Fra René Descartes’ filosofi Cogito ergo sum. (Grovt oversatt: Jeg tenker, derfor er jeg.)
Mamma leser bloggen min, av egen fri vilje, og det er ikke alltid hun er like fornøyd med hva jeg skriver. For litt siden prøvde jeg å forklare henne hvorfor jeg blogger i det hele tatt – og kanskje spesielt hvorfor jeg har nettopp denne bloggen. Så hvorfor blogger jeg?
Jeg ser jo selv at den kan være veldig mørk til tider, men det er også litt av poenget med den. La meg forklare – eller, i hvert fall gjøre et forsøk på å forklare: For meg har bloggen vært til stor hjelp – fordi den er offentlig. På grunn av dette enkle faktum, fungerer den som et slags filter for tankekaoset. Det er ikke alt jeg kan, eller bør, eller vil skrive om og publisere her. Det å vite at bloggen er tilgjengelig for alt og alle på det store internettet gjør at jeg tenker over hva jeg skriver. Hva andre får lese, og dermed vite, om meg og mitt.
Bloggen og bloggingen gjør også at jeg reflekterer over det som skjer i større grad. Prøver på en måte å forklare meg selv (og andre) hva det er som foregår. Jeg har også en snikende mistanke om at jeg kanskje hadde hatt det mye verre i topplokket nå hvis jeg ikke hadde blogga om tankekaosets tilstand.
Greia er at jeg har en tendens til å lukke meg – isolere meg – isolere tankene – stenge de inne og fortrenge dem. Jeg har gjort det før, og jeg gjør det sikkert igjen, og igjen.
Men når jeg blogger – får jeg de ut. Jeg dytter tankene gjennom filteret, jeg reflekterer, jeg formulerer – og omformulerer – forklarer, påpeker detaljer, ser hele bildet. Og best av alt, når jeg har skrevet et dystert innlegg, og publisert det, så føler jeg meg litt bedre etterpå. Føler jeg har fått satt ord på det som plager meg i gjerningsøyeblikket.
Og så – litt senere, når jeg leser gamle innlegg, så husker jeg jo det som skjedde, og følelsene, og alt det der – og jeg sitter igjen med viten om at jeg kom meg igjennom det – jeg er her ennå – det går bedre nå. Det fæle er forbi, det har gått over, det er fortid. Det er utrolig godt å vite.
Her skyter Mamma inn at det kan jeg jo gjøre i ei dagbok – en privat en, som ingen andre får lese. Problemet med det er at det blir ingen forskjell – fordi jeg har ikke det filteret bloggen fungerer som hvis jeg skriver noe ment for bare mine øyne. Da skriver jeg uten noen form for selvsensur eller refleksjon. Og da blir det samme greia om igjen; Skriver det ned, men bearbeider det ikke på samme måte, blir ikke «kvitt» det, fordi refleksjonen og vurderingen mangler.
Jeg har prøvd det der – å skrive privat dagbok, men det funka heller mot sin hensikt er jeg redd. Endte opp med å grave meg ennå mer ned i kvikksand og tussmørke – altså ingen bedring, men snarere en forverring av tankekaoset og situasjonen jeg befant meg i.
Kort oppsummert: Jeg skriver denne bloggen mest for min egen del. Den gir meg et nyttig verktøy i det at jeg reflekterer og vurderer hva som skal publiseres for allmenn skue. Jeg tømmer hodet, setter tankekaoset i system og perspektiv. Hadde jeg ikke begynt å skrive denne bloggen hadde jeg nok vært mer «på slitern» nå enn hva jeg faktisk er, tror jeg.
Denne bloggen har vært utelukkende positiv for meg – trass i dystre innlegg om tussmørke og anna jævelskap.
Jeg bruker sminke hver dag. Det vil si hver dag jeg er på jobb. Men, klokka alt for tidlig på mårran er det sjelden jeg legger veldig mye flid i sminken. Det blir ofte litt eyeliner og mørk øyenskygge, samt mascara. Raskt og enkelt, med andre ord. Noen dager, slik som i dag, bruker jeg litt lenger tid på å sminke meg – og bruker gjerne også litt mer sminke enn hva jeg gjør til hverdags.
d y s t o p i 