En Torsdag

Jeg kunne ha skrevet en helt vanlig torsdag, men det ville ikke ha vært helt sant. Likevel er det en ting ved torsdager som er – eller skal bli – en vane; behandlingstimene klokka halv ni hver torsdag morgen med M.

I morges var time nummer to av i alt femten. Jeg er heldig, føler jeg – M er veldig grei å snakke med, og hyggelig og smilende mesteparten av tida; men blir gravalvorlig og ser ut til å ta innover seg, så langt hun kan, hvordan det var, eller er, når jeg forteller om de litt kjipere tinga. Jeg ser hvordan ansiktet hennes forandrer seg, og på en måte er det litt godt å se: Det må jo bety at hun forstår, og forståelse er viktig.

Da timen var ferdig dro jeg på jobb. Og var der i omtrent to timer før jeg måtte haste videre til neste avtale for dagen – tannlegetime på motsatt side av byen. Jeg var bombesikker på at jeg hadde time klokka halv ett, men der tok jeg feil, gitt; timen min var ti på ett, den. Ventetid. Ganske lang ventetid, til og med. Jaja.

Uansett; tannlegen fant et hull i den ene visdomstanna mi som han ville ta, men jeg ba pent om å få ny time til det, fordi jeg skulle rekke et møte på jobb etter tannlegetimen. Jeg fikk en midlertidig fylling i tanna, og ny time, betalte for meg og trava ivei til bussen – og så var det tilbake til jobb igjen. Møtet jeg skulle rekke ble avlyst i siste liten, men det visste jo ikke jeg da jeg var hos tannlegen og stressa meg halvt ihjel for å komme meg tilbake på jobb tidsnok.

Slik stressing fram og tilbake til avtaler og ting gjør meg naturlig nok sliten. Å starte dagen med behandlingstime kan også være en medvirkende faktor; man sitter jo og snakker om tidvis kjipe ting, og sånt tar på…

Leseprosjektet mitt går framover ennå, er halvveis i bok fire allerede! Beit meg merke i noe litt interessant i går – de fleste yndlingsforfatterne mine er fra 1800-tallet og starten av 1900-tallet. Sånn går det vel, kanskje, når man er gammal litteraturstudent. Det at jeg bruker en del tid på å lese om dagene gjør at jeg er en del mindre på nett også. Om det er en bra ting eller ikke er ennå usikkert – enn så lenge trives jeg med bøkene mine, da.

15 Uker

Jeg hadde min første terapitime på NTNU Psykologiske Poliklinikker i dag.

Litt uheldig start på forholdet mellom behandler og meg at jeg kom nesten ti minutter for seint til timen; men hu tok det jaggu pent. Trafikken er helt vill tidlig om mårran i Trondheim i visse områder – selvsagt var det i disse områdene jeg skulle forflytte meg ved hjelp av taxi – og som et resultat kom jeg noen minutter for seint til bygget; og så måtte jeg finne fram til riktig kontor…

Uansett – det virker som et bra opplegg. Riktignok har jeg bare hatt én time, og kan derfor ikke uttale meg så veldig mye om det hele, men så langt virker det ålreit. Behandleren min er omtrent på min egen alder, og virker gira på å hjelpe meg, og det er jo positivt.

Ellers er det full fres på jobb, jeg leser så det hyler etter, og jeg prøver å skrive litt av og til også. Angsten gnager litt på meg for tida, da – men jeg overlever det også. Veien ut er gjennom.

Nullpunktet

Overskriften på dette innlegget kan kanskje være litt forvirrende og misvisende, men for meg er nullpunktet en bra ting: Nullpunktet på bipolarskalaen min betyr stabil, i bra humør, avslappa. Jeg tror jeg har kommet meg dit nå. Hodet er ikke lenger tåkete av negative og destruktive tanker og ideer, selvbildet begynner å komme seg, og jeg gleder meg over ting igjen – jeg gjør ting igjen, ikke minst. Og angstspøket har gjemt seg inntil videre, ser det ut til. Jeg har i hvert fall ikke hatt nevneverdige angstanfall på ei god stund, og ja – jeg nyter dette så lenge jeg kan.

Leseprosjektet mitt går fremover også – hurra!

