Bortskjemte pasienter

Advarsel: Dette vil høyst sannsynlig være den mest bitchy posten jeg noensinne skriver, men jeg føler en viss trang for å si det jeg skal si her. Og ikke helt ubegrunnet heller.

Okei – når psykiske pasienter med en alvorlig kronisk psykisk lidelse oppfører seg som bortskjemte drittunger, da tenner a Dystopia på alle plugga. Spesielt hvis pasientene har tilnærmet lik diagnose som meg selv, sånn i og med at jeg har en viss empiri å basere meg på her. Da blir jeg virkelig hissig.

Fordi: Det fins folk der ute, med samme type diagnose som meg, følgelig også da deler av samme problematikk rundt dette, som har kjempetilbud som for eksempel åpen plass («kom når du trenger det»-plass) på DPS/tilsvarende som faktisk vurderer å takke nei til det denne gangen fordi det er «for mye pæs å jobbe med seg selv så man blir frisk(ere)». Sånt gjør meg frustrert.

Før du har tenkt til å arrestere meg på dette, vit at jeg har erfaring med depresjon selv, at jeg faktisk er smertelig klar over hvor vanvittig dystert og mørkt det er, at jeg faktisk forstår biten med å «ikke orke å ta imot hjelp» når man er deprimert, eventuelt biten med å ikke forstå at man trenger hjelp når man er (hypo)manisk. Jeg har faktisk vært der selv, flere ganger.

Og det jeg mener med hjelp i denne sammenhengen er i form av DPS/psyk.avd. og muligheten til å få komme til et sådan sted. Medisinering er irrelevant her.

Men – hvis det er så forbanna vanskelig for dissa bortskjemte pasientene å ta imot hjelp, så burde kanskje heller ikke få lov til å ruge på detta tilbudet i hævvevis av måneder i strekk heller, da? De okkuperer jo bare en plass uten å bruke den, og DPS/tilsvarende kan vel ikke bare «låne bort» den plassen til noen andre; DPS aner jo ikke når vedkommende plutselig står der og vil sove under oppsyn.

Så i praksis står det antakelig en liten håndfull tomme senger på DPS’er og lignende rundt om kring i Kongeriket som bare venter på pasienten som «hører til» der, som fant det for godt å gi faen i å ta imot hjelpa og tilbudet de fikk dalende ned i fanget.

Og hvorfor gjør dette meg så irritert? Flere grunner: En av de største grunnene er at slike pasienter gjør at pasienter som meg selv, faktisk må vente i 8-12 måneder før vi kanskje får hjelpa vi skulle ha hatt året før. En annen grunn er at det forsterker stigmatiseringa av pasientgruppa jeg tilhører til en viss grad. Argumentet «det er ikke latskap, det er depresjon» blir ganske tynnslitt når du ikke engang gidder å ta i mot hjelpa du tilbys på sølvfat av teamet du allerede har(!).

La meg si det på en anna måte: Hadde jeg hatt en slik ordning at jeg kunne ringe min lokale Kokoheim når verden gikk meg i mot og humørdagboka viser -5 (les: bunnen) på skalaen over en viss tid, så hadde jeg faensteikemeg faktisk benytta meg av den muligheten, tatt de dagene-månedene-whatever. Jeg hadde faktisk funni meg i at det blir beintøft, og vondt, og at det ofte er to skritt fram og tre tilbake før man endelig skimter et lys i enden av Mørket. Det hadde vært jævlig fint å ikke måtte famle seg fram til detta lysglimtet helt på egenhånd, å ha muligheten til å være på et trygt sted med fagfolk som forstår (om enn utenifra) hva du går igjennom, som kanskje faktisk har noen gode råd å komme med, som faktisk kan hjelpe deg ut av den helvettes depresjonen.

Til orientering vil jeg skyte inn her at jeg selv måtte pent finne meg i å krangle i omtrent seks måneder før noen i det hele tatt utreda meg, og akkurat nå er jeg på ei venteliste som kanskje resulterer i en psykolog. Jeg får vite mer om dette nærmere juletider 2013 (jeg kødder ikke – åtte måneders ventetid er drøyt).

Jeg er kanskje ikke som alle andre pasienter, jeg er kanskje mer villig til å gjøre en innsats selv – hva veit vel jeg?

Men – hadde jeg vært så heldig at jeg hadde hatt en slik mulighet og ikke følt behovet for den hvis de spurte om jeg ville ha «min vanlige seng og komme på det vanlige tidspunktet» fordi verden ikke var så slem likevel det året, så ville jeg faktisk ha fått dem til å gi «min» plass til noen andre: Noen som trengte den hjelpa mer enn meg.

Til folk – medpasienter – andre – hvem som helst der ute som oppfører seg som bortskjemte drittunger: Ta å se til helvete å ta deg sammen. Du aner ikke hvor heldig du er som har den muligheten du har.

Advertisements

Ærlighet Varer Lengst

Jeg tror faktisk på det – at ærlighet varer lengst, mener jeg. Og jeg har vært veldig heldig så langt: Jeg har på magisk vis greid å unngå den verste stigmatiseringen, men jeg er også smertelig klar over at ikke alle er like heldige.

