Kategoriarkiv: detaljer

Lettelse

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Del to av utredninga var i dag. Vi er ikke riktig ferdig ennå – del tre er på førstkommende onsdag. Men, vi har vel igrunnen sagt oss ferdig med utredning av bipolar nå, da. Del tre vil omhandle angsten.

Uansett – mistankene jeg har hatt blei bekrefta.

Lettelse.
Jepp – det er ordet: Lettelse.
Det var ikke bare innbilning, det var faktisk noe reelt. Det er faktisk noe reelt.

Det har et navn – og det betyr bare at jeg bør være litt mer på vakt hvis humøret snur. Følge litt med på hvor høyt eller lavt jeg er, med andre ord. Følge nøyere med enn hva jeg allerede har gjort de siste fem åra. Ta endringer i humør mer på alvor.

Jeg veit hva det er nå.
Jeg er ikke fullstendig gal – bare litt.

Reklame

Når oppturer og nedturer blir sykelige

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Neste onsdag begynner jeg utredninga for bipolar 2 lidelse. Dette innlegget betyr altså ikke at jeg har fått diagnosen, selv om jeg snakker om temaet: Det er bare et forsøk på å forklare hvorfor jeg har mistanken i det hele tatt.

Veldig ofte føler jeg at jeg må forklare ovenfor andre hvorfor jeg mistenker at jeg kan være bipolar. For eksempel har jeg forsøkt å forklare det sykelige for mamma flere ganger, men jeg vet ikke om det jeg prøver å fortelle har sunket inn.

Greia er at alle har jo oppturer og nedturer i livet – og alle skal ha det; det er normalt. Alle har, eller kommer til å oppleve mørke perioder i livet. Disse er ikke nødvendigvis så mørke og langvarige at de blir depresjoner, riktignok. Likedan har alle, eller kommer til å oppleve perioder i livet der alt går på skinner og livet smiler til en. For friske, normale mennesker er kontrasten mellom de mørke og lyse periodene ikke så veldig stor. Man beveger seg ikke så veldig langt vekk fra det stabile, normale stemningsleiet. I de mørke periodene er ting kjipt, ja – men det er ikke så beksvart og håpløst som en depresjon oppleves å være. Og, de lyse periodene er gode, man føler seg bra og livet er lett å leve, men man har likevel bakkekontakt og hodet i water – man veit hva man driver med.

Hos meg har kontrasten mellom oppe og nede vært ganske stor. Jeg har sannsynligvis hatt flere nedturer enn oppturer, så jeg er på en måte vant til pessimisme og tunge tider. For meg – personlig – har det vært oppturene som har gjort at jeg har følt meg unormal – syk. Jeg er klar over at dette kan høres fryktelig pessimistisk og sært ut, men la meg forsøke å forklare hva jeg mener.

Jeg bruker en skala for å følge litt med på humørsvingningene mine, slik at jeg kan være forberedt. Skalaen går fra -5 til +5; -5 representerer en tung depresjon, og +5 representerer en full hypomani (hypoman fase). I mangel på bedre begreper, bruker jeg disse selv om jeg ikke har diagnosen bipolar. Jeg forstår hva de begrepene innebærer og betyr, og derfor er de lettere å forholde seg til.

På skalaen er 0 et «normalt stemningsleie» – jeg bruker også 0 som «normal» når jeg snakker om meg selv og mine humør, men jeg pleier også å si at jeg gjerne er på minussida av 0-tallet. Et eller annet sted mellom 0 og -1 er min normale tilstand – der jeg føler meg komfortabel og normal – ikke deppa, ikke koko, bare meg selv.

Min forrige skikkelige opptur, det vil si hypomane fase, og kanskje også min eneste hittil, varte alt i alt i omtrent 7 måneder. Jeg var ikke like koko hele tida, men jeg var merkbart mer «oppe» enn det som er normalt for meg. For å sette det litt i perspektiv: En «normal» opptur for en frisk person plasseres gjerne på +1 på skalaen. (Tilsvarende «normal» nedtur på -1.) -1 til +1 på skalaen er innafor «normalspekteret» i stemningsleie.

Som nevnt varte oppturen min i omtrent 7 måneder. I løpet av disse var jeg aldri under +3 på skalaen. Jeg var i veldig godt humør, altså… På +3 følte jeg meg frisk og fin, hadde (veldig) god selvtillitt og verden smilte til meg.

Innimellom hadde jeg også kortere perioder på 2-3 uker i slengen hvor humøret skøyt fart opp i +5 og jeg var helt spinnvill. Plutselig var jeg verdensmester i alt, og alle rundt meg var så innmari treeeige. De gikk treigt, de snakka treigt, de brukte en og en halv evighet på å svare på noe jeg mente var enkle spørsmål, og så videre. Jeg gjorde en hel masse dumt jeg ikke vil gå inn på her da jeg var der oppe og var lykkelig uvitende til det hele – jeg var jo best! Og kulest! Og… !

