Stine – et sted i tredveåra, med en fantastisk (& tolmodig) ektemann. Ved siden av denne bloggen har jeg en håndfull hobbyer jeg digger; jeg lager litt videoer (YouTube), er sportsskytter, og spiller en del spill når jeg har overskudd til det. Elsker musikk, film & TV, og har en hemmelig drøm om å en vakker dag gi ut ei bok eller tre.
Som hos alle andre går også livet mitt opp og ned i perioder, men forskjellen er at spennvidden mellom «oppe» og «nede» hos meg er litt større enn hos folk flest. Jeg har fått en forklaring på hvorfor det er slik hos meg: Jeg er bipolar.
Mer spesifikt – Bipolar Lidelse type II. Dette innebærer at jeg har depressive og hypomane perioder.
Depressive perioder sier seg vel kanskje selv; livet kan synes å være rimelig håpløst når slike perioder pågår. Det er som om jeg er pakka inn i ei tjukk mørk tåke, og jeg finner ikke veien ut. Når jeg er «nede» så går alt treigt, tankene er treigere, det tar lenger tid å få gjort ting – av og til er jeg så langt nede at selv det å slepe seg ut av senga for å gå på do er en prøvelse i seg selv.
Søvn blir viktig når jeg er «nede» – jeg sover mye mer enn jeg pleier, og noen ganger er jeg oppe i tjue timer søvn per døgn, uten at det hjelper noe særlig. I slike «nede»-perioder er jeg konstant trøtt og utslitt, uansett hva jeg gjør eller ikke gjør, eller hvor mye jeg sover.
Hypomani kan være litt vanskeligere å forklare; det er en slags mildere form for mani. Og, mani er det man kaller oppe-fasen til noen med diagnosen Bipolar Lidelse type I.
Når jeg er hypoman – eller «oppe» som jeg vanligvis kaller det – er jeg veldig kreativ og fryktelig effektiv. Jeg starter ørten prosjekter samtidig, jeg gjør ting raskere enn hva jeg vanligvis gjør, selvtilliten min får en skikkelig boost, og jeg blir mer uforsiktig med penger og sex.
I slike perioder blir jeg også langt mer sosial, jeg snakker mer og fortere, og tankene raser igjennom huet. Jeg kan også bli irritabel og kranglete av meg, men det kan også komme av at jeg trenger mindre søvn. Livet virker lyst, og lett å leve.
I tillegg til å være bipolar har jeg også panikkangst (panikklidelse), noe som betyr at jeg tidvis får panikkanfall, og i dagliglivet er jeg redd for å få slike anfall. Angst for å få angst, på en måte. Det er litt vanskelig å forklare skikkelig… Uansett; jeg blir mildt sagt hjelpesløs når slike panikkanfall kommer, og ja – det er helt forjævlig.
Vanligvis forklarer jeg diagnosene mine med at jeg er «høyt og lavt & redd for alt» med et smil.
Her er det på sin plass å nevne at jeg har tenkt å forsøke og klare meg så lenge jeg kan uten medisiner. Planen min: Å fortsette som jeg har gjort hittil, følge med på når jeg er på vei «opp» eller «ned» og hvor langt opp eller ned jeg havner. Hvis hverdagen min blir påvirket over lengre tid i negativ forstand, vil jeg vurdere medisinering – men ikke før. Det skal en god del til før jeg går den veien, med andre ord.
Jeg er sta. Jeg vil greie dette «alene» – i hvertfall så lenge jeg makter. Helt alene er jeg jo ikke, da. Jeg har gått i behandling og på kurs og fått masse kunnskap og hjelp gjennom det.
d y s t o p i 
Jeg har nettopp kommet over bloggen din, men gleder meg til å lese videre om det. Jeg er også Bipolar og sliter med angst, så kjenner meg mye igjen i det du skriver 🙂 Jeg håper du har en fin dag i dag. Gleder meg til å bli bedre «kjent» med deg.
Hei Stine
Jeg fant bloggen din via Twitter-profilen din, og har blitt sittende å lese en stund nå.
