Okei… så – dette innlegget er en forsøksvis forklaring på hvordan det kan være, eller se ut, når et angstanfall er i tjømda. Mest fordi jeg forstår, rasjonelt sett, hvordan det kan se ut som om jeg syter en hel masse over «ingenting» av og til.

En kommentar jeg ofte får hvis jeg forteller noen om diagnosene mine er «jammen du ser jo ikke deprimert / oppstemt / panisk ut» – og jeg gjør kanskje ikke det. Men, det er også litt av problemet med å ha en slik type lidelse eller sykdom – en som er inni hodet og som forholdsvis sjeldent gir seg uttrykk uttapå der folk flest kan se det.

Det kan av og til være litt vanskelig å få folk til å forstå hvilket kaos det kan være på innsida, selv om overflata er rolig og behersket. Dette kan være spesielt frustrerende midt oppi et (riktignok mildt) angstanfall. Følelsen av å bli revet i fillebiter på innsida – og viten om at det ikke synes uttapå. Samtidig som man ønsker for alt i verden at det hele skal tas på alvor, at det faktisk er helt jævlig.

Altså, hvis jeg har et nivå 10-type panikkanfall, så synes det jo: Jeg rister og griner ukontrollerbart – og jeg innbiller meg at jeg må ha et vettaskremt uttrykk i ansiktet når det herjer. Det er de mildere angstanfallene som er problemet.

Tanken slo meg her for en stund siden.

Jeg jobba overtid på Kontoret, og kaoset begynte å herje på innsida. Jeg sleit kraftig med å stoppe det, så jeg klaga min nød til en kollega som også jobba seint den dagen. – spurte om jeg kunne få gjemme meg på kontoret hans en liten stund, for å ri av den verste stormen. Plukka med meg vannflaske og iPhone (har et spill på den som pleier å roe meg ned) og sjangla ned gangen til kontoret hans. Han titta bort på meg – granskende – spørrende – idet jeg slapp meg ned i kontorstolen på plassen ved siden av hans egen.

Det gikk opp for meg at han kan ikke se det.

Han veit om diagnosene, han veit at det kan si pang og at jeg kan gå ned for telling når som helst, hvor som helst. Men før denne dagen, hadde han nok ikke sett det skje. Det vil si – hvordan det kan se ut når det skjer. Hvordan jeg kan virke veldig rolig og behersket uttapå, selv om det herjer med orkan styrke på innsida. Hvordan det han ser, og det han hører meg si ikke stemmer helt overens med hverandre. Hvordan det hele må se ut som om jeg syter unødvendig mye over «ingenting».

Jeg vet om flere som har det slik – en stille panikk; storm på innsida, men ingen tegn på overflata.

Still waters run deep.