En bok blir til

Jeg har lekt med tanken lenge – å skrive bok basert på denne bloggen.

I dag fikk jeg det for meg at jeg skulle sjekke «word count» på all råteksten fra bloggen opp mot kravet til NaNoWriMo bare for å se hvor mye jeg eventuelt måtte legge til… Råtekstdumpen fylte krava, gitt! Så nå må jeg bare redigere som en anna tulling for å få mer flyt og lesbarhet og sånt.

Og så prøve å få babbelet publisert på et eller annet vis.

Har ingen mål og mening med dette, og *regner* ikke med at noen vil publisere – men det skader jo ikke å prøve.

Så – vi prøver.

Reklamer

Lenge siden sist – og Hallo P3

Hu-hei!
Lenge siden sist!?

…det har skjedd en god del siden sist jeg skreiv noe på bloggen her. Det kan jeg jo alltids skrive mer i detalj om, men *dette* innlegget handler om Hallo P3.

Programlederen for Hallo P3 kontaktet meg forleden dag, og fortalte at hun hadde funnet bloggen og syntes den var interessant – så hu lurte på om jeg kunne tenke meg å prate litt om detta greiene (angst og panikk og sånn) på radio.

Jeg er jo litt Pippi Langstrømpe av natur og hopper i hva som helst – så jeg klinte til og sa ja, jeg.

Hør programmet her: https://radio.nrk.no/serie/hallo-p3/MYNF34017815/19-08-2015

(Segmentene 2, 3 og 4 er med meg.)

Vanvittig morsomt å få være med på!
Etterhvert kommer det visst en artikkel på nett også – med bilde og greier.

EDIT: Og da var artikkelen ute også: http://p3.no/som-a-ha-en-elefant-pa-brystkassa/

2013:Retrospekt

Jeg har gått litt fram og tilbake med mæsjæl om jeg skulle skrive dette innlegget eller ikke. Jeg har ikke vært så allverdens flink på detta med «å blogge» i det siste, så jeg var veldig i tvil…

Året vi nettopp la bak oss var et innholdsrikt et – det skjedde mye; mye nytt. Og mye av det var skummelt, og vanskelig for Toppetasjen å takle på skikkelig vis. Noe av de større tingene som skjedde har jeg lyst til å dele (om igjen) her. Advarer om et vanvittig langt innlegg.
Les videre

Om Nettmobbing

Begrepet «nettmobbing» er blitt mer og mer brukt i aviser og nettbaserte medier de siste årene. Det er nok større fokus på det nå, men det er på ingen måte en ‘ny’ form for mobbing – selv om avisene skriver så.

I dag snubla jeg over dette bildet på Facebook, etter at flere i feeden min hadde delt det fra den opprinnelige posten. Mobbing er mobbing, uansett om det foregår på nett – slik som her – eller i skolegården og på skoleveien – og mobbing er forkastelig. Folk er nok ikke klar over hvor alvorlige senvirkninger mobbing kan ha på et menneske.

Jeg var selv offer for denne typen mobbing på nett… av denne alvorlighetsgraden, faktisk, da jeg var 13-14 år gammal – og det er 15 år siden nå. Jeg fikk tilsvarende trusler og anmodninger, eneste forskjellen på bildet over og det som skjedde med meg er plattformen det skjedde på.

Oppfordrer derfor alle som leser denne posten – som har instagramkonto – til å gå inn og rapportere alle bildene lagt ut under brukernavnet.

Hei bloggen!

…jeg veit, jeg veit – lenge sida sist og sånn.

Har rett og slett ikke hatt tid, krefter eller generell ORK til å skrive noe her i det siste. Derfor følger en kort og grei listevis oppdatering på hva som har foregått sida sist:

  • Har tatt Trafikalt Grunnkurs (selv om jeg egentlig bare må ha deler av det, siden jeg er over 25, for å få lov til å øvelseskjøre (les: fjase rundt i trafikken med L på rumpa)) fordi jeg selv ville ha det før jeg begynte å kjøre rundt med L på bilen.
  • Har stressa verre på jobb – og med å søke jobb – fordi engasjementet mitt går ut i slutten av november og etter det får jeg nok ikke forlenga noe mer der jeg jobber nå… Så da må denna kua finne seg ny beitemark.
  • Apropos ku(!?) – har begynte å «slanke» meg. Det vil si, jeg har 10 kilo jeg gjerne sku bli kvitt – men prosjektet handler mer om å bli sunn, og aktiv, og …sånn. Så jeg har laga en blogg til galskapen, da. Den finner du her.
  • Nettopp gått ut i ferie. Ferien vil bestå av å få orden i heimen, og trening, og antakeligvis noe øvelseskjøring.

