelser, da mer bestemt bipolar 2 lidelse og angstlidelser, og i denne forbindelse har jeg oppdaget et og annet som for meg var ganske overraskende.

Vår kjære Rød/Grønne regjering har fortalt oss at vi bør søke hjelp tidlig, hvis det er noe som plager oss, enten det er snakk om fysiske eller psykiske plager – hjelp skal vi få, alle som én. Og det er jo flott. Jeg forstår at Statsbudsjettet tilsynelatende alltid er noen titalls millioner for lite hvert år, og jeg forstår at noen steder må det tilføres mer penger enn andre, og dette er noe som må tas opp til vurdering hver eneste gang et nytt budsjett skal på plass. Jeg er ingen økonom, men jeg forstår at dette umulig kan være lett å bestemme – hvem får hvor mye og hvorfor skal de få det beløpet til hva – det må være en traurig prosess.

Som så mange andre tenkte jeg vel ikke så veldig mye over saken før jeg var oppi det hele selv, i form av tur til fastlegen for å be om utredning, og påfølgende avslag av utredningssøknaden. For ordens skyld vil jeg her nevne at dette gjaldt angstlidelser spesifikt, og jeg fulgte reglene til punkt og prikke: Legetime hos min fastlege (dog var det en vikarlege til stede), ber om henvisning til utredning for angst på bakgrunn av flere angstanfall (og tro meg, det er ikke veldig moro å være redd for sin egen skygge pluss alt anna mellom Himmel og Jord), henvisningsbrev blir skrevet og sendt, og ca 3 uker seinere får jeg et brev i posten som forteller meg at Nidaros Distriktspsykiatriske Senter (DPS) ikke finner grunnlag for å iverksette utredning og bruke ressurser på dette på nåværende tidspunkt.

Selvsagt ble jeg litt skuffet over dette, men visste jo også at dette kunne skje og at sannsynligheten for at det ville skje var stor. Så, jeg tok saken i egen lommebok, og iverksatte tiltak for å kanskje ha litt mer å rutte med når jeg nå skal be om ny utredning fordi jeg føler jeg ikke kan gi opp riktig ennå. Nevnte tiltak var/er i form av privatpraktiserende psykolog her i byen som jeg fant og oppsøkte for egen maskin. Tanken var å få høre en fagpersons synspunkter på det som foregår inni hodet mitt, for der er det kaos og rot, og jeg greier ikke å rydde opp helt alene lenger. Dette handler imidlertid ikke om penger og privatpraktiserende tilbud, for jeg skal love deg jeg er sjeleglad for at jeg brukte de kronene jeg gjorde på dette.

Jeg har nå en uttalelse skrevet av psykologen på bakgrunn av de samtalene vi har hatt som jeg skal ta med når jeg ber om ny utredning, og forhåpentligvis vil det gå «rette veien» for meg etterhvert. Jeg lever i trua på systemet.

Men, det jeg lurer på er logikken bak det hele.
Jeg vet om flere, Sebrapiker såvel som oss stripeløse sådan, som har møtt en viss motstand når de søker hjelp – og jeg greier ikke helt å se hvorfor dette er tilfelle. Ja, det er dårlig stilt økonomisk sett, og ja – det er stort sett plassmangel på de aller fleste sykehus og psykiatriske sykehus / behandlingssenter. De av oss som bare ønsker svar, en utredning, litt samtale, altså noe lite ressurskrevende får tydeligvis avslag oftere, fordi de som vil eller trenger å legges inn for behandling i en eller annen forstand kommer foran oss i køen. Dette skal jeg overhodet ikke krangle på, jeg er helt enig i at de med akutt behov skal komme foran alle andre.

Det jeg synes er litt tankevekkende er imidlertid det at mange av oss som bare ønsker en utredning, f.eks, får avslag fordi ressurser mangler.

Og det er her logikken skranter litt synes jeg: Hadde vi fått hjelpen vi ba om – som i seg selv er lite ressurskrevende – når vi ba om den, hadde muligens også antall akuttinnleggelser gått ned. En psykiatrisk utredning kan gjøres gjennom X antall samtaler over en viss tidsperiode, og man behøver ikke å oppta plass på et psykiatrisk sykehus / behandlingssenter / DPS for å gjennomføre en slik, såfremt det blir gjort på et tidlig (nok) stadium i sykdomsforløpet.

