Påske

Tida har gått fryktelig fort – i morgen er det tilbake til hverdag og jobb. For min del har det vært ei slapp påske, akkurat sånn som jeg liker den. Samboern og jeg var en tur på besøk til foreldra mine tidligere i uka. Søstra til mamma og mannen hennes, og broren til pappa og kona hans var også der. Var en koselig tur. Et par dager seinere pakka Samboern og jeg bilen, med katt og det hele, og dro på hytta (til svigermor). Jeg trives på hytta; det er så fredelig der – deilig.

Før påske hadde jeg fått heimelekse av M – om å eksponere meg selv i forbindelse med angsten og triggere. Dette gikk det litt så om så med, er jeg redd. Med lange kvelder og mye snakking på hytta ble det liksom aldri til at jeg satte meg ned og eksponerte meg. Noe eksponering blei det uansett, men sikkert ikke nok. Det får så være. Jeg hadde også med meg arbeidsboka fra bipolarkurset på hytta. Tanken var å få gjort hjemmearbeidet, men… der også; lange kvelder og mye snakking… Jeg har ennå noen dager på meg til å få gjort leksene, da. Kanskje jeg får ånden over meg i morgen?

Håper dere også har hatt ei fin påske.

Advertisements

Semper Fi

Semper Fi – eller Semper Fidelis (latin) – er mottoet til United States Marine Corps (USMC). Det betyr «alltid trofast».

Jeg har en bestevenn. Jeg liker i hvert fall å tro at jeg kan kalle ham en bestevenn. En bestevenn jeg aldri har møtt. Det høres kanskje litt rart ut, men det er sant. Han bor i USA, ganske nære der jeg bodde selv det året jeg var der. Vi kan snakke om alt mulig, og vi forstår hverandre. Dessuten har han en del erfaring med diagnosene mine – så han skjønner hva jeg mener når jeg babler ivei. Sånt er godt å ha. Noen som skjønner greia.

Grunnen til at jeg nevner «Semper Fi» og USMC er at denne vennen er på vei inn der, og jeg hjelper ham med det så godt jeg kan. Moralsk støtte, kan man si. Uansett – det er godt å ha slike folk i livet sitt; folk en kan ringe til midt på natta (norsk tid) når man trenger å fokusere tankene på noe anna enn angstmonsteret, folk som forstår.

OORAH!

«Trigger Happy»

Først litt bakgrunnshistorie:
En av mine absolutt største / kraftigste triggere er …oppkast. Jeg har alltid vært redd for å kaste opp, og reagert forholdsvis kraftig på å se eller høre noen kaste opp. Dette fører til at jeg får totalt fullstendig noia når jeg hører at omgangssyken går, jeg blir seriøst livredd for å få det selv. Jeg har hatt omgangssyken en gang i livet – i fjor – og det var helt forjævlig heftig i tillegg (NORO-viruset).

Det som er litt kjedelig er at når angstanfall er i anmarsj så blir jeg gjerne kvalm og uvel, og av og til – hvis anfallet er kraftig nok – så brekker jeg meg. Noe som igjen fører til kraftigere angst, og hissigere anfall, mer voldsomme brekninger, og så videre – rundt og rundt i den onde sirkelen.

Det. Er. Så. Jævlig.

Men det rare er at jeg ikke trigges av å lese f.eks Kariannes blogg – selv om den har en god del innlegg om nettopp oppkast.

Hvilket bringer meg til timen med M i dag.
I dag skulle jeg eksponeres.
Så det holder.
Jeg har eksponert meg selv tidligere, forsiktig og rolig, babysteps; men i dag var jeg allerede urolig da jeg kom til timen, så M så sitt snitt til å utnytte dette. Uroen min kom på grunn av at noen jeg kjenner postet følgende melding på Facebook i går kveld: «Omgangssyken….» – det skal ikke mer til.

Så M brukte denne uroen og vi skulle framprovosere mer angst. Hurra, liksom… Uansett – inn kommer ei jente, en av observatørene, og hun skal fortelle meg, i detalj, om da hun selv hadde omgangssyken i jula. Jippi. Og det gjorde hun. Forklarte, og beskrev, og jeg kjente angsten stige innvendig. Trøtt og sliten som jeg var, så skulle det ikke så himla mye til før angstnivået begynte å krype oppover skalaen.

Hun fortalte historien tre ganger – av og til stilte M spørsmål – og jenta fortalte mer. Første gangen var det ekkelt. Da hun satt der og fortalte, var det som om det blei laga en film inni hodet mitt, en film jeg ikke kan se vekk fra – kan ikke unngå den. Andre gangen var det ekkelt. Filmen bare fortsatte – mer detaljert – klarere – mer grotesk. Tredje gangen… begynte uroen i meg å avta, jeg gikk nedover skalaen, jeg tålte å høre det – alle de ekle detaljene – det gikk bra.

I kveld, derimot, har jeg tydeligvis hatt en forsinka reaksjon på det hele. Det er ekkelt. Nervøs, urolig, redd for omgangssyken – redd for å få den. Småkvalm – mer angst – mer kvalme – hurramegrundt. Må bare finne meg i det, komme meg igjennom.

Jeg har også fått hjemmelekse – på en måte – av M: Eksponere meg selv. Fordi jeg reagerer på å se/høre noen kaste opp, så er eksponeringa enkel. Finn video av slikt på YouTube, og se den. (Fyfaen!) Jeg må nok «manne meg opp» til det, så en dag jeg er uthvilt og rolig så skal jeg finne artikler og tekst – helst ikke kliniske beskrivelser – av omgangssyken, og lese dem.

Jeg må greie å lese dem.
Jeg skal greie å lese dem.

Oppsummering: Mars

Summa Sumarum:
* Terapi på NTNU
* Bipolarkurs ved Østmarka Psykiatriske
* Jobb, jobb og mer jobb.

Opptur & Gla’greier:
* Terapien med M ser ut til å fungere; jeg takler ting bedre nå enn tidligere
* Bipolarkurset virker veldig lovende

Nedtur & Kjipe greier:
* Vært fryktelig trøtt i det siste… alltid en nedtur å være vandrende zombie
* Et og annet snev av angst

Følelser & sånn:
* Glad for å ha kursplass / for å få lære mer

Utfordringer:
* Ingen spesielle, egentlig.

Å se fram til neste måned:
* Det begynner å bli vår i byen – varmere i været. (Selv om jeg ikke er hoppende glad i vår, så er det greit å kunne pakke bort ullstilongsen…)