Om Hypomani & Meg

Jeg vil presisere at jeg foreløpig ikke har en diagnose, og kan derfor ikke påberope meg «å være bipolar». Dette innlegget er ment som en tankevekker – mest til meg selv.

Jeg begynte å mistenke at noe kunne være i gjære for noen år siden, da jeg var i en bølgedal som tilsynelatende aldri tok slutt. Jeg var nok aldri «skikkelig deprimert» – men jeg var akkurat langt nok nede i mørket til å ikke orke hverdagen som sådan. Jeg var (og er) også av typen som ikke gjorde noe med saken på daværende tidspunkt fordi jeg skulle jo bare ha det jævlig, jeg – det var meninga, det. Jeg brukte store deler av tiden på å sove, eller bare være på hybelen og gjøre ‘ingenting’. Jeg var heller ikke like deprimert hele tiden dette pågikk, men jeg kom meg liksom aldri helt opp av kvikksanda. Jeg var konstant sliten og tiltaksløs. Orka ingenting, isolerte meg selv fordi jeg ikke orka å være rundt andre.

Og så – snudde det. Dramatisk. Helomvending. Full 180. Jeg hadde en flere måneder lang fest, virka det som. Og der igjen, jeg var ikke totalt propell hele tiden i løpet av de månedene, men jeg var mer oppstemt, mer optimistisk, langt mer sosial, og gjorde en hel masse ting jeg normalt sett sannsynligvis ikke ville ha begitt meg ut på.

Selvsagt tenkte jeg ikke noe mer over saken der og da, jeg var jo endelig kommet meg opp av kvikksanda og livet var fantastisk! Ingenting feil med meg, nei! Derimot ble jeg litt i tvil når denne bølgetoppen – for å fortsette metaforen – begynte å dale igjen. Hva hadde jeg gjort? Hva hadde jeg egentlig holdt på med? Det var noe som skurret med det hele, noe som ikke var helt …vel, meg.

Nysgjerrig av natur, konsulterte jeg Google og Wikipedia, og gravde fram artikler og andre skriverier om alt tenkelig mellom himmel og jord innen psykiatri og mentale lidelser av ymse slag. Etter å ha lest en liten håndfull artikler om Bipolar (2) lidelse, kjente jeg meg igjen i mesteparten av det jeg leste. Her var det ugler trippende i måsan. Jeg leste om diagnosekriterier og stemningsstabiliserende medikamenter, og om elektrosjokkterapi i ekstreme tilfeller av Bipolar 1 lidelse. Jeg leste og leste, til jeg blei blå i trynet.

Hvilket bringer meg til innleggets tema: Hypomani (og meg).
I løpet av lesegildet snubla jeg over et par sjekklister, en for depresjon og en for hypomani. Jeg vil anta at disse sjekklistene inngår i diagnosekriteriene, uten at jeg skal påstå at det er tilfelle.

Her er en lignende sjekkliste, for hypomani, knabba herfra. Jeg har uthevet de punktene som gjaldt for meg i det jeg nå tror var en hypoman fase:

    Behovet for søvn er redusert
    Man føler seg mer energisk og aktiv
    Selvtilliten er større
    Man liker arbeidet bedre
    Man er mer sosial (ringer flere, går mer ut)
    Man har et ønske om å reise mer eller reiser mer
    I trafikken kan en kjøre fortere eller ta flere sjanser
    Pengeforbruket er høyere eller for høyt
    Man tar flere sjanser i det daglige
    Den fysiske aktiviteten er øket
    Man planlegger flere aktiviteter eller prosjekter
    Man føler seg mer kreativ
    Man føler seg mindre sky eller hemmet
    Klesvalget kan være mer fargerikt eller uvanlig, evt. og annerledes bruk av sminke
    Den seksuelle lysten er øket
    Man kan flørte mer
    Man kan snakke mer
    Man kan tenke raskere
    Fortelling av morsomme historier eller vitser forekommer oftere
    Ting blir gjort mye raskere og/eller lettere
    Mer utålmodig
    Andre kan oppleve vedkommende som slitsom eller irriterende
    Man kan komme lettere i krangel
    Humøret er bedre og/eller man føler seg mer optimistisk

I en av diagnosekriterie-artiklene jeg leste stod det at man måtte ha minst 3 av symptomene i en periode på minst 4 dager. Javel…? Jeg hadde 19 av mulige 24 (hvis vi tar utgangspunkt i lista over) symptomer i en periode på bortimot 7 måneder, riktignok med varierende grad av intensitet. Sagt på en annen måte: I løpet av de om lag 7 månedene dette pågikk hadde jeg til enhver tid 3 eller flere av symptomene på lista. Noen ganger var jeg mer kreativ, andre ganger var jeg festens midtpunkt, og andre ganger igjen satt jeg oppe hele natta fordi jeg ikke var det minste trøtt og krangla så busta føyk med en eller anna stakkar på MSN eller lignende.

