Månedlige arkiver: juli 2010

På vei opp?

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Det er en ting jeg har bitt meg spesielt merke i når det gjelder dette med oppturer og nedturer, og tilhørende mulighet for bipolar 2: Kreativiteten.

La meg forklare: Jeg har ikke fått noen diagnose ennå, men jeg viser tegn og symptomer. På grunn av dette har jeg funnet ut at det kan være lurt å være litt ekstra oppmerksom på slike ting, og informere om eventuelle svingninger i humør – dokumentere slike så godt det lar seg gjøre. Dette betyr også dypdykk i arkivene for å se om det er noe form for mønster og struktur i galskapen.

Hvilket bringer meg tilbake til denne kreativiteten, da…

Når humøret er stigende, blir også kreativiteten større med god margin, virker det som. I perioder tidligere i livet har jeg begynt å skrive opptil flere bøker, og fått knota ned to-tre kapitler før lysten forsvinner og jeg legger hele greia på hylla. Jeg har også plutselig fått ånden over meg og med kamera i hånda gått ut i verden med dødsforakt og tatt bilder som om det stod om liv. Ei stund var det webdesign det gikk i – totalrenoverte alt jeg hadde av hjemmesider og blogger flere ganger i uka. Og slik dreiv jeg på.

Jeg fikk en hel haug brilliante ideer helt plutselig, og satte i gang med opptil flere av dem der og da. Så gikk det x antall timer eller dager før jeg mistet interessen og/eller hadde fått 5-6 nye brilliante ideer som jeg bare måtte sette i gang med med en gang. Selvsagt tenkte jeg ikke så mye over alt dette når det pågikk, men jeg tenker over det nå.

Jeg kan ikke huske å ha hatt et klart karriæremål – noensinne – for eksempel. Jeg ville gjøre alt. Jeg ville bli paleontolog, og så to uker seinere, ville jeg bli lege, så ville jeg bli brannmann, så astronaut – og slik fortsatte det – og gjør det ennå. Jeg vet ennå ikke hva jeg vil bli når jeg blir voksen. På en av mine lengre oppturer hittil i livet var jeg helt sikker på at jeg skulle bli kunstner av no’ slag – …hadde overhodet ingen formening om hvilken kunstform det skulle være, jeg ville fremdeles gjøre alt: Musikk, film, foto, skrive, male – kombinasjoner av disse tingene – alt på én gang.

Så, nå – når jeg plutselig har fått skrivelysten kasta etter meg og har satt i gang med nok ei bok jeg sannsynligvis aldri kommer til å skrive ferdig begynte jeg å undres om jeg nå var på vei opp igjen etter en litt røff periode. Samtidig har jeg ideer om hvordan jeg skal lage min første kortfilm, og jeg har allerede kjøpt meg et videokamera, jeg hører på fine sanger fra flinke folk og pønsker på hva jeg ville ha sunget om – hvis jeg skulle skrive en sang, eller ti.

 

Skrivelysten kommer først – så jeg begynner å skrive, masse, overalt, jeg finner tomme ark eller notatbøker og skribler i vei. Så kommer ideer som ting der skriving og forfatterskap også er involvert, og mens jeg skriver begynner jeg å planlegge hvordan jeg skal sette ideene til livs.

Jeg liker slike oppturer.
Jeg liker å være kreativ.
Men jeg liker ikke at det går over, at kontrasten er så skarp: I nedturene gidder jeg ikke å løfte ei penn, engang – kameraet er godt pakket ned i veska si, og jeg orker knapt å høre på musikk.
Dette er noe jeg er mye mer klar over nå enn hva jeg har vært tidligere. Jeg husker tilbake og husker hvor deppa jeg var da jeg ikke kom lenger enn kapittel 4 den dagen, og hvor inderlig jeg ville skrive mer, men ikke orka – fikk det ikke til.
Kræsj.
Nedtur.

Så – er jeg på vei opp?
Og – hvor lenge vil det vare?

Reklame

Om selvskading

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Jeg har aldri påført meg selv fysisk skade med vilje.
Men, som både Nerve og Lise har skrevet om tidligere, behøver ikke selvskading å være fysisk, eller synlig på noen måte. Jeg tilhører den kategorien.

Emosjonell eller psykisk selvskading har jeg nok drevet med hele livet, mer eller mindre bevisst. I mitt tilfelle har det dreid seg mye om lav selvtillit, og det å «psyke seg ned» uansett situasjon. Det å innbille seg selv at man ikke er verdt noen ting, at man ikke søker hjelp etter et innfall av «nå skal jeg drikke meg så sørpe dritings at jeg aldri våkner igjen» som fjortenåring fordi man ikke mener man fortjener det, at man alltid går med følelsen av falitt, har ingen framtid, er ingen vits, og så videre.

