Mønster

Nå er det snart to år siden jeg fikk diagnosene mine. Først nå har jeg kommet fram til no slags mønster i all galskapen. Så langt har jeg bare identifisert to slike mønstre, men to er da bedre enn ingen. Og selv om denne kunnskapen gir meg en viss grad av forutsigbarhet, er det like mye «lyn fra klar himmel» over det hele nå som det var for to år siden.

Siden jeg har to diagnoser, har jeg altså da to mønstre – ett for hver diagnose.

Hva bipolaritet og humørsvingninger angår så har jeg nå innsett at humøret mitt svinger (kraftigere enn ellers) to ganger i året: En eller anna gang midt på sommeren (vanligvis juli måned) og en eller anna gang midtvinters (vanligvis desember måned). I realiteten betyr dette at månedene før – altså juni og november – er de kritiske; det er da jeg er mest sårbar for stress og annet som kan utløse og/eller forverre svingningen. I det minste kan jeg ta visse forhåndsregler rundt alt dette (nå) siden jeg kan mer eller mindre anta at en svingning vil forekomme.

Det andre mønsteret er litt mer høyfrekvent, gitt – og det har med panikkangsten å gjøre.

Skal sies at her er det snakk om kun én halvveis-forutsigbar sak, og en hel bråta med uforutsigbare situasjoner der angsten galopperer ivei med huet mitt. Uansett, mønsteret er noe så gørrkjedelig som linka til PMS. (Ja, jeg veit – hurra, sant?)

Flere av dere kjenner nok til fenomenet: Når PMS’en er rett rundt hjørnet, kan det forekomme at man føler seg litt …uggen. Litt sånn feberdaff og ikke helt i form. Hos meg betyr dette – dessverre – at angsten min får en fin liten interntrigger å tygge på. Og da er vi i gang, lissom. Med andre ord, jeg kan forvente litt småangst sånn ca en gang i måneden, pluss da alle de tilfeller hvor noe uventet skjer og en eller anna trigger hopper opp og biter meg.

Så… en viss grad av forutsigbarhet der, altså; både i bipolar-biten og angst-biten av psykdommen. Og forutsigbarhet er jo forsåvidt flott og fint, det – men; ulempen der igjen er at hvis man har en forutsigbarhet rundt noe slikt, kan man fort ende opp med en forventning og dermed også en trigger. En slags selvoppfyllende profeti. Kompliserte greier det der, men jeg tror dere forstår hva jeg mener.