Så, hvis 0 er normalen, er det kanskje ikke så rart at jeg føler meg litt unormal og sykelig når jeg er oppe i +5-sjiktet og er helt bajas. Vel – når jeg er der oppe og fjaser, så føler jeg meg jo helt fin – det er etterpå, når jeg daler ned på 0 igjen, at jeg ser tilbake og sliter med å kjenne meg selv igjen: Det er som å se en annen person – og det er skummelt av og til. Er heller ikke så rart at verden virker litt vel dyster og mørk når jeg synker ned til -5. Når jeg er der nede virker absolutt alt håpløst – jeg ser intet lys i enden av tunnellen, på en måte.

 

Jeg kan ha lange perioder der jeg holder meg ganske stabil og rundt 0 – i normalspekteret – dårlige dager er sjelden mørkere enn -1 og gode dager er sjelden over +1. Men, av og til kommer perioder der jeg er i den ene eller andre enden av skalaen. Jeg er på en av polene.

Jeg håper at dette kan kaste litt mer lys over hva jeg mener når jeg sier at oppturene og nedturene mine er litt mer ekstreme enn det som er normalt. Som sagt, oppturer og nedturer er noe alle har, men kontrasten mellom disse er større hos meg enn hos mange andre, virker det som – og derfor mistenker jeg at jeg kan være bipolar.

Jeg følte at det var lettere å forklare intensiteten av oppturene og nedturene mine ved hjelp av skalaen – lettere for andre å forstå. Håper jeg hadde rett.

Hjemmelekse

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Jeg har fått hjemmelekse av Muriel.
Snille, snille Muriel.
Flotte jenta som hjelper andre selv når hun kjemper mot kvikksanda og tussmørket.

Det hele går ut på at jeg skal skrive ei liste over typiske tanker jeg får når jeg er i tussmørket, og så identifisere disse som negative tanker. Jeg har nemlig litt problemer med å se eller forstå at jeg tenker negativt av og til – i mitt hue er det sannhet, ikke nødvendigvis negativitet. Ideen bak denne øvelsen er å komme til det punktet etterhvert der jeg kan si til meg selv at dette er bare tussmørket som herjer, disse tankene er ikke sanne, de er der bare for å gjøre livet jævlig for deg en periode.

Tussmørkets tankekaos

  • neste gang gjør du det bedre
  • verdiløse idiot
  • du fortjener ikke bedre
  • det er meninga at du skal ha det sånn
  • han er ikke glad i deg på ordentlig
  • late tafatte jævel
  • ikke plag venner med dette tullet
  • pene øyne, men det er tomt bak dem
  • du ser ut som en jævla fjortis, skjerp deg
  • dine «problemer» er ikke så ille – andre har det mye verre enn deg
  • slutt å vær så jævla emo over ingenting
  • stygge ekle feite taper
  • han fortjener mye bedre
  • de MÅ rose deg, de betaler lønna di – de mener det egentlig ikke
  • gi opp, du har ingen fremtid uansett

Altså – jeg kan tenke rasjonellt og se at det er negativt etterpå, men akkurat når tankene kommer slengende i toppetasjen greier jeg ikke helt å se negativiteten i dem der og da. Nå, i ettertid, ser jeg forsåvidt det dystre i det jeg har lista opp her – men å fortelle meg selv at de er bare negative tanker, og derfor ikke sannhet greier jeg liksom ikke helt ennå.

Nå skal det sies, da – tankene over har jeg hatt i mange år. De kommer snikende fra tid til annen, og noen av dem biter seg fast og blir værende ei stund. Jeg tror det kan være litt av grunnen til at jeg ikke nødvendigvis greier å «se» at de er negative tanker når jeg får dem – jeg er jo så vant til å tenke sånn i utgangspunktet.

Muriel nevnte at hun merker en smell er på vei når slike negative tanker kommer hyppigere hos henne. Når negativiteten tar over. Og det er ikke helt usannsynlig at det er litt slik hos meg også. Jeg mener, tankene er – som nevnt – med meg så og si hele tida, men det er først i tussmørket jeg virkelig graver de fram og føler på dem. Det er i tussmørket jeg forviller meg inn i ideen om at tankene er sanne, om at jeg faktisk er en total fiasko på to bein.

Min smell i denne omgang kan vel sies å være nederlaget for ca to uker siden, men før det sa pang var jeg ikke noe mer eller mindre negativ i tankegangen. Godt mulig tankene var der, men de var ikke tydelige og fram i dagen, for å si det sånn.

