Knivsegg

Jeg har hatt noen dårlige dager i det siste – siden forrige utredningstime, egentlig. Vet ikke helt hva det kommer av, jeg tror kanskje huet mitt misliker måneden vi er i på generell basis. Den medfører så mye unødvendig stress og mas: Ting skal gjøres før jul på jobb, og så er det julegaver som skal kjøpes i overbefolka kjøpesentre (o skrekk…) og så er det det evinnelige spørsmålet hvor skal vi feire jul i år?

Jeg balanserer på en knivsegg – står og vipper på kanten. Tenker, funderer, vurderer – konsekvenser, reaksjoner.

En del av meg ønsker å bare la meg falle, koble ut og ikke bry meg om eller med noe. Sette livet på vent og bare eksistere uten å egentlig leve. Men, en annen del av meg nekter å la det skje – nekter å la tussmørket snike seg innpå. Denne delen av meg kjemper med nebb og klør.

Fight or flight…

Men jeg er sliten. Så fryktelig sliten. Hodet er tåkete av tankekaoset, tankene begynner å gå treigere. Føler meg tom innvendig. Alt for mange tanker, men greier ikke å fokusere på noen av dem. Det gnager på psyken. Jeg er stressa og urolig, angsten ulmer.

Samtidig er jeg også letta – jeg har fått to diagnoser nå, to svar, navn på to ting: Bipolar II lidelse og panikkangst lidelse. Hadde den siste utredningstimen i dag. Legen nevnte noe om et informasjonskurs for bipolar lidelse – og han skal søke meg inn på det, så vi får se.

Ellers har jeg tenkt å ta en prat med fastlegen min angående videre oppfølging. Håpet er at jeg skal bli henvist til en behandler, slik at jeg har noen fagfolk å prate med jevnlig. Men, jeg tar det som det kommer – som alt annet i livet.

Planen min er nå å finne ut hva som er lidelsen og hva som er meg, og så må jeg lage en slagplan – hvem gjør hva når ting går ene eller andre veien. Jeg tror selv det vil være nyttig, og det er mye sånt det kurset skal handle om også. Håper jeg får plass på det.

Som vi sier i Trøndelag: «Æ har trua.»

Reklame

Lettelse

Del to av utredninga var i dag. Vi er ikke riktig ferdig ennå – del tre er på førstkommende onsdag. Men, vi har vel igrunnen sagt oss ferdig med utredning av bipolar nå, da. Del tre vil omhandle angsten.

Uansett – mistankene jeg har hatt blei bekrefta.

Lettelse.
Jepp – det er ordet: Lettelse.
Det var ikke bare innbilning, det var faktisk noe reelt. Det er faktisk noe reelt.

Det har et navn – og det betyr bare at jeg bør være litt mer på vakt hvis humøret snur. Følge litt med på hvor høyt eller lavt jeg er, med andre ord. Følge nøyere med enn hva jeg allerede har gjort de siste fem åra. Ta endringer i humør mer på alvor.

Jeg veit hva det er nå.
Jeg er ikke fullstendig gal – bare litt.

Utredning: Del I

Samboerpusen var snill og kjørte meg til Østmarka i morges. Trøtt i trynet fant jeg fram til riktig bygning, og slo ihjæl noen minutter med en sigarett ved inngangen. Etter å ha stumpa røyken i iskald snø trampa jeg opp trappa til andre etasje, til kontorene der Team Bipolar holder til. Døra var åpen, så jeg tusla inn og titta inn i ei åpen dør der det satt to stykker. Jeg fortalte dem hvorfor jeg var der, og ble bedt om å gå ut på gangen igjen, og vente der i det som veldig tydelig var et venterom.

Jaokei. Jeg takka pent og svinsa ut på venterommet.

Satt og glana på barneleker i ei hylle i et par minutter før legen kom og henta meg. En ung herremann – ikke veldig mye over 30 – kom til syne bak hylla. Håndhilsing og slike formaliteter unnagjort gikk vi inn til kontoret hans, hvor jeg parkerte stumpen i en skinnstol.

Og så var det hele i gang.

Jeg passa på å nevne angstanfallene, søknaden om utredning for angst, og avslaget på denne, ganske så kjapt, og det ble notert. Vi skal ta opp den tråden neste gang. Jeg fortalte litt om meg selv, og i korte trekk hvordan livet har vært så langt og jeg nevnte oppturer og nedturer.

