Kjære Jens

Ja, jeg sikter høyt – jeg er klar over dette. Likevel føler jeg at det umulig kan skade – medblogger til medblogger – å lufte en og annen tanke her ute på det Store Internettet. Mest sannsynlig stopper dette hos deg, hvis du leser, da vel å merke. Uansett, hvis nå dette skulle fatte interesse må du gjerne spre det glade budskap. Det er bare hyggelig, det. Og det kan umulig gjøre saken verre å belyse dette temaet.

Nå skal ikke jeg påberope meg rollen som talerør for alle oss stripeløse Sebrapiker (begrep brukt av/om selvskadere med synlige arr), men jeg er en av de, og derfor ser jeg mitt snitt til å ytre min mening. Det er jo tross alt ytringsfrihet i Kongeriket, og jeg har et statsborgerskap som tilsier at jeg kan benytte meg av denne goden. Du skjønner, jeg håper å bli utredet for psykiske lidelser, da mer bestemt bipolar 2 lidelse og angstlidelser, og i denne forbindelse har jeg oppdaget et og annet som for meg var ganske overraskende.

Vår kjære Rød/Grønne regjering har fortalt oss at vi bør søke hjelp tidlig, hvis det er noe som plager oss, enten det er snakk om fysiske eller psykiske plager – hjelp skal vi få, alle som én. Og det er jo flott. Jeg forstår at Statsbudsjettet tilsynelatende alltid er noen titalls millioner for lite hvert år, og jeg forstår at noen steder må det tilføres mer penger enn andre, og dette er noe som må tas opp til vurdering hver eneste gang et nytt budsjett skal på plass. Jeg er ingen økonom, men jeg forstår at dette umulig kan være lett å bestemme – hvem får hvor mye og hvorfor skal de få det beløpet til hva – det må være en traurig prosess.

Som så mange andre tenkte jeg vel ikke så veldig mye over saken før jeg var oppi det hele selv, i form av tur til fastlegen for å be om utredning, og påfølgende avslag av utredningssøknaden. For ordens skyld vil jeg her nevne at dette gjaldt angstlidelser spesifikt, og jeg fulgte reglene til punkt og prikke: Legetime hos min fastlege (dog var det en vikarlege til stede), ber om henvisning til utredning for angst på bakgrunn av flere angstanfall (og tro meg, det er ikke veldig moro å være redd for sin egen skygge pluss alt anna mellom Himmel og Jord), henvisningsbrev blir skrevet og sendt, og ca 3 uker seinere får jeg et brev i posten som forteller meg at Nidaros Distriktspsykiatriske Senter (DPS) ikke finner grunnlag for å iverksette utredning og bruke ressurser på dette på nåværende tidspunkt.

Selvsagt ble jeg litt skuffet over dette, men visste jo også at dette kunne skje og at sannsynligheten for at det ville skje var stor. Så, jeg tok saken i egen lommebok, og iverksatte tiltak for å kanskje ha litt mer å rutte med når jeg nå skal be om ny utredning fordi jeg føler jeg ikke kan gi opp riktig ennå. Nevnte tiltak var/er i form av privatpraktiserende psykolog her i byen som jeg fant og oppsøkte for egen maskin. Tanken var å få høre en fagpersons synspunkter på det som foregår inni hodet mitt, for der er det kaos og rot, og jeg greier ikke å rydde opp helt alene lenger. Dette handler imidlertid ikke om penger og privatpraktiserende tilbud, for jeg skal love deg jeg er sjeleglad for at jeg brukte de kronene jeg gjorde på dette.

Jeg har nå en uttalelse skrevet av psykologen på bakgrunn av de samtalene vi har hatt som jeg skal ta med når jeg ber om ny utredning, og forhåpentligvis vil det gå «rette veien» for meg etterhvert. Jeg lever i trua på systemet.

Men, det jeg lurer på er logikken bak det hele.
Jeg vet om flere, Sebrapiker såvel som oss stripeløse sådan, som har møtt en viss motstand når de søker hjelp – og jeg greier ikke helt å se hvorfor dette er tilfelle. Ja, det er dårlig stilt økonomisk sett, og ja – det er stort sett plassmangel på de aller fleste sykehus og psykiatriske sykehus / behandlingssenter. De av oss som bare ønsker svar, en utredning, litt samtale, altså noe lite ressurskrevende får tydeligvis avslag oftere, fordi de som vil eller trenger å legges inn for behandling i en eller annen forstand kommer foran oss i køen. Dette skal jeg overhodet ikke krangle på, jeg er helt enig i at de med akutt behov skal komme foran alle andre.

Det jeg synes er litt tankevekkende er imidlertid det at mange av oss som bare ønsker en utredning, f.eks, får avslag fordi ressurser mangler.

Og det er her logikken skranter litt synes jeg: Hadde vi fått hjelpen vi ba om – som i seg selv er lite ressurskrevende – når vi ba om den, hadde muligens også antall akuttinnleggelser gått ned. En psykiatrisk utredning kan gjøres gjennom X antall samtaler over en viss tidsperiode, og man behøver ikke å oppta plass på et psykiatrisk sykehus / behandlingssenter / DPS for å gjennomføre en slik, såfremt det blir gjort på et tidlig (nok) stadium i sykdomsforløpet.

Det er dette jeg ønsker – en utredning gjennomført ved X antall samtaler. Lite ressurskrevende og høyst mulig å gjennomføre.

Min teori rundt dette er at det er flere som meg der ute – som søker hjelp tidlig – men som får avslag, og da også flere enn bare ett, og blir dermed dyttet lenger og lenger ned i køen. Pågår dette lenge nok kan en pasient som allerede er utslitt av sin egen psyke drives til drastiske og desperate tiltak for å bli sett og hørt, for å få hjelpen de trenger og faktisk har krav på jamfør norsk lov. Eventuelle slike drastiske tiltak ender ofte opp i ressurskrevende akuttinnleggelser, som etter min mening kunne ha vært unngått hadde vedkommende blitt fanget opp tidligere – kanskje fått svarene han/hun trengte for å bearbeide og forstå plagene sine, lære hvordan eventuelle plager kan påvirke hverdagen og hvordan takle dette, etc.