Noe jeg gjorde lenge, i en periode veldig ofte og etterhvert noe sjeldnere, var å fantasere om forferdelige ulykker som rammet foreldrene mine. Jeg så for meg grusomme bilkræsj og lignende, der foreldrene mine dør, og jeg gråt – masse. Jeg gråt så mye at utmattelsen fra all gråtinga gjorde at jeg sovna. Selv synes jeg dette er litt skremmende å tenke på, jeg mener – jeg fantaserte om at foreldrene mine ble drept, men jeg fikk høre av psykologen min at det sannsynligvis var min måte å få utløp for frykt på, og at dette utløpet var sunt (på sin måte). I stedet for å flytte smerten fra emosjonell smerte til noe fysisk, som for eksempel ved kutting og annen fysisk selvskading, fokuserte jeg så mye på den emosjonelle smerten, gjorde den sterkere, at den førte til at jeg gråt meg selv i søvn.

Jeg må innrømme, da, at jeg ofte har lurt på om fysisk selvskading ville ha hjulpet. Ville jeg ha fått utløpet jeg trengte hvis jeg hadde tatt et barberblad til armen? Og jeg har ofte lurt på hvordan det føles å påføre seg selv fysisk skade. Da jeg var yngre hadde jeg en sterk aversjon mot alt som ligna på sykehus, leger og annet helsepersonell. Jeg likte overhodet ikke å gå til legen, og unngikk det i det lengste. Jeg tror kanskje denne irrasjonelle «frykten» stoppa meg fra å faktisk kutte meg selv. Men likevel – ville jeg ha gjort det hvis jeg ikke var så redd for helsepersonell? Det hadde nok vært veldig lett å gå den veien.

Jeg kjenner flere som har drevet med, og til dels ennå driver med, selvskading, men jeg har aldri turt å spørre dem om hva som fikk de til å gjøre det i første omgang, eller hvordan det oppleves. Jeg vil så gjerne forstå, men det kan jeg jo egentlig ikke før jeg har vært der selv.

Av og til har jeg ennå perioder hvor jeg «psyker meg ned» og følelsen av å ikke være bra nok er alltid der, men det er sjelden jeg må ty til fantasiene for å få sove. Jeg har hatt en lei tendens til å gjemme unna all emosjonell og psykisk smerte jeg måtte ha, og fortrenger den helt til jeg ikke greier å holde igjen lenger. Det ender som regel i en deppa periode der alt går på tverke. En del av meg forstår at også dette er en form for psykisk selvskading; jeg tviholder på smerten helt til jeg ikke greier å holde den lenger, og belønninga er en periode hvor alt går åt skogen, og jeg knapt orker å stå opp om mårran – fordi jeg fortjener ikke å ha det bedre.

Selv om det ikke synes utenpå meg, kan jeg love deg at det gjør vondt. Å føle at man ikke er verdig noe annet enn smerte og depresjon gjør vondt. Ingen plaster eller pene sting kan fikse det. Jeg har ingen synlige arr som tilsier at jeg har hatt – og har – det vondt. Det synes ikke på meg, men jeg har skadet meg selv i mange år.

Å bli hørt

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Nettopp kommet hjem fra psykologen.
Har hatt en slags kartleggingstime – har prata høyt og lavt om livet mitt fram til nå, rippa opp i gamle ting jeg helst vil glemme og litt sånn.
Psykologen var enig i at det kunne minne stygt om angstanfall, det jeg hadde opplevd. Hun var også lydhør for hva anna rot i toppetasjen jeg måtte ha. Med andre ord fikk jeg lagt alle kortene på bordet i løpet av de 60 minuttene jeg satt i stolen.

På bakgrunn av alt jeg greide å lire av meg i dag skjer nå følgende:
* Jeg har fått ny time hos samme psykolog 19. august
* Den timen skal brukes til å snakke mer om angsten og hvordan jeg kan takle den best mulig
* Psykologen skal også skrive et brev (etter neste time) som jeg skal ta med til fastlegen min for å be om ny henvisning…
Utredning for bipolar II ble nevnt, nemlig.

In yo’ face, DPS.
Jeg trenger visst litt hjelp fra dere likevel, jeg.
Go friggin’ figure.

Så, ja.
Toppetasjen er sliten, men jeg er fornøyd.

Framgang

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Puslespillet går sakte men sikkert framover – er omtrent halvferdig nå.