I dag fikk jeg noe fint i posten – jeg fikk innvilget søknaden min om behandling hos NTNU Psykologiske Poliklinikker for litt siden, og i dag kom brevet med informasjon om tid og sted for første time. Ironisk nok skal jeg begynne i behandling , nå som jeg er kommet ut av depresjonståka. Men; på mange måter er dette en bra ting; jeg er sannsynligvis klarere i toppen og mer mottakelig for behandling nå sammenlignet med for tre uker siden.

Alt i alt har jeg det veldig fint for tiden. Ting går fremover, ting er lysere, jeg leser masse og jeg skriver; jeg er produktiv og kreativ igjen og det er så godt.

Å Lese Seg Frisk(ere)

Jeg tror det er noe sånt jeg driver med – å lese meg selv frisk(ere). Det er ikke veldig mange ukene siden jeg ikke orka å se på ei bok en gang. Nå er jeg godt i gang – er faktisk snart ferdig – med bok nummer to i «les mer bøker»-prosjektet mitt.

Jeg merker at når jeg får opp leselysten, så kommer skrivelysten snikende også. Jo mer jeg leser, jo mer gira blir jeg på å skrive noe selv. Jeg plukker opp litterære virkemidler og stiler i bøkene jeg leser, og får lyst til å prøve de ut selv i tekstene jeg skriver. Foreløpig skriver jeg ikke noe stort mer enn usammenhengende ræl, men det gjør ikke noe, egentlig.

Jeg skriver – og det er godt.

Men, hva har dette med frisk(ere)het å gjøre? Vel… det har muligens ingenting med min tilsynelatende klatretur opp og ut av det mørke hølet jeg har fjasa rundt i siden slutten av November, men likevel er tanken der: Jeg leser, jeg blir inspirert til å skrive, jeg skriver, jeg leser mer og slik fortsetter det. Hver bok er et nytt trinn på stigen jeg klatrer opp av hølet med – eller kanskje ikke, men det kjennes sånn.

Min egen teori går ut på at det å lese andres ord distraherer huet mitt nok til at jeg ikke tenker (så mye) på andre, negative, ting. Av denne grunn prøver jeg også å utfordre meg litt midt oppi det hele. De store, tunge, snirkelspråklige klassikerne – gjerne på engelsk – skal leses. Det er stort sett mitt eneste mål med prosjektet: Å lese en klassiker eller ti. Tjukke bøker på minst 800 sider som skildrer – ned til minste detalj – 1800 og 1900-tallets England står høyt i kurs. Språklige krumspring på mitt andrespråk tvinger huet mitt til å infinne seg med å måtte lese en og samme setning både to og tre ganger før jeg faktisk forstår hva den forteller, og dette distraherer jo huet mitt enda mer. Følgelig bør dette, hvis teorien min er korrekt, føre til at jeg klatrer enda flere trinn på stigen.

Uansett kan jeg nå si at jeg føler meg bedre. Mye bedre enn hva jeg gjorde for to-tre uker siden.

Hvorvidt dette skyldes bøkene jeg pløyer igjennom i lese-Markens Grøde (eheheh – litteraturnerdhumor), eller om det skyldes noe helt annet – eller om det er komplett tilfeldig – veit jeg ikke. Jeg nærmer meg det forlokkende og stabile 0-tallet med stormskritt, og håper at jeg skal holde meg der i forseelig framtid.

Bokprosjektet

Her skulle jeg gjerne ha skrevet «i 2011 kommer jeg til å skrive en bok, og forhåpentligvis gi den ut» – men dengang ei. Jeg pusler med skriverier og prøver å snekre ihop et bokmanuskript, men det tar nok lenger tid enn dette året har å tilby. Likevel, inspirasjon må man jo ha som aspirerende forfatter(!?), og det er dette prosjektet mitt for det kommende året går ut på. Konseptet er enkelt: Les mer. Flere bøker. Og da typisk, prøve å få med seg klassikerne.