Da jeg fikk diagnosene mine jobba jeg på et sted der «alle» kjente meg, og hadde kjent meg i flere år. Det å fortelle ståa til sjefen var ikke så fryktelig skummelt. Misforstå meg rett her, man er alltid litt nervøs for å fortelle sin nærmeste overordnede at man tidvis er «litt smågal» – i mitt tilfelle var det snakk om å fortelle sjefen at jeg skulle utredes for sånn og slik. Jeg kom ham i forkjøpet, for å si det sånn, jeg var i forkant av hele greia, og informerte etter beste evne.

I mars i år flytta jeg rundt regna femti mil sørover til et helt nytt sted, nye folk, ny jobb – og et valg jeg måtte ta: Skal – skal ikke?

Jeg hadde tatt valget – underbevisst – et par måneder tidligere, da jeg satt på jobbintervju og tygde på underleppa mi da spørsmålet om «styrker og svakheter» kom skliende over bordet. Skal nevnes at nettopp dette jobbintervjuet var et av de mer skremmende, for ikke å snakke om til en av de mer prestisjetunge jobbene. I mitt stille sinn tenkte jeg at det var best å gi et godt inntrykk, så jeg kom med en noe mer omstendig forklaring på det hele.

En veit jo aldri om de på andre sida av bordet forstår hva du babler om når du bruker ord som «bipolar lidelse» og «panikkangst» – kanskje spesielt ikke hvis de er blitt feilinformert om lidelsene tidligere, og forbinder disse med noe negativt i jobbsammenheng.

Nå fikk ikke jeg den prestisjetunge jobben, men jeg greide på mystisk vis å få til et intervju nummer to og endte opp på andreplass bak en som var langt mer kvalifisert enn meg til stillingen. Jeg fikk en annen jobb i stedet, via bekjente, og jeg beholdt den i et par måneder før jeg innså at selgeryrket kanskje ikke var helt veien å gå riktig ennå.

Og så endte jeg opp i jobben jeg har per dags dato. En mandag – første uka i juni – var jeg innom et vikarbyrå her jeg bor for å registrere meg. Jeg var der klokken ti på formiddagen. De hadde et hasteoppdrag jeg kanskje passa til, så de sendte meg rett på intervju samme dag. Siden jeg nå var klar over at dette var et a) hasteoppdrag og b) et oppdrag som skulle vare en måneds tid eller så, tok jeg et veldig bevisst valg om å ikke si stort om diagnosene mine. Igjen – en veit jo aldri…

Jeg fikk jobben og var på plass neste morgen. So far, so good. Etterhvert ble engasjementet mitt forlenget først en gang, og så en gang til, og så enda en gang… Jeg var visst flink til jobben min.

Og så begynte det å nærme seg Christmayhem og angstsesong og juledepresjonen dreiv og nappa meg i hestehalen i tide og utide. Nok en gang tok jeg et veldig bevisst valg: Hvis noe skjedde – hvis det sa pang – så ville det være mye lettere for meg om de på jobb forstod hva som faktisk foregikk. En del av de rundt meg hadde allerede fått vite litt om «ståa» i Toppetasjen, men jeg hadde ikke eksplisitt fortalt sjefene mine om det.

Det ble innkalt til et møte etter mitt ønske: Sjefen min, sjefen til sjefen min og meg selv. På forhånd hadde jeg printet ut litt relevant informasjon, og var forberedt på en rekke spørsmål. Jeg la pligtskyldigst alle kortene på bordet og fortalte de begge at jeg var diagnostisert med bipolar lidelse (type II) og panikkangst, og gjorde et iherdig forsøk på å forklare hva dette betød i hverdagen de kommende ukene. Jeg gjorde det samme med sjefene mine i vikarbyrået jeg tilhører.

Jeg var veldig, veldig heldig. De jeg la kortene på bordet for forstod hva som stod på dem.

Har kun blitt møtt med forståelse og en imøtekommende holdning, og et oppriktig ønske om å tilrettelegge der det lar seg gjøre. Jeg fortalte dem at jeg ville bevise at jeg kunne jobbe, at jeg var effektiv, at disse diagnosene mine er kun en liten detalj som kan være kjekk å vite om dersom noe skulle skje på jobb. Å stå foran en sjef og prøve å forklare angstanfallet mens det pågår er ikke en prosess jeg vil gjenoppleve fryktelig mange ganger hvis jeg kan unngå det.

Jeg er bevisst åpen om disse tingene fordi jeg vet jeg er så heldig som kan være åpen om de. Diagnosene mine affekterer meg ikke nok til at de er et reellt problem i hverdagen som sådan, men de kan komme snikende innpå i ny og ne. Veldig mange der ute er ikke like heldige som meg; veldig mange der ute blir møtt med misoppfatninger og stigmatisering på bakgrunn av feilinformasjon.

Min åpenhet rundt diagnosene mine hjelper meg, det bryter ned grobunnen for stigmatisering. Jeg er i forkant, jeg opplyser, informerer, svarer på spørsmål og forsøker å hjelpe andre forstå mer om hva diagnosene innebærer (for meg). Det hjelper også veldig å vite at hvis noe skulle skje på jobb, så slipper jeg å forklare hele greia – de vet hva greia er allerede.

Jeg valgte å være åpen om alt dette fra dag én. Det har vært en styrke for meg, personlig. Likevel – jeg valgte å se det an litt nå i høst… Bevise at jeg var god nok til jobben før jeg forklarte sjefene mine hvorfor desember måned er vanskelig for meg.

Ærlighet varer lengst – tidspunktet for når man legger alle korta på bordet har nok også mye å si.