Det er dette jeg ønsker – en utredning gjennomført ved X antall samtaler. Lite ressurskrevende og høyst mulig å gjennomføre.

Min teori rundt dette er at det er flere som meg der ute – som søker hjelp tidlig – men som får avslag, og da også flere enn bare ett, og blir dermed dyttet lenger og lenger ned i køen. Pågår dette lenge nok kan en pasient som allerede er utslitt av sin egen psyke drives til drastiske og desperate tiltak for å bli sett og hørt, for å få hjelpen de trenger og faktisk har krav på jamfør norsk lov. Eventuelle slike drastiske tiltak ender ofte opp i ressurskrevende akuttinnleggelser, som etter min mening kunne ha vært unngått hadde vedkommende blitt fanget opp tidligere – kanskje fått svarene han/hun trengte for å bearbeide og forstå plagene sine, lære hvordan eventuelle plager kan påvirke hverdagen og hvordan takle dette, etc.

Mange av oss tåler nok ventetid – deriblant meg – i viten om at det vi ønsker vil skje en gang, men det er ikke nødvendigvis slik for alle.

Vi nordmenn har en lei tendens til å oppsøke hjelpen vi trenger litt for sent, når skaden allerede er skjedd, og krisen er et faktum. Det er et tankekors at vi som søker hjelp tidlig gjerne får høre at vi er oppegående og friske nok til å klare oss selv, og dette får vi gjerne høre gjentatte ganger over en lengre tidsperiode. Før eller siden blir vi sannsynligvis «syke nok» til å motta hjelpen vi trenger, men skal det virkelig være slik?

Logikken tilsier at hvis man imøtekommer de som søker hjelp tidlig, og utreder disse, slik at begge parter vet hva som er på ferde – hva en eventuell diagnose vil innebære for pasienten og støtteapparatet – og kan eventuelt iverksette tiltak for å bedre situasjonen hvis nødvendig, så vil man på sikt også se en jevn nedgang i antall akuttinnleggelser på psykiatriske sykehus / avdelinger / behandlingssentre / DPS. Noe som igjen fører til mindre ressursbruk over tid. Dette rett og slett fordi man har unngått at pasientene blir så syke i påvente av hjelpen de ber om at de må legges inn. Man har fanget de opp tidlig nok til at innleggelse unngås.

Det henger ikke på greip at argumentet for å ikke iverksette noe relativt lite ressurskrevende som en utredning er ressursmangel. Jo tidligere folk får hjelp, jo mindre ressurser krever de i mange tilfeller. Det vil nok alltid forekomme akuttilfeller, men antallet av disse tror jeg vil gå betydelig ned dersom holdningen endres fra å bli møtt med «jammen du er jo en såpass oppegående og ressurssterk person – du klarer deg alltids…. til en mer imøtekommende variant.

Jeg – personlig – har nok vært veldig heldig. Jeg har funnet en psykolog som har hørt på hva jeg har å si, hva jeg har opplevd, og hvordan dette har påvirket meg. Jeg har ressurser (les: kapital) til å bruke noen tusenlapper på privatpraktiserende psykolog for å lette litt på trykket og få litt synspunkter fra fagpersonell. Samtidig vet jeg at dette kan være en langvarig prosess, og jeg må kanskje belage meg på samtaleterapi over lengre tid – og slikt tapper sparegrisen, også for meg. Derfor vil jeg jo gjerne følge reglene, og gå via de korrekte instanser i min søken etter svar, selv om dette kan medføre lengre ventetid enn hva jeg skulle ønske, og en tidkrevende kamp for å i det hele tatt bli sett og hørt uten å måtte bli såpass syk at jeg legges inn om to år fordi ingen hjalp meg videre på veien nå.

Det hele koker ned til budsjettet – enten det gjelder for hele Staten, eller kun for meg og mitt.

