Å være usynlig

Lise skrev et innlegg om å være den snille usynlige pasienten.

Det fikk meg til å tenke på dette med å være usynlig.

Jeg har aldri vært innlagt – hverken på «vanlig» sykehus for somatiske plager eller på psykiatrisk sykehus for psykiske plager – jeg har rett og slett null erfaring med slike ting. Likevel må jeg si at jeg kjente meg igjen i det Lise skriver i innlegget. Ønsket om å bli sett, selv om jeg ikke er den mest utagerende, eller mest høylytte.

I hvert fall noen ganger er ønsket om å bli sett der.
Andre ganger ønsker jeg bare å være usynlig.

I min ungdom – og til dels ennå, vil jeg tro – gjorde jeg mitt for å bli sett. Det vil si, jeg ble sett, men jeg var egentlig bare meg selv. Jeg gikk i klær jeg selv syntes var fine, jeg hadde hårsveiser jeg selv syntes var tøffe; jeg hadde ring i underleppa og hanekam med grønne striper i, fargesprakende klær og «in your face»-holdning til det meste.

Alt dette var kanskje litt misvisende til tider, sånn i og med at jenta inni de fargerike klærne ofte var usikker og hadde laber selvtillitt. Bak de ville hårsveisene og enda sprøere klesvalgene var ei jente som gjemte seg – ei som brukte klærne og holdningen som et skjold, som beskyttelse mot omverdenen. Hvis jeg så helt annerledes ut, ville ikke folk komme bort til meg og prate til meg. Jeg fikk være i fred.

Samtidig var jeg også ei jente som ønsket å bli sett, men for helt andre ting enn hvordan jeg faktisk så ut. En konstant indre konflikt, det der. Jeg ble sett, samtidig som jeg var usynlig – samtidig som jeg ville bli sett, uten at jeg helt var klar over det selv.

Reklamer

Requies Aeterna

En litt ekkel konsekvens av å være i tussmørket er ideen om requies aeterna – evig hvile – død. Tussmørket har en særegen evne til å gjøre dette til noe appellerende, noe fint, fredfyllt – endelig fred fra tankekaoset og dystopien. I hvert fall i noen tilfeller, der tussmørket blir mørkere.

Jeg har aldri vært suicidal, jeg har aldri tenkt at jeg skal ta meg selv av dage, for det har jeg jo ikke noe lyst til. Men jeg har tidligere vært såpass deprimert at jeg har tenkt «hvis jeg ikke våkner i morgen, er det helt greit.» Altså – ikke selvmord, men heller ikke kjempe i mot hvis Døden puster meg i nakken og vil ha meg med.

Vil gjerne presisere her at jeg ikke ønsker å dø. Jeg er ikke suicidal. Jeg sier bare at tussmørket legger ei tjukk tåke over tankeprosessene og gjør alt nitrist og kjipt, og når man ser ingen framtid, ser man heller ingen grunn til å stå opp neste dag. Jeg har vært der. Jeg har følt på en slik tankeprosess. Jeg er ikke der nå – tror jeg – trass i tussmørkets tåke i toppetasjen.

Da nederlaget inntraff for et par uker siden var det en høyst skremmende tanke som gjentok seg i hodet mitt de 15-20 minuttene angsten herja på det verste: «Hvis det er sånn det skal være, hvis det er sånn livet mitt skal bli, vil jeg heller dø.» Jeg hadde overhodet ingen kontroll over hva jeg tenkte, eller hvorfor, jeg hadde mer enn nok med å komme meg igjennom angstanfallet. Tankene kom og gikk raskere enn hva jeg greide å henge med på, alt var bare tåke og surr – bortsett fra denne ene, klare, skremmende tanken.

Det var som å ha en veldig redd og veldig sint – på en og samme tid – stemme som hylte og skreik «Jeg vil dø!» om igjen og om igjen i hodet.
NULL kontroll.
Dette skremte meg kanskje mer enn noe annet.
Hvordan kunne jeg tenke sånn?

For ordens skyld kan jeg nevne at hele angstanfallet, fra da jeg merka mer uro enn vanlig innabords til jeg hadde roa meg ned til et bortimot levelig nivå, varte i omtrent to timer. I løpet av disse to timene hadde jeg en periode på 15-20 minutter der jeg overhodet ikke var i kontroll over situasjonen – panikken tok fullstendig overhånd, og jeg var maktesløs – hjelpeløs – lita – vettskremt. Jeg har – heldigvis – ikke hatt alt for mange angstanfall av dette kaliberet, og jeg håper jeg skal få slippe å få mange slike.

