Først litt bakgrunnshistorie:
En av mine absolutt største / kraftigste triggere er …oppkast. Jeg har alltid vært redd for å kaste opp, og reagert forholdsvis kraftig på å se eller høre noen kaste opp. Dette fører til at jeg får totalt fullstendig noia når jeg hører at omgangssyken går, jeg blir seriøst livredd for å få det selv. Jeg har hatt omgangssyken en gang i livet – i fjor – og det var helt forjævlig heftig i tillegg (NORO-viruset).

Det som er litt kjedelig er at når angstanfall er i anmarsj så blir jeg gjerne kvalm og uvel, og av og til – hvis anfallet er kraftig nok – så brekker jeg meg. Noe som igjen fører til kraftigere angst, og hissigere anfall, mer voldsomme brekninger, og så videre – rundt og rundt i den onde sirkelen.

Det. Er. Så. Jævlig.

Men det rare er at jeg ikke trigges av å lese f.eks Kariannes blogg – selv om den har en god del innlegg om nettopp oppkast.

Hvilket bringer meg til timen med M i dag.
I dag skulle jeg eksponeres.
Så det holder.
Jeg har eksponert meg selv tidligere, forsiktig og rolig, babysteps; men i dag var jeg allerede urolig da jeg kom til timen, så M så sitt snitt til å utnytte dette. Uroen min kom på grunn av at noen jeg kjenner postet følgende melding på Facebook i går kveld: «Omgangssyken….» – det skal ikke mer til.

Så M brukte denne uroen og vi skulle framprovosere mer angst. Hurra, liksom… Uansett – inn kommer ei jente, en av observatørene, og hun skal fortelle meg, i detalj, om da hun selv hadde omgangssyken i jula. Jippi. Og det gjorde hun. Forklarte, og beskrev, og jeg kjente angsten stige innvendig. Trøtt og sliten som jeg var, så skulle det ikke så himla mye til før angstnivået begynte å krype oppover skalaen.

Hun fortalte historien tre ganger – av og til stilte M spørsmål – og jenta fortalte mer. Første gangen var det ekkelt. Da hun satt der og fortalte, var det som om det blei laga en film inni hodet mitt, en film jeg ikke kan se vekk fra – kan ikke unngå den. Andre gangen var det ekkelt. Filmen bare fortsatte – mer detaljert – klarere – mer grotesk. Tredje gangen… begynte uroen i meg å avta, jeg gikk nedover skalaen, jeg tålte å høre det – alle de ekle detaljene – det gikk bra.

I kveld, derimot, har jeg tydeligvis hatt en forsinka reaksjon på det hele. Det er ekkelt. Nervøs, urolig, redd for omgangssyken – redd for å få den. Småkvalm – mer angst – mer kvalme – hurramegrundt. Må bare finne meg i det, komme meg igjennom.

Jeg har også fått hjemmelekse – på en måte – av M: Eksponere meg selv. Fordi jeg reagerer på å se/høre noen kaste opp, så er eksponeringa enkel. Finn video av slikt på YouTube, og se den. (Fyfaen!) Jeg må nok «manne meg opp» til det, så en dag jeg er uthvilt og rolig så skal jeg finne artikler og tekst – helst ikke kliniske beskrivelser – av omgangssyken, og lese dem.

Jeg må greie å lese dem.
Jeg skal greie å lese dem.