Ahus del II & Konsekvensen

Det har vært litt stille fra denna kanten i noen dager nå. Fraværet skyldes det jeg skal fortelle om i dette innlegget.

Som dere sikkert greier å lese ut fra overskrifta, har jeg vært en liten tur på Ahus igjen, da. På torsdag kveld. Det begynte med at jeg fant det for godt å dra hjem etter kun halv dag på jobb, fordi jeg følte meg litt slapp og kjente jeg begynte å få feber igjen (den har vimsa opp og ned i over ei uke). Som sagt, så gjort.

Seinere på kvelden var Svein og jeg på besøk hos Svigers på middag. Kjempegod mat, som alltid. Følte meg forsåvidt fin i formen da, men… Halvanna time seinere sprang jeg ut døra og spydde. Mitt verste mareritt var et faktum. «Heldigvis» skjedde det så plutselig at jeg ikke rakk å få panikkanfallet (der og da).

Det at jeg har en tennisball-sized cyste gnaflende på min venstre eggstokk gjør at jeg er mer utslitt, mer sårbar, og langt mer hysterisk hva somatisk helse angår for tida. Derfor blir jeg også langt mer urolig når et eller annet ikke helt stemmer.

Og fordi jeg ikke helt greide å forklare for meg selv hvorfor det plutselig skjedde, dro vi på Ahus. Jeg var naturlig nok redd for at cysta hadde gjort et eller anna faenskap innabords. Jeg klagde min nød i skranken der og fikk komme inn: Opp i stolen med seg, og sjekke om noe var gått skeis innvendig.

Neida.

Intet nytt å melde der. Cysta er på plass, uendret, intakt.

Så, man dro heim.

Noen timer seinere… sprang jeg ut døra heime. Here we go again. Hele natt til fredag ble tilbragt hengende over bøtta i krampegråt og panikkanfall, med minimalt med søvn. Runda 39C i feber, og følte meg heller ødelagt.

To døgn seinere begynte Svein, stakkar, å få tilsvarende symptomer. Men han greide å styre de «rett vei». Vi har kommet fram til at det høyst sannsynlig var en noe hissig influensa vi har pådratt oss, og vi gjetta oss til at smitten må ha kommi fra første runde på Ahus (takk skarru faenmeg ha…), da vi satt først noen timer på legevakta her i Lillestrøm, og så noen timer på Ahus og venta.

***

Konsekvensen av dette er at angstnivået mitt nå er høyere enn hva som er normalt (for meg) – og det er konstant. Og jeg er så utslitt av alt dette styret med cysta og uroen for den, pluss panikkanfallene natt til fredag, at Mørket har meldt sin ankomst. Det er der, og det irriterer vettet av meg, men jeg jobber hardt innvendig for at det ikke skal knekke meg helt.

Som et ledd i prosessen med å bli frisk tok jeg ut sykemelding for to uker (i første omgang). Forhåpentligvis vil jeg være mer «på beina» etter at jeg har vært på kontroll av cysta, og noe lettere til sinns. Det vil gjøre at jeg får fokusert så godt som 100% på å bli frisk, uavhengig av Flink Pike-syndromet jeg er poster-child for på jobb. (Jeg jobber knallhardt, uansett hva jeg gjør, og har en lei tendens til å presse meg selv til bristepunktet til tider.)

Så, here we are…

Bortskjemte pasienter

Advarsel: Dette vil høyst sannsynlig være den mest bitchy posten jeg noensinne skriver, men jeg føler en viss trang for å si det jeg skal si her. Og ikke helt ubegrunnet heller.

Okei – når psykiske pasienter med en alvorlig kronisk psykisk lidelse oppfører seg som bortskjemte drittunger, da tenner a Dystopia på alle plugga. Spesielt hvis pasientene har tilnærmet lik diagnose som meg selv, sånn i og med at jeg har en viss empiri å basere meg på her. Da blir jeg virkelig hissig.

Fordi: Det fins folk der ute, med samme type diagnose som meg, følgelig også da deler av samme problematikk rundt dette, som har kjempetilbud som for eksempel åpen plass («kom når du trenger det»-plass) på DPS/tilsvarende som faktisk vurderer å takke nei til det denne gangen fordi det er «for mye pæs å jobbe med seg selv så man blir frisk(ere)». Sånt gjør meg frustrert.

Før du har tenkt til å arrestere meg på dette, vit at jeg har erfaring med depresjon selv, at jeg faktisk er smertelig klar over hvor vanvittig dystert og mørkt det er, at jeg faktisk forstår biten med å «ikke orke å ta imot hjelp» når man er deprimert, eventuelt biten med å ikke forstå at man trenger hjelp når man er (hypo)manisk. Jeg har faktisk vært der selv, flere ganger.