Så, kjære Jens.
Hvis målet er å hjelpe, og samtidig spare penger slik at vi har mer å bruke på lure ting innen Helse & Omsorg ved neste Statsbudsjett, så må jo svaret være rimelig enkelt: Ta inn de som søker hjelp tidlig, ikke la de gå og vente altfor lenge på noe så lite ressurskrevende som en times samtale i uka i et par måneders tid. Fang de opp før de blir så syke at de må legges inn. Slik det ser ut i dag – får man ikke hjelp tidlig, man venter og venter, og noen ganger ventes det for lenge… dessverre.

Det eneste jeg ønsker er svar, noe jeg potensiellt vil få gjennom en utredningsprosess. Jeg ønsker å vite hva det er som plager meg slik at jeg kan jobbe ut i fra denne informasjonen til å bedre min hverdag. Det kan tenkes jeg også ønsker en og annen å snakke med av og til, av fagpersonell, men dette er heller ikke særlig ressurskrevende.

Jeg koster veldig lite penger – og jeg er attpåtil villig til å betale de kronene selv.
Og jeg vet det er flere som meg der ute, i samme situasjon, som også gjerne bare vil ha svar. Som også koster veldig lite penger.

Jeg ber om henvisning til utredning for bipolar 2 lidelse om to dager. Jeg går den «riktige» veien, via fastlege, og har som nevnt en uttalelse fra en sertifisert psykolog – en fagperson – der det kommer klart fram at jeg bør utredes for denne lidelsen. Selv lever jeg i trua på at dette skal gå bedre enn forrige gang jeg ba om utredning for en psykisk lidelse, fordi jeg nå stiller med faglig backup.

Så får vi se, da – hvordan dette går.

med vennlig hilsen,
Den Håpefulle Stripeløse Sebrapiken

Reklame

Press fra Oven

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Dette innlegget tror jeg kan være nyttig lesning for alle, inkludert psykiatrisk helsepersonell – kanskje spesielt psykiatrisk helsepersonell. Hvis dere som leser dette ønsker å videreformidle det jeg skriver her – gjør gjerne det. Kopier, link, gjør hva dere vil med teksten.

Dette er et ganske langt innlegg der jeg blant annet fremlegger en påstand: Norsk Helsevesen (psykiatrisk helsevern) bidrar, kanskje til og med presser, psykisk syke til drastiske tiltak som for eksempel selvskading eller intox. Før jeg forklarer hva jeg mener med denne påstanden vil jeg imidlertid ta opp hva Norsk lov mener vi har rett på når det gjelder helsehjelp, da sett i lys av psykiatrisk helsevern.

Jeg vil også nevne – først som sist – at jeg ikke er ute etter innleggelse: Jeg føler ikke at jeg behøver det på nåværende tidspunkt.
Det jeg vil ha, er en utredning.
Jeg har mistanker, og disse er – etter hva jeg har forstått – noe også psykologen min er enig i at bør utredes. Derfor skal psykologen min skrive et brev som jeg skal ta med til fastlegen min når jeg ber om utredning. Brevet blir forhåpentligvis forfattet i løpet av neste uke.

Det vil være gunstig for meg å bli utredet for disse mistankene, og dermed få svar, og muligheten til å takle hverdagen best mulig i samråd med psykolog eller andre helsepersonell. Jeg tar tak i det hele tidlig, slik at jeg kan unngå at det påvirker min hverdag i negativ forstand, såfremt søknaden om utredning blir godkjent og jeg får svarene, da.
Jeg er kommet et lite stykke på vei, og jeg er forberedt på lang ventetid og mange lag med smøring av tolmodighet fra min side. Likevel vet jeg veldig godt at sannsynligheten for at også denne søknaden om utredning blir avslått, men inntil det skjer lever jeg i håpet.

Følgende står skrevet i Pasientrettighetsloven, når det gjelder rett til nødvendig helsehjelp (hentet fra http://www.lovdata.no):

§ 2-1. Rett til nødvendig helsehjelp

Pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp. Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten.

Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Retten gjelder bare dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen, og kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt. Spesialisthelsetjenesten skal fastsette en frist for når faglig forsvarlighet krever at en pasient som har en slik rettighet, senest skal få nødvendig helsehjelp.