De negative tankene kom etterpå, da angsten hadde roa seg en del. Smellet skremte de fram. Da kom sinnet og frustrasjonen over å være så tafatt og svak som må dra hjem fra jobb midt på dagen. Selvhatet over å ikke greie å skjerpe seg, over å ikke greie å ta seg sammen og fullføre arbeidsdagen. Voksne jenta! Skjerpings!

Også en fullstendig irrasjonell måte å se det på, selvsagt – jeg tror det hadde vært mye verre hvis jeg ikke hadde dratt hjem da jeg gjorde. Angstanfallet eskalerte ut av noe særlig form for kontroll så fort jeg var kommet meg hjem – jeg lot det bare herje med meg. Makta ikke å stå i mot, orka ikke kjempe.

Etterpåklokskap er fint.
Jeg håper jeg med tiden greier å gjøre etterpåklokskapen om til forhåndsklokskap.

Bursdag

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Jeg har bursdag om ikke veldig lenge, og tradisjonen tro har jeg en runde med mørke tanker og jævelskap ca en måned i forveien, altså i disse dager som det så fint heter.

Jeg har egentlig aldri vært særlig fan av min egen bursdag, men ideen slo meg etter jeg ble spurt om jeg kanskje kunne ha en sesongrelatert type syklus – vinterdepresjon – kan det være forklaringen på hvorfor jeg går i hi fra en måned før bursdagen min, til omtrent en måned etter?

Selv tviler jeg litt på at det er høsten og vinteren som gjør dette, men bursdagen min mer spesifikt; Jeg blir nemlig deppa om sommeren. Det skjer gjerne rundt slutten av mai, temperaturen stiger og humøret mitt synker – er som om de to er en omvendt proposjonal verdi av hverandre. Når sommeren er på hell, og temperaturen synker, stiger vanligvis humøret mitt igjen.

Greia er at jeg aldri helt har følt meg komfortabel når det gjelder min egen bursdag. Barnebursdager (før fylte 10 år eller så) var greit, men etter det – etter jeg begynte å tenke og forstå hva en bursdag egentlig er har jeg ikke følt meg særlig komfortabel med konseptet. Andres bursdager feirer jeg gjerne, venner, kjente og kjære skal feires – de fortjener en dag dedikert til seg. Jeg og min bursdag derimot er bare en dag som jeg helst ser passerer i stillhet.

Mye av det bunner ut i mindreverdighet hos meg. Tror jeg, da. Altså, det er snakk om en helt vanlig dag som tilfeldigvis også er den dagen jeg blei født på for så og så mange år siden – jeg har ikke gjort noe som tilsier at jeg bør feires på akkurat den dagen. Det er snarere en feiring av foreldrene mine og hvordan de kalkulerte seg fram til mitt første møte med omverdnen.

Hos meg handler det altså ikke om det å bli eldre. For det har jeg ingenting i mot. Det er ikke derfor jeg misliker bursdagen min slik jeg gjør, og går i hi på denne tiden. Jeg vil bare ikke ha oppmerksomhet som ikke er berettiget. I mitt hode er ikke bursdagen min en berettiget oppmerksomhetsgrunn. Å endelig få seg jobb etter flere år uten, det er en berettiget grunn til oppmerksomhet og gratulasjoner – for å illustrere hva jeg mener.

Jeg føler ikke at jeg fortjener noe ståhei på bursdagen min, jeg har jo ikke gjort noe spesielt, jeg har bare levd enda et år. Og dette er ikke noe som er nytt av året. Åneida. Det året jeg fylte 13 begynte det. Da jeg fylte 10 år kom hele klassen i selskapet, og det gikk vel tålelig greit – jeg husker ærlig talt ikke så mye av det der. Den 11. bursdagen min husker jeg ikke i det hele tatt, og den 12. var spesiell fordi vi bodde i USA det året. Fra og med den 13. orka jeg ikke bry meg mer – skjønte ikke helt vitsen.

Kaka jeg vanligvis lager

De siste 2-3 årene har jeg blitt veldig flink til å late som. Har hatt selskap, og faktisk hatt det koselig. Jeg har bakt Hello Kitty-kake og tatt med på jobb, og har måttet takle oppmerksomheten jeg får. Men jeg har vokta meg vel for å kalle det feiring av min egen bursdag. Det skal jeg ikke ha noe av. Ikke feiring av meg, ikke feiring av dagen jeg blei født på, ingenting. Selv om jeg kan klistre på meg et (evig falskt) smil på selve dagen og late som om jeg er verdig all oppmerksomheten, så er det ikke dermed sagt at toppetasjen er enig i akkurat det. Snarere tvert i mot.

Det er et konfliktfylt kaos det der.

De litt frynsete sosiale antennene mine forteller meg at jeg skal smile, og nikke, og si tusen takk når noen ønsker meg gratulerer med bursdagen min. Samtidig lurer jeg på hvorfor i heiteste jeg blir gratulert med en helt vanlig dag og i stor grad føler jeg skyld – ja, jeg tror skyld er det beste ordet. Skyldfølelse. Jeg får gratulasjoner for noe jeg ikke kan noe for. Gratulasjoner jeg ikke skal ha.