Mange av oss tåler nok ventetid – deriblant meg – i viten om at det vi ønsker vil skje en gang, men det er ikke nødvendigvis slik for alle.

Vi nordmenn har en lei tendens til å oppsøke hjelpen vi trenger litt for sent, når skaden allerede er skjedd, og krisen er et faktum. Det er et tankekors at vi som søker hjelp tidlig gjerne får høre at vi er oppegående og friske nok til å klare oss selv, og dette får vi gjerne høre gjentatte ganger over en lengre tidsperiode. Før eller siden blir vi sannsynligvis «syke nok» til å motta hjelpen vi trenger, men skal det virkelig være slik?

Logikken tilsier at hvis man imøtekommer de som søker hjelp tidlig, og utreder disse, slik at begge parter vet hva som er på ferde – hva en eventuell diagnose vil innebære for pasienten og støtteapparatet – og kan eventuelt iverksette tiltak for å bedre situasjonen hvis nødvendig, så vil man på sikt også se en jevn nedgang i antall akuttinnleggelser på psykiatriske sykehus / avdelinger / behandlingssentre / DPS. Noe som igjen fører til mindre ressursbruk over tid. Dette rett og slett fordi man har unngått at pasientene blir så syke i påvente av hjelpen de ber om at de legges inn. Man har fanget de opp tidlig nok til at innleggelse unngås.

Det henger ikke på greip at argumentet for å ikke iverksette noe relativt lite ressurskrevende som en utredning er ressursmangel. Jo tidligere folk får hjelp, jo mindre ressurser krever de i mange tilfeller. Det vil nok alltid forekomme akuttilfeller, men antallet av disse tror jeg vil gå betydelig ned dersom holdningen endres fra å bli møtt med «jammen du er jo en såpass oppegående og ressurssterk person – du klarer deg alltids…. til en mer imøtekommende variant.

Jeg – personlig – har nok vært veldig heldig. Jeg har funnet en psykolog som har hørt på hva jeg har å si, hva jeg har opplevd, og hvordan dette har påvirket meg. Jeg har ressurser (les: kapital) til å bruke noen tusenlapper på privatpraktiserende psykolog for å lette litt på trykket og få litt synspunkter fra fagpersonell. Samtidig vet jeg at dette kan være en langvarig prosess, og jeg må kanskje belage meg på samtaleterapi over lengre tid – og slikt tapper sparegrisen, også for meg. Derfor vil jeg jo gjerne følge reglene, og gå via de korrekte instanser i min søken etter svar, selv om dette kan medføre lengre ventetid enn hva jeg skulle ønske, og en tidkrevende kamp for å i det hele tatt bli sett og hørt uten å måtte bli såpass syk at jeg legges inn om to år fordi ingen hjalp meg videre på veien nå.

Det hele koker ned til budsjettet – enten det gjelder for hele Staten, eller kun for meg og mitt.

Så, kjære Jens.
Hvis målet er å hjelpe, og samtidig spare penger slik at vi har mer å bruke på lure ting innen Helse & Omsorg ved neste Statsbudsjett, så må jo svaret være rimelig enkelt: Ta inn de som søker hjelp tidlig, ikke la de gå og vente altfor lenge på noe så lite ressurskrevende som en times samtale i uka i et par måneders tid. Fang de opp før de blir så syke at de må legges inn. Slik det ser ut i dag – får man ikke hjelp tidlig, man venter og venter, og noen ganger ventes det for lenge… dessverre.

Det eneste jeg ønsker er svar, noe jeg potensiellt vil få gjennom en utredningsprosess. Jeg ønsker å vite hva det er som plager meg slik at jeg kan jobbe ut i fra denne informasjonen til å bedre min hverdag. Det kan tenkes jeg også ønsker en og annen å snakke med av og til, av fagpersonell, men dette er heller ikke særlig ressurskrevende.

Jeg koster veldig lite penger – og jeg er attpåtil villig til å betale de kronene selv.
Og jeg vet det er flere som meg der ute, i samme situasjon, som også gjerne bare vil ha svar. Som også koster veldig lite penger.

Jeg ber om henvisning til utredning for bipolar 2 lidelse om to dager. Jeg går den «riktige» veien, via fastlege, og har som nevnt en uttalelse fra en sertifisert psykolog – en fagperson – der det kommer klart fram at jeg bør utredes for denne lidelsen. Selv lever jeg i trua på at dette skal gå bedre enn forrige gang jeg ba om utredning for en psykisk lidelse, fordi jeg nå stiller med faglig backup.

Så får vi se, da – hvordan dette går.

med vennlig hilsen,
Den Håpefulle Stripeløse Sebrapiken

Advertisements

Tanker om Psykofarmaka

Nå har jeg mast om det å få svar – bli utreda – kanskje til og med få en diagnose – opp og ned i mente på grensa til det bortimot latterlige. Og jeg vil gjerne ha svar, for alt jeg veit kan dette eskalere langt utover det jeg er i stand til å forholde meg til, så derfor vil jeg gjerne ha svar tidlig. Så tidlig som overhodet mulig.

Det er imidlertid en ting som bekymrer meg litt midt oppi alt dette: Psykofarmaka – medisiner.

Sett nå at jeg får utredning.
Sett nå at den utredninga fører til en diagnose.

Mine mistanker dreier seg om Bipolar 2 lidelse, med angsten som nåko attåt, eller rett og slett et symptom, eller bieffekt av lidelsen. Det er angsten som virkelig gjør livet mitt til et helvete av og til, eventuell annen lidelse «bak» angsten har jeg jo forsåvidt takla hittil. Trass i dårlige valg og litt vel dystre tider har jeg jo overlevd. Har ikke alltid vært en dans på roser, men livet er jo ikke det – bipolar eller ei.

Dansen på rosene betyr at man av og til tråkker på torner også.

