Månedlige arkiver: mars 2011

Første Kursdag

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Dette er arbeidsboka mi – en perm full av informasjon om bipolar lidelse og en hel haug med nyttige råd og tips.
20110324-081646.jpg
I tillegg har jeg også ei dedikert notatbok til kurset – jeg liker å ta notater; notater hjelper.

Jeg er rimelig gåen i huet etter kurset, men her er noen kjappe fakta:
* vi er 10 stykk på gruppa
* det er god spredning i alder og bakgrunn
* det er god spredning i erfaringer (antall år med diagnosen, etc)
* kurstimene er lagt opp slik: 45 min «forelesning» / 15 min pause / 45 min til oppgavearbeid, diskusjon i plenum, osv.
* ja – vi får hjemmelekser…

Er overbevist om at dette vil være et veldig bra kurs for meg. Kjenner det tok på litt å henge med i svinga når kurslederne snakka, og så i tillegg følge med når 9 andre personer deler erfaringer eller spør om ting. Men, det går seg nok alltids til. Det er et interaktivt kurs – og det er muligens det aller beste med det: Vi kan ikke bare sitte på ræva og glane i veggen – vi må delta.

Så var det hjemmeleksa, da…

Reklame

Eksperimenter & Eksponeringstrening

Skrevet av Dystopia Kaotika den

I dag måtte jeg til pers: Eksperimentet M snakka om tidligere ble utført i dag – med overraskende hell, faktisk. Det hele gikk ut på å hyperventilere – med vilje – for å provosere fram fysiologiske symptomer man kan få når man har et panikkanfall. Jeg blei svimmel og susete i huet, henda mine begynte å prikke, og jeg blei fryktelig tørr i munnen og svelget.

Men det gikk bra, det var ikke farlig og det trigga ikke noe angstanfall – i det hele tatt.

Og på tirsdag hadde jeg litt ufrivillig eksponeringsterapi/trening. Jeg overhørte en kollega på jobb nevne ungen sin som «hadde magasjau og spydde». Heiii trigger! Men der også: Ikke noe særlig skjedde. Jeg fikk det for meg at jeg skulle holde meg på litt ekstra avstand, men det blir fort vanskelig når samme person svinser inn på kontoret mitt for å spørre om noe bare et kvarter senere. Angstnivået steg ikke nevneverdig, og ganske raskt flytta jeg fokuset over på jobb. Hurra!

Jeg overlevde – angsten ble ikke trigga. En seier der, altså. Terapien med M må funke på et eller anna nivå. Jeg takler slike situasjoner mye bedre nå enn for noen måneder siden.

I dag fikk jeg også brevet i posten om Bipolarkurset, med kursplan. Kurset heter «Forebygging av tilbakefall ved bipolar lidelse» og starter neste torsdag.
Kursplanen:
24 mars: Hva er bipolar lidelse?
31 mars: Årsaker til bipolar lidelse
07 april: Symptomer og tiltak ved hypomani og mani
14 april: Symptomer og tiltak ved depresjon og blandet tilstand
Påskeferie
28 april: Behandling med bipolar lidelse
05 mai: Medisinsk behandling
12 mai: Stressfaktorer og stressmestring
19 mai: Livsførsel
26 mai: Rettigheter (NAV, arbeidsliv, trygd, etc)
Kristi himmelfartsdag
09 juni: Oppsummering/avslutning

Jeg tror dette blir et bra kurs, og jeg er veldig, veldig glad for at jeg har fått plass på det.

Utilsiktet Fravær

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Det har vært stille her en stund.

Ting er stort sett status quo – har ikke begynt Bipolarkurset ennå, første kursdag er 24.mars.

Og jeg har blogga litt et anna sted. Jeg starta en moteblogg for litt siden, og har blogga en del der. Kommer med territoriet: Ørten prosjekter på én gang. Forhåpentligvis greier jeg å holde på denne motebloggen ei stund; selv om den spiser litt tid av denne bloggen, da. Jeg er interessert i mote og klær og sånn, og det passer seg liksom ikke helt på denne bloggen, så derfor har jeg laga en egen – dedikert – blogg til det.

Ville bare si hei, egentlig.
Det blir litt «rykk-og-napp»-blogging her, er jeg redd.