I morgen er det psykologtime for første gang.
Jeg gleder meg, og gruer meg litt… gruer er kanskje feil ord, mer spent tror jeg.
Håper at jeg greier å la maska jeg er så flink til å tviholde på for enhver pris falle, åpne opp, la psykologen se – høre – forstå. Gleder meg til å endelig få ut alt rotet i toppetasjen, men samtidig gruer jeg meg litt for hvordan det vil være – å åpne seg helt for en villt fremmed. Gleder meg til å kanskje få hjelp til det som plager meg, men samtidig… hvis det er mye å ta tak i kan det bli en langvarig og til tider kjip prosess. Er jeg klar for det?

Det litt merkelige med det hele er hvordan psyken fungerer midt oppi alt samma. Var helt knust og fortvila da avslaget fra DPS kom, dagen etter hadde jeg tilbud om time bare ei uke seinere. Humøret ble med ett bedre, på bakgrunn av en skarve epost der en eller annen har tid til å høre på hva jeg har å si. Jeg veit ikke helt om jeg er i en «bra» eller «dårlig» periode nå – det har vært en dårlig periode, ja – men er den nå liksom over?

Har ferie.
Kan sove lenge.
Pusler puslespill i flere timer.
Det er godt, men …planene for ferien gikk jo sjølsagt i dass.
Vi hadde tenkt oss en liten tur til Oslo, samboerpusen og jeg, men siden humøret mitt har vært alt annet enn solskinn den siste tida, blir ikke den turen noe av likevel.
Kanskje like greit.

Samboerpusen er snillest i verden og forstår at jeg ikke har det så greit med meg sjøl, og det gjorde visst ikke så mye for han at vi ikke drar til Oslo. Jeg føler meg litt egoistisk og slem når jeg ikke orker sånt, men… jeg tror ikke jeg hadde takla en lang biltur (ja – vi hadde tenkt å kjøre bil nedover) og en forsåvidt fremmed by akkurat nå.

Da begeret rant over

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Dette er ikke min eneste blogg – jeg blogger også på vinterheim.net, en noe mindre anonym blogg – men siden denne bloggen er linka fra vinterheim-bloggen, er jeg vel ikke anonym her heller, akkurat. (Jeg laga denne bloggen for å samle tankekaoset på ett sted. Jeg har skrevet litt om diverse rot i toppetasjen på vinterheim.net også, men denne bloggen handler utelukkende om det. So now you know…)

Innlegget under kommer opprinnelig fra vinterheim-bloggen min, og er datert 18. juli 2010. Det er min skildring av opplevelsen jeg hadde da jeg fikk noe jeg tror var et angstanfall i påska i år. Jeg har også hatt to eller tre mildere versjoner av et slikt anfall etter påska. Fordi den skildringa hopper opp og biter meg når jeg leser den, gjemmer jeg den litt.

Klikk på linken under for å lese.
Les videre →

Jomfruturen

Skrevet av Dystopia Kaotika den

…vet ikke helt hva annet jeg kan kalle det.

Etter å ha mottatt avslag fra Nidaros DPS i posten i går, heiv jeg meg rundt og konsulterte Google. Fant intet mindre enn tre forskjellige firma/selskaper som tilbyr psykologiservice her i byen, og siden disse er private trenger jeg heller ingen henvisning for å få time.

Jeg sendte et av disse firmaene en liten mail i dag der jeg spør pent om mulighetene for å få snakke med en psykolog en times tid eller to, fordi hodet mitt er rotete og jeg greier ikke å rydde opp uten hjelp. Og så spurte jeg om ventetid og sånne praktiske smågreier.

I løpet av én time fikk jeg mail tilbake og tilbud om time neste uke.
Takka selvfølgelig ja.

Så da blir vel det jomfruturen, da. Neste uke. Spennende greier.

Mistanker: Bipolar lidelse (type 2)

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Dette er en serie innlegg der jeg forteller om mine egne mistanker angående det i hodet mitt, og hvorfor jeg har disse mistankene. Dette er altså ikke selvdiagnostisering, men mer en lufting av ideer.

I forrige innlegg prøvde jeg å forklare hvorfor jeg mistenker at jeg kan være, eller har vært, deprimert. Dette innlegget er stort sett en slags forlengelse av det forrige, i så måte. Som de fleste andre har også jeg oppturer og nedturer. Greia er at jeg har hatt noen langvarige nedturer, og korte avbrekk med oppturer innimellom disse – men spennvidden mellom de to er ikke så ekstrem. Derfor mistenker jeg at hvis det skulle vise seg at jeg er bipolar (etter utredning og diverse), så er det nok bipolar type 2 det er snakk om, altså hypomani, eller «mild mani», og depresjoner. Når jeg føler meg «normal» er jeg smått pessimistisk, men mest apatisk til det aller meste.