Men, hva skjer hvis jeg får diagnosen jeg mistenker?
Jeg lurer nemlig litt på det.

Her er greia: Jeg er veldig klar over at den type psykisk lidelse kan bety medisinering. Jeg har tidligere nevnt at jeg leste en drøss artikler og ting på internett rundt det som inngår i «psykiske lidelser» og lignende begrep. I en av artiklene jeg kom over ble det sagt at forskning viser at bipolar lidelse bør utredes og behandles (i artikkelen mente de nok «medisineres») tidlig, fordi det er en type lidelse som kan forverres, eskalere ut av kontroll, med alderen. Jeg er jo allerede blitt såpass gammal at jeg kan kalles voksen, og det er også en grunn til at jeg vil utredes, helst før eventuell lidelse forverres.

Det er ikke medisinene i seg selv som bekymrer meg noe særlig – det er bivirkningene. Jeg er fantastisk flink til å katastrofisere alt, og medikamenter som gir vanlige bivirkninger som igjen trigger angstanfall hos meg er ikke akkurat noe jeg har lyst på.

Jeg har overhodet ingen planer om å begi meg ut på psykofarmakagaleien før det blir absolutt nødvendig (her mener jeg at det er «absolutt nødvendig» hvis jeg ikke fungerer i hverdagen lenger) hvis det nå skulle vise seg at jeg får diagnosen.

Som sagt har jeg jo – tross alt – overlevd den hittil.

Jeg ser for meg at jeg skal være i stand til å takle den – uten medisinering – ei god stund til, såfremt jeg har litt folk å støtte meg på, som psykologen, eventuell psykiater, annet helsepersonell. Med samtaleterapi og et søtteapparat i ryggen skal jeg vel alltids greie å takle angsten også, lære meg å ri av stormen som det så fint heter. Jeg tror ikke at jeg trenger medisiner – og hvis jeg får utredninga, og hvis jeg får diagnosen, kommer jeg til å nekte medisinering så lenge som overhodet mulig.

Jeg er knskje litt naiv, sånn sett, men jeg foretrekker å være naiv og medisinfri så lenge jeg kan.

«Ønsker du deg en diagnose?»

Mamma leser bloggen min, tydeligvis. (Hei Mamma!) Og etter en lengre telefonsamtale forleden kom hun med følgende befaling: «Vær forsiktig med hva du legger ut på bloggen! Tenk deg om.» Jada, Mamma – jeg er forsiktig med hva jeg skriver på bloggen, jeg blottlegger meg ikke helt. Jeg legger ikke ut informasjon jeg anser for å være for privat for allmenn skue.

Jeg har tatt et bevisst valg: Jeg er åpen og ærlig om alt dette av flere grunner – jeg får tidvis tilbakemelding på det jeg skriver, jeg får råd og tips, jeg har fått masse hjelp gjennom å lese andres blogger, og jeg håper at kanskje noe av det jeg skriver her på min blogg kan bidra på samme måte for noen andre igjen. Pay it forward.

Det fins folk der ute som veit hvem jeg er og som leser denne bloggen, og jeg er klar over dette. Mitt ønske er selvsagt at bloggen kan gi de litt mer innsikt i hva det vil si å være meg. Det er ikke alltid regnbuer og enhjørninger, men det er det av og til. Og ja, det er mulig å navigere seg fram til denne bloggen via andre instanser på internett, men akkurat det bekymrer meg ikke så veldig – en må være veldig iherdig for å gjøre nettopp det, og de som virkelig vil finne fram til den, gjør det – uansett om jeg har gjort det lett eller vanskelig for dem.

Min blogg, mine tanker, mine ord – mitt valg.
Jeg veit hva jeg driver med.

Litt senere i samtalen kom Mamma også med overskriftsspørsmålet – «ønsker du deg en diagnose?» Dette gjorde meg både betenkt og irritert. Betenkt fordi jeg lurte på om det faktisk var det jeg ville ha, og irritert fordi det virka som om hu mente at det var bare derfor jeg oppsøkte psykolog i første omgang.

Det er ikke til å komme bort i fra at jeg behøver hjelp til å takle det som foregår i hodet mitt, om det vil innebære en diagnose eller ikke veit jeg jo ikke her og nå, men jeg har mistanker – og jeg vil ha svar. Noe er ikke helt som det skal være, det er jo angstanfallene (ja – flertall) en tydelig indikasjon på. På grunn av disse angstanfallene dro jeg til legen – nok var nok – og ba pent om å bli utreda for angst. Planen min da var å få en fot innafor, komme i samtale med en eller annen, bli utreda for angst, og samtidig nevne for vedkommende rotet ellers i toppetasjen – kanskje jeg burde utredes for mer enn bare angst? Planen var bra, den – men dessverre ble søknaden om utredning avslått, så jeg fikk aldri satt den planen til livs.

Derfor, tenkte jeg som så at det muligens hadde mer slagkraft hvis jeg hadde forhørt meg med en fagperson angående rotet, og hørt hva en fagperson hadde å si i saken. Var mistankene mine noe jeg burde ta tak i? Hos psykologen (en privatpraktiserende, sådan) fikk jeg fortalt alt, ikke bare detaljen om angstanfall, men alt rotet ble dratt fram. Og ganske riktig – psykologen sa seg enig i at mistankene burde kanskje utredes nærmere – slik at jeg i det minste visste.

Å få en diagnose vil innebære å få svar på en haug spørsmål som kverner rundt i toppetasjen. Selvsagt er det jo flott hvis jeg ikke får en diagnose; det er jo kanskje det beste. Problemet er bare da at jeg er tilbake i uvissheten hvis det skjer. Så – ja. På en måte ønsker jeg meg en diagnose. Diagnose = svar. På en annen side vil jeg bare ha svar, jeg vil bare vite om det er noe not quite right i hodet mitt – for det kjennes vitterligen slik ut. Svar i seg selv innebærer ikke nødvendigvis en diagnose.

Så – ønsker jeg meg en diagnose?
Sånn egentlig?