Så hva gjør man da? Man snor seg unna.
– «Når har du bursdag?»
– «På høsten…»

Strek VS Garnnøste

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Noen spurte meg en gang om jeg kunne beskrive måten jeg tenker på. Jeg hadde forsøkt å forklare at jeg tror jeg kanskje tenker litt annerledes enn mange andre, men fant det vanskelig å sette konkrete ord på hvordan. Etter litt om og men kom jeg fram til to bilder: Et som beskriver hvordan jeg tror mange andre ofte tenker, og et som beskriver hvordan jeg tror jeg selv tenker som oftest.

Forsøksvis visualisering

Lineær tankegang
Jeg tror ganske mange ofte tenker på denne måten (meg selv inkludert i visse sammenhenger). Hvis man står ovenfor et problem, eller et spørsmål, foregår tankeprosessen nesten som en rett strek – ei linje – der man tenker suksessive tanker som har en tydelig sammenheng med hverandre. Spørsmålet skaper Tanke A som fører til Tanke B som leder til Konklusjonen.

Matematiske problem er ofte løst med lineær tenkning: For å finne svaret må vi først gjøre A for å så gjøre B. Vi får ikke gjort B uten å ha gjort A først, sagt på en annen måte.

Kaotisk tankegang
95 % av tida er min tankeprosess, min resonneringsmetode, relativt kaotisk. Det vil si, den kan virke kaotisk på andre, men jeg tror jeg så og si alltid har tenkt slik, så for meg er det naturlig. Hvis jeg skal prøve å beskrive hvordan mitt hode tenker i et lettfattelig bilde vil jeg si at det kan minne om et garnnøste, der spørsmålet eller problemet er kjernen av nøstet og assosiasjoner og tanker er alle trådene rundt kjernen. Når jeg skal nå en konklusjon, eller svare på et spørsmål, må jeg ofte innom vidt forskjellige tanker og assosiasjoner for å komme til konklusjonen eller svaret.

Jeg merker jeg har en tendens til å koble sammen tilsynelatende usammenhengende tanker for å føre meg videre. Jeg hopper fra tanke til tanke, i et virrvarr av tanker og ideer, hopper fram og tilbake, assosierer i hytt og pine, gjerne fra én ting til noe helt annet. For meg virker det hele logisk, selvsagt assosierer og resonnerer jeg slik som jeg gjør, men jeg har blitt fortalt at det ikke er like innlysende for andre.

Min logikk er ikke det samme som din, visstnok.

Men – det fikk meg til å tenke: Hva er å foretrekke? Er det bedre å være systematisk og lineær, eller er det bedre å la assosiasjonene gjøre som de vil og hoppe fra tanke til tanke for å komme til samme konklusjon? Jeg vil tro at en kombinasjon av de to tenkemåtene må være å foretrekke. At man kan bruke begge «metoder» for å løse et eventuelt problem.

Hvis dere skulle beskrive deres tenkemåte – hva ville det ha vært? Strek eller garnnøste?

G(eni)al?

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Kan det å være genial gjøre en person gal?

Gal i den forstand at ekstremt intelligente mennesker ofte har opplevd å være et sosialt utskudd i barndommen, og dermed står i større fare for å utvikle psykiske problemer og forstyrrelser på bakgrunn av dette. Det er jo ikke til å stikke under en stol at veldig, veldig smarte folk blir oppfatta som litt «rare» og «annerledes» på en eller annen måte – noe som kan gjøre veldig smarte mennesker mer sårbare i barne- og ungdomsårene av livet. Smarte barn blir ofte mobba, fordi de er «annerledes» – fordi de er skoleflinke, og liker skolen, fordi de kanskje ikke helt forstår andre barn på egen alder, og søker voksne i stedet. Mobbing over flere år kan gjøre fæle ting med et menneskes psyke – det kan føre til psykiske plager senere i livet.

Jeg vet ikke hvor smart jeg er.
Jeg vet ikke om jeg er smart i det hele tatt..
Men, jeg innehar en del egenskaper som visstnok også er kjennetegn på en såkalt evnerik person, en smart person.

Antakeligvis lærte jeg å lese og skrive ganske tidlig – jeg husker at jeg skrev brev til dagmammaen min og Bestemor da jeg var omtrent 3 år gammel. Det var selvsagt ikke veldig lange brev, men til gjengjeld var jeg ikke gamle ungen heller. Et år eller to senere begynte jeg også å lese, så vidt det var, engelsk; Jeg hadde fått en bok med engelske barnerim som jeg brukte en del tid på å dekode – med hjelp.