Helsetjenesten skal gi den som søker eller trenger helsehjelp, de helse- og behandlingsmessige opplysninger vedkommende trenger for å ivareta sin rett.

Dersom det regionale helseforetaket ikke har sørget for at en pasient som har en rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, får den nødvendige helsehjelpen innen det tidspunktet som er fastsatt i medhold av annet ledd, har pasienten rett til å motta nødvendig helsehjelp uten opphold, om nødvendig fra privat tjenesteyter eller tjenesteyter utenfor riket.

Dersom det regionale helseforetaket ikke kan yte helsehjelp til en pasient som har rett til nødvendig helsehjelp, fordi det ikke finnes et adekvat tilbud i riket, har pasienten rett til nødvendig helsehjelp fra tjenesteyter utenfor riket innen den frist som er fastsatt etter annet ledd.

Kongen kan gi forskrifter om hva som skal anses som helsehjelp som pasienten kan ha rett til.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om fastsettelse av og informasjon om tidsfristen for å yte helsehjelp som nevnt i annet ledd, herunder en frist for når barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet senest skal motta nødvendig helsehjelp. Departementet kan i forskrift også gi nærmere bestemmelser om organiseringen av og oppgjøret for tjenester pasienten har rett til å motta fra privat tjenesteyter eller tjenesteyter utenfor riket etter fjerde ledd.

Endret ved lover 15 juni 2001 nr. 93 (i kraft 1 jan 2002 iflg. res. 14 des 2001 nr. 1417), 12 des 2003 nr. 110 (i kraft 1 sep 2004 iflg. res. 19 mars 2004 nr. 540), 21 des 2007 nr. 123 (i kraft 1 jan 2008 iflg. res. 21 des 2007 nr. 1574).

Andre punkt i denne paragrafen (indikert med rød skrift) belyser rett til spesialisthelsetjenesten, hvilket – etter min forståelse i alle fall – psykiatrien er en del av, da psykiatri er en spesialisert utdannelse innen legeyrket (dette omfatter da ikke nødvendigvis psykologiutdannelsen, som sjeldent har mye med legeutdannelsen å gjøre, men er en parallell praksisrettet utdannelse). Det er en del ting i dette punktet jeg på en side godt forstår, men som på en annen side er direkte skremmende:

1) «Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.»

Hva menes egentlig med «nødvendig» her? Er det strengt tatt nødvendig å foreta en utredning av en mistenkt psykisk lidelse dersom pasienten selv fungerer tilnærmet normalt i dagliglivet? Jeg er tilbøyelig til å mene at helsevesenet fort kan sette slike saker på vent fordi pasienten tross alt ikke viser til nevneverdige problemer i sitt daglige liv og virke. Og hvem er det som skal avgjøre hvorvidt helsehjelpen pasienten ber om er nødvendig eller ikke? Er det fastlegen, med relativt manglende innsikt i psykisk helse? Er det psykologen pasienten har funnet på egenhånd, med relativt høy innsikt i psykisk helse (om enn på noe generell basis sammenlignet med spesialistene/psykiaterne)? Jeg forstår at det ikke er snakk om pasienten at selv skal foreta den vurderingen, selv om pasienten kan mene at det er nødvendig – det trengs faglig bakgrunn for å iverksette tiltak, jeg forstår det.

2) «Retten gjelder bare dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen.»

Der igjen – hva er «forventet nytte» i denne sammenheng? Vi kan jo ikke forvente å bli kurert over natta for hva det nå er som plager oss, men jeg vil likevel påstå at det er en stor nytteverdi i det å få svar, i det å få en diagnose i de tilfeller en diagnose kan og skal stilles. Det må da være en «forventet nytte» for pasienten å vite hva det er som plager ham/henne. Og her også – hvem er det som skal avgjøre hva som er «forventet nytte»? Det som er forventet nytte for meg kan være noe helt annet for andre, og jeg mistenker at også her kan mange saker skrinlegges på ubestemt tid fordi Helsevesenet ikke ser noen klar «forventet nytte» av for eksempel en utredning. En veldig klar variant av «forventet nytte» for alle og enhver må jo være at hvis pasienten blir utredet på et tidlig tidspunkt i sykdomsforløpet, vil man kanskje greie å unngå at pasienten blir innlagt på psykiatrisk sykehus. Har sagt det før, og jeg sier det igjen – og igjen.