Og det jeg mener med hjelp i denne sammenhengen er i form av DPS/psyk.avd. og muligheten til å få komme til et sådan sted. Medisinering er irrelevant her.

Men – hvis det er så forbanna vanskelig for dissa bortskjemte pasientene å ta imot hjelp, så burde kanskje heller ikke få lov til å ruge på detta tilbudet i hævvevis av måneder i strekk heller, da? De okkuperer jo bare en plass uten å bruke den, og DPS/tilsvarende kan vel ikke bare «låne bort» den plassen til noen andre; DPS aner jo ikke når vedkommende plutselig står der og vil sove under oppsyn.

Så i praksis står det antakelig en liten håndfull tomme senger på DPS’er og lignende rundt om kring i Kongeriket som bare venter på pasienten som «hører til» der, som fant det for godt å gi faen i å ta imot hjelpa og tilbudet de fikk dalende ned i fanget.

Og hvorfor gjør dette meg så irritert? Flere grunner: En av de største grunnene er at slike pasienter gjør at pasienter som meg selv, faktisk må vente i 8-12 måneder før vi kanskje får hjelpa vi skulle ha hatt året før. En annen grunn er at det forsterker stigmatiseringa av pasientgruppa jeg tilhører til en viss grad. Argumentet «det er ikke latskap, det er depresjon» blir ganske tynnslitt når du ikke engang gidder å ta i mot hjelpa du tilbys på sølvfat av teamet du allerede har(!).

La meg si det på en anna måte: Hadde jeg hatt en slik ordning at jeg kunne ringe min lokale Kokoheim når verden gikk meg i mot og humørdagboka viser -5 (les: bunnen) på skalaen over en viss tid, så hadde jeg faensteikemeg faktisk benytta meg av den muligheten, tatt de dagene-månedene-whatever. Jeg hadde faktisk funni meg i at det blir beintøft, og vondt, og at det ofte er to skritt fram og tre tilbake før man endelig skimter et lys i enden av Mørket. Det hadde vært jævlig fint å ikke måtte famle seg fram til detta lysglimtet helt på egenhånd, å ha muligheten til å være på et trygt sted med fagfolk som forstår (om enn utenifra) hva du går igjennom, som kanskje faktisk har noen gode råd å komme med, som faktisk kan hjelpe deg ut av den helvettes depresjonen.

Til orientering vil jeg skyte inn her at jeg selv måtte pent finne meg i å krangle i omtrent seks måneder før noen i det hele tatt utreda meg, og akkurat nå er jeg på ei venteliste som kanskje resulterer i en psykolog. Jeg får vite mer om dette nærmere juletider 2013 (jeg kødder ikke – åtte måneders ventetid er drøyt).

Jeg er kanskje ikke som alle andre pasienter, jeg er kanskje mer villig til å gjøre en innsats selv – hva veit vel jeg?

Men – hadde jeg vært så heldig at jeg hadde hatt en slik mulighet og ikke følt behovet for den hvis de spurte om jeg ville ha «min vanlige seng og komme på det vanlige tidspunktet» fordi verden ikke var så slem likevel det året, så ville jeg faktisk ha fått dem til å gi «min» plass til noen andre: Noen som trengte den hjelpa mer enn meg.

Til folk – medpasienter – andre – hvem som helst der ute som oppfører seg som bortskjemte drittunger: Ta å se til helvete å ta deg sammen. Du aner ikke hvor heldig du er som har den muligheten du har.

Ahus

Æh, ja.

Klokka er nå kvart på tre natt til mandag og jeg finnes ikke trøtt. Hvorfor? Fordi jeg har tilbragt mesteparten av kvelden og natta på henholdsvis legevakta her jeg bor og Ahus.

I forrige post beskrev jeg noen ufattelige smerter jeg hadde natt til søndag. Jaokeigreit. De kom tilbake så smått (like vonde, bare gikk over raskere) på dag/kveld på søndag, så Svein fant det for godt å ringe legevakta for å høre. Så da dro vi dit, da. Og venta i to timer.

Noen prøver og et par samtaler med legen seinere blei jeg «lagt inn» på Ahus, gitt. Hurra for meg… Der var det mer venting, og mer prøver, og nok en runde på gyno-benken med ultralyd og hurramegrundt.

Jeg var redd cysten hadde sprukket. Eller at den gjorde et eller anna kødd på grunn av eggløsning. Den er fremdeles intakt og uendret, kan jeg bekrefte, jeg har sett den selv på skjerm i sorthvitt.

Eggløsning kan forsåvidt ha noe med saken å gjøre, men de snille gynekologene på Ahus (åjada – de slepte to stykk inn på rommet der jeg lå) mente det var snakk om en subtorsjon. Forklaring følger: Torsjon er at cysten fører til at egglederen vrir seg rundt seg selv, eventuelt med cysten på slep, og dette gjør no så inni helvettes vondt. En subtorsjon er det samme, men at den på magisk vis vrir seg tilbake på plass igjen av seg selv.

