Oppsummering: Oktober

Summa Sumarum:
* Var på café med Nerve i starten av måneden.
* Fortalte litt mer utfyllende om tingenes tilstand til folk på jobb.
* Tussmørket hang over meg ennå.
* Fikk telefon fra Bipolarklinikken med gode nyheter.
* Jeg hadde bursdag og ble tjueseks. Feiret på jobb og fikk koselig besøk.
* Mamma og jeg hadde en herlig dag på spa.

Opptur & Gla’greier:
* Telefonen fra Bipolarklinikken. De kunne fortelle meg at det blir utredning etterhvert.
* Koselig å møte Nerve igjen.
* Spa-dagen med mamma.
* Gutta på Kontoret likte tydeligvis kaka jeg hadde med.
* Bursdagen min ble koselig, og jeg fikk skikkelig koselig besøk av en kompis på jobb.
* Samboerpusen ❤ & Balder.

Nedtur & Kjipe greier:
* Tussmørket som fulgte meg inn i måneden.

Følelser & sånn:
* Uro – ingen kraftige angstanfall, men tidvis en god porsjon uro i kroppen.
* Nedstemthet / tristhet på grunn av tussmørket i starten av måneden.
* Oppstemthet og positivitet.

Utfordringer:
* Å komme seg opp av kvikksanda og ut av tussmørket.

Å se fram til neste måned:
* Forhåpentligvis få brevet om når utredninga blir.
* Å delta i NaNoWriMo-prosjektet.

Reklamer

Svar På Spørsmål

Okei – da har spørsmålsrundeinnlegget fått marinere seg litt. Det er bare å stille spørsmål der ved en senere anledning også, altså! Tenkte jeg skulle svare på spørsmålene som har kommet så langt – i tekstform denne gangen.

Elin spør:
Er det en bok som har betydd mye for deg? I så fall hvilken, og hva handler den om?

Dette er egentlig et veldig godt, og et ganske vanskelig spørsmål å svare på. Opp igjennom tida har det vært en del bøker jeg har lest flere ganger og likt veldig godt, men å plukke ut én bok som har betydd mye for meg blir fort vanskelig. Mest fordi jeg er skikkelig dårlig på å huske hva jeg har lest, så hvis jeg har hatt en betydningsfull bok i hendene, er sjansene store for at jeg har glemt hvorfor jeg mente at den var det.

Men – jeg tror svaret på spørsmålene må bli Mathilda av Roald Dahl.
Jeg husker jeg leste den og kjente meg veldig igjen i hovedpersonen. Jeg husker ikke så mye om hva den handler om – jeg har ikke lest den siden jeg var 8-9 år gammel – men etter hva jeg husker så hadde Mathilda det ikke alltid så greit, men fikk hjelp og trøst av den snille lærerinna.

Meg (Psykoser) spør:
– Har du fått noe svar på henvisningen til DPS/psykolog? Hva tenker du i så fall om det?
– Hvordan føler du at mobbingen du opplevde i barndommen påvirker deg i dag? Påvirker den deg i det hele tatt?

For å ta det første spørsmålet først: Jaa! Det vil si, jeg har fått en telefon fra Bipolarklinikken der de kunne fortelle meg at det blir utredning, men jeg har ikke fått brevet som forteller meg når ennå. Jeg kjempeglad for at det blir i det hele tatt, og jeg veit at jeg må belage meg på en del ventetid – men det går greit. Samtidig er jeg jo naturlig nok litt spent på det hele…

Og så det andre… det er nesten slik at jeg burde skrive et eget blogginnlegg om det der, for det kan fort bli et langt svar, dette. Uansett – jeg tror mobbinga fra barndommen har påvirket meg en del. Selv merker jeg det kanskje best når jeg møter nye mennesker, og forsøksvis danner nye vennskapsbånd. Jeg liker best å bli kjent med nye mennesker i «trygge omgivelser» – for eksempel på internett, gjennom MSN, og lignende medier – mye fordi det var slik jeg ofte taklet hverdagen da jeg var yngre. Jeg søkte til internett og eldre bekjentskaper jeg kunne prate med.

På en annen side kan jeg være fryktelig intens, og vil gjerne være bestevenn med en gang. Det kan jo føre til at jeg dytter mennesker fra meg. Jeg har aldri hatt noen ekte bestevenn, egentlig, foruten Mamma, og har vel kanskje savna å ha det, så jeg blir litt overivrig nå i voksen alder og ser på folk som mine beste venner, uten at de nødvendigvis ser på meg som stort mer enn et bekjentskap, eller kollektiv-kompis.