Det er visse kriterier som ligger til grunn for at jeg kan klassifisere et angstanfall som «kraftig» eller «alvorlig» for mitt vedkommende. Disse inkluderer ukontrollert hylgrining, brekninger, følelsen av å være fanget i egen kropp/greier ikke å røre meg samme hvor mye jeg prøver, å nesten besvime, nummenhet/prikking i hender og føtter, fysisk ukontrollerbar risting/skjelving og intens frykt for alt rundt meg, og frykt for at nå har jeg virkelig tilta – belteseng neste, liksom – livredd for hva mitt eget hode kan produsere av tanker. Det jeg opplevde den dagen var av denne typen angstanfall, ren og skjær panikk på alle plan.

Det som kanskje er ennå mer skremmende midt oppi alt dette er forståelsen. Siden jeg har dyppa tåa uti så vidt det er selv, så vidt kjent på følelsen av å ikke være i stand til å se en framtid, og dermed heller ikke bry seg nevneverdig om man overlever natta – jeg kan forstå hva som kan drive mennesker til evig hvile med viten og vilje. Jeg har så vidt kjent på følelsen – jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å leve med den. Det må gjøre forferdelig vondt.

Hjemmelekse

Jeg har fått hjemmelekse av Muriel.
Snille, snille Muriel.
Flotte jenta som hjelper andre selv når hun kjemper mot kvikksanda og tussmørket.

Det hele går ut på at jeg skal skrive ei liste over typiske tanker jeg får når jeg er i tussmørket, og så identifisere disse som negative tanker. Jeg har nemlig litt problemer med å se eller forstå at jeg tenker negativt av og til – i mitt hue er det sannhet, ikke nødvendigvis negativitet. Ideen bak denne øvelsen er å komme til det punktet etterhvert der jeg kan si til meg selv at dette er bare tussmørket som herjer, disse tankene er ikke sanne, de er der bare for å gjøre livet jævlig for deg en periode.

Tussmørkets tankekaos

  • neste gang gjør du det bedre
  • verdiløse idiot
  • du fortjener ikke bedre
  • det er meninga at du skal ha det sånn
  • han er ikke glad i deg på ordentlig
  • late tafatte jævel
  • ikke plag venner med dette tullet
  • pene øyne, men det er tomt bak dem
  • du ser ut som en jævla fjortis, skjerp deg
  • dine «problemer» er ikke så ille – andre har det mye verre enn deg
  • slutt å vær så jævla emo over ingenting
  • stygge ekle feite taper
  • han fortjener mye bedre
  • de MÅ rose deg, de betaler lønna di – de mener det egentlig ikke
  • gi opp, du har ingen fremtid uansett

Altså – jeg kan tenke rasjonellt og se at det er negativt etterpå, men akkurat når tankene kommer slengende i toppetasjen greier jeg ikke helt å se negativiteten i dem der og da. Nå, i ettertid, ser jeg forsåvidt det dystre i det jeg har lista opp her – men å fortelle meg selv at de er bare negative tanker, og derfor ikke sannhet greier jeg liksom ikke helt ennå.

Nå skal det sies, da – tankene over har jeg hatt i mange år. De kommer snikende fra tid til annen, og noen av dem biter seg fast og blir værende ei stund. Jeg tror det kan være litt av grunnen til at jeg ikke nødvendigvis greier å «se» at de er negative tanker når jeg får dem – jeg er jo så vant til å tenke sånn i utgangspunktet.

Muriel nevnte at hun merker en smell er på vei når slike negative tanker kommer hyppigere hos henne. Når negativiteten tar over. Og det er ikke helt usannsynlig at det er litt slik hos meg også. Jeg mener, tankene er – som nevnt – med meg så og si hele tida, men det er først i tussmørket jeg virkelig graver de fram og føler på dem. Det er i tussmørket jeg forviller meg inn i ideen om at tankene er sanne, om at jeg faktisk er en total fiasko på to bein.

Min smell i denne omgang kan vel sies å være nederlaget for ca to uker siden, men før det sa pang var jeg ikke noe mer eller mindre negativ i tankegangen. Godt mulig tankene var der, men de var ikke tydelige og fram i dagen, for å si det sånn.

