Oppsummering: Februar

Summa Sumarum:
* Går fremdeles i terapi hos NTNU Psykologiske Poliklinikker
* Overgang – kaostilstand; huet vil ikke bestemme seg.
* Forkjøla (hurra…)

Opptur & Gla’greier:
* Terapi-timene med M går fremdeles bra.

Nedtur & Kjipe greier:
* Forkjølelse – er alltid litt kjipern å være sjuk.
* Et og anna møte med angsten.

Følelser & sånn:
* Nervøsitet(?)

Utfordringer:
* Å takle angstanfall og potensielle angstanfall.

Å se fram til neste måned:
* «Førsamtale» og forhåpentligvis Bipolarkurs

Forkjøla

Det begynte såvidt på fredag – litt snufsete og småslapp; på lørdag kom resten av faenskapen: Sår og tjukk hals, vondt å svelge, hoste, tett brystkasse, vonde og tette bihuler, mer slapphet, nyse-anfall, stive og støle muskler og ledd, og kanskje bittelitt feber.

Sambo og jeg skulle egentlig til foreldra mine på besøk på lørdag, fordi Mamma hadde bursdag. Jeg ringte foreldra mine tidlig på dagen for å si at vi var begge nedsylta i forkjølelse, så besøket kom til å bli litt kortere enn normalt, og vi kunne ikke si nøyaktig når vi kom. To-tre timer seinere hadde kroppen streika helt og bihulene var blitt enda tettere, halsen var sårere, hosten var hardere, og så videre… Så, jeg ringte foreldra igjen for å forklare situasjonen – avlyse besøket – jeg var overhodet ikke i form til å dra noe sted.

Idag, søndag, er det tydelig at dette var et lurt valg – å bli heime igår, altså – jeg har ennå tette bihuler, ennå hoster jeg som bare tusan, og ennå er brystkassa tett, muskler og ledd er ennå stive og støle, og jeg nyser; masse. Er også rimelig tydelig at jeg ikke kommer meg på jobb i morgen – tårene spretter hver gang jeg gjør et forsøk på å snyte meg, noe som er litt kjedelig når man bruker sminke. Dessuten gjør det vanvittig vondt i bihulene på venstre side av ansiktet når jeg snyter meg, er på den sida jeg er tettest i pappen, tydeligvis. Det smeller også i øra, nesten hver gang – au.

Enn så lenge er snørra klar – og derfor har jeg heller ingen betennelse. Lysglimt!

Egentlig har jeg tannlegetime i morgen, men det ville jeg ha avlyst uansett om jeg kom meg på jobb eller ei – tette bihuler og masse snørr fungerer dårlig sammen med bedøvelse og en haug remedier i kjeften. Det eneste litt kjedelige er at jeg ikke får fiksa ny time før i morgen, altså samme dag som timen er, så det betyr at jeg må betale for timen uansett – men sånn kan det gå.

Er igrunn mer spent på timen jeg har på onsdag. Det er «førsamtalen» til Bipolarkurset – en time jeg ikke kommer til å utsette for alt i verden, om så feberen kommer og tar meg. Terapitimen med M på torsdag kan nok bli interessant; hun vil gjøre «eksperimenter» med angsten. Mulig jeg kan utsette det der til neste uke, når forkjølelsen er borte, og jeg er litt mer opplagt. På en annen side: Er vel strengt tatt bedre å bare hoppe i det og få det overstått.

Så…

…torsdag. Torsdag betyr terapi-time med M.

Jeg var kanskje litt ekstra sliten i morges, sånn i og med at jeg har fri i dag og måtte opp tidlig likevel. Egentlig var planen til M at vi skulle gjøre noen «eksperimenter» i dag, men det ble ikke tid. Derfor skal vi ta de neste uke. Jeg tror «eksperimentene» innebærer å erte på seg angsten, og så takle situasjonen. Skal ikke påstå jeg gleder meg veldig til dette, men på en annen side vil det nok være noe som hjelper.

Det er fremdeles kaos i toppetasjen, og det er fremdeles tendenser til å være på vei oppover, men det går så himla treeeigt. Er på tredje (eller fjerde?) uka med det her tullet nå – er drittlei.

Telefonsamtale & Innkalling

Det blir mye korte innlegg her for tida, men det får så være – jeg får komme sterkere tilbake seinere!