Typisk for oppturene, og også en av grunnene til at nettopp denne lidelsen er mistenkt, er mer uforsiktighet, først og fremst med pengebruk, men også andre ting… Jeg blir merkbart mer rastløs, om enn kanskje ikke fysisk, men psykisk – jeg får gode ideer og begynner på flere prosjekter samtidig (som jeg aldri fullfører) – det er som om tankene løper av sted og resten av meg ikke henger med i svingene. Er også i disse oppturene jeg får halvveis tullete ideer, som for eksempel ei liste jeg laga i en slik periode der jeg skrev ting jeg ville gjøre før jeg døde. På den lista står det ting som hoppe i fallskjerm (tandem), hoppe i strikk, å svømme med haier, å kjøre motorsykkel på bane skikkelig fort, og andre slike potensiellt farlige ting.

Mot slutten av det jeg tror var en depressiv periode i studietida mi følte jeg at jeg ikke levde livet mitt nok – jeg var altfor forsiktig av meg, og tok aldri sjanser. Jeg fikk det for meg at jeg skulle begynne å leve mer, og vips hadde jeg skrevet lista jeg nevnte over. Omtrent på samme tid hadde jeg også flere parallelle jobber jeg sjonglerte, og var rimelig effektiv i så måte. I mitt hode var det bare for å få håva inn nok penger til mat og husleie, men nå i etterkant har jeg lurt litt på om det var bare det som lå til grunn. Jeg mistenker selv at dette var en hypoman periode. Jeg var noe mer uforsiktig enn normalt, jeg begynte på nye prosjekter og ideer til stadighet uten å fullføre dem, jeg var rett og slett mer glad over lenger tid enn normalt.

På grunn av denne mistanken vil det tidvis være innlegg på denne bloggen merket med «humørdagbok» – rett og slett for å dokumentere oppturene og nedturene. Slike innlegg kommer også på bakgrunn av mistankene mine om depresjon. Det henger jo litt ihop, føler jeg.

Mistanker: Depresjon

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Dette er en serie innlegg der jeg forteller om mine egne mistanker angående det i hodet mitt, og hvorfor jeg har disse mistankene. Dette er altså ikke selvdiagnostisering, men mer en lufting av ideer.

Jeg er pessimistisk av natur. Det har jeg alltid vært – tror jeg, da. Så lenge jeg kan huske har jeg vært den som trekker fram det eventuelle negative i enhver gitt situasjon. Jeg tror også at jeg har vært deprimert minst én gang i livet – men der igjen, når man er konstant negativ, og spesielt til seg selv, er man jo ikke deprimert. Mine små fislete problemer er ikke alvorlige nok til at jeg kan være deprimert – slutt å tull! Etter flere år med mobbing hadde jeg fått det for meg at jeg var null verdt, og tankegangen min ble mer og mer vinklet i den retningen.
Du er ingenting, du er ikke verdt en dritt – gi opp.

Sånn i ettertid har jeg vel innsett at det ikke var direkte normalt for en 14-15-åring å gråte seg selv i søvn flere ganger i uka med innbildte katastrofetanker om hvordan livet kom til å bli hvis Mamma og/eller Pappa døde. Hvem skulle ta seg av meg? Hvor skulle jeg bo? Hvem skulle jeg prate med? Jeg fantaserte om varianter av ulykker der en eller begge foreldrene mine døde. Jeg følte meg alene i disse dommedagstankene, jeg følte meg alene overalt.

Da jeg var 14 ble jeg fortalt at jeg var for stygg, feit og dum til å fortjene å leve. Jeg burde rett og slett ta selvmord. Snaue minuttet etter tilbød personen seg å «hjelpe meg» med dette… Riktignok var dette noe som ble ytret på internett, i form av chatting på IRC, men det stakk likevel. Personen var en bekjent av de verste mobberne på ungdomsskolen der jeg gikk, så han visste hvem jeg var – men jeg ante ikke hvem han var. I god tro om at det denne personen sa (dvs, skrev på irc) måtte jo være sannheten tusla jeg ned på stua og raida barskapet til Pappa. Fant meg ei flaske blank sprit som smakte helt forjævlig – gin. Det ble (heldigvis) bare med den ene slurken og tilhørende «æsj-grimaser». Jeg ville ikke ta meg selv av dage, jeg ville bare døyve smerten… hvis jeg aldri våkna igjen var det bare en kjærkommen bonus.