De negative tankene kom etterpå, da angsten hadde roa seg en del. Smellet skremte de fram. Da kom sinnet og frustrasjonen over å være så tafatt og svak som må dra hjem fra jobb midt på dagen. Selvhatet over å ikke greie å skjerpe seg, over å ikke greie å ta seg sammen og fullføre arbeidsdagen. Voksne jenta! Skjerpings!

Også en fullstendig irrasjonell måte å se det på, selvsagt – jeg tror det hadde vært mye verre hvis jeg ikke hadde dratt hjem da jeg gjorde. Angstanfallet eskalerte ut av noe særlig form for kontroll så fort jeg var kommet meg hjem – jeg lot det bare herje med meg. Makta ikke å stå i mot, orka ikke kjempe.

Etterpåklokskap er fint.
Jeg håper jeg med tiden greier å gjøre etterpåklokskapen om til forhåndsklokskap.

Tussmørke

Jeg kjenner meg igjen – jeg har vært her før.

I dette ubestemmelige tussmørket, i dette som gnager i bakhodet, i dette som aldri gir meg fred – i dette som på merkelig vis føles trygt og kjent. Jeg forstår det ikke helt selv. Jeg føler meg normal. Jeg føler meg sånn som jeg stort sett alltid har følt meg. Tussmørket kommer sneglende, så sakte at det ikke merkes før jeg er pakka inn i det, før jeg er her.

Informasjonen under er skamløst sakset herfra.

Definisjon av depresjon
Tilstanden skal ha vart i minst 2 uker og den skal ikke være et direkte resultat av kroppslig sykdom eller rusmisbruk. Du skal ha minst to hovedsymptomer:
* Depressivt stemningsleie
* Interesse- og gledesløshet
* Energitap eller økt trettbarhet

Andre symptomer kan være:
* Redusert konsentrasjon og oppmerksomhet
* Redusert selvfølelse og selvtillit
* Skyldfølelse og mindreverdighetsfølelse
* Triste og pessimistiske tanker om fremtiden
* Planer om, eller utføring av, selvskade eller selvmord
* Søvnforstyrrelse
* Redusert eller endret appetitt

Mild depresjon
Du har to hovedsymptomer og minst to andre symptomer. Ingen symptomer har alvorlig grad. Du kan vanligvis fungere med noen vansker sosialt eller i arbeid.

Moderat depresjon
Du har to hovedsymptomer og minst fire andre symptomer. Flere symptomer har alvorlig grad. Du fungerer vanligvis ikke sosialt eller i arbeid.

Alvorlig depresjon
Du har alle tre hovedsymptomene og minst seks andre symptomer. Flere symptomer har svært alvorlig grad. Du kan ikke fungere sosialt eller i arbeid, og har ofte problemer med daglige personlige gjøremål.

Dystymi
Det er en tilstand med vedvarende senket stemningsleie av flere års varighet. Enkeltepisodene er ikke tilstrekkelig alvorlige eller langvarige til å tilfredsstille kriteriene for diagnosen mild, moderat eller alvorlig tilbakevendende depressiv lidelse.

Men jeg er jo ikke deprimert?
Jeg er sånn jeg pleier å være?
Jeg er i det trygge, kjente tussmørket der jeg føler meg hjemme.

Ifølge denne testen scorer jeg høyt nok til å kreve samtaleterapi og medisinering – den sier jeg er et sted mellom moderat og alvorlig depresjon – men jeg er jo ikke deprimert? Eller – er jeg det? Er dette – dette trygge, kjente tussmørket – det som kalles depresjon?

Jeg kan med rimelig høy grad av sikkerhet påstå at jeg ikke er så langt nede her og nå som jeg var etter nederlaget for litt siden. langt nede som jeg var den dagen er jeg sjelden, så jeg har lettere for å identifisere følelsen. Ironisk nok er det lettere å se det beksvarte mørket, enn dette tussmørket. Skal dog nevnes at jeg har vært litt mørkere til sinns siden den dagen, og det har ikke sluppet helt taket ennå.

Så, her er jeg. Godt pakket inn i ei tåke av tussmørke. Og litt usikker på hvor dette bærer hen.