…nei, jeg ønsker ikke å være psykisk syk.

Men nå har det seg sånn at jeg mistenker at jeg kan være nettopp det, og da vil en diagnose være til stor hjelp når det gjelder hvordan jeg skal takle tilværelsen. Hvis jeg har en diagnose, vil jeg også ha lettere for å forklare hva ståa er hvis det skulle bli nødvendig.

Sånn som det er , er det som et puslespill som mangler biter, og jeg vet ikke hvordan bitene som mangler ser ut.

Jeg famler – leter i mørket etter svar – etter lysbryteren.

Press fra Oven

Dette innlegget tror jeg kan være nyttig lesning for alle, inkludert psykiatrisk helsepersonell – kanskje spesielt psykiatrisk helsepersonell. Hvis dere som leser dette ønsker å videreformidle det jeg skriver her – gjør gjerne det. Kopier, link, gjør hva dere vil med teksten.

Dette er et ganske langt innlegg der jeg blant annet fremlegger en påstand: Norsk Helsevesen (psykiatrisk helsevern) bidrar, kanskje til og med presser, psykisk syke til drastiske tiltak som for eksempel selvskading eller intox. Før jeg forklarer hva jeg mener med denne påstanden vil jeg imidlertid ta opp hva Norsk lov mener vi har rett på når det gjelder helsehjelp, da sett i lys av psykiatrisk helsevern.

Jeg vil også nevne – først som sist – at jeg ikke er ute etter innleggelse: Jeg føler ikke at jeg behøver det på nåværende tidspunkt.
Det jeg vil ha, er en utredning.
Jeg har mistanker, og disse er – etter hva jeg har forstått – noe også psykologen min er enig i at bør utredes. Derfor skal psykologen min skrive et brev som jeg skal ta med til fastlegen min når jeg ber om utredning. Brevet blir forhåpentligvis forfattet i løpet av neste uke.

Det vil være gunstig for meg å bli utredet for disse mistankene, og dermed få svar, og muligheten til å takle hverdagen best mulig i samråd med psykolog eller andre helsepersonell. Jeg tar tak i det hele tidlig, slik at jeg kan unngå at det påvirker min hverdag i negativ forstand, såfremt søknaden om utredning blir godkjent og jeg får svarene, da.
Jeg er kommet et lite stykke på vei, og jeg er forberedt på lang ventetid og mange lag med smøring av tolmodighet fra min side. Likevel vet jeg veldig godt at sannsynligheten for at også denne søknaden om utredning blir avslått, men inntil det skjer lever jeg i håpet.

Følgende står skrevet i Pasientrettighetsloven, når det gjelder rett til nødvendig helsehjelp (hentet fra http://www.lovdata.no):

§ 2-1. Rett til nødvendig helsehjelp

Pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp. Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten.

Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Retten gjelder bare dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen, og kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt. Spesialisthelsetjenesten skal fastsette en frist for når faglig forsvarlighet krever at en pasient som har en slik rettighet, senest skal få nødvendig helsehjelp.

Helsetjenesten skal gi den som søker eller trenger helsehjelp, de helse- og behandlingsmessige opplysninger vedkommende trenger for å ivareta sin rett.

Dersom det regionale helseforetaket ikke har sørget for at en pasient som har en rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, får den nødvendige helsehjelpen innen det tidspunktet som er fastsatt i medhold av annet ledd, har pasienten rett til å motta nødvendig helsehjelp uten opphold, om nødvendig fra privat tjenesteyter eller tjenesteyter utenfor riket.

Dersom det regionale helseforetaket ikke kan yte helsehjelp til en pasient som har rett til nødvendig helsehjelp, fordi det ikke finnes et adekvat tilbud i riket, har pasienten rett til nødvendig helsehjelp fra tjenesteyter utenfor riket innen den frist som er fastsatt etter annet ledd.

Kongen kan gi forskrifter om hva som skal anses som helsehjelp som pasienten kan ha rett til.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om fastsettelse av og informasjon om tidsfristen for å yte helsehjelp som nevnt i annet ledd, herunder en frist for når barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet senest skal motta nødvendig helsehjelp. Departementet kan i forskrift også gi nærmere bestemmelser om organiseringen av og oppgjøret for tjenester pasienten har rett til å motta fra privat tjenesteyter eller tjenesteyter utenfor riket etter fjerde ledd.

Endret ved lover 15 juni 2001 nr. 93 (i kraft 1 jan 2002 iflg. res. 14 des 2001 nr. 1417), 12 des 2003 nr. 110 (i kraft 1 sep 2004 iflg. res. 19 mars 2004 nr. 540), 21 des 2007 nr. 123 (i kraft 1 jan 2008 iflg. res. 21 des 2007 nr. 1574).

Andre punkt i denne paragrafen (indikert med rød skrift) belyser rett til spesialisthelsetjenesten, hvilket – etter min forståelse i alle fall – psykiatrien er en del av, da psykiatri er en spesialisert utdannelse innen legeyrket (dette omfatter da ikke nødvendigvis psykologiutdannelsen, som sjeldent har mye med legeutdannelsen å gjøre, men er en parallell praksisrettet utdannelse). Det er en del ting i dette punktet jeg på en side godt forstår, men som på en annen side er direkte skremmende:

1) «Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.»

Hva menes egentlig med «nødvendig» her? Er det strengt tatt nødvendig å foreta en utredning av en mistenkt psykisk lidelse dersom pasienten selv fungerer tilnærmet normalt i dagliglivet? Jeg er tilbøyelig til å mene at helsevesenet fort kan sette slike saker på vent fordi pasienten tross alt ikke viser til nevneverdige problemer i sitt daglige liv og virke. Og hvem er det som skal avgjøre hvorvidt helsehjelpen pasienten ber om er nødvendig eller ikke? Er det fastlegen, med relativt manglende innsikt i psykisk helse? Er det psykologen pasienten har funnet på egenhånd, med relativt høy innsikt i psykisk helse (om enn på noe generell basis sammenlignet med spesialistene/psykiaterne)? Jeg forstår at det ikke er snakk om pasienten at selv skal foreta den vurderingen, selv om pasienten kan mene at det er nødvendig – det trengs faglig bakgrunn for å iverksette tiltak, jeg forstår det.

