Dette er en serie innlegg der jeg forteller om mine egne mistanker angående det i hodet mitt, og hvorfor jeg har disse mistankene. Dette er altså ikke selvdiagnostisering, men mer en lufting av ideer.

I forrige innlegg prøvde jeg å forklare hvorfor jeg mistenker at jeg kan være, eller har vært, deprimert. Dette innlegget er stort sett en slags forlengelse av det forrige, i så måte. Som de fleste andre har også jeg oppturer og nedturer. Greia er at jeg har hatt noen langvarige nedturer, og korte avbrekk med oppturer innimellom disse – men spennvidden mellom de to er ikke så ekstrem. Derfor mistenker jeg at hvis det skulle vise seg at jeg er bipolar (etter utredning og diverse), så er det nok bipolar type 2 det er snakk om, altså hypomani, eller «mild mani», og depresjoner. Når jeg føler meg «normal» er jeg smått pessimistisk, men mest apatisk til det aller meste.

Typisk for oppturene, og også en av grunnene til at nettopp denne lidelsen er mistenkt, er mer uforsiktighet, først og fremst med pengebruk, men også andre ting… Jeg blir merkbart mer rastløs, om enn kanskje ikke fysisk, men psykisk – jeg får gode ideer og begynner på flere prosjekter samtidig (som jeg aldri fullfører) – det er som om tankene løper av sted og resten av meg ikke henger med i svingene. Er også i disse oppturene jeg får halvveis tullete ideer, som for eksempel ei liste jeg laga i en slik periode der jeg skrev ting jeg ville gjøre før jeg døde. På den lista står det ting som hoppe i fallskjerm (tandem), hoppe i strikk, å svømme med haier, å kjøre motorsykkel på bane skikkelig fort, og andre slike potensiellt farlige ting.

Mot slutten av det jeg tror var en depressiv periode i studietida mi følte jeg at jeg ikke levde livet mitt nok – jeg var altfor forsiktig av meg, og tok aldri sjanser. Jeg fikk det for meg at jeg skulle begynne å leve mer, og vips hadde jeg skrevet lista jeg nevnte over. Omtrent på samme tid hadde jeg også flere parallelle jobber jeg sjonglerte, og var rimelig effektiv i så måte. I mitt hode var det bare for å få håva inn nok penger til mat og husleie, men nå i etterkant har jeg lurt litt på om det var bare det som lå til grunn. Jeg mistenker selv at dette var en hypoman periode. Jeg var noe mer uforsiktig enn normalt, jeg begynte på nye prosjekter og ideer til stadighet uten å fullføre dem, jeg var rett og slett mer glad over lenger tid enn normalt.

På grunn av denne mistanken vil det tidvis være innlegg på denne bloggen merket med «humørdagbok» – rett og slett for å dokumentere oppturene og nedturene. Slike innlegg kommer også på bakgrunn av mistankene mine om depresjon. Det henger jo litt ihop, føler jeg.