Og så tegna jeg litt på et ark – en skjematisk fremstilling av hvor på skalaen jeg har vært i perioder av livet. Fikk høre at jeg var flink til å forklare, det vil si tegne og indikere – var visst ikke alle som hadde like klar formening om hvor på skalaen de har vært.

Dagens time bestod stort sett av et strukturert intervju. Legen spør – jeg svarer. Vi konsentrerte oss om nedturene i første omgang. Vi snakka i nesten halvanna time, alt i alt, men av en eller annen grunn var jeg ikke like sliten i hodet etter dagens time som jeg var etter psykolog-timene i sommer.

Da den første delen av intervjuet var ferdig, oppsummerte den unge herremannen det hele med følgende uttalelse: Ut i fra dette er det tydelig at du har hatt i hvert fall to klare depresjoner. Jeg skal ærlig innrømme at det føltes litt godt å høre en fagperson si det, for det må jo bety at det ikke bare er jeg som tror at jeg har vært deprimert. En fagperson mener at jeg har vært det, så da har jeg nok sannsynligvis vært det.

Vi avtalte ny time – allerede på tirsdag – da skal vi snakke om oppturene og angstanfallene. Mer intervju, vil jeg tro. Om det blir flere timer etter tirsdag vet jeg ikke ennå, men jeg ser allerede fram til Del II.

Skal bli godt å endelig få svar.

Om to uker…

…har jeg min første time for utredning av bipolar 2 lidelse.
Brevet kom i posten i dag.
Hadde forventa at det skulle stå mars neste år ellernoe, så jeg ble veldig positivt overrasket!

Hurra!
Er spent – skal innrømme det – på hva de finner ut.

Nå må jeg bare huske å nevne angstanfallene også, da…

Ja, for faen!

Bipolarklinikken Østmarka ringte.
Jeg skal få utredning.
Brevet om når og slikt kommer i posten innen 8. desember, kunne den hyggelige damen på telefonen fortelle meg.
Hun kunne dessverre ikke fortelle meg når utredninga vil bli, men det går greit.

Ventetid tåler jeg, det går bra – i hvert fall nå, som jeg veit at det blir utredning.

Lønner seg tydeligvis å være litt frampå og utolmodig. Jeg sendte de en forsiktig epost forleden der jeg lurte på om de hadde mottatt henvisninga fra fastlegen min, og hvor lenge jeg eventuelt burde belage meg på å vente på svar i saken.

Det blir!
Fyfaen så letta jeg er nå.

Et godt tegn?

Jeg har ennå ikke fått noe brev fra Bipolarklinikken (Østmarka) om utredning.

Sist gang jeg ba om utredning – den gang for angst – kom brevet, det vil si avslaget, omtrent to uker seinere. Det var et generisk brev, innøvde fraser og argumenter. Rask ekspedering, raskt svar, raskt avslag.

Nå er det gått omtrent tre uker siden jeg var hos legen med uttalelsen fra psykologen i hånda, og jeg har som sagt ennå ikke fått noe brev. Er like spent hver dag når jeg åpner postkassa. Vil jeg få brevet jeg venter på i dag?

Jeg undres – er dette et godt tegn?
Tar det lenger tid nå fordi de skal godkjenne søknaden denne gangen?
Er det fordi de må finne ledig tid og ledig behandler?
Kan jeg tillate meg selv å håpe?
Tro?
Vite?

Jeg velger å tro at det kan være et bra tegn.

Hodet over vannet

Det er i dag det begynner: Utredningseventyret.
Min søken etter å få svar.

Som jeg har sagt oppatt og oppatt-att her på bloggen så handler det mye om kunnskap og forståelse for min del, det her. Grunnen til at jeg ønsker å utredes er at jeg misliker intenst å svime rundt i ei tåke av uvitenhet – veit ikke hva det er – men noe er det. Det er også ei greie som har fôra angsten til tider, uvitenheten – uroligheten. Og siden jeg er et rimelig oppegående menneske, så har jeg også fattet en viss mistanke når humøret mitt svinger som det gjør, så jeg har holdt et øye med «opp» og «ned» de siste 5-10 åra – hatt i bakhodet at jeg bør bite meg merke i om jeg drukner i kvikksand eller flyr over skyene.