Uansett, Østmarka Psykiatriske ringte i dag – de hadde forsøkt å ringe på fredag også, men da så jeg det ikke før etter endt kontortid. De ringte for å innkalle meg til en «førsamtale» til bipolarkurset jeg ble henvist til av utredningslegen før jul. Forhåpentligvis har jeg med andre ord fått plass på det kurset, men det er jeg ikke 100% sikker på før etter samtalen (neste uke).

Sånn ellers kan jeg si at det er jobbing på gang, med meg selv, og det går bra selv om jeg ennå er i en kaosperiode der jeg blir sliten av ingenting. Eller – det skal fryktelig lite til før jeg blir sliten i huet, i hvert fall. Og så skal jeg ha et par dager fri i denne uka, og det gleder jeg meg til.

Dagens sitat

Dette blir et kort innlegg – jeg er fremdeles i en overgang; og jeg jobber med meg selv for tida – damage control.

Var på et heldagsmøte med tilhørende middag i forbindelse med jobben i dag. På dette møtet var det en organisasjonspsykolog til stede som holdt foredrag om arbeidsglede. I løpet av foredraget sa hun noe jeg beit meg merke i:

«Det går bra eller det går over.»

Dette er noe jeg virkelig skal gjøre mitt beste for å huske, sammen med en annen personlig favoritt: «Veien ut er gjennom.»

Overgang

Det kjennes som om jeg er i en overgangsfase.

Jeg vet ikke hva annet jeg kan kalle det, egentlig; det er forvirrende og til tider frustrerende. Forvirrende fordi jeg blir lett distrahert, og jeg blir mildt sagt opphengt i et eller annet – eksempler på dette er prosjekt lese mer bøker, og akkurat nå er det serien True Blood, og alt som omhandler den. En grei måte å forklare det på er at jeg blir litt «fangirl» ovenfor visse ting i perioder. Og det er frustrerende fordi jeg ikke helt greier å kjenne om overgangen er fra normal til opp eller fra normal til ned.

Om jeg skal gjette, så tror jeg at det er snakk om fra normal til opp denne gangen.

Sannsynligvis har jeg hatt slike overgangsfaser opp igjennom hele livet uten å tenke videre over saken. Nå, derimot, har jeg antakelig vært litt mer obs på dem – og jeg tror kanskje at jeg merker de tidligere. Når jeg blir raskere distrahert, når jeg begynner på flere prosjekter, når jeg blir merkbart mer opphengt i et eller annet, da kommer de røde flaggene til syne i bakhuet og forteller meg at nå er det på tide å passe på litt, nå må jeg holde et øye med ståa. Det er lettere å merke (for meg) hvis overgangen resulterer i en opptur.

Har allerede vært inne på tanken. Da angsten kom snikende i natt og blei værende i tre timer – tanken var der da. Tanken om at angsten var et symptom på noe annet, men jeg veit ikke. Uansett har angsten vært fraværende i dag, og det er godt. Vil nødig jinxe noe, men jeg håper selvsagt at angsten holder seg unna ei stund framover. Tre timer i natt med jævelskapen var nok for ei god tid. Jeg prøver å være positiv, også her: Nå har jeg jo faktisk noe å diskutere med M på torsdag. Jeg stod opp i natt, tok meg en røyk, skreiv et innlegg i boka mi, slik M vil jeg skal gjøre, (den med Bipolar-bear på) og skreiv et innlegg i ørska her på bloggen.

Blir spennende å se hvor dette bærer hen, denne overgangen jeg tror jeg er i.

Helvete

Klokka er halv tre om mårran natt til søndag; angsten herjer; jeg vet ikke helt hva triggeren var eller er – jeg har hatt det sånn nå i omtrent tre timer. Kjennes ut som om sigaretten har hjulpet litt; den jeg nettopp røyka. Greier ikke å slappe av, greier ikke å roe ned, greier ikke å fokusere. Hele kroppen er anspent, hele meg er ødelagt. Dette er ikke noe gøy – det er ikke noe gøy å holde kjæresten våken – det er ikke noe gøy å ikke finne roen, få sovet, få henta energi.

Jeg må finne fram boka og skrive ned hendelsen – hjemmeleksa fra M. Skreiv ett innlegg i den boka på torsdag, litt fordi jeg hadde et minimalt snev av angst, litt for treningens skyld. Nå er det mer reelt, nå er det «ekte»; nå er det tre timer med uro og helvete jeg skal oppsummere i få ord.

Jeg vil sove – jeg er så sliten. Vær så snill, la det være over nå, la meg få ro; jeg trenger å sove. La det være over.