2) «Retten gjelder bare dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen.»

Der igjen – hva er «forventet nytte» i denne sammenheng? Vi kan jo ikke forvente å bli kurert over natta for hva det nå er som plager oss, men jeg vil likevel påstå at det er en stor nytteverdi i det å få svar, i det å få en diagnose i de tilfeller en diagnose kan og skal stilles. Det må da være en «forventet nytte» for pasienten å vite hva det er som plager ham/henne. Og her også – hvem er det som skal avgjøre hva som er «forventet nytte»? Det som er forventet nytte for meg kan være noe helt annet for andre, og jeg mistenker at også her kan mange saker skrinlegges på ubestemt tid fordi Helsevesenet ikke ser noen klar «forventet nytte» av for eksempel en utredning. En veldig klar variant av «forventet nytte» for alle og enhver må jo være at hvis pasienten blir utredet på et tidlig tidspunkt i sykdomsforløpet, vil man kanskje greie å unngå at pasienten blir innlagt på psykiatrisk sykehus. Har sagt det før, og jeg sier det igjen – og igjen.

3) «Spesialisthelsetjenesten skal fastsette en frist for når faglig forsvarlighet krever at en pasient som har en slik rettighet, senest skal få nødvendig helsehjelp

Dette er jo vel og bra, og også et punkt det ikke er så mye å si på, men det er det punktet som bringer meg til det virkelig skremmende: Norsk Helsevesen presser psykisk syke over grensen, og til selvskading i en eller annen forstand. (Min påstand, og jeg skal begrunne den litt senere.) Jeg er helt enig i at de som kommer til legekontoret med alvorlige psykotiske symptomer og opprevne armer skal få hjelp så snart som overhodet – og faglig forsvarlig – mulig. Ingen som kan påstå noe annet, mener jeg.

Men, sett nå at en person på randen, som har bedt om hjelp – om utredning av en mistenkt psykisk lidelse, fordi det begynner å tære kraftig på psyken til vedkommende å gå rundt i uvissheten – får til svar at man ikke er syk nok til å få rett på «nødvendig helsehjelp», eller at det ikke vil ha noen «forventet nytte» for pasienten (eller Helsevesenet?), eller at vedkommende har fått en tidsramme å forholde seg til, som er skremmende langvarig. OK, så du klarer det fint i det daglige, og du har ennå ikke sykemeldt deg fra jobben grunnet kraftig depresjon, eller tullete innfall som nå gjør at du sitter værfast i Burma etter en spennende oppdagelsestur til fjerne himmelstrøk. Du er utslitt og går på autopilot, du makter såvidt å holde ut hverdagene på jobb, resten av tida går med til å sove, eller gjøre absolutt minst mulig – og du har fått et brev fra din lokale DPS som sier at du skal få hjelp og svar …om ca et års tid. Vil du overleve enda et år i dette kaoset?

Og her kommer min påstand inn i bildet – Norsk Helsevesen presser psykisk syke stadig nærmere grensa, i noen tilfeller over, og til selvskading i en eller annen forstand. Problemet gjør seg til kjenne i de tilfeller der pasienter gang på gang får høre at de ikke er syke nok, over lenger og lenger tid. Pasienten sliter allerede psykisk, og stadig mer motstand fra de som skal være hjelpere kan umulig være sunt. Fordi pasienten ikke tropper opp på nærmeste legevakt med blodstrømmer nedover armene, eller magen full av piller, blir pasienten fort sett på som oppegående nok til å klare seg fint selv. Psykisk syke – selv de uten en diagnose – vil etter all sannsynlighet før eller siden kunne bli såpass desperate etter å få hjelp at de foretar en del uheldige valg, som for eksempel selvskading.

Som nevnt tidligere får vi høre hele tiden at vi skal søke hjelp så tidlig som mulig, slik at vi får hjelpen vi trenger og har rett på så tidlig som mulig. Så når man da merker at noe er galt, at man bør søke hjelp, og gjør dette – slik Helsevesenet anbefaler – så er det vel også naturlig å tro at man skal få hjelp innen rimelighetens grenser? Veldig mange av oss vegrer oss mot å søke hjelp tidlig av et utall årsaker, og det er kanskje litt av problemet også – Helsevesenet ser ikke mange nok av de som søker hjelp før de skader seg selv eller andre, og dermed blir det lettere for Helsevesenet å dytte disse nedover ventelistene. Vi har en lei tendens til å søke hjelp først etter at skaden allerede er skjedd.

Jeg vil påstå at mange akuttinnleggelser kunne ha vært unngått hvis Helsevesenet hadde vært flinkere til å imøtekomme de som søker hjelp tidlig. Hadde flere fått hjelp tidligere, framfor standardiserte brev som tilsier at de ikke er syke nok til å få hjelp, så ville vel flere også ha sluppet å gjøre seg bekjent med den stygge sannheten i alt dette: Du får hjelp hvis du har gjort noe «dumt» og kan vise til synlige bevis. Og det Helsevesenet ser ut til å glemme i forbifarten er nettopp dette: Hadde man fått hjelp, utredning, behandling og svar tidlig, så hadde man også vært langt bedre rustet til å takle hverdagen som psykisk syk i viten om at det er det det er.

Selv forbereder jeg meg på en langvarig og slitsom kamp jeg står i fare for å måtte kjempe, bare for å få svar – en utredning – for å få kunnskap og muligens den videre hjelpen jeg kanskje vil ha behov for på sikt. Det jeg ber om er ikke veldig ressurskrevende, jeg behøver ikke innleggelse på nåværende tidspunkt, og det jeg ber om er fullt mulig å gjennomføre i løpet av relativt kort tid. Jeg er forberedt – og klar over – at det kan være lang ventetid, men det er forsåvidt greit; da veit jeg at jeg i det minste vil få utredninga en eller annen gang i fremtiden. Men det er meg – det gjelder slettes ikke alle – ikke alle tåler å vente litt lenger på hjelp, de trenger hjelp .