Snikende depresjon, skjult hypomani.

I disse dager kan jeg vel sies å være normal. Og etter at jeg slutta å knaske p-piller har angsten holdt seg på avstand. Deilig. Men, jeg fikk tross alt det første – verste – angstanfallet før jeg begynte på p-pillene, så jeg har jo ingen garanti for at den holder seg unna. Nyter det mens jeg kan.

Jeg jobber med å holde hodet over vannet. Så lenge jeg makter.

Så, i dag var dagen: Legetime og prat om henvisning til utredning for bipolar 2 lidelse. Med uttalelsen fra psykologen i hånda. Fastlegen skjønte fort hva detta dreide seg om etter litt samtale og spørsmål/svar. Henvisning blir skrevet og sendt til de rette instanser. Nå må jeg bare vente på respons fra disse instansene.

Kjære Jens

Ja, jeg sikter høyt – jeg er klar over dette. Likevel føler jeg at det umulig kan skade – medblogger til medblogger – å lufte en og annen tanke her ute på det Store Internettet. Mest sannsynlig stopper dette hos deg, hvis du leser, da vel å merke. Uansett, hvis nå dette skulle fatte interesse må du gjerne spre det glade budskap. Det er bare hyggelig, det. Og det kan umulig gjøre saken verre å belyse dette temaet.

Nå skal ikke jeg påberope meg rollen som talerør for alle oss stripeløse Sebrapiker (begrep brukt av/om selvskadere med synlige arr), men jeg er en av de, og derfor ser jeg mitt snitt til å ytre min mening. Det er jo tross alt ytringsfrihet i Kongeriket, og jeg har et statsborgerskap som tilsier at jeg kan benytte meg av denne goden. Du skjønner, jeg håper å bli utredet for psykiske lidelser, da mer bestemt bipolar 2 lidelse og angstlidelser, og i denne forbindelse har jeg oppdaget et og annet som for meg var ganske overraskende.

Vår kjære Rød/Grønne regjering har fortalt oss at vi bør søke hjelp tidlig, hvis det er noe som plager oss, enten det er snakk om fysiske eller psykiske plager – hjelp skal vi få, alle som én. Og det er jo flott. Jeg forstår at Statsbudsjettet tilsynelatende alltid er noen titalls millioner for lite hvert år, og jeg forstår at noen steder må det tilføres mer penger enn andre, og dette er noe som må tas opp til vurdering hver eneste gang et nytt budsjett skal på plass. Jeg er ingen økonom, men jeg forstår at dette umulig kan være lett å bestemme – hvem får hvor mye og hvorfor skal de få det beløpet til hva – det må være en traurig prosess.

Som så mange andre tenkte jeg vel ikke så veldig mye over saken før jeg var oppi det hele selv, i form av tur til fastlegen for å be om utredning, og påfølgende avslag av utredningssøknaden. For ordens skyld vil jeg her nevne at dette gjaldt angstlidelser spesifikt, og jeg fulgte reglene til punkt og prikke: Legetime hos min fastlege (dog var det en vikarlege til stede), ber om henvisning til utredning for angst på bakgrunn av flere angstanfall (og tro meg, det er ikke veldig moro å være redd for sin egen skygge pluss alt anna mellom Himmel og Jord), henvisningsbrev blir skrevet og sendt, og ca 3 uker seinere får jeg et brev i posten som forteller meg at Nidaros Distriktspsykiatriske Senter (DPS) ikke finner grunnlag for å iverksette utredning og bruke ressurser på dette på nåværende tidspunkt.

Selvsagt ble jeg litt skuffet over dette, men visste jo også at dette kunne skje og at sannsynligheten for at det ville skje var stor. Så, jeg tok saken i egen lommebok, og iverksatte tiltak for å kanskje ha litt mer å rutte med når jeg nå skal be om ny utredning fordi jeg føler jeg ikke kan gi opp riktig ennå. Nevnte tiltak var/er i form av privatpraktiserende psykolog her i byen som jeg fant og oppsøkte for egen maskin. Tanken var å få høre en fagpersons synspunkter på det som foregår inni hodet mitt, for der er det kaos og rot, og jeg greier ikke å rydde opp helt alene lenger. Dette handler imidlertid ikke om penger og privatpraktiserende tilbud, for jeg skal love deg jeg er sjeleglad for at jeg brukte de kronene jeg gjorde på dette.