Jeg tar utgangspunkt i lista under, men er ikke begrensa til den. En del bøker på den lista har jeg stående i bokhylla mi allerede, så målet om å lese flere bøker bør absolutt være oppnåelig. (For moro skyld gjør jeg også det instruksene befaler, fordi jeg har jo lest noen av disse bøkene allerede.) Når jeg sier flere bøker, så er det snakk om å lese ti stykker ellernoe, altså. Jeg er ingen stor lesehest, egentlig – jeg blir bitt av lesebasillen av og til, og pløyer igjennom en haug bøker, og så leser jeg nesten ingenting på mange måneder, av og til år.

Så får vi se, da – hvor mange bøker det er blitt når året er på hell.

E D I T: Jeg oppretta også en egen blogg til dette prosjektet, slik at jeg kan følge med på bøker lest, og kanskje skrive litt om hva jeg synes om dem. Bloggen finner du her (link også i sidebaren til høyre): litterariteter.blogspot.com.

Lista er under her:

Les videre

Seier i hverdagen

Jeg var veldig i tvil på søndag kveld. Ville jeg greie å komme meg på jobb på mandag? Ville jeg orke å være der og gjøre jobben min? Ville det gå bra? Ville jeg bryte sammen og kapitulere? Spørsmålene kvernet i topplokket i det lengste, og gjorde sitt for at søvnen uteble.

Men – jeg greide det. Jeg kom meg på jobb, etter bare tre timer søvn. Trøtt og jævlig, ja – men jeg greide det. Det var årets første seier i hverdagen. Jeg unngår bevisst å la meg stresses ihjel disse første dagene, jeg tar det rolig med vilje – passer på meg selv.

Da jeg kom hjem fra jobb i går lå en stor fin ny bok og venta på meg i postkassa: The Fry Chronicles – an autobiography av Stephen Fry. Har lest en del i den allerede. Kjempefin så langt. Leselysten sniker seg innpå meg fra tid til annen, og det er litt praktisk – å lese gir meg noe annet å tenke på, distraherer hodet litt, og det er bra.

Likevel, jeg håper jeg får svar fra NTNU snart. Jeg henviste meg selv til et behandlingstilbud de har like før jul. Tenkte jeg skulle gi de et par dager før jeg uansett må ringe fastlegen min for å be ham om å henvise meg til DPS. Han ville at vi skulle vente litt, for å se hva NTNU kunne tilby, men jeg kommer til å be om henvisning til DPS uansett utfall av NTNU-opplegget.

Har tatt i bruk den nye ukeplanleggeren jeg nevnte i et tidligere innlegg også. Jeg skal egentlig føre dagens rapport før jeg legger meg, men det har jeg ikke vært våken nok til å gjøre foreløpig. Så inntil videre gjør fører jeg gårsdagens rapport om mårran over en kaffekopp mens jeg venter på at jobbpcen skal bli klar til dyst.

Så, alt i alt har det nye året begynt ålreit. Selv om jeg er latterlig trøtt og sliten døgnet rundt for tida. Vil komme meg opp og ut av depresjonståka.

Nytt år, nye muligheter

Jeg er fremdeles deprimert, men jeg tenkte at jeg måtte i det minste prøve å komme meg på jobb i morgen nå som sykemeldinga er gått ut. Så, nå sitter jeg i sofakroken med angstklumpen i magen, og har egentlig ikke fryktelig lyst – men jeg må prøve. Om ikke annet, så må jeg prøve. Jeg aner ikke hvordan det vil gå, eller om jeg vil klare det, men intensjonen er der.

Jula har vært utfordrende, men jeg lærte noe nytt: Jeg har vært forkjøla mesteparten av romjula (fra 1.juledag og utover), og da forkjølelsen begynte å slippe taket, kom depresjonen tilbake for fullt. Det hadde jeg faktisk ikke regna med. Er ikke ute av den skauen ennå, for å si det sånn…

Jeg har ingen nyttårsforsett, ikke egentlig. Har ønsker, da. Ønsker om et bedre (lettere?) år enn hva fjoråret var, ønsker om å få ordnet et behandlingsopplegg som fungerer, håp om at jeg skal lære meg å leve med lidelsene mine – et håp om at jeg skal takle stemningssvingningene og angstanfallene bedre i det kommende året.

Om jeg ikke kommer meg opp og ut av denne gjørma snart må det mer drastiske tiltak til. Jeg er fremdeles utslitt, fremdeles langt nede, noe må gjøres snart. Jeg vil jo ikke ha det sånn.