3) «Spesialisthelsetjenesten skal fastsette en frist for når faglig forsvarlighet krever at en pasient som har en slik rettighet, senest skal få nødvendig helsehjelp.»

Dette er jo vel og bra, og også et punkt det ikke er så mye å si på, men det er det punktet som bringer meg til det virkelig skremmende: Norsk Helsevesen presser psykisk syke over grensen, og til selvskading i en eller annen forstand. (Min påstand, og jeg skal begrunne den litt senere.) Jeg er helt enig i at de som kommer til legekontoret med alvorlige psykotiske symptomer og opprevne armer skal få hjelp så snart som overhodet – og faglig forsvarlig – mulig. Ingen som kan påstå noe annet, mener jeg.

Men, sett nå at en person på randen, som har bedt om hjelp – om utredning av en mistenkt psykisk lidelse, fordi det begynner å tære kraftig på psyken til vedkommende å gå rundt i uvissheten – får til svar at man ikke er syk nok til å få rett på «nødvendig helsehjelp», eller at det ikke vil ha noen «forventet nytte» for pasienten (eller Helsevesenet?), eller at vedkommende har fått en tidsramme å forholde seg til, som er skremmende langvarig. OK, så du klarer det fint i det daglige, og du har ennå ikke sykemeldt deg fra jobben grunnet kraftig depresjon, eller tullete innfall som nå gjør at du sitter værfast i Burma etter en spennende oppdagelsestur til fjerne himmelstrøk. Du er utslitt og går på autopilot, du makter såvidt å holde ut hverdagene på jobb, resten av tida går med til å sove, eller gjøre absolutt minst mulig – og du har fått et brev fra din lokale DPS som sier at du skal få hjelp og svar …om ca et års tid. Vil du overleve enda et år i dette kaoset?

Og her kommer min påstand inn i bildet – Norsk Helsevesen presser psykisk syke stadig nærmere grensa, i noen tilfeller over, og til selvskading i en eller annen forstand. Problemet gjør seg til kjenne i de tilfeller der pasienter gang på gang får høre at de ikke er syke nok, over lenger og lenger tid. Pasienten sliter allerede psykisk, og stadig mer motstand fra de som skal være hjelpere kan umulig være sunt. Fordi pasienten ikke tropper opp på nærmeste legevakt med blodstrømmer nedover armene, eller magen full av piller, blir pasienten fort sett på som oppegående nok til å klare seg fint selv. Psykisk syke – selv de uten en diagnose – vil etter all sannsynlighet før eller siden kunne bli såpass desperate etter å få hjelp at de foretar en del uheldige valg, som for eksempel selvskading.

Som nevnt tidligere får vi høre hele tiden at vi skal søke hjelp så tidlig som mulig, slik at vi får hjelpen vi trenger og har rett på så tidlig som mulig. Så når man da merker at noe er galt, at man bør søke hjelp, og gjør dette – slik Helsevesenet anbefaler – så er det vel også naturlig å tro at man skal få hjelp innen rimelighetens grenser? Veldig mange av oss vegrer oss mot å søke hjelp tidlig av et utall årsaker, og det er kanskje litt av problemet også – Helsevesenet ser ikke mange nok av de som søker hjelp før de skader seg selv eller andre, og dermed blir det lettere for Helsevesenet å dytte disse nedover ventelistene. Vi har en lei tendens til å søke hjelp først etter at skaden allerede er skjedd.

Jeg vil påstå at mange akuttinnleggelser kunne ha vært unngått hvis Helsevesenet hadde vært flinkere til å imøtekomme de som søker hjelp tidlig. Hadde flere fått hjelp tidligere, framfor standardiserte brev som tilsier at de ikke er syke nok til å få hjelp, så ville vel flere også ha sluppet å gjøre seg bekjent med den stygge sannheten i alt dette: Du får hjelp hvis du har gjort noe «dumt» og kan vise til synlige bevis. Og det Helsevesenet ser ut til å glemme i forbifarten er nettopp dette: Hadde man fått hjelp, utredning, behandling og svar tidlig, så hadde man også vært langt bedre rustet til å takle hverdagen som psykisk syk i viten om at det er det det er.