Jeg har nå en uttalelse skrevet av psykologen på bakgrunn av de samtalene vi har hatt som jeg skal ta med når jeg ber om ny utredning, og forhåpentligvis vil det gå «rette veien» for meg etterhvert. Jeg lever i trua på systemet.

Men, det jeg lurer på er logikken bak det hele.
Jeg vet om flere, Sebrapiker såvel som oss stripeløse sådan, som har møtt en viss motstand når de søker hjelp – og jeg greier ikke helt å se hvorfor dette er tilfelle. Ja, det er dårlig stilt økonomisk sett, og ja – det er stort sett plassmangel på de aller fleste sykehus og psykiatriske sykehus / behandlingssenter. De av oss som bare ønsker svar, en utredning, litt samtale, altså noe lite ressurskrevende får tydeligvis avslag oftere, fordi de som vil eller trenger å legges inn for behandling i en eller annen forstand kommer foran oss i køen. Dette skal jeg overhodet ikke krangle på, jeg er helt enig i at de med akutt behov skal komme foran alle andre.

Det jeg synes er litt tankevekkende er imidlertid det at mange av oss som bare ønsker en utredning, f.eks, får avslag fordi ressurser mangler.

Og det er her logikken skranter litt synes jeg: Hadde vi fått hjelpen vi ba om – som i seg selv er lite ressurskrevende – når vi ba om den, hadde muligens også antall akuttinnleggelser gått ned. En psykiatrisk utredning kan gjøres gjennom X antall samtaler over en viss tidsperiode, og man behøver ikke å oppta plass på et psykiatrisk sykehus / behandlingssenter / DPS for å gjennomføre en slik, såfremt det blir gjort på et tidlig (nok) stadium i sykdomsforløpet.

Det er dette jeg ønsker – en utredning gjennomført ved X antall samtaler. Lite ressurskrevende og høyst mulig å gjennomføre.

Min teori rundt dette er at det er flere som meg der ute – som søker hjelp tidlig – men som får avslag, og da også flere enn bare ett, og blir dermed dyttet lenger og lenger ned i køen. Pågår dette lenge nok kan en pasient som allerede er utslitt av sin egen psyke drives til drastiske og desperate tiltak for å bli sett og hørt, for å få hjelpen de trenger og faktisk har krav på jamfør norsk lov. Eventuelle slike drastiske tiltak ender ofte opp i ressurskrevende akuttinnleggelser, som etter min mening kunne ha vært unngått hadde vedkommende blitt fanget opp tidligere – kanskje fått svarene han/hun trengte for å bearbeide og forstå plagene sine, lære hvordan eventuelle plager kan påvirke hverdagen og hvordan takle dette, etc.

Mange av oss tåler nok ventetid – deriblant meg – i viten om at det vi ønsker vil skje en gang, men det er ikke nødvendigvis slik for alle.

Vi nordmenn har en lei tendens til å oppsøke hjelpen vi trenger litt for sent, når skaden allerede er skjedd, og krisen er et faktum. Det er et tankekors at vi som søker hjelp tidlig gjerne får høre at vi er oppegående og friske nok til å klare oss selv, og dette får vi gjerne høre gjentatte ganger over en lengre tidsperiode. Før eller siden blir vi sannsynligvis «syke nok» til å motta hjelpen vi trenger, men skal det virkelig være slik?

Logikken tilsier at hvis man imøtekommer de som søker hjelp tidlig, og utreder disse, slik at begge parter vet hva som er på ferde – hva en eventuell diagnose vil innebære for pasienten og støtteapparatet – og kan eventuelt iverksette tiltak for å bedre situasjonen hvis nødvendig, så vil man på sikt også se en jevn nedgang i antall akuttinnleggelser på psykiatriske sykehus / avdelinger / behandlingssentre / DPS. Noe som igjen fører til mindre ressursbruk over tid. Dette rett og slett fordi man har unngått at pasientene blir så syke i påvente av hjelpen de ber om at de legges inn. Man har fanget de opp tidlig nok til at innleggelse unngås.