En annen måte jeg merker etterdønningene av mobbinga fra barne- og ungdomsåra på er min manglende evne til å ta til meg komplimenter. En del av mobbinga fungerte nemlig på den måten: De som mobbet jugde så det lyste av dem og sa noe pent om meg, og når jeg – dum som jeg var – sa takk, lo de seg tussete av meg. Jeg har fått dårlig selvtillitt og et negativt selvbilde – en direkte konsekvens av å ha blitt behandla som dritt i omtrent ti år.

Det var spørsmålene for denne gang.
Bare å stille flere, altså – er ingen tidsfrist på spørrerunden.

Hva lurer dere på?

Nå som jeg (tror jeg har) fått noen lesere her på bloggen er det vel på sin plass å ha en spørsmålsrunde.

Hva lurer dere på?

Fyr løs i kommentarfeltet!


Hvorvidt svarene kommer i skriftlig eller videoblogg-form gjenstår å se. Jeg kommer nok til å svare på alt dere spør om, men jeg forbeholder meg retten til å bedrive litt selvsensur hvis det skulle være nødvendig.

Blog – Ergo Sum

Fra René Descartes’ filosofi Cogito ergo sum. (Grovt oversatt: Jeg tenker, derfor er jeg.)

Mamma leser bloggen min, av egen fri vilje, og det er ikke alltid hun er like fornøyd med hva jeg skriver. For litt siden prøvde jeg å forklare henne hvorfor jeg blogger i det hele tatt – og kanskje spesielt hvorfor jeg har nettopp denne bloggen. Så hvorfor blogger jeg?

Jeg ser jo selv at den kan være veldig mørk til tider, men det er også litt av poenget med den. La meg forklare – eller, i hvert fall gjøre et forsøk på å forklare: For meg har bloggen vært til stor hjelp – fordi den er offentlig. På grunn av dette enkle faktum, fungerer den som et slags filter for tankekaoset. Det er ikke alt jeg kan, eller bør, eller vil skrive om og publisere her. Det å vite at bloggen er tilgjengelig for alt og alle på det store internettet gjør at jeg tenker over hva jeg skriver. Hva andre får lese, og dermed vite, om meg og mitt.

Bloggen og bloggingen gjør også at jeg reflekterer over det som skjer i større grad. Prøver på en måte å forklare meg selv (og andre) hva det er som foregår. Jeg har også en snikende mistanke om at jeg kanskje hadde hatt det mye verre i topplokket nå hvis jeg ikke hadde blogga om tankekaosets tilstand.

Greia er at jeg har en tendens til å lukke meg – isolere meg – isolere tankene – stenge de inne og fortrenge dem. Jeg har gjort det før, og jeg gjør det sikkert igjen, og igjen.

Men når jeg blogger – får jeg de ut. Jeg dytter tankene gjennom filteret, jeg reflekterer, jeg formulerer – og omformulerer – forklarer, påpeker detaljer, ser hele bildet. Og best av alt, når jeg har skrevet et dystert innlegg, og publisert det, så føler jeg meg litt bedre etterpå. Føler jeg har fått satt ord på det som plager meg i gjerningsøyeblikket.

 

Og så – litt senere, når jeg leser gamle innlegg, så husker jeg jo det som skjedde, og følelsene, og alt det der – og jeg sitter igjen med viten om at jeg kom meg igjennom det – jeg er her ennå – det går bedre nå. Det fæle er forbi, det har gått over, det er fortid. Det er utrolig godt å vite.

Her skyter Mamma inn at det kan jeg jo gjøre i ei dagbok – en privat en, som ingen andre får lese. Problemet med det er at det blir ingen forskjell – fordi jeg har ikke det filteret bloggen fungerer som hvis jeg skriver noe ment for bare mine øyne. Da skriver jeg uten noen form for selvsensur eller refleksjon. Og da blir det samme greia om igjen; Skriver det ned, men bearbeider det ikke på samme måte, blir ikke «kvitt» det, fordi refleksjonen og vurderingen mangler.

Jeg har prøvd det der – å skrive privat dagbok, men det funka heller mot sin hensikt er jeg redd. Endte opp med å grave meg ennå mer ned i kvikksand og tussmørke – altså ingen bedring, men snarere en forverring av tankekaoset og situasjonen jeg befant meg i.