Det som er skummelt er alle historiene om de som trenger – eller vil ha – innleggelse og ikke får det. De som i ren desperasjon tyr til drastiske tiltak for at helsepersonell skal få øynene opp og innse alvoret i det de forteller om sin egen sinnstilstand. Det er noe veldig baklengs med logikken i det hele. De som ber om hjelp tidlig, får avslag på avslag, fordi de virker jo så friske, de fungerer bortimot normalt i dagliglivet, og de holder maska – men skjønner ikke Helsevesenet da at de faktisk kan være en av grunnene til at folk skader seg selv? Forstår de ikke at folk som trenger hjelp, og som utelukkende mottar negativ respons, kan bli vippa av pinnen – dytta mot grensa – dytta over grensa – og ser ingen annen utvei enn å bokstavelig talt stå med kniven på strupen på legekontoret med trusler om å male veggene blodrøde?

Det desidert mest hårreisende med dette er at mange selvskadere, som allerede har gått over den grensa, må ty til slike ekstreme tiltak for å bli tatt på alvor. Hvis det skal så mye til for at selvskadere skal bli hørt, hva trengs for oss andre!?

Jeg tror Helsevesenet er smertelig klar over dette. Jeg liker å tro at de ønsker å hjelpe alle som ber om hjelp, men at ressursene ikke strekker til, og når slikt er tilfelle – blir de ekstreme tilfellene, der det står om liv og helse til pasienten, prioritert. Og dette skal jeg ikke krangle på, jeg er veldig for at de i livsfare skal få hjelp først.

Jeg sier bare at måten Helsevesenet til tider håndterer saker på kan være en medvirkende faktor til at stadig flere psykiatriske sykehus og avdelinger sliter med plassmangel: Folk som i utgangspunktet ikke behøvde innleggelse, men som bare ville ha svar og forståelse for hva det er som plager dem, blir fortalt i for lang tid at de ikke er syke nok – så de blir syke nok til å måtte akuttinnlegges. De ble dyttet over grensa – ei grense de ikke engang kunne skimte før kampen og avslagene – ei grense de ikke var klar over eksisterte før de selv stod ovenfor den, stod ovenfor valget.

Bottom line:
Kjære Norges Helsevesen,
Vær så snill og hør på oss alle, og ta oss på alvor – også de av oss som ikke bærer arr på utsiden, de av oss som virker oppegående og friske ved første øyekast. Vi har det vondt vi også, vi sliter vi også. Mange av oss er bare ute etter svar og kunnskap; vi krever ikke mye, vi vil ikke legges inn, vi vil bare vite hvorfor vi har det forjævlig, og kanskje – med tiden – vil vi kunne trenge hjelp til å takle hverdagen. Noen av oss tåler ventetid og vi forstår at vi ikke kan betraktes som akuttilfeller, men jo lenger ned på ventelista vi blir dytta, jo nærmere grensa havner vi: Vi er allerede utslitte av vår egen psyke, vi vil helst ikke gjøre noe dumt, men du – Kjære Helsevesen – gir oss inntrykk av at vi det for at du skal høre på oss, og ta oss på alvor.
Med vennlig hilsen,
Ei som håper hun vil få godkjent søknad om utredning.

Ambivalens

Det er litt over ei uke til det bærs avgårde til psykologtime igjen, og jeg vet ikke helt hva jeg synes om nettopp det. På den ene siden er jeg glad for at jeg får hjelp, siden det er angstmestring den timen skal handle om etter planen. På den andre siden, derimot, synes jeg overhodet ikke noe om å rippe opp i angst-ting-og-tang – har ikke lyst, er Prinsesse Vilikke så det lyser etter.

Og tenk om jeg presterer å erte på meg et angstanfall når jeg sitter i stolen hos psykologen? Litt uheldig faktum angående det der: Jeg har greid å trigge angstanfall hos meg selv ut av Det Store Intet, bare ved å prøve å forklare hvordan det var sist gang tidligere. Det er vel på mange måter en bra ting, hvis det skjer, fordi da kan jeg lære «akuttberedskap for mestring av angstanfall» der og da, mens det står på. Men dæven da, jeg vil jo ikke ha angstanfall! Det er så hjelpesløst forjævlig ubehagelig. Jeg er bortskjemt, jeg foretrekker behag framfor ubehag.

Så da er vi tilbake til utgangspunktet.
A M B I V A L E N S.
Glad for å ha psykologen.
Glad for å få hjelp.
Ikke glad for å kanskje måtte overleve et angstanfall på kontoret til en relativt sett fremmed person.
Ikke spesielt glad for å sannsynligvis måtte sette ord på hvorfor jeg er urolig og nevrotisk på den måten, vel vitende om at det å sette ord på hvorfor jeg er sånn smårar av meg kan fort føre til et angstanfall.

Videre har jeg planer om å informere psykologen om litt familiehistorikk innen temaet «mental helse» – eventuelt mangel på sådan – og så får jeg bare krysse fingra for at brevet psykologen skal skrive etter den timen er av en såpass karakter at DPS pent må føye seg etter mine ønsker om utredning. Hvis jeg får et nytt avslag fra DPS om utredning kommer jeg til å trenge tips til å «få en fot innafor» fra dere… så nå er dere advart.

Uheldigvis(?) er jeg ingen Sebrapike, jeg har ingen arr noe sted etter selvskading, så jeg er litt redd for at eventuelle helsepersonell i både fysisk og psykisk forstand ikke tar meg helt på alvor. Det er litt skummelt å tenke på, men jeg må kanskje komme med reelle trusler om å skade meg sjøl fysisk før DPS tar affære? I verste fall – legge kniven på armen på legekontoret og be iherdig om utredning og true med å bruke kniven hvis jeg ikke får det som jeg vil, trassig og bortskjemt som jeg er. Skjønt, det vil vel mest sannsynlig føre til inleggelse på psykiatrisk under mer eller mindre tvang, og det er jo ikke det jeg er ute etter.