Det henger ikke på greip at argumentet for å ikke iverksette noe relativt lite ressurskrevende som en utredning er ressursmangel. Jo tidligere folk får hjelp, jo mindre ressurser krever de i mange tilfeller. Det vil nok alltid forekomme akuttilfeller, men antallet av disse tror jeg vil gå betydelig ned dersom holdningen endres fra å bli møtt med «jammen du er jo en såpass oppegående og ressurssterk person – du klarer deg alltids…. til en mer imøtekommende variant.

Jeg – personlig – har nok vært veldig heldig. Jeg har funnet en psykolog som har hørt på hva jeg har å si, hva jeg har opplevd, og hvordan dette har påvirket meg. Jeg har ressurser (les: kapital) til å bruke noen tusenlapper på privatpraktiserende psykolog for å lette litt på trykket og få litt synspunkter fra fagpersonell. Samtidig vet jeg at dette kan være en langvarig prosess, og jeg må kanskje belage meg på samtaleterapi over lengre tid – og slikt tapper sparegrisen, også for meg. Derfor vil jeg jo gjerne følge reglene, og gå via de korrekte instanser i min søken etter svar, selv om dette kan medføre lengre ventetid enn hva jeg skulle ønske, og en tidkrevende kamp for å i det hele tatt bli sett og hørt uten å måtte bli såpass syk at jeg legges inn om to år fordi ingen hjalp meg videre på veien nå.

Det hele koker ned til budsjettet – enten det gjelder for hele Staten, eller kun for meg og mitt.

Så, kjære Jens.
Hvis målet er å hjelpe, og samtidig spare penger slik at vi har mer å bruke på lure ting innen Helse & Omsorg ved neste Statsbudsjett, så må jo svaret være rimelig enkelt: Ta inn de som søker hjelp tidlig, ikke la de gå og vente altfor lenge på noe så lite ressurskrevende som en times samtale i uka i et par måneders tid. Fang de opp før de blir så syke at de må legges inn. Slik det ser ut i dag – får man ikke hjelp tidlig, man venter og venter, og noen ganger ventes det for lenge… dessverre.

Det eneste jeg ønsker er svar, noe jeg potensiellt vil få gjennom en utredningsprosess. Jeg ønsker å vite hva det er som plager meg slik at jeg kan jobbe ut i fra denne informasjonen til å bedre min hverdag. Det kan tenkes jeg også ønsker en og annen å snakke med av og til, av fagpersonell, men dette er heller ikke særlig ressurskrevende.

Jeg koster veldig lite penger – og jeg er attpåtil villig til å betale de kronene selv.
Og jeg vet det er flere som meg der ute, i samme situasjon, som også gjerne bare vil ha svar. Som også koster veldig lite penger.

Jeg ber om henvisning til utredning for bipolar 2 lidelse om to dager. Jeg går den «riktige» veien, via fastlege, og har som nevnt en uttalelse fra en sertifisert psykolog – en fagperson – der det kommer klart fram at jeg bør utredes for denne lidelsen. Selv lever jeg i trua på at dette skal gå bedre enn forrige gang jeg ba om utredning for en psykisk lidelse, fordi jeg nå stiller med faglig backup.

Så får vi se, da – hvordan dette går.

med vennlig hilsen,
Den Håpefulle Stripeløse Sebrapiken

Slagkraft

Psykologen min har sendt meg et utkast av uttalelsen hun har skrevet på epost.
Det er en viss slagkraft bak ordene som står der. Brevet begynner med grunnen til at det i det hele tatt er skrevet. Så nevnes forrige utredningssøknad (for angst) og avslaget av denne og videre følger en oppsummering av det psykologen og jeg har snakket om – en grov kartlegging av mitt liv fram til i dag. Det er også beskrivelser av «oppturer» og «nedturer» gjengitt fra det jeg selv har fortalt.

Highlights
* «På SCL-90 skårer hun i dag relativt høyt på angst, og ligger også over den kliniske grensen på fobisk angst, depresjon og somatisering.»
* «På kartlegging for hypomani med 30 spørsmål, svarer hun ja på 25, nei på 2 og 3 av spørsmålene er ikke relevante.»
* «Pas er urolig for sin skiftende sinnstilstand, og ber om å bli utredet med tanke på bipolar lidelse. Undertegnede vurderer det dit hen at det er grunnlag for å henvise henne til Østmarka for videre utredning.»