Strek VS Garnnøste

Noen spurte meg en gang om jeg kunne beskrive måten jeg tenker på. Jeg hadde forsøkt å forklare at jeg tror jeg kanskje tenker litt annerledes enn mange andre, men fant det vanskelig å sette konkrete ord på hvordan. Etter litt om og men kom jeg fram til to bilder: Et som beskriver hvordan jeg tror mange andre ofte tenker, og et som beskriver hvordan jeg tror jeg selv tenker som oftest.

Forsøksvis visualisering

Lineær tankegang
Jeg tror ganske mange ofte tenker på denne måten (meg selv inkludert i visse sammenhenger). Hvis man står ovenfor et problem, eller et spørsmål, foregår tankeprosessen nesten som en rett strek – ei linje – der man tenker suksessive tanker som har en tydelig sammenheng med hverandre. Spørsmålet skaper Tanke A som fører til Tanke B som leder til Konklusjonen.

Matematiske problem er ofte løst med lineær tenkning: For å finne svaret må vi først gjøre A for å så gjøre B. Vi får ikke gjort B uten å ha gjort A først, sagt på en annen måte.

Kaotisk tankegang
95 % av tida er min tankeprosess, min resonneringsmetode, relativt kaotisk. Det vil si, den kan virke kaotisk på andre, men jeg tror jeg så og si alltid har tenkt slik, så for meg er det naturlig. Hvis jeg skal prøve å beskrive hvordan mitt hode tenker i et lettfattelig bilde vil jeg si at det kan minne om et garnnøste, der spørsmålet eller problemet er kjernen av nøstet og assosiasjoner og tanker er alle trådene rundt kjernen. Når jeg skal nå en konklusjon, eller svare på et spørsmål, må jeg ofte innom vidt forskjellige tanker og assosiasjoner for å komme til konklusjonen eller svaret.

Jeg merker jeg har en tendens til å koble sammen tilsynelatende usammenhengende tanker for å føre meg videre. Jeg hopper fra tanke til tanke, i et virrvarr av tanker og ideer, hopper fram og tilbake, assosierer i hytt og pine, gjerne fra én ting til noe helt annet. For meg virker det hele logisk, selvsagt assosierer og resonnerer jeg slik som jeg gjør, men jeg har blitt fortalt at det ikke er like innlysende for andre.

Min logikk er ikke det samme som din, visstnok.

Men – det fikk meg til å tenke: Hva er å foretrekke? Er det bedre å være systematisk og lineær, eller er det bedre å la assosiasjonene gjøre som de vil og hoppe fra tanke til tanke for å komme til samme konklusjon? Jeg vil tro at en kombinasjon av de to tenkemåtene må være å foretrekke. At man kan bruke begge «metoder» for å løse et eventuelt problem.

Hvis dere skulle beskrive deres tenkemåte – hva ville det ha vært? Strek eller garnnøste?

G(eni)al?

Kan det å være genial gjøre en person gal?

Gal i den forstand at ekstremt intelligente mennesker ofte har opplevd å være et sosialt utskudd i barndommen, og dermed står i større fare for å utvikle psykiske problemer og forstyrrelser på bakgrunn av dette. Det er jo ikke til å stikke under en stol at veldig, veldig smarte folk blir oppfatta som litt «rare» og «annerledes» på en eller annen måte – noe som kan gjøre veldig smarte mennesker mer sårbare i barne- og ungdomsårene av livet. Smarte barn blir ofte mobba, fordi de er «annerledes» – fordi de er skoleflinke, og liker skolen, fordi de kanskje ikke helt forstår andre barn på egen alder, og søker voksne i stedet. Mobbing over flere år kan gjøre fæle ting med et menneskes psyke – det kan føre til psykiske plager senere i livet.

Jeg vet ikke hvor smart jeg er.
Jeg vet ikke om jeg er smart i det hele tatt..
Men, jeg innehar en del egenskaper som visstnok også er kjennetegn på en såkalt evnerik person, en smart person.

Antakeligvis lærte jeg å lese og skrive ganske tidlig – jeg husker at jeg skrev brev til dagmammaen min og Bestemor da jeg var omtrent 3 år gammel. Det var selvsagt ikke veldig lange brev, men til gjengjeld var jeg ikke gamle ungen heller. Et år eller to senere begynte jeg også å lese, så vidt det var, engelsk; Jeg hadde fått en bok med engelske barnerim som jeg brukte en del tid på å dekode – med hjelp.