Kort oppsummert: Jeg skriver denne bloggen mest for min egen del. Den gir meg et nyttig verktøy i det at jeg reflekterer og vurderer hva som skal publiseres for allmenn skue. Jeg tømmer hodet, setter tankekaoset i system og perspektiv. Hadde jeg ikke begynt å skrive denne bloggen hadde jeg nok vært mer «på slitern» nå enn hva jeg faktisk er, tror jeg.

Denne bloggen har vært utelukkende positiv for meg – trass i dystre innlegg om tussmørke og anna jævelskap.

Tegning

Jeg fikk lyst til å prøve noe nytt. Jeg er glad i å tegne, men jeg er ikke så veldig flink – så det blir ofte enkle tegneserieaktige motiv. Derfor fikk jeg lyst til å lage en tegneserie. Så langt har jeg laget en mulig karakter, tror jeg.

Men hun trenger et navn….
Jeg tenkte litt på Dystopia Kaotika, siden jeg liker navnet.

Synes det passer selv, men hva synes dere?

Calm Under the Waves

Tittelen er fra sangen «Sullen Girl» av Fiona Apple – en av mine yndlingssanger.

Bursdagen min i går ble en bra dag. Jeg var innstilt på at dette skulle være en bra dag, jeg skulle takke pent for gratulasjoner, og jeg skulle ikke oppføre meg som en trassig unge (slik jeg har gjort tidligere år).

Selv om det å takke for gratulasjoner er noe fjernt for meg ennå, så var det veldig hyggelig å få dem. Jeg har funni ut et triks for det der, nemlig: Ha med kake på jobb. Gratulasjonene folk kommer med blir fort kombinert med takk for kake, og kaka har jeg jo laga til dem, så det blir litt lettere å erkjenne konseptet og også takke pent for gratulasjonen.

Kaka må forøvrig ha falt i smak. Den forsvant på snaue 10 minutter! Og ja – det at de fikk Ole Brumm eller Disney Princess papptallerkner og servietter til Hello Kitty-kaka ble også kommentert. Jeg er jo tross alt bare barnet ennå. Tjueseks, liksom – ingenting.

Og jeg fikk kjempekoselig besøk på jobb. En jeg ble kjent med da jeg bodde i kollektiv for et par år siden. Han er en venn av den gjengen jeg bodde med, og var av og til på besøk og på fester og slikt. Etter ei stund mista man litt kontakten, noe som er veldig synd, synes jeg da – men vi tok opp tråden igjen nylig og fant ut at vi har mer til felles enn vi trodde i utgangspunktet. Sånt er alltid morsomt. Flere gærninger som meg liksom!:D

Så, siden han studerer der jeg jobber inviterte jeg ham på kake i går. Det var kjempekoselig å se ham igjen – håper virkelig vi kan gjenta slike sammenkomster.

Det var også en og annen mørk sky i horisonten i går, da.
Angst.
Ikke veldig mye, og ikke veldig kraftig, men akkurat nok til at det var ubehagelig ei stund.

Men, jeg tror jeg nå har greid å sette fingeren på en mulig trigger! Og det er faktisk veldig, veldig positivt – fordi da veit jeg hva som kan gjøre meg dårlig, og kan tute på med mottiltak for å bedre situasjonen tidligere enn hva jeg har greid hittil.

Det vil si at jeg potensiellt kan stoppe, eller tøyle, angstanfallet bedre – så fremt jeg trigges av det samme – ved en senere anledning. Vil jo helst ikke ha angstanfall i det hele tatt, selvsagt, men dette er bedre enn ingenting. Jeg er faktisk glad for at uroen kom snikende i går, nettopp av denne grunnen.

And there’s too
Much going on
But it’s calm under the waves
In the blue of my oblivion

Det er litt sånn det føles.

Angsten skyller innover meg i bølger, men under den er det rolig – man veit at angsten ikke er farlig, selv om det kan være vanskelig å innse det akkurat der og da når bølgene bryter mot land og alt er bare kaos. Hvis man bare greier å dukke hodet under, under bølgene, under alt – der vannet er rolig og pakker deg inn – der man kan senke skuldrene og vite at bølgene stilner snart, og man er tross alt nære land.

Dukk ned dit og la angsten rase på overflata.
Det går bra – det går over.
Bølgene stilner etterhvert, og du kan svømme inn til land om litt.

Det går over.

Kake

I kveld har jeg bakt kake som jeg skal ha med på jobb i morgen.

Hello Kitty

Vanligvis trimmer jeg kaka litt, slik at ørene er mer synlige og hodeformen er litt mer oval, men jeg gadd ikke det i kveld. Begynner å bli gammal og giddaslaus.

Ja, jeg har bursdag i morgen (12. oktober)