Jeg har alltid vært veldig fascinert av vitenskap, og spesielt da jeg var liten sugde jeg til meg kunnskap om alt mulig rart. Jeg liker å lære, jeg liker å tilegne meg kunnskap, og jeg har tilegnet meg kunnskap – lært – fra mange ulike kilder oppigjennom årene. Ofte trekker jeg linjer mellom de ulike kunnskapskildene for å danne meg et mer komplett bilde – jeg liker å oppdage nye sammenhenger, liker å se at tilsynelatende vidt forskjellige ting kan ha noe til felles. Vanligvis lærer jeg også ganske raskt, men av og til må det en dose kreativitet – eller endring av læremåte – til før konseptet fester seg.

Eksempel fra barndommen: Jeg har egentlig aldri vært noen særlig stor fan av matematikk, og har ofte slitt med å forstå hva jeg driver med i den sammenheng. En ettermiddag jeg satt og gjorde lekser i 2.klasse på barneskolen oppstod det et problem da jeg skulle lære konseptet subtraksjon. Det som stod i boka sank ikke inn, jeg forstod det ikke, rett og slett (forøvrig ikke ukjent – matematikkbøkene jeg har hatt på skolen har vært så ymse, til tider totalt uforståelige, men det er en annen historie).

Så, mine stakkars foreldre forsøkte å gjøre det hele mer forståelig for meg:
– «OK, så… du har 5 og tar bort 3 – hva har du igjen?»
– «Vet ikke!»
– «…Joooda. Kom igjen nå. Du har 5, og så tar du bort 3. Hva har du igjen da?»
– «Vet ikke!!!»
Tårene spretter, jeg er forbanna og lei meg på samme tid – jeg føler meg dum.
– «Hm. Ok – se her»
5 epler kommer til syne på bordet foran meg.
– «Du har 5 epler – og så spiser du 3 av dem. Hva får du da?»
– «…mageknip…….!?»
Rimelig lineær logikk, det der. Nå er jeg drittlei og orker ikke tenke mer. Jeg er sinna, jeg er lei meg, jeg orker ikke mer. Mamma går og henter sparegrisen min. Hun legger 5 kronestykker foran meg på bordet. Hun tar vekk 3 av dem og gjemmer de i hånda.
– «Du har 5 kroner, og bruker 3 kroner – hvor mange kroner har du igjen?»
– «TO! Jeg har to kroner igjen!»
– «Riktig! – OK, neste regnestykke?»

Vi hadde løst koden, jeg lærte meg konseptet med noe jeg forstod – noe jeg kunne visualisere. Å ha fem epler, og spise tre av dem på rappen vil høyst sannsynlig gi vedkommende mageknip, men en kan ikke spise kronestykker, så det var lettere (for meg) å forstå ideen hvis den ble oversatt til penger. Det ironiske var at jeg forstod addisjon og multiplikasjon – på nybegynnerstadium, selvsagt – før jeg begynte på barneskolen. Jeg skjønte at 3 + 3 = 6, og at 2 x 3 var det samme, bare skrevet på en annen måte.

Slik er det ofte nå i voksen alder også – en del konsepter tar jeg rimelig raskt, jeg vet hvordan jeg skal angripe problemet for å løse det. Samtidig kan det være relaterte konsepter jeg sliter veldig med, helt til jeg «oversetter» problemet – og løsningen – til noe jeg forstår, slik som i eksempelet over med eplene og kronestykkene.

Jeg har fått høre en del ganger at jeg er smart, eller flink, at jeg har en lur løsning på et problem, eller tilsvarende annet kompliment. Jeg liker å tro at jeg kan finne på lure ting av og til, men jeg føler ikke at jeg er smartere enn andre. Da jeg gikk på skolen ble jeg mobba, rakka ned på og hengt ut daglig fordi jeg var ei som rakte opp hånda i klasserommet og stilte spørsmål – jeg var (og er) nysgjerrig – jeg ville vite mer.

Så – har det å bli mobba fordi noen tror jeg er smart vært en medvirkende årsak til at jeg i ungdomsårene og voksen alder har slitt med psyken i større og mindre grad? Jeg vet ikke. Det kan ha vært en kjedereaksjon, der et ledd i kjeden er at (noen mener) jeg er smart, som igjen har ført til mobbing og sosial utfrysning fordi jeg er «den rare», som igjen kan føre til psykiske plager senere i livet. Mennesker er sosiale vesner, vi fungerer dårlig når vi er helt alene – og veldig smarte mennesker er ofte alene. Tilsidesatt, ikke som de andre, rare, sære, annerledes.