Jeg har alltid vært veldig fascinert av vitenskap, og spesielt da jeg var liten sugde jeg til meg kunnskap om alt mulig rart. Jeg liker å lære, jeg liker å tilegne meg kunnskap, og jeg har tilegnet meg kunnskap – lært – fra mange ulike kilder oppigjennom årene. Ofte trekker jeg linjer mellom de ulike kunnskapskildene for å danne meg et mer komplett bilde – jeg liker å oppdage nye sammenhenger, liker å se at tilsynelatende vidt forskjellige ting kan ha noe til felles. Vanligvis lærer jeg også ganske raskt, men av og til må det en dose kreativitet – eller endring av læremåte – til før konseptet fester seg.

Eksempel fra barndommen: Jeg har egentlig aldri vært noen særlig stor fan av matematikk, og har ofte slitt med å forstå hva jeg driver med i den sammenheng. En ettermiddag jeg satt og gjorde lekser i 2.klasse på barneskolen oppstod det et problem da jeg skulle lære konseptet subtraksjon. Det som stod i boka sank ikke inn, jeg forstod det ikke, rett og slett (forøvrig ikke ukjent – matematikkbøkene jeg har hatt på skolen har vært så ymse, til tider totalt uforståelige, men det er en annen historie).

Så, mine stakkars foreldre forsøkte å gjøre det hele mer forståelig for meg:
– «OK, så… du har 5 og tar bort 3 – hva har du igjen?»
– «Vet ikke!»
– «…Joooda. Kom igjen nå. Du har 5, og så tar du bort 3. Hva har du igjen da?»
«Vet ikke!!!»
Tårene spretter, jeg er forbanna og lei meg på samme tid – jeg føler meg dum.
– «Hm. Ok – se her»
5 epler kommer til syne på bordet foran meg.
– «Du har 5 epler – og så spiser du 3 av dem. Hva får du da?»
– «…mageknip…….!?»
Rimelig lineær logikk, det der. Nå er jeg drittlei og orker ikke tenke mer. Jeg er sinna, jeg er lei meg, jeg orker ikke mer. Mamma går og henter sparegrisen min. Hun legger 5 kronestykker foran meg på bordet. Hun tar vekk 3 av dem og gjemmer de i hånda.
– «Du har 5 kroner, og bruker 3 kroner – hvor mange kroner har du igjen?»
– «TO! Jeg har to kroner igjen!»
– «Riktig! – OK, neste regnestykke?»

Vi hadde løst koden, jeg lærte meg konseptet med noe jeg forstod – noe jeg kunne visualisere. Å ha fem epler, og spise tre av dem på rappen vil høyst sannsynlig gi vedkommende mageknip, men en kan ikke spise kronestykker, så det var lettere (for meg) å forstå ideen hvis den ble oversatt til penger. Det ironiske var at jeg forstod addisjon og multiplikasjon – på nybegynnerstadium, selvsagt – før jeg begynte på barneskolen. Jeg skjønte at 3 + 3 = 6, og at 2 x 3 var det samme, bare skrevet på en annen måte.

Slik er det ofte nå i voksen alder også – en del konsepter tar jeg rimelig raskt, jeg vet hvordan jeg skal angripe problemet for å løse det. Samtidig kan det være relaterte konsepter jeg sliter veldig med, helt til jeg «oversetter» problemet – og løsningen – til noe jeg forstår, slik som i eksempelet over med eplene og kronestykkene.

Jeg har fått høre en del ganger at jeg er smart, eller flink, at jeg har en lur løsning på et problem, eller tilsvarende annet kompliment. Jeg liker å tro at jeg kan finne på lure ting av og til, men jeg føler ikke at jeg er smartere enn andre. Da jeg gikk på skolen ble jeg mobba, rakka ned på og hengt ut daglig fordi jeg var ei som rakte opp hånda i klasserommet og stilte spørsmål – jeg var (og er) nysgjerrig – jeg ville vite mer.

Så – har det å bli mobba fordi noen tror jeg er smart vært en medvirkende årsak til at jeg i ungdomsårene og voksen alder har slitt med psyken i større og mindre grad? Jeg vet ikke. Det kan ha vært en kjedereaksjon, der et ledd i kjeden er at (noen mener) jeg er smart, som igjen har ført til mobbing og sosial utfrysning fordi jeg er «den rare», som igjen kan føre til psykiske plager senere i livet. Mennesker er sosiale vesner, vi fungerer dårlig når vi er helt alene – og veldig smarte mennesker er ofte alene. Tilsidesatt, ikke som de andre, rare, sære, annerledes.

