Avgrunn

Jeg står på kanten av stupet og ser ned – det er mørkt der.
Beksvart.
Ingen konturer – ingenting.
Bare mørke.
Jeg ser over kanten, ned i mørket, og vet hva som venter meg der.

Jeg ligger på sofaen i fosterstilling, krøller meg så mye sammen som jeg greier. Hører på musikk. Hodet er tomt. Ingen tanker. Langt i det fjerne hører jeg min egen stemme si «stygge, feite, taper – han er ikke glad i deg, han fortjener bedre» om og om igjen. Jeg skrur opp lyden på musikken. Overdøve. Ignorere. Skyve vekk.
Men det går ikke.

Jeg har en dårlig dag.
Ironisk nok er det en varm og solfylt dag, men nå har jeg heller aldri likt slike dager. Jeg trekker meg unna – går innendørs – søker skygge.
Jeg vet ikke om jeg greier å forhindre det langsomme fallet ned i avgrunnen, ned i mørket. Jeg vet ikke om jeg har krefter og vilje nok til det. Vet ikke om jeg orker å kjempe imot.

Av og til er det lettere å bare la seg rive med, la seg falle.

Reklame

Dystopi & Kaos

Definisjonen på dystopi fra Wikipedia lyder som følger:

Dystopi kommer fra det konstruerte engelske ordet «dystopia», først kjent brukt av den engelske filosofen John Stuart Mill i 1868, og beskriver et anti-eutopia (gresk eutopia, «et godt sted»), altså et «ikke-godt» sted. Dystopi brukes som motsats til utopi, og er dermed en forestilling om eller beskrivelse av en uønsket samfunnsmodell. Et dystopisk samfunn er i effekt et anti-Utopia.

Litterære dystopier har oftest som motiv negative (marerittaktige, foruroligende, nedtrykkende, skremmende) samfunn som er satiriske vrengebilder på forfatterens samtid eller advarsler mot samfunnsmessige utviklinger i forfatterens samtid.

Så lenge jeg kan huske, har jeg alltid vært en negativ person – en pessimist. Helt fra jeg var veldig liten har jeg vært den som måtte gjøre alle oppmerksomme på eventuelle negative ting i enhver gitt situasjon. Det er som om jeg må gjøre en liten svipptur innom det negative, og identifisere det, før jeg evner å glede meg over det positive.

Hvis jeg snakker om en «normaltilstand» hos meg selv, vil denne være lettere pessimistisk – det er bare sånn jeg er. Jeg føler meg på en eller annen merkelig måte trygg i depresjonen, fordi den er noe kjent, noe familiært, noe jeg har vært igjennom før, noe jeg kjenner igjen. Skal nevnes, dog, at jeg ikke har hatt veldig dype depresjoner så veldig ofte i livet; to, kanskje tre, ganger har jeg hatt perioder hvor jeg har vært så langt nede at jeg ikke orka å stå opp. Likevel har jeg en følelse av at «alt går til helvete uansett» så og si hele tiden.

Denne bloggen er veldig «meg» på den måten, navnet gjenspeiler det som rører seg inni toppetasjen: Dystopi og tankekaos. Det er normalen – et mørkt syn på tilværelsen, trass i alt det gode jeg har i livet.

Jeg har som nevnt hatt to, eller tre, ordentlige depresjoner i livet. Perioder der ingenting fungerer, alt er bare rot, og feil, jeg har ingen energi eller lyst til å gjøre noe som helst, og dagene går med til å sove, eller bare ligge våken i senga, halvveis gjemt under dyna. Veldig grovt sett har disse periodene vart i om lag 3 år hver. 3 år med lav selvtillit, ingen tiltakslyst – satt på spissen: 3 år med søvn.

Og så har jeg hatt en, kanskje to skikkelige oppturer (hypomanier). Jeg er selv litt usikker på om den ene av disse kan karakteriseres som en hypomani, rett og slett fordi den ikke var så himla ekstrem. De tre årene jeg gikk på VGS var en slik opptur-periode for meg; jeg hadde funnet en skole som fungerte for meg, og jeg var kreativ, produktiv, og jevnt over glad hele tiden. Jeg overlevde på 4-5 timer søvn per natt og uante mengder kaffe disse årene.