Annerledes er skummelt. Det er vanskelig å forstå noen som er annerledes – og da er det lettere å skyve de som er annerledes fra seg, enn å prøve å forstå dem. Lettere å fryse de ut, enn å inkludere dem i gruppa, i samfunnet. Janteloven er tufta på at alle skal være like. Like smarte. Ingen skal stikke seg ut. Du skal ikke tro du er noe. Langt mindre tro du er smart, og hvis du er det, i hvert fall ikke vise det på noen måte. Gjør du det, bryter du Janteloven – bryter du loven, vanker det straff.

Gal?
Genial?
To sider av samme sak?
Blir du gal av å være genial? Kan du bli genial av å være gal?
Er det egentlig noen forskjell?

Minner fra en barndom

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Det er noen ting – minner fra barndommen – som har brent seg fast på hjernebarken hos meg. Mye av det er i bruddstykker: bilder og ord i korte små glimt. Her er noen av dem.

Kantareller er godt
Da jeg var liten – før jeg begynte i barnehagen – var jeg hos dagmamma når foreldrene mine var på jobb. Ved huset til dagmammaen min var det en stor fin hage, og i enden av den et bittelite skogholt. Der inne var det kantareller. En av dagmammaen min sine unger og jeg traska til enden av hagen, inn i skogholtet, og fant en liten håndfull små kantareller en dag. Vi tok de med inn på kjøkkenet til dagmammaen min, og hun stekte de i ei steikepanne med litt smør, så vi fikk smake. Kantareller er godt.

Empiristen slår til
Jeg kan sies å være en naturlig empirist. Like før 17.mai det året jeg fylte 3 år fant jeg på at det å stupe hodekråke ned trappa fra andre etasje ned til første måtte være en glimrende idé. Å stupe hodekråke på flatmark var jo kjempeartig, så det måtte jo være enda mer artig å stupe hodekråke ned ei trapp. Jeg gikk opp til toppen av trappa, bøyde meg pent framover og satte utfor. Det var kjempeartig i ca ett sekund, så begynte det å bli skummelt. Da jeg traff kommoden som stod i bunnen av trappa var det veldig skummelt – og jeg hylte. Mamma kom til unnsetning, det gikk bra. Senere fikk jeg kjeft fordi Mamma hadde hivi fra seg bunaden rett på gulvet da jeg hylte, og den var blitt støvete.

Miljøfascisten – Blame Blekkulf
Jeg hadde vel akkurat begynt på barneskolen, og forvilla meg borti gjengmentalitet på et tidlig stadium: Jeg var medlem av Blekkulfklubben (90talls miljøforkjempende barneklubb). I det herrens år 1990 ble Kuwait innvadert, og Gulfkrigen var i gang. Jeg har fått lov til å se nyheter på TV så lenge jeg kan huske, og dette var intet unntak (jeg ble dog advart hvis det var veldig sterke bilder). På nyhetene en kveld viste de bilde av en massegrav – masse lik i ørkenen tilgriset av blod. Jeg fikk spørsmålet «ja, er det ikke forferdelig?» – hvorpå seg svarte: «Ja. Det er helt grusomt hvor mye alt det blodet forurenser ørkenen…!»

Har dere minner fra barndommen å dele?

«Ønsker du deg en diagnose?»

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Mamma leser bloggen min, tydeligvis. (Hei Mamma!) Og etter en lengre telefonsamtale forleden kom hun med følgende befaling: «Vær forsiktig med hva du legger ut på bloggen! Tenk deg om.» Jada, Mamma – jeg er forsiktig med hva jeg skriver på bloggen, jeg blottlegger meg ikke helt. Jeg legger ikke ut informasjon jeg anser for å være for privat for allmenn skue.

Jeg har tatt et bevisst valg: Jeg er åpen og ærlig om alt dette av flere grunner – jeg får tidvis tilbakemelding på det jeg skriver, jeg får råd og tips, jeg har fått masse hjelp gjennom å lese andres blogger, og jeg håper at kanskje noe av det jeg skriver her på min blogg kan bidra på samme måte for noen andre igjen. Pay it forward.

Det fins folk der ute som veit hvem jeg er og som leser denne bloggen, og jeg er klar over dette. Mitt ønske er selvsagt at bloggen kan gi de litt mer innsikt i hva det vil si å være meg. Det er ikke alltid regnbuer og enhjørninger, men det er det av og til. Og ja, det er mulig å navigere seg fram til denne bloggen via andre instanser på internett, men akkurat det bekymrer meg ikke så veldig – en må være veldig iherdig for å gjøre nettopp det, og de som virkelig vil finne fram til den, gjør det – uansett om jeg har gjort det lett eller vanskelig for dem.

Min blogg, mine tanker, mine ord – mitt valg.
Jeg veit hva jeg driver med.

Litt senere i samtalen kom Mamma også med overskriftsspørsmålet – «ønsker du deg en diagnose?» Dette gjorde meg både betenkt og irritert. Betenkt fordi jeg lurte på om det faktisk var det jeg ville ha, og irritert fordi det virka som om hu mente at det var bare derfor jeg oppsøkte psykolog i første omgang.