Annerledes er skummelt. Det er vanskelig å forstå noen som er annerledes – og da er det lettere å skyve de som er annerledes fra seg, enn å prøve å forstå dem. Lettere å fryse de ut, enn å inkludere dem i gruppa, i samfunnet. Janteloven er tufta på at alle skal være like. Like smarte. Ingen skal stikke seg ut. Du skal ikke tro du er noe. Langt mindre tro du er smart, og hvis du er det, i hvert fall ikke vise det på noen måte. Gjør du det, bryter du Janteloven – bryter du loven, vanker det straff.

Gal?
Genial?
To sider av samme sak?
Blir du gal av å være genial? Kan du bli genial av å være gal?
Er det egentlig noen forskjell?

Tanker om Psykofarmaka

Nå har jeg mast om det å få svar – bli utreda – kanskje til og med få en diagnose – opp og ned i mente på grensa til det bortimot latterlige. Og jeg vil gjerne ha svar, for alt jeg veit kan dette eskalere langt utover det jeg er i stand til å forholde meg til, så derfor vil jeg gjerne ha svar tidlig. Så tidlig som overhodet mulig.

Det er imidlertid en ting som bekymrer meg litt midt oppi alt dette: Psykofarmaka – medisiner.

Sett nå at jeg får utredning.
Sett nå at den utredninga fører til en diagnose.

Mine mistanker dreier seg om Bipolar 2 lidelse, med angsten som nåko attåt, eller rett og slett et symptom, eller bieffekt av lidelsen. Det er angsten som virkelig gjør livet mitt til et helvete av og til, eventuell annen lidelse «bak» angsten har jeg jo forsåvidt takla hittil. Trass i dårlige valg og litt vel dystre tider har jeg jo overlevd. Har ikke alltid vært en dans på roser, men livet er jo ikke det – bipolar eller ei.

Dansen på rosene betyr at man av og til tråkker på torner også.

Men, hva skjer hvis jeg får diagnosen jeg mistenker?
Jeg lurer nemlig litt på det.

Her er greia: Jeg er veldig klar over at den type psykisk lidelse kan bety medisinering. Jeg har tidligere nevnt at jeg leste en drøss artikler og ting på internett rundt det som inngår i «psykiske lidelser» og lignende begrep. I en av artiklene jeg kom over ble det sagt at forskning viser at bipolar lidelse bør utredes og behandles (i artikkelen mente de nok «medisineres») tidlig, fordi det er en type lidelse som kan forverres, eskalere ut av kontroll, med alderen. Jeg er jo allerede blitt såpass gammal at jeg kan kalles voksen, og det er også en grunn til at jeg vil utredes, helst før eventuell lidelse forverres.

Det er ikke medisinene i seg selv som bekymrer meg noe særlig – det er bivirkningene. Jeg er fantastisk flink til å katastrofisere alt, og medikamenter som gir vanlige bivirkninger som igjen trigger angstanfall hos meg er ikke akkurat noe jeg har lyst på.

Jeg har overhodet ingen planer om å begi meg ut på psykofarmakagaleien før det blir absolutt nødvendig (her mener jeg at det er «absolutt nødvendig» hvis jeg ikke fungerer i hverdagen lenger) hvis det nå skulle vise seg at jeg får diagnosen.

Som sagt har jeg jo – tross alt – overlevd den hittil.

Jeg ser for meg at jeg skal være i stand til å takle den – uten medisinering – ei god stund til, såfremt jeg har litt folk å støtte meg på, som psykologen, eventuell psykiater, annet helsepersonell. Med samtaleterapi og et søtteapparat i ryggen skal jeg vel alltids greie å takle angsten også, lære meg å ri av stormen som det så fint heter. Jeg tror ikke at jeg trenger medisiner – og hvis jeg får utredninga, og hvis jeg får diagnosen, kommer jeg til å nekte medisinering så lenge som overhodet mulig.

Jeg er knskje litt naiv, sånn sett, men jeg foretrekker å være naiv og medisinfri så lenge jeg kan.