Var heller ingen lystig tid som student, ironisk nok de årene av livet der man liksom virkelig skal leve i stor stil og ha det gøy. Jeg, derimot, hadde perioder i disse fire årene der jeg regelrett sleit med å komme meg ut av dynene og på forelesning – jeg så bare ikke vitsen. Jeg kom jo aldri til å få noen jobb etterpå uansett, det hele var bare bortkasta tid, penger og krefter. Det hjalp heller ikke på humøret at jeg sleit med å henge med akademisk, og strøyk flere eksamener enn jeg bestod. På toppen av det hele fikk jeg ikke mer lån fra Lånekassa fordi jeg hadde strøket og tatt opp igjen for mange fag, og lå for langt etter. Jeg var på kollisjonskurs med nesten alt og alle rundt meg, og brukte store deler av dagen på å sove – og store deler av natta til å være våken. Jeg sleit skikkelig med å sovne til «rett tid» om kvelden, selv om jeg la meg klokka 23. Jeg lå som regel til klokka blei 05 om mårran, uten å få sove, og når jeg endelig fikk sove – sov jeg skrekkelig dårlig.

Helt fra jeg var ganske ung har jeg følt at jeg aldri er bra nok, uansett hva jeg gjør. Nå skal ikke jeg legge skylda på foreldre og andre, her, men når man vokser opp i et hjem der begge foreldrene er smarte akademikere med ditto forventninger, kan det være ålreit å få høre en gang i blandt at man har gjort noe bra. Særlig i akademisk sammenheng. Men, nei… ikke heime hos oss. Jeg kommer stolt hjem fra skolen med toppkarakter på en prøve, og får påpekt skrivefeil i et av svarene. Etter en stund gir jeg opp kampen, og bare går på autopilot i skolesammenheng.

Vi var / er heller ikke en familie som viser eller snakker så veldig om følelser og sånn. Dette var egentlig aldri noe jeg tenkte over, før i voksen alder, men jeg tror kanskje at jeg hadde takla en del ting litt bedre om jeg hadde fått høre heimefra at noen var glad i meg. Jeg tror ikke jeg fikk høre de ordene (av Mamma) før jeg selv var blitt voksen, det vil si – over 20 år gammal – i påska i år. Skal også nevnes at jeg kunne snakke med Mamma om absolutt alt mellom himmel og jord – hun var – og er – min beste venn, og i mange år var hun også min eneste venn.

Depresjon gir meg ingen direkte synlige fysiske symptomer – bortsett fra at jeg ser trist ut og griner uten grunn, er trist uten grunn, greier ikke å sette ord på hvorfor jeg føler meg som dritt, jeg bare gjør det, og så videre. Jeg har tidligere lurt på hvor grensa går for hva som kan kalles en depresjon – for alle har jo oppturer og nedturer i livet, men slett ikke alle er deprimerte. Jeg har vel egentlig bare skøvet ideen vekk og ikke gjort noe med den tidligere. Nå er jeg lei av å føle meg utslitt av tankekaoset og dysterheta som henger over meg, og som jeg tilsynelatende aldri blir kvitt.

Mistanker: Angst

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Dette er en serie innlegg der jeg forteller om mine egne mistanker angående det i hodet mitt, og hvorfor jeg har disse mistankene. Dette er altså ikke selvdiagnostisering, men mer en lufting av ideer.

Da jeg var yngre hadde jeg store aversjoner mot å snakke i telefonen med folk jeg ikke kjente. Jeg så aldri på dette som en form for angst, siden jeg gjorde det hvis jeg måtte – jeg likte det bare ikke noe særlig. Rundt påsketider i år opplevde jeg noe jeg selv vil karakterisere (etter litt research) som et angst- eller panikkanfall. Det var ikke et fryktelig alvorlig et, tror jeg, men det var ille nok til at jeg aldri ble den samme igjen.

Jeg tenkte med meg selv at jeg skulle be fastlegen min om henvisning til psykolog på bakgrunn av hendelsen, men jeg kom aldri så langt. Det gikk bedre ei god stund, og jeg var bare litt mer obs på muligheten for at det kunne skje igjen.
Så fikk jeg noe som ligna litt, men som var langt mildere, i begynnelsen av juli – godt mulig det var en tilfeldighet – men da hadde jeg fått nok.
Time til lege ble bestilt, og henvisning til psykolog ble jeg lovt.
Siden dette er noe som gir fysiske symptomer er mistanken ganske grei.

Nå går jeg og venter på brev fra psykologen om at jeg har fått time.
I denne ventetiden prøver jeg å loggføre eventuelle symptomer som måtte melde seg – noe som er litt slitsomt, siden det går og kverner i hodet på meg dag ut og dag inn.
Men, må man så må man.