Jeg synes du er tøff som blogger om disse tingene. Åpenhet om psykiske lidelser bidrar til å ta knekken på fordommer.
Jeg har selv slitt med psykiske problemer store deler av livet, og kjenner flere med bipolar lidelse. Panikkangst har jeg kjent på kropp selv.
Jeg er 41 år i dag og har slitt psykisk siden jeg var i tenårene. Først i en alder av 35 fikk jeg en diagnose, Unnvikende, Avhengig og Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.
Gikk i gruppeterapi i 4 år, og hadde veldig god nytt av det. Før dette var jeg inn og ut av DPS, prøvde privatpraktiserende psykologer, var innlagt på Ullevål et par ganger.
Det var først da en lege på Ullevål, etter at jeg ble tvangsinnlagt der etter et selvmordsforsøk, tok meg på alvor, og sørget for at jeg fikk en skikkelig utredning, og endelig en diagnose, at jeg kunne få hjelp som virket.
«Frisk» blir man vel aldri, men i dag klarer jeg å fungere i jobb og ellers i samfunnet.
Jeg gikk i flere år på medisiner, men kuttet ut det da jeg begynte i gruppeterapi.
Tror ikke det hadde fungert om jeg skulle bli medisinert samtidig.
Det står respekt av ditt valgt å være medisinfri.
Som sagt så begynte jeg å fungere godt igjen etter behandlingen. Derfor kom det som et sjokk da jeg i 2010 fikk mitt første panikkanfall! Det kom som lyn fra klar himmel, alt fungerte jo så bra for meg nå! Jeg hadde nettopp begynt å en ny stilling i samme firma som jeg hadde jobbet i mange år. Fått mer ansvar, og var litt engstelig for om jeg skulle klare det. Tror det henger sammen med det. Første gang det skjedde var en en helg, og jeg var hjemme. Legen min skjønte med en gang hva det var, og han foreslo laveste dose med Cipralex. Siden jeg hadde begynt i ny jobb valgte jeg å begynne på medisinene, men det hjalp ikke. Neste anfall skjedde på jobben, og etter det begynte jeg å kjenne angst for angsten som du beskriver. Hele tiden kjente jeg etter om jeg skulle få et nytt anfall, og når man begynner på den måten så kommer anfallene fort. I mars i fjor fikk jeg et anfall mens jeg kjørte bil, og det holdt på å gå riktig galt. Mistet lappen gjorde jeg også, men har fått den igjen nå. Etter episoden i mars gikk jeg over på høyeste dose Cipralex. Etter dette hadde jeg en uke med daglige anfall, men så følte jeg plutselig at jeg begynte å få litt kontroll på det. Når jeg kjente at et anfall nærmet seg så begynte jeg å puste med magen, konsentrere meg om et eller annet og være veldig fokusert på den ene tingen. Og på den måten har jeg klart å stoppe anfallene (sikkert i kombinasjon med medisinen). Etter mars hadde jeg flerre ganger hvor jeg holdt på å få anfall, men fikk stoppet dem. Hadde et skikkelig anfall 23. juli (22. juli gikk veldig innpå meg). Og det var sist gang jeg hadde det.
Har nesten fått det etter dette også, men klart å stoppe det.
Jeg har som sagt respekt for at du velger å ikke ta medisiner. Som sagt så valgte jeg medisiner i min situasjon. Siden da har jeg også mistet jobben. Nedbemanning på jobben, jeg ble «fristilt» som det så fint heter 1. november, så nå er jeg arbeidssøkende.
Men tilbake til det jeg sa om åpenhet. Jeg var åpen med venner, familie og kolleger om mine psykise lidelser for flere år siden, jeg var åpen om panikkangsten, og jeg har vært på noen intervjuer nå hvor jeg også har fortalte om panikkangsten. Har ikke fått jobb ennå, men tror ikke det henger sammen med dette. Fikk inntrykk av at de satte pris på at jeg var åpen om dette, og de virket ikke bekymret for fravær pga. lidelsen min.
Måtte bare skrive noen ord om meg selv, for vi er mange som sliter med ulike psykiske lidelser. Og igjen, kjempeflott at du blogger om det Stine! 🙂