Ulempen er selvsagt at jeg kan regne med – med anslått 99.99% sikkerhet her – at dette vil skje igjen og da typisk før jeg skal på kontroll hos Dr I i februar.

Og midt oppi alt detta her har jo jeg en heller sterk aversjon mot alt som ligner på sykehus og sykehuspersonell. Denna angstgreia tar over og overstyrer alt av eventuelle somatiske smerter, som om den forteller meg at «bare om jeg ikke har vondt så slipper jeg å være her».. yeah, right.

Så, jeg må bare belage meg på at detta sirkuset vil gjenta seg…

Smerteterskel

Siden forrige post har jeg vært innom både fastlege (Dr S) og gynekolog (Dr I) og fått verifisert at jeg har en cyste på min venstre eggstokk. Hos Dr S fikk jeg – heldigvis – også mer smertestillende for dævelskapen, og de kom godt med i natt. Kan forøvrig også nevne at Dr I var særs sympatisk – til gynekolog å være – og hadde full forståelse for at det finnes de som har en viss fobi mot «leger og sånn».

Jeg var hos Dr I på tirsdag, og vi blei enige om at jeg skal tilbake dit på kontroll om en måneds tid, i håp om at cysta skal ha krympa inn av seg selv og dermed forsvinne uten mer ståhei. Greitnok. Jeg fikk også beskjed om at hvis den sprakk, og det gjorde vondt (og jeg skulle ikke være i tvil, lovet hun meg – jeg kom til å merke det…), så burde jeg komme innom og få sjekka at den ikke har vridd seg rundt eggleder; det er visst en litt uheldig ting. Jaokei.

I natt fikk jeg erfare hva hun egentlig mente med «vondt». Hadde gjort meg klar for senga da smertene hogg til. Og de var ikke snaue: Du veit den følelsen av «sprengt blære» og hvor vondt det kan oppleves? Gang denna med ti, og tenk deg at den følelsen går fra ribbeina og ned til ca midt på låret både foran og bak.

Den rasjonelle delen av meg kalkulerte seg rimelig kjapt fram til at mest sannsynlige årsak til dette måtte være eggløsning eller at cysta har sprukket. Sånn i og med at jeg har kjent på samme typen smerte i dag også, vil jeg anta at det er eggløsninga som er synderen her.

Uansett. Det var det vondeste jeg har vært med på hittil, og dette kommer fra ei med kronisk vondt i ryggen på nivå som gir betente muskler. Så – jeg fant fram smertestillende og håpa at dette skulle hjelpe. Det gjorde de ikke – ikke egentlig. Og så kom jeg på det lille pilleglasset med angstdempende jeg hadde fått da jeg var på legevakta før jul.

Virkestoffet i disse er også et anti-spasmotika i tillegg til anxiolytika, hvilket betyr at de roer ned musklene, samt bremser produksjonen av adrenalin. Dette gjør at kroppen ikke «spiser opp» effekten av smertestillende like raskt, og de «varer» lenger. Jeg visste også at om jeg ikke tok de der og da, så ville jeg blitt pent nødt til å ta de kun kort tid etter for å ta angstanfallet som høyst sannsynlig ville ha kommet fordi det var så vondt at jeg begynte å bli småkvalm.

Så – én måned etter at jeg fikk det pilleglasset i hånda har jeg tatt en av pillene. Og den store ironien er at jeg tok den for å hjelpe smertestillende å fungere, ikke mot angst.

Jeg er mye mer oppmerksom på den typen smerter i dag, og derfor kjenner jeg mer til av de også. Tenker jeg plinger på Dr I i morgen og forteller om nattens strabaser, og forhåpentligvis får en kontrolltime hos henne.

Lærdommen er: Cyste på eggstokk + eggløsning = ei Stine som banner og sverter verre enn en bakfull bryggesjauer i motvind.

Jakten på Nyresteinen

På onsdag fikk jeg stifte nærmere bekjentskap med en CT-scanner. Som nevnt i et tidligere innlegg, var jeg en svipptur innom legevakta rett før Jul der mistanken falt på begynnende nyrestein. Som et ledd i dette ble jeg også henvist til CT-røntgen av nyre-/mageregionen, og den timen hadde jeg altså på onsdag.

I dag fikk jeg kopi av resultatet fra CT’en (fordi jeg ba om å få det, kjekt å vite og alt det der…)

Jakten på nyresteinen er nå avsluttet, da de ikke kunne finne noen nyrestein. Derimot fant de – sannsynligvis benigne, altså «snille» – cyster på min venstre ovarie. Hurra… Planen der er legetime og ultralyd for å utrede videre. Det er – tross alt – noe man bør holde et lite øye med, har jeg skjønt.