Jeg vil bare ha hjelp, jeg.
Jeg vil utredes – jeg vil vite om det er no’ og hvordan jeg eventuelt skal takle det.

Helseministre og departementer maser jo høl i huet på oss alle sammen om hvor viktig det er å fange opp de som sliter psykisk så tidlig som mulig; at de får hjelp og behandling så tidlig som mulig. Søk hjelp tidlig, så vi får fiksa deg tidsnok, lyder mantraet. Vel og bra tanke dét, men hvorfor blir da søknader om utredning – som for eksempel min søknad om angstutredning – avslått blankt uten videre god begrunnelse utover «vi finner intet grunnlag for å iverksette utredning på nåværende tidspunkt»? Det henger jo ikke på greip. Jeg ba om utredning og behandling så tidlig som mulig; jeg fikk avslag.

Jeg liker å se på meg selv som et normalt oppegående (hvis vi ser bort i fra angstanfallene og mistankene mine angående bipolar lidelse) menneske, og jeg søkte hjelp da jeg mente at uglene i mosen hadde vokst seg for store til at jeg greide å takle de helt på egenhånd. Jeg gjorde nøyaktig det Helsevesenet ville, jeg oppsøkte de rette instanser og ba pent om å bli henvist videre, alt etter kunstens regler – bare slik at jeg kan motta et generisk brev i posten to-tre uker seinere om at jeg ikke er sjuk nok til å få svar på om det faktisk er gigantugler i mosen min, slik jeg mistenker. Jeg fulgte reglene til punkt og prikke uten videre hell.

Hjelper lite at jeg får angstanfall av å lese brevet – DPS kan jo ikke se meg der jeg sitter og kjemper mot kvalmen og gisper etter luft.

Ja, jeg har litt angst (åh, metahumor) for at jeg skal få et nytt avslag fra DPS på søknad om utredning. Som nevnt er jeg litt redd for at jeg må ty til drastiske midler, som å true med – eller verre: sette truslene til livs – selvskading og det som verre er for at jeg skal bli hørt. Hvis det ikke hjelper på en søknad om utredning med et brev skrevet og signert av en sertifisert psykolog – en fagperson – hva er det da som hjelper? Jeg kjenner jeg gruer meg litt til å be om ny henvisning hos fastlegen min, selv med brevet fra psykologen i hånda som faglig støtte for at jeg bør utredes.

Hvorfor skal det være så forbanna vanskelig å få hjelp trass i alle lovord Helsevesenet lirer av seg? Og, ja – her kan vi diskutere opp og ned i mente langt inn i Evigheten om dårlig økonomi og plassmangel, men ettersom jeg har forstått så behøver man ikke å bli lagt inn for å bli utreda. Det er fullt mulig å foreta en utredning basert på jevnlige besøk hos psykiater/diagnosestillende fagpersonell. Så – hvis det ikke er praktisk sett direkte vanskelig å utføre en utredning så tidlig i det mistenkte sykdomsforløpet at pasienten selv fungerer bortimot normalt i dagliglivet og ikke behøver innleggelse, hvorfor i alle dager avslår de slike søknader da? En skulle jo tro at slike søknader blei godtatt oftere, nettopp fordi pasienten ikke krever innleggelse eller forferdelig mye ressurser utover samtaler med psykiater/diagnosestillende fagpersonell jevnlig over en viss tidsperiode.

Er det virkelig for mye forlangt?
Hva er det de forventer, egentlig, når de av oss som sliter med et eller annet greier å søke hjelp lenge før vi utgjør en risiko for oss selv eller andre får avslag (og jeg mistenker, flere enn bare ett)?
Hva venter de på? At vi skal klikke i vinkel og gjøre et eller annet som fører til heisatur i ambulanse til legevakta og tvangsinnleggelse fordi ingen tok oss på alvor når vi ba pent og fulgte reglene?

Jeg kan skrive i det bortimot uendelige om dette, fordi jeg forstår det virkelig ikke. De jeg kjenner, og vet om, og har lest om, og har fått høre om, som har fått hjelp har enten fått hjelp siden de var små – altså før fylte ti år – og vært i systemet lenge på grunn av det, eller de har vært innom legevakta og i livsfare, og fått hjelp på bakgrunn av hendelsen. Men hva med oss andre, da?

Om Hypomani & Meg

Jeg vil presisere at jeg foreløpig ikke har en diagnose, og kan derfor ikke påberope meg «å være bipolar». Dette innlegget er ment som en tankevekker – mest til meg selv.

Jeg begynte å mistenke at noe kunne være i gjære for noen år siden, da jeg var i en bølgedal som tilsynelatende aldri tok slutt. Jeg var nok aldri «skikkelig deprimert» – men jeg var akkurat langt nok nede i mørket til å ikke orke hverdagen som sådan. Jeg var (og er) også av typen som ikke gjorde noe med saken på daværende tidspunkt fordi jeg skulle jo bare ha det jævlig, jeg – det var meninga, det. Jeg brukte store deler av tiden på å sove, eller bare være på hybelen og gjøre ‘ingenting’. Jeg var heller ikke like deprimert hele tiden dette pågikk, men jeg kom meg liksom aldri helt opp av kvikksanda. Jeg var konstant sliten og tiltaksløs. Orka ingenting, isolerte meg selv fordi jeg ikke orka å være rundt andre.

Og så – snudde det. Dramatisk. Helomvending. Full 180. Jeg hadde en flere måneder lang fest, virka det som. Og der igjen, jeg var ikke totalt propell hele tiden i løpet av de månedene, men jeg var mer oppstemt, mer optimistisk, langt mer sosial, og gjorde en hel masse ting jeg normalt sett sannsynligvis ikke ville ha begitt meg ut på.