Kursplass

Skrevet av Dystopia Kaotika den

I dag var jeg på «førsamtale» hos Team Bipolar ved Østmarka (St.Olavs Psykiatriske Avdeling).

Det var en hyggelig psykolog jeg fikk snakke med, den samme jeg snakka med på telefonen tidligere. Hun spurte om litt forskjellige ting, mest for å forsikre seg om at jeg ikke kom til å tørne helt på kurset, tipper jeg… Spørsmålene gikk mye på ting som «hvordan er det for deg å være i grupper med ukjente mennesker?» og lignende. Jeg har ikke noe problem med grupper, eller ukjente mennesker, eller noe sånt, så det var også det jeg svarte.

Sagt på en annen måte: Jeg har fått plass på kurset. Hurra!

Psykologen kunne også fortelle meg at jeg var en ypperlig kandidat, fordi jeg allerede har så mye ståpå-vilje og tar tak i alt det her mer eller mindre på egenhånd, er ei lita sta jente som vil vil vil takle det hele best mulig, og at jeg allerede gjør ting de vil lære oss på kurset, som å skrive humørdagbok og slike ting. Seriøst – dama skrøyt hemningsløst av hvor flink pasient jeg er. Ja, jeg lo litt av det der – det var jo morsomt. Jeg vil jo bare takle det her, og måten jeg gjør det på er tydeligvis «riktig» siden det er ting jeg kommer til å lære (mer) om på kurset.

Mengden fravær fra jobb i en periode er litt kjedelig, selvsagt – men dette er noe som er bittelittegranne viktigere for meg. Dessuten: Jeg sier ifra tidlig til sjefer og personalansvarlige, de har god tid til å finne en eventuell vikar for timene jeg er borte, hvis de synes det er behov for det. Og – de var alle positive til kurset: De skjønner at det vil hjelpe, de ser hvordan jeg vil jobbe meg igjennom dette, at jeg ønsker å lære hvordan jeg skal takle dette slik at det affekterer jobblivet minst mulig.

Det er godt. Støtte er godt.

Jeg vet ikke så mye om selve kurset ennå, annet enn at det begynner om ca 3 uker og vil vare til midten av juni. Timene i kurset er på omtrent to timer, hver torsdag ettermiddag. Alt kursmateriell og pensum vil jeg få av Team Bipolar, så jeg trenger ikke å kjøpe noe eller betale noe så vidt jeg vet.

Jeg gleder meg, faktisk, til å begynne – til å lære mer; til å legge ferdig puslespillet i hodet mitt, so to speak.

Self-Injury Awareness Day (SIAD)

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Teksten og bildet fra Wikipedia er publisert under Creative Commons Attribution-ShareAlike License

Selvskading er et viktig tema, og et vanskelig tema – av flere grunner.

Fra Wikipedia:

Self-injury Awareness Day (SIAD) is a grassroots annual global awareness event / campaign on March 1[1], where on this day, and in the weeks leading up to it, some people choose to be more open about their own self-harm, and awareness organizations make special efforts to raise awareness about self-harm and self-injury. Some people wear an orange awareness ribbon, wristband or beaded bracelet to encourage awareness of self-harm.[2] The goal of the people who observe SIAD is to break down the common stereotypes surrounding self harm and to educate medical professionals about the condition.[3]

Jeg innrømmer det: Da jeg var yngre var selvskading noe jeg forbandt med to ting – enten var det noe reellt, at personen virkelig hadde det vanskelig og utløpet var skadinga, eller så var det et forsøk på å få oppmerksomhet. De reelle tilfellene var gjerne de som prøvde å gjemme arrene for andre, og de oppmerksomhetssøkende var de som nesten dytta arrete armer oppi trynet på andre for å vise fram hva de hadde gjort.

Jeg var ung og ganske dum, og det var sånn jeg tenkte.

Jeg tenkte aldri over at selvskading også kunne være usynlig – at det mest sannsynlig kom fra samme sted, at det uansett bør tas på alvor, om man kunne se det eller ikke. Jeg er ingen selvskader selv, i vanlig forstand, og jeg har skrevet om dette tidligere.

De siste årene har jeg blitt kjent med flere selvskadere, og jeg har fått et bedre og mer nøyansert syn på det hele. Håper at flere enn meg også får et mer nøyansert syn på saken. Som sagt er dette viktig – selv om det i noen tilfeller kan være usynlig.