Jeg har også hatt en opptur jeg definitivt vil karakterisere som hypomanisk: Etter jeg hadde droppa ut av studiene grunnet en langvarig og tidvis kraftig depresjon, og kommet meg ut av et forhold som ikke fungerte, satte jeg i gang. Perioden i sin helhet varte i omtrent et halvt år, kanskje litt lenger. Og jeg gjorde mye rart – var uforsiktig – men jeg var aldri en reell risiko for meg selv eller andre. Jeg slapp ikke bakkekontakten totalt, med andre ord. Dette var de månedene er ingenting kunne skje fort nok. Det var som om alt og alle stod stille i forhold til meg selv. Jeg kjenner ikke meg selv igjen i den personen jeg var de månedene – den personen var så fjernt fra meg som det er mulig å komme, tror jeg.

Dystopien er alltid der – i normal tilstand, og i depresjon. Kaoset er der uansett, om jeg er normal, oppe eller nede, det er bare på litt forskjellige måter. Dystopisk kaos er meg, og kaotisk dystopi er slik jeg ser verden.

Mistanker: Bipolar lidelse (type 2)

Dette er en serie innlegg der jeg forteller om mine egne mistanker angående det i hodet mitt, og hvorfor jeg har disse mistankene. Dette er altså ikke selvdiagnostisering, men mer en lufting av ideer.

I forrige innlegg prøvde jeg å forklare hvorfor jeg mistenker at jeg kan være, eller har vært, deprimert. Dette innlegget er stort sett en slags forlengelse av det forrige, i så måte. Som de fleste andre har også jeg oppturer og nedturer. Greia er at jeg har hatt noen langvarige nedturer, og korte avbrekk med oppturer innimellom disse – men spennvidden mellom de to er ikke så ekstrem. Derfor mistenker jeg at hvis det skulle vise seg at jeg er bipolar (etter utredning og diverse), så er det nok bipolar type 2 det er snakk om, altså hypomani, eller «mild mani», og depresjoner. Når jeg føler meg «normal» er jeg smått pessimistisk, men mest apatisk til det aller meste.

Typisk for oppturene, og også en av grunnene til at nettopp denne lidelsen er mistenkt, er mer uforsiktighet, først og fremst med pengebruk, men også andre ting… Jeg blir merkbart mer rastløs, om enn kanskje ikke fysisk, men psykisk – jeg får gode ideer og begynner på flere prosjekter samtidig (som jeg aldri fullfører) – det er som om tankene løper av sted og resten av meg ikke henger med i svingene. Er også i disse oppturene jeg får halvveis tullete ideer, som for eksempel ei liste jeg laga i en slik periode der jeg skrev ting jeg ville gjøre før jeg døde. På den lista står det ting som hoppe i fallskjerm (tandem), hoppe i strikk, å svømme med haier, å kjøre motorsykkel på bane skikkelig fort, og andre slike potensiellt farlige ting.

Mot slutten av det jeg tror var en depressiv periode i studietida mi følte jeg at jeg ikke levde livet mitt nok – jeg var altfor forsiktig av meg, og tok aldri sjanser. Jeg fikk det for meg at jeg skulle begynne å leve mer, og vips hadde jeg skrevet lista jeg nevnte over. Omtrent på samme tid hadde jeg også flere parallelle jobber jeg sjonglerte, og var rimelig effektiv i så måte. I mitt hode var det bare for å få håva inn nok penger til mat og husleie, men nå i etterkant har jeg lurt litt på om det var bare det som lå til grunn. Jeg mistenker selv at dette var en hypoman periode. Jeg var noe mer uforsiktig enn normalt, jeg begynte på nye prosjekter og ideer til stadighet uten å fullføre dem, jeg var rett og slett mer glad over lenger tid enn normalt.

På grunn av denne mistanken vil det tidvis være innlegg på denne bloggen merket med «humørdagbok» – rett og slett for å dokumentere oppturene og nedturene. Slike innlegg kommer også på bakgrunn av mistankene mine om depresjon. Det henger jo litt ihop, føler jeg.

Mistanker: Depresjon

Dette er en serie innlegg der jeg forteller om mine egne mistanker angående det i hodet mitt, og hvorfor jeg har disse mistankene. Dette er altså ikke selvdiagnostisering, men mer en lufting av ideer.

Jeg er pessimistisk av natur. Det har jeg alltid vært – tror jeg, da. Så lenge jeg kan huske har jeg vært den som trekker fram det eventuelle negative i enhver gitt situasjon. Jeg tror også at jeg har vært deprimert minst én gang i livet – men der igjen, når man er konstant negativ, og spesielt til seg selv, er man jo ikke deprimert. Mine små fislete problemer er ikke alvorlige nok til at jeg kan være deprimert – slutt å tull! Etter flere år med mobbing hadde jeg fått det for meg at jeg var null verdt, og tankegangen min ble mer og mer vinklet i den retningen.
Du er ingenting, du er ikke verdt en dritt – gi opp.