Det er ikke til å komme bort i fra at jeg behøver hjelp til å takle det som foregår i hodet mitt, om det vil innebære en diagnose eller ikke veit jeg jo ikke her og nå, men jeg har mistanker – og jeg vil ha svar. Noe er ikke helt som det skal være, det er jo angstanfallene (ja – flertall) en tydelig indikasjon på. På grunn av disse angstanfallene dro jeg til legen – nok var nok – og ba pent om å bli utreda for angst. Planen min da var å få en fot innafor, komme i samtale med en eller annen, bli utreda for angst, og samtidig nevne for vedkommende rotet ellers i toppetasjen – kanskje jeg burde utredes for mer enn bare angst? Planen var bra, den – men dessverre ble søknaden om utredning avslått, så jeg fikk aldri satt den planen til livs.

Derfor, tenkte jeg som så at det muligens hadde mer slagkraft hvis jeg hadde forhørt meg med en fagperson angående rotet, og hørt hva en fagperson hadde å si i saken. Var mistankene mine noe jeg burde ta tak i? Hos psykologen (en privatpraktiserende, sådan) fikk jeg fortalt alt, ikke bare detaljen om angstanfall, men alt rotet ble dratt fram. Og ganske riktig – psykologen sa seg enig i at mistankene burde kanskje utredes nærmere – slik at jeg i det minste visste.

Å få en diagnose vil innebære å få svar på en haug spørsmål som kverner rundt i toppetasjen. Selvsagt er det jo flott hvis jeg ikke får en diagnose; det er jo kanskje det beste. Problemet er bare da at jeg er tilbake i uvissheten hvis det skjer. Så – ja. På en måte ønsker jeg meg en diagnose. Diagnose = svar. På en annen side vil jeg bare ha svar, jeg vil bare vite om det er noe not quite right i hodet mitt – for det kjennes vitterligen slik ut. Svar i seg selv innebærer ikke nødvendigvis en diagnose.

Så – ønsker jeg meg en diagnose?
Sånn egentlig?

…nei, jeg ønsker ikke å være psykisk syk.

Men nå har det seg sånn at jeg mistenker at jeg kan være nettopp det, og da vil en diagnose være til stor hjelp når det gjelder hvordan jeg skal takle tilværelsen. Hvis jeg har en diagnose, vil jeg også ha lettere for å forklare hva ståa er hvis det skulle bli nødvendig.

Sånn som det er nå, er det som et puslespill som mangler biter, og jeg vet ikke hvordan bitene som mangler ser ut.

Jeg famler – leter i mørket etter svar – etter lysbryteren.

Om Sosiale Medier & Meg

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Jeg er fryktelig glad i – og egentlig veldig takknemmlig for – sosiale medier, i all tenkelig forstand, og jeg har vært innom det aller meste i sjangeren i løpet av de årene jeg har hatt tilgang til internett. Det hele begynte da jeg var ca 13 år gammel, jeg hadde nettopp kommet hjem fra et års opphold i Det Store Utland, og hadde begynt i 8. klasse. Jeg har alltid vært et sosialt utskudd, og alltid vært vel vitende om dette, og saken ble ikke bedre av pubertet og det emosjonelle kaoset den medfører. Foreldra mine hadde funnet ut at internett var en fin ting, så vi ordna oss med go’ gammal ISDN-linje i heimen. Those were the days…

Hadde jeg vært et sosialt utskudd på barneskolen, var jeg intet mindre enn en regelrett freak på ungdomsskolen. Jeg var overhodet ikke som de andre; jeg var aldri med på fester, jeg hadde ikke merkeklær, jeg brukte lite sminke, jeg interesserte meg for helt andre ting enn andre på skolen, og jeg hadde lettere for å snakke med eldre/voksne mennesker enn de på min egen alder. Jeg var den rare jenta, jeg var jenta de aller fleste visste hvem var, men som ingen ville prate med, med mindre hun kunne hjelpe dem med noe innen akademia.

Det tok ikke veldig lang tid før jeg fant fram til sosiale medier, som på den tida stort sett dreide seg om chatting på IRC (mIRC) og MSN. Blogging slik fenomenet fremstår i dag var såvidt i startgropa, og ytterst få av oss hadde en slik (jeg starta min første blogg-lignende greie noen år seinere). Så, der satt jeg, da – dag ut og dag inn – foran PCen, og snakka med folk. Det var en befrielse. Å komme i kontakt med andre mennesker, og gjerne litt eldre mennesker, som det gikk an å prate med, mennesker som ikke var ekstremt opphengt i hvor full Ola og Kari var på forrige fest, folk med meninger og tanker, folk som meg. Noen av disse jeg kom i kontakt med som 13-14-åring har jeg faktisk ennå kontakt med.