Selv forbereder jeg meg på en langvarig og slitsom kamp jeg står i fare for å måtte kjempe, bare for å få svar – en utredning – for å få kunnskap og muligens den videre hjelpen jeg kanskje vil ha behov for på sikt. Det jeg ber om er ikke veldig ressurskrevende, jeg behøver ikke innleggelse på nåværende tidspunkt, og det jeg ber om er fullt mulig å gjennomføre i løpet av relativt kort tid. Jeg er forberedt – og klar over – at det kan være lang ventetid, men det er forsåvidt greit; da veit jeg at jeg i det minste vil få utredninga en eller annen gang i fremtiden. Men det er meg – det gjelder slettes ikke alle – ikke alle tåler å vente litt lenger på hjelp, de trenger hjelp nå.

Det som er skummelt er alle historiene om de som trenger – eller vil ha – innleggelse og ikke får det. De som i ren desperasjon tyr til drastiske tiltak for at helsepersonell skal få øynene opp og innse alvoret i det de forteller om sin egen sinnstilstand. Det er noe veldig baklengs med logikken i det hele. De som ber om hjelp tidlig, får avslag på avslag, fordi de virker jo så friske, de fungerer bortimot normalt i dagliglivet, og de holder maska – men skjønner ikke Helsevesenet da at de faktisk kan være en av grunnene til at folk skader seg selv? Forstår de ikke at folk som trenger hjelp, og som utelukkende mottar negativ respons, kan bli vippa av pinnen – dytta mot grensa – dytta over grensa – og ser ingen annen utvei enn å bokstavelig talt stå med kniven på strupen på legekontoret med trusler om å male veggene blodrøde?

Det desidert mest hårreisende med dette er at mange selvskadere, som allerede har gått over den grensa, må ty til slike ekstreme tiltak for å bli tatt på alvor. Hvis det skal så mye til for at selvskadere skal bli hørt, hva trengs for oss andre!?

Jeg tror Helsevesenet er smertelig klar over dette. Jeg liker å tro at de ønsker å hjelpe alle som ber om hjelp, men at ressursene ikke strekker til, og når slikt er tilfelle – blir de ekstreme tilfellene, der det står om liv og helse til pasienten, prioritert. Og dette skal jeg ikke krangle på, jeg er veldig for at de i livsfare skal få hjelp først.

Jeg sier bare at måten Helsevesenet til tider håndterer saker på kan være en medvirkende faktor til at stadig flere psykiatriske sykehus og avdelinger sliter med plassmangel: Folk som i utgangspunktet ikke behøvde innleggelse, men som bare ville ha svar og forståelse for hva det er som plager dem, blir fortalt i for lang tid at de ikke er syke nok – så de blir syke nok til å måtte akuttinnlegges. De ble dyttet over grensa – ei grense de ikke engang kunne skimte før kampen og avslagene – ei grense de ikke var klar over eksisterte før de selv stod ovenfor den, stod ovenfor valget.

Bottom line:
Kjære Norges Helsevesen,
Vær så snill og hør på oss alle, og ta oss på alvor – også de av oss som ikke bærer arr på utsiden, de av oss som virker oppegående og friske ved første øyekast. Vi har det vondt vi også, vi sliter vi også. Mange av oss er bare ute etter svar og kunnskap; vi krever ikke mye, vi vil ikke legges inn, vi vil bare vite hvorfor vi har det forjævlig, og kanskje – med tiden – vil vi kunne trenge hjelp til å takle hverdagen. Noen av oss tåler ventetid og vi forstår at vi ikke kan betraktes som akuttilfeller, men jo lenger ned på ventelista vi blir dytta, jo nærmere grensa havner vi: Vi er allerede utslitte av vår egen psyke, vi vil helst ikke gjøre noe dumt, men du – Kjære Helsevesen – gir oss inntrykk av at vi må det for at du skal høre på oss, og ta oss på alvor.
Med vennlig hilsen,
Ei som håper hun vil få godkjent søknad om utredning.