Sånn i ettertid har jeg vel innsett at det ikke var direkte normalt for en 14-15-åring å gråte seg selv i søvn flere ganger i uka med innbildte katastrofetanker om hvordan livet kom til å bli hvis Mamma og/eller Pappa døde. Hvem skulle ta seg av meg? Hvor skulle jeg bo? Hvem skulle jeg prate med? Jeg fantaserte om varianter av ulykker der en eller begge foreldrene mine døde. Jeg følte meg alene i disse dommedagstankene, jeg følte meg alene overalt.

Da jeg var 14 ble jeg fortalt at jeg var for stygg, feit og dum til å fortjene å leve. Jeg burde rett og slett ta selvmord. Snaue minuttet etter tilbød personen seg å «hjelpe meg» med dette… Riktignok var dette noe som ble ytret på internett, i form av chatting på IRC, men det stakk likevel. Personen var en bekjent av de verste mobberne på ungdomsskolen der jeg gikk, så han visste hvem jeg var – men jeg ante ikke hvem han var. I god tro om at det denne personen sa (dvs, skrev på irc) måtte jo være sannheten tusla jeg ned på stua og raida barskapet til Pappa. Fant meg ei flaske blank sprit som smakte helt forjævlig – gin. Det ble (heldigvis) bare med den ene slurken og tilhørende «æsj-grimaser». Jeg ville ikke ta meg selv av dage, jeg ville bare døyve smerten… hvis jeg aldri våkna igjen var det bare en kjærkommen bonus.

Var heller ingen lystig tid som student, ironisk nok de årene av livet der man liksom virkelig skal leve i stor stil og ha det gøy. Jeg, derimot, hadde perioder i disse fire årene der jeg regelrett sleit med å komme meg ut av dynene og på forelesning – jeg så bare ikke vitsen. Jeg kom jo aldri til å få noen jobb etterpå uansett, det hele var bare bortkasta tid, penger og krefter. Det hjalp heller ikke på humøret at jeg sleit med å henge med akademisk, og strøyk flere eksamener enn jeg bestod. På toppen av det hele fikk jeg ikke mer lån fra Lånekassa fordi jeg hadde strøket og tatt opp igjen for mange fag, og lå for langt etter. Jeg var på kollisjonskurs med nesten alt og alle rundt meg, og brukte store deler av dagen på å sove – og store deler av natta til å være våken. Jeg sleit skikkelig med å sovne til «rett tid» om kvelden, selv om jeg la meg klokka 23. Jeg lå som regel til klokka blei 05 om mårran, uten å få sove, og når jeg endelig fikk sove – sov jeg skrekkelig dårlig.

Helt fra jeg var ganske ung har jeg følt at jeg aldri er bra nok, uansett hva jeg gjør. Nå skal ikke jeg legge skylda på foreldre og andre, her, men når man vokser opp i et hjem der begge foreldrene er smarte akademikere med ditto forventninger, kan det være ålreit å få høre en gang i blandt at man har gjort noe bra. Særlig i akademisk sammenheng. Men, nei… ikke heime hos oss. Jeg kommer stolt hjem fra skolen med toppkarakter på en prøve, og får påpekt skrivefeil i et av svarene. Etter en stund gir jeg opp kampen, og bare går på autopilot i skolesammenheng.

Vi var / er heller ikke en familie som viser eller snakker så veldig om følelser og sånn. Dette var egentlig aldri noe jeg tenkte over, før i voksen alder, men jeg tror kanskje at jeg hadde takla en del ting litt bedre om jeg hadde fått høre heimefra at noen var glad i meg. Jeg tror ikke jeg fikk høre de ordene (av Mamma) før jeg selv var blitt voksen, det vil si – over 20 år gammal – i påska i år. Skal også nevnes at jeg kunne snakke med Mamma om absolutt alt mellom himmel og jord – hun var – og er – min beste venn, og i mange år var hun også min eneste venn.

Depresjon gir meg ingen direkte synlige fysiske symptomer – bortsett fra at jeg ser trist ut og griner uten grunn, er trist uten grunn, greier ikke å sette ord på hvorfor jeg føler meg som dritt, jeg bare gjør det, og så videre. Jeg har tidligere lurt på hvor grensa går for hva som kan kalles en depresjon – for alle har jo oppturer og nedturer i livet, men slett ikke alle er deprimerte. Jeg har vel egentlig bare skøvet ideen vekk og ikke gjort noe med den tidligere. Nå er jeg lei av å føle meg utslitt av tankekaoset og dysterheta som henger over meg, og som jeg tilsynelatende aldri blir kvitt.