Men, fordi jeg ikke var manisk på noe tidspunkt, var det vel egentlig ingen som merka noe unormalt heller. Jeg bodde på hybel i et hus med seks andre på omtrent samme alder i perioden. De merka ikke noe, selvsagt. Hadde jeg derimot ennå bodd på hybelen jeg bodde på da jeg var deprimert et par år tidligere, med de samme folka, så hadde nok de reagert kraftig.

Når jeg ser tilbake på de to periodene nå, er det som om jeg ser to vidt forskjellige personer. Den første jenta går bare i svarte klær, hun ser alltid trist ut, og tilbringer mesteparten av tida på rommet sitt. Hun gråter mye, og føler seg tilsidesatt, uverdig, som en taper. Den andre jenta er den rake motsetning. Hun går i veldig korte skjørt og trange topper på fest, hun ler og snakker med alle, hun er litt ekshibisjonist av seg, og hun tar sjanser, hun får merkelige innfall og har plutselig hanekam, hun skriver, tar bilder, synger, hun er effektiv og kreativ, hun er den fødte vinner.

De som kjenner den første jenta ville sannsynligvis ikke ha kjent igjen den andre jenta, og omvendt – de som kjenner den andre jenta ville nok ikke tro at hun også er den første. Det er en skremmende, og fascinerende tanke. Et eller annet sted i mellom disse to er jeg. Den egentlige, «normale» jeg, mener jeg.

Følgelig blir spørsmålet jeg stiller meg selv hver morgen mens jeg stirrer på det trøtte trynet i speilet:
Hvilken av jentene er du i dag?

Reklamer

8 Svar til “Om Hypomani & Meg

  1. Tilbaketråkk: Tweets that mention Om Hypomani & Meg « Dystopisk Kaos -- Topsy.com

  2. Tja. Jeg kjente deg egentlig ikke før vi fløtta sammen – så mye av det jeg så regna jeg var «deg». Men jeg la merke til prosjekter som startet og forsvant. Husker og at du prata om hypomani allerede da. Hadde jeg allerede kjent deg noen år hadde man nok reagert fortere.

  3. Håper du finner ut av dette da slik at du kan få hjelp på best mulig måte, og det ser jo ut som du har gjort «grundige» undersøkelser selv 🙂

    Har også hatt noen maniske dager av og til, men de er så sjeldne at jeg ikke passer inn som bipolar, men er kronisk deprimert (eller unipolar) ettersom de maniske periodene er veldig sjeldne og ikke varer så lenge.

    Lykke til i alle fall 😉

    *klem*

    • Jeg er nysgjerrig av natur, så jeg konsulterte O Store Orakel (Google) da jeg begynte å lure på hva det egentlig var som foregikk. Har tidligere hatt mistanker om at jeg kan være litt deprimert av meg, men så fikk jeg en vanvittig opptur, og tenkte ikke mer over saken… men så dalte den oppturen igjen; og da blei jeg i tvil.

      Var letta som få da jeg fikk kommentaren «…høres ut som om du var litt hypoman i den perioden du beskrev» av psykologen. Jeg passa på å ikke nevne at jeg hadde lest litt om lidelsen før _etter_ at hun hadde fått høre beskrivelsene av oppturene og nedturene jeg har hatt. Jeg så tegn til å være hypoman (ifølge det jeg hadde lest) selv, men ville en fagperson trekke samme konklusjon basert på hva jeg hadde gjort/hvordan det var?

      Jeg skjønte vel egentlig at uglene i mosen var blitt større enn normalt da oppturen varte i nesten 7 måneder og jeg gjorde så mye rart jeg normalt sett ikke ville ha gjort… men jeg skjønte jo ikke dette før etterpå, selvsagt – når det hele hadde roa seg og jeg var tilbake til mitt «normale» jeg.

  4. Godt beskrevet! Magefølelsen har ofte rett. Du kjenner deg selv best, aldri glem det. Selv syns jeg at å få en diagnose var en lettelse. Et navn, en forklaring. Og ikke minst at riktig behandling kunne bli tatt i bruk.

    • Ja… jeg har mistenkt at jeg kan være «lett deprimert» i flere år allerede, men det var først etter denne oppturen på 7 måneder jeg begynte å lure. Hvis jeg var «lett deprimert» – var jeg nå kurert? Eller var det andre ugler i mosen? Det at jeg gjorde ting og tok unødvendige sjanser jeg normalt sett ikke ville ha gjort eller tatt skremte meg nok til å fundere på saken.

      Mor mi spurte meg forleden dag om jeg ønska meg en diagnose. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare, så jeg svarte at jeg ønska meg svar. Hvis jeg får en diagnose, vil jeg også få svar – samtidig – hvis jeg ikke får en diagnose, vil jeg også, forsåvidt, få svar. Selvsagt synes jeg jo det beste ville ha vært å ikke være psykisk syk. Men nå har det seg engang sånn at jeg har disse mistankene svirrende i hodet, og derfor gjerne vil vite om det er noe i dem…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s