Jeg vil presisere at jeg foreløpig ikke har en diagnose, og kan derfor ikke påberope meg «å være bipolar». Dette innlegget er ment som en tankevekker – mest til meg selv.

Jeg begynte å mistenke at noe kunne være i gjære for noen år siden, da jeg var i en bølgedal som tilsynelatende aldri tok slutt. Jeg var nok aldri «skikkelig deprimert» – men jeg var akkurat langt nok nede i mørket til å ikke orke hverdagen som sådan. Jeg var (og er) også av typen som ikke gjorde noe med saken på daværende tidspunkt fordi jeg skulle jo bare ha det jævlig, jeg – det var meninga, det. Jeg brukte store deler av tiden på å sove, eller bare være på hybelen og gjøre ‘ingenting’. Jeg var heller ikke like deprimert hele tiden dette pågikk, men jeg kom meg liksom aldri helt opp av kvikksanda. Jeg var konstant sliten og tiltaksløs. Orka ingenting, isolerte meg selv fordi jeg ikke orka å være rundt andre.

Og så – snudde det. Dramatisk. Helomvending. Full 180. Jeg hadde en flere måneder lang fest, virka det som. Og der igjen, jeg var ikke totalt propell hele tiden i løpet av de månedene, men jeg var mer oppstemt, mer optimistisk, langt mer sosial, og gjorde en hel masse ting jeg normalt sett sannsynligvis ikke ville ha begitt meg ut på.

Selvsagt tenkte jeg ikke noe mer over saken der og da, jeg var jo endelig kommet meg opp av kvikksanda og livet var fantastisk! Ingenting feil med meg, nei! Derimot ble jeg litt i tvil når denne bølgetoppen – for å fortsette metaforen – begynte å dale igjen. Hva hadde jeg gjort? Hva hadde jeg egentlig holdt på med? Det var noe som skurret med det hele, noe som ikke var helt …vel, meg.

Nysgjerrig av natur, konsulterte jeg Google og Wikipedia, og gravde fram artikler og andre skriverier om alt tenkelig mellom himmel og jord innen psykiatri og mentale lidelser av ymse slag. Etter å ha lest en liten håndfull artikler om Bipolar (2) lidelse, kjente jeg meg igjen i mesteparten av det jeg leste. Her var det ugler trippende i måsan. Jeg leste om diagnosekriterier og stemningsstabiliserende medikamenter, og om elektrosjokkterapi i ekstreme tilfeller av Bipolar 1 lidelse. Jeg leste og leste, til jeg blei blå i trynet.

Hvilket bringer meg til innleggets tema: Hypomani (og meg).
I løpet av lesegildet snubla jeg over et par sjekklister, en for depresjon og en for hypomani. Jeg vil anta at disse sjekklistene inngår i diagnosekriteriene, uten at jeg skal påstå at det er tilfelle.

Her er en lignende sjekkliste, for hypomani, knabba herfra. Jeg har uthevet de punktene som gjaldt for meg i det jeg nå tror var en hypoman fase:

Behovet for søvn er redusert
Man føler seg mer energisk og aktiv
Selvtilliten er større
Man liker arbeidet bedre
Man er mer sosial (ringer flere, går mer ut)
Man har et ønske om å reise mer eller reiser mer
I trafikken kan en kjøre fortere eller ta flere sjanser
Pengeforbruket er høyere eller for høyt
Man tar flere sjanser i det daglige
Den fysiske aktiviteten er øket
Man planlegger flere aktiviteter eller prosjekter
Man føler seg mer kreativ
Man føler seg mindre sky eller hemmet
Klesvalget kan være mer fargerikt eller uvanlig, evt. og annerledes bruk av sminke
Den seksuelle lysten er øket
Man kan flørte mer
Man kan snakke mer
Man kan tenke raskere
Fortelling av morsomme historier eller vitser forekommer oftere
Ting blir gjort mye raskere og/eller lettere
Mer utålmodig
Andre kan oppleve vedkommende som slitsom eller irriterende
Man kan komme lettere i krangel
Humøret er bedre og/eller man føler seg mer optimistisk

I en av diagnosekriterie-artiklene jeg leste stod det at man måtte ha minst 3 av symptomene i en periode på minst 4 dager. Javel…? Jeg hadde 19 av mulige 24 (hvis vi tar utgangspunkt i lista over) symptomer i en periode på bortimot 7 måneder, riktignok med varierende grad av intensitet. Sagt på en annen måte: I løpet av de om lag 7 månedene dette pågikk hadde jeg til enhver tid 3 eller flere av symptomene på lista. Noen ganger var jeg mer kreativ, andre ganger var jeg festens midtpunkt, og andre ganger igjen satt jeg oppe hele natta fordi jeg ikke var det minste trøtt og krangla så busta føyk med en eller anna stakkar på MSN eller lignende.

Men, fordi jeg ikke var manisk på noe tidspunkt, var det vel egentlig ingen som merka noe unormalt heller. Jeg bodde på hybel i et hus med seks andre på omtrent samme alder i perioden. De merka ikke noe, selvsagt. Hadde jeg derimot ennå bodd på hybelen jeg bodde på da jeg var deprimert et par år tidligere, med de samme folka, så hadde nok de reagert kraftig.

Når jeg ser tilbake på de to periodene nå, er det som om jeg ser to vidt forskjellige personer. Den første jenta går bare i svarte klær, hun ser alltid trist ut, og tilbringer mesteparten av tida på rommet sitt. Hun gråter mye, og føler seg tilsidesatt, uverdig, som en taper. Den andre jenta er den rake motsetning. Hun går i veldig korte skjørt og trange topper på fest, hun ler og snakker med alle, hun er litt ekshibisjonist av seg, og hun tar sjanser, hun får merkelige innfall og har plutselig hanekam, hun skriver, tar bilder, synger, hun er effektiv og kreativ, hun er den fødte vinner.

De som kjenner den første jenta ville sannsynligvis ikke ha kjent igjen den andre jenta, og omvendt – de som kjenner den andre jenta ville nok ikke tro at hun også er den første. Det er en skremmende, og fascinerende tanke. Et eller annet sted i mellom disse to er jeg. Den egentlige, «normale» jeg, mener jeg.

Følgelig blir spørsmålet jeg stiller meg selv hver morgen mens jeg stirrer på det trøtte trynet i speilet:
Hvilken av jentene er du i dag?