I disse dager er begrepet «sosiale medier» ganske mye større enn hva det var i min ungdom. I dag omfatter dette begrepet FaceBook, Twitter, blogging, Spotify, Flickr, og sikkert en hel haug andre ting også, i tillegg til IRC og MSN. Og jeg har slengt meg med på bølgen, det vil si, jeg har vel egentlig bare fortsatt bølgen jeg allerede red på.

 

For meg har sosiale medier vært en stor grunn til at jeg overlevde tenårene. Det å kunne prate med folk som var eldre enn meg, som hadde opplevd tenårene på godt og vondt, som kunne fortelle meg – uten at det virka nedlatende – at det er nå det er verst, det blir bedre. Det å prate med folk som hadde mine interesser, å kunne diskutere tema som ikke streifa tankene til de på min alder før flere år senere, at mine meninger og tanker ble hørt (eller, lest, da).

Det er faktisk ufattelig befriende for en 13-14 år gammel raring å møte likesinnede, selv om det foregår bak PCskjermer og lukkede dører, og de likesinnede gjerne er minst ti år eldre enn henne selv – det gjorde ingenting; de trodde jeg var på deres alder uansett. De aller fleste av dem fikk et lite sjokk da jeg fortalte hvor gammal jeg var, og en vanlig respons på sådan informasjon var gjerne «jeg trodde du var like gammal som meg.» Jeg blei jevnlig tatt for å være eldre enn hva jeg er i dag (altså over 30) da jeg var 15-16 år gammal, og snakket om alt mulig mellom Himmel og Jord.

Selvsagt hadde alt dette også en skyggeside – jeg ble mer distansert enn hva jeg allerede var fra de på min egen alder, og følelsen av å være alene var alltid der. Det hjalp ikke stort at jeg kunne diskutere politikk med 30-åringer – …det var internett, det var ikke over en kaffekopp, jeg var en bekjent – ikke en venn.

Likevel er jeg veldig takknemmlig for at jeg hadde de sosiale mediene da jeg vokste opp som tenåring, sosialt utskudd og «den rare jenta» – det fantes flere av oss der ute, og jeg snakka med dem – alle sammen.

Nattsvermer

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Jeg har alltid vært fascinert av ting som er litt annerledes, dette gjelder også dyr og lignende, og hvilke dyr jeg synes er fine.

Folk flest er vel enige om at sommerfugler er fine? Jeg synes den nært beslektede nattsvermeren (også kjent som natt-sommerfugl) er enda finere. Visste du forresten at det er omtrent ti ganger så mange arter av svermere og møll som det er av sommerfugler? Det er ganske mange møll, det!

Nattsvermer vi fant på stuegulvet i morges.

Men, den nattsvermeren jeg synes er aller finest, er Acherontia lachesis, en av tre arter av Dødningehodesvermere. På grunn av dødningehode-tegningen blir denne svermeren ofte sett på som et illevarslende tegn og symbol på ondskap og/eller død.

Med fare for å høres ekstremt gotisk og mystisk ut; jeg har alltid vært tiltrukket av dyr og insekter og diverse ting som ofte assosieres med død, pine, ondskap og Helvete. Jeg har alltid hatt et relativt bevisst forhold til dette med død, men jeg har aldri vært redd for døden – som jeg kan huske. Jeg behandler konseptet «død» med en viss respekt, ja, men jeg har aldri vært redd for å dø. Skjer det, så skjer det, og det er lite jeg kan gjøre med saken.

Men det betyr ikke at jeg aktivt oppsøker situasjoner der Døden puster meg i nakken. Ikke med vilje i hvert fall…

Hvis jeg skulle gjette meg fram til en grunn til at jeg er så bevisst på døden, så må vel det være det faktum at jeg lever i dag. Smaagothene har ingenting å skilte med når jeg forteller om da jeg blei født – jeg er født mer eller mindre død, faktisk. Det vil si, jeg er født uten fosterlyd (hjerteslag); den forsvant underveis.

Midt oppi alt spetakkelet med fødsel og greier får Mamma beskjed om at nå må jeg ut fordi de ikke kunne høre fosterlyden lenger. Var for seint å ta keisersnitt også, så det var bare én måte å få meg ut på – den naturlige. Jeg var allerede halvveis, så det var vel kanskje like greit. Da jeg kom ut hadde jeg navlestrengen viklet rundt hele kroppen, ikke bare rundt halsen, så jeg blei lagt i kuvøse i et par dager – sånn i tilfelle jeg blei blå (les: død).

Kanskje det er derfor jeg fascineres av døden? Jeg har på en måte allerede vært der? Jeg veit ikke, jeg bare er sånn.

Hva med dere? Fascineres dere av døden? Eller andre ting?