Det som er litt kjedelig i sammenhengen er at jeg nå – to-tre uker etter legevakt-turen – har mer vondt, og mer konstant vondt. Og dette gjør sitt for å ødelegge Toppetasjen på meg, sånn siden jeg tidvis har såpass vondt at jeg blir småkvalm og svimmel. Hele kroppen min knyter seg. Og – dette igjen er en heftig interntrigger hos meg. Evig runddans, det der.

Akkurat her og nå har jeg det sånn. Det er ekkelt. Jeg liker det ikke. Jeg har vondt, og jeg føler meg hinsides crappy som resultat av det.

Får bare gjøre det beste ut av situasjonen: Håpe at det blir bedre.

Drømmefangeren

Det er ingen gedigen hemmelighet at jeg drømmer om å en dag kunne kalle meg forfatter; om å gi ut ei bok eller ti. Det jeg ikke snakker så mye om – kanskje – er Drømmefangeren. Mørket. Galskapen. Det Svarte lille monsteret i bakhuet mitt som kverker all kreativitet og skrivelyst, for så å bare minne meg på hvor udugelig jeg er. Dette er Mørket som snakker, for å dytte meg lenger ned. Rasjonellt sett veit jeg jo det.

Jeg tenkte at jeg kunne skrive om det å være deprimert – gjøre Galskapen til kunst, ellernoe – men dengang ei. Det har seg nemlig slik at når jeg er deprimert, så er huet mitt fylt av en grautete tjukk tåke av bare rot og kaos. Tidvis er det bortimot umulig å fokusere på én tanke, og da blir det fort litt vanskeligere å uttrykke seg i mer eller mindre ordnet form «på papiret» som det så fint heter.

Selvsagt kunne jeg jo bare ha skrevet i sånn tankestrøm-stil og sett hva Galskapen produserte, men helt ærlig? Veit ikke om jeg tør. Å slippe løs de kreftene på tastaturet og la de løpe fritt er mest sannsynlig ikke veldig lurt – i hvert fall ikke om jeg håper å få noe produktivt ut av det. (Å bruke den formen for skriving som et ledd i terapi blir noe annet; da er hele formålet med det å tømme huet for all dritt – og dritten skal ikke brukes til noe. Best av alt: Du har muligheten til å slette fila etterpå og dermed være «ferdig» med all dritten du nettopp tømte huet ditt for.)

Så – her sitter jeg, da. Vil så gjerne skrive, gjøre researchen jeg burde ha gjort i forrige uke til bokideen(e), vil skape noe, leke med ord. Men – jeg får det ikke til. Ordene vil ikke ut.

Drømmefangeren har tatt de.

Anxiolytika

Superheltnavnet mitt – nesten…

AnxietyGirl

På nattbordet mitt står det et forsegla plastglass med navnet mitt på. Oppi det glasset er det tjue ganske små, antar jeg, tabletter – jeg er ikke helt sikker på hvordan de faktisk ser ut… ennå.

Jeg har fått dem for å ha i bakhånd når angstmonsteret blir for stort, ukontrollerbart, når det tar for mye nattesøvn og krefter – når jeg ikke er sterk nok til å sloss mot det alene.

Omtrent her er det ting blir komplisert.

På den ene sida er jeg veldig takknemlig og beroliget av å i det hele tatt ha det glasset – den psykiske effekten i å vite at det er der om jeg trenger hjelpa det tilbyr er forholdsvis enorm. Litt sånn: Jeg har de, jeg kan ta de – om jeg må – men siden jeg vet jeg har de, behøver jeg ikke å ta de.

På den andre sida er jeg litt smånervøs for innholdet i glasset, på hva jeg vil oppleve effekten av de som. Jeg har aldri fått denne typen medikamenter før, så jeg vet liksom ikke helt hva jeg kan, eller skal, forvente.

Og her må jeg også skyte inn at jeg overhodet ikke ønsker at de skal bli en lettvint løsning, at jeg skal ty til dem før jeg har prøvd alt mulig annet for å stagge angstmonsteret. Jeg har et heftig arsenal med anti-angst skyts klart til enhver tid. Disse små (?) tablettene er siste utvei, når alt anna feiler, og panikkanfallet er et altomspennende faktum jeg ikke makter å kontrollere.

Så – der står de, da, på nattbordet. Pent forsegla, med anmodning om forsiktighet ved bruk og en rød trekant til skrekk og advarsel.

Som du sikkert skjønner har jeg fryktelig mange «for/mot» tanker rundt dette. Jeg er ikke direkte i mot psykofarmaka som sådan, men jeg vil heller ikke la slike medikamenter bli ei krykke hvis jeg kan unngå det.