Originalen av uttalelsen, med underskrift og det hele, vil bli sendt til meg – og så tar jeg den med til fastlegen min når jeg ber pent om utredning (igjen). Det er vel nå kampen begynner, men jeg lever i trua på at uttalelsen kan bidra til at jeg får godkjent utredningssøknaden. Highlightsene alene burde jo være grunnlag nok, liksom.

Hva angstsymptomer og anfall angår, håper jeg at de kan finne på å roe seg litt framover (ref. forrige innlegg), og at angstanfallene ikke er så himla hyppige som de har vært i det siste. Dette er også noe jeg kommer til å forklare for fastlegen, at jeg mistenker at eventuell angstlidelse jeg kanskje (eller kanskje ikke) har ble forverret av p-pillene og derfor har jeg fått stadig hyppigere angstanfall.

Jeg er fantastisk letta over å lese uttalelsen, må jeg innrømme. Det føles godt å ha en fagperson i ryggen.

Så får vi se, da… hva Bipolarklinikken / Østmarka sier.

Tanker om Psykofarmaka

Nå har jeg mast om det å få svar – bli utreda – kanskje til og med få en diagnose – opp og ned i mente på grensa til det bortimot latterlige. Og jeg vil gjerne ha svar, for alt jeg veit kan dette eskalere langt utover det jeg er i stand til å forholde meg til, så derfor vil jeg gjerne ha svar tidlig. Så tidlig som overhodet mulig.

Det er imidlertid en ting som bekymrer meg litt midt oppi alt dette: Psykofarmaka – medisiner.

Sett nå at jeg får utredning.
Sett nå at den utredninga fører til en diagnose.

Mine mistanker dreier seg om Bipolar 2 lidelse, med angsten som nåko attåt, eller rett og slett et symptom, eller bieffekt av lidelsen. Det er angsten som virkelig gjør livet mitt til et helvete av og til, eventuell annen lidelse «bak» angsten har jeg jo forsåvidt takla hittil. Trass i dårlige valg og litt vel dystre tider har jeg jo overlevd. Har ikke alltid vært en dans på roser, men livet er jo ikke det – bipolar eller ei.

Dansen på rosene betyr at man av og til tråkker på torner også.

Men, hva skjer hvis jeg får diagnosen jeg mistenker?
Jeg lurer nemlig litt på det.

Her er greia: Jeg er veldig klar over at den type psykisk lidelse kan bety medisinering. Jeg har tidligere nevnt at jeg leste en drøss artikler og ting på internett rundt det som inngår i «psykiske lidelser» og lignende begrep. I en av artiklene jeg kom over ble det sagt at forskning viser at bipolar lidelse bør utredes og behandles (i artikkelen mente de nok «medisineres») tidlig, fordi det er en type lidelse som kan forverres, eskalere ut av kontroll, med alderen. Jeg er jo allerede blitt såpass gammal at jeg kan kalles voksen, og det er også en grunn til at jeg vil utredes, helst før eventuell lidelse forverres.

Det er ikke medisinene i seg selv som bekymrer meg noe særlig – det er bivirkningene. Jeg er fantastisk flink til å katastrofisere alt, og medikamenter som gir vanlige bivirkninger som igjen trigger angstanfall hos meg er ikke akkurat noe jeg har lyst på.

Jeg har overhodet ingen planer om å begi meg ut på psykofarmakagaleien før det blir absolutt nødvendig (her mener jeg at det er «absolutt nødvendig» hvis jeg ikke fungerer i hverdagen lenger) hvis det nå skulle vise seg at jeg får diagnosen.

Som sagt har jeg jo – tross alt – overlevd den hittil.

Jeg ser for meg at jeg skal være i stand til å takle den – uten medisinering – ei god stund til, såfremt jeg har litt folk å støtte meg på, som psykologen, eventuell psykiater, annet helsepersonell. Med samtaleterapi og et søtteapparat i ryggen skal jeg vel alltids greie å takle angsten også, lære meg å ri av stormen som det så fint heter. Jeg tror ikke at jeg trenger medisiner – og hvis jeg får utredninga, og hvis jeg får diagnosen, kommer jeg til å nekte medisinering så lenge som overhodet mulig.

Jeg er knskje litt naiv, sånn sett, men jeg foretrekker å være naiv og medisinfri så lenge jeg kan.