Selvsagt tenkte jeg ikke noe mer over saken der og da, jeg var jo endelig kommet meg opp av kvikksanda og livet var fantastisk! Ingenting feil med meg, nei! Derimot ble jeg litt i tvil når denne bølgetoppen – for å fortsette metaforen – begynte å dale igjen. Hva hadde jeg gjort? Hva hadde jeg egentlig holdt på med? Det var noe som skurret med det hele, noe som ikke var helt …vel, meg.

Nysgjerrig av natur, konsulterte jeg Google og Wikipedia, og gravde fram artikler og andre skriverier om alt tenkelig mellom himmel og jord innen psykiatri og mentale lidelser av ymse slag. Etter å ha lest en liten håndfull artikler om Bipolar (2) lidelse, kjente jeg meg igjen i mesteparten av det jeg leste. Her var det ugler trippende i måsan. Jeg leste om diagnosekriterier og stemningsstabiliserende medikamenter, og om elektrosjokkterapi i ekstreme tilfeller av Bipolar 1 lidelse. Jeg leste og leste, til jeg blei blå i trynet.

Hvilket bringer meg til innleggets tema: Hypomani (og meg).
I løpet av lesegildet snubla jeg over et par sjekklister, en for depresjon og en for hypomani. Jeg vil anta at disse sjekklistene inngår i diagnosekriteriene, uten at jeg skal påstå at det er tilfelle.

Her er en lignende sjekkliste, for hypomani, knabba herfra. Jeg har uthevet de punktene som gjaldt for meg i det jeg nå tror var en hypoman fase:

    Behovet for søvn er redusert
    Man føler seg mer energisk og aktiv
    Selvtilliten er større
    Man liker arbeidet bedre
    Man er mer sosial (ringer flere, går mer ut)
    Man har et ønske om å reise mer eller reiser mer
    I trafikken kan en kjøre fortere eller ta flere sjanser
    Pengeforbruket er høyere eller for høyt
    Man tar flere sjanser i det daglige
    Den fysiske aktiviteten er øket
    Man planlegger flere aktiviteter eller prosjekter
    Man føler seg mer kreativ
    Man føler seg mindre sky eller hemmet
    Klesvalget kan være mer fargerikt eller uvanlig, evt. og annerledes bruk av sminke
    Den seksuelle lysten er øket
    Man kan flørte mer
    Man kan snakke mer
    Man kan tenke raskere
    Fortelling av morsomme historier eller vitser forekommer oftere
    Ting blir gjort mye raskere og/eller lettere
    Mer utålmodig
    Andre kan oppleve vedkommende som slitsom eller irriterende
    Man kan komme lettere i krangel
    Humøret er bedre og/eller man føler seg mer optimistisk

I en av diagnosekriterie-artiklene jeg leste stod det at man måtte ha minst 3 av symptomene i en periode på minst 4 dager. Javel…? Jeg hadde 19 av mulige 24 (hvis vi tar utgangspunkt i lista over) symptomer i en periode på bortimot 7 måneder, riktignok med varierende grad av intensitet. Sagt på en annen måte: I løpet av de om lag 7 månedene dette pågikk hadde jeg til enhver tid 3 eller flere av symptomene på lista. Noen ganger var jeg mer kreativ, andre ganger var jeg festens midtpunkt, og andre ganger igjen satt jeg oppe hele natta fordi jeg ikke var det minste trøtt og krangla så busta føyk med en eller anna stakkar på MSN eller lignende.

Men, fordi jeg ikke var manisk på noe tidspunkt, var det vel egentlig ingen som merka noe unormalt heller. Jeg bodde på hybel i et hus med seks andre på omtrent samme alder i perioden. De merka ikke noe, selvsagt. Hadde jeg derimot ennå bodd på hybelen jeg bodde på da jeg var deprimert et par år tidligere, med de samme folka, så hadde nok de reagert kraftig.

Når jeg ser tilbake på de to periodene nå, er det som om jeg ser to vidt forskjellige personer. Den første jenta går bare i svarte klær, hun ser alltid trist ut, og tilbringer mesteparten av tida på rommet sitt. Hun gråter mye, og føler seg tilsidesatt, uverdig, som en taper. Den andre jenta er den rake motsetning. Hun går i veldig korte skjørt og trange topper på fest, hun ler og snakker med alle, hun er litt ekshibisjonist av seg, og hun tar sjanser, hun får merkelige innfall og har plutselig hanekam, hun skriver, tar bilder, synger, hun er effektiv og kreativ, hun er den fødte vinner.

De som kjenner den første jenta ville sannsynligvis ikke ha kjent igjen den andre jenta, og omvendt – de som kjenner den andre jenta ville nok ikke tro at hun også er den første. Det er en skremmende, og fascinerende tanke. Et eller annet sted i mellom disse to er jeg. Den egentlige, «normale» jeg, mener jeg.

Følgelig blir spørsmålet jeg stiller meg selv hver morgen mens jeg stirrer på det trøtte trynet i speilet:
Hvilken av jentene er du i dag?

Avgrunn

Jeg står på kanten av stupet og ser ned – det er mørkt der.
Beksvart.
Ingen konturer – ingenting.
Bare mørke.
Jeg ser over kanten, ned i mørket, og vet hva som venter meg der.

Jeg ligger på sofaen i fosterstilling, krøller meg så mye sammen som jeg greier. Hører på musikk. Hodet er tomt. Ingen tanker. Langt i det fjerne hører jeg min egen stemme si «stygge, feite, taper – han er ikke glad i deg, han fortjener bedre» om og om igjen. Jeg skrur opp lyden på musikken. Overdøve. Ignorere. Skyve vekk.
Men det går ikke.

Jeg har en dårlig dag.
Ironisk nok er det en varm og solfylt dag, men nå har jeg heller aldri likt slike dager. Jeg trekker meg unna – går innendørs – søker skygge.
Jeg vet ikke om jeg greier å forhindre det langsomme fallet ned i avgrunnen, ned i mørket. Jeg vet ikke om jeg har krefter og vilje nok til det. Vet ikke om jeg orker å kjempe imot.

Av og til er det lettere å bare la seg rive med, la seg falle.