Og det – mine damer og herrer – er hva som har foregått her siden sist.

Kan også nevne at jeg var på kontroll (ref sykehusopphold og operasjon) for ikke så lenge siden, og alt ser finfint ut. Og fordi jeg er hysterisk av natur, har jeg satt opp halvårskontroller hos Dr I.

Ch-ch-changes

Sterkt inspirert av å hjelpe ei venninne med bloglayouten sin, kommer jeg nok til å gjøre litt forandringer på det estetiske her om kun kort tid.

Med andre ord: Om ting ser «litt» skakkjørt ut her framover, så er det nok høyst sannsynlig på grunn av endringene jeg prøver meg på…

Advent

… neida, har ikke glemt bloggen helt.

Og – nei, dette er ikke et jule-themed innlegg, sånn egentlig, men jula har en del med saken å gjøre…

Kjære Internett, du skjønner: Jeg har en lei tendens til å være litte-bitte-granne deprimert i disse julehysteri-og-stress-meg-ihjæl-tider. Det er egentlig ikke jula i seg selv – jeg har det som regel ålreit på julaften – men det er alt det forbannade maset rundt. Og det er ikke sånn at jeg blir mer – eller mindre – deprimert og furten av all den grelle julepynten overalt, eller at folk rundt meg gleder seg som småunger til jul. Det gjør meg egentlig ingenting.

Det er det implisitte maset og tjaset og den tidvis falske «nå skal vi kose oss!»-mentaliteten. Den der ideen om at man skal snurpe seg inn i finstasen og så trøkke en masse mat i gapet, før man hiver seg over busken i hjørnet og fortærer pent innpakka gaver. Hele seansen avsluttes normalt med å sjangle i seng med ettertrykkelig matkoma, og favnen full av ting. Jeg er ikke noe kjempefan av den greia.

Vanligvis har det vært slik at tida rett før jul – det vil si adventen – har vært preget av et heidundrandes mas. For eksempel: Jeg har jobba på kontor i noen år nå, og vært bekjent av konsepter som årsavslutning (les: komplett regnskap) for inneværende år og budsjettering for neste år; hvilket forsåvidt er fint å få skuffla unna før Sølvguttene piper fra seg på NRK1 sånn ca klokka 1700; det er bare så inni-julegran-skauens stressende. På toppen av slike bedriftsøkonomiske finurligheter har man selvsagt julebordene og all tilhørende akutt sosialangst, og gjerne et nyttårsball av no slag slengt med. Både julebord og nyttårsball må planlegges. Det må planlegges før jul.

Så, på samme tid som man jobber seg halvt ihjæl og virkelig tøyer grensa for antall timer overtid Staten mener er OK å jobbe, skal man også finne ut av hvor man skal feire busken i hjørnet i år; hvem skal få gave, og hva vedkommende skal være så heldig å få. Stappfulle kjøpesentre med søndagsåpent er fandens (vel, i dette tilfellet: Jesus’) verk.

Mye stress gjør meg mer utsatt for både humørsvingninger – og da typisk et lite svanestup ned i et mørkt hull – og angstanfall. Sistnevnte er særdeles festlig på denna tida av året, gitt triggeren min. Familie med småunger som på død og liv skal besøkes i julehysteriet mens buska i hjørnet sakte men sikkert visner. Kollegaer og kjente som babler ivei på linje med førstegangs-rosablogger-mødre om innholdet i både bleie og bøtte… Kjempefestlig . . .

Jeg går rundt i en konstant tåke av angst, stress, incoming depresjon… – la meg være ærlig her – jeg veit den kommer. Den har kommi hver jul de siste ti åra eller så, men det er først nå de siste par åra jeg har hatt et navn å sette på den følelsen. Den kommer ikke på nøyaktig samme tid, eller varer like lenge, hvert år, men den kommer.

Er derfor ordet «advent» blir litt sårt også: Det er ikke egentlig julaften jeg venter på – det er svanestupet…

I år er planen klar: Stress minimeres på alle bauer og kanter, angsten holdes i sjakk som best jeg kan, depresjonen får bare komme og passere når den finner det for godt, og jula feires langt utti skævven i joggedress. Sådetså.