Om Hypomani & Meg

Jeg vil presisere at jeg foreløpig ikke har en diagnose, og kan derfor ikke påberope meg «å være bipolar». Dette innlegget er ment som en tankevekker – mest til meg selv.

Jeg begynte å mistenke at noe kunne være i gjære for noen år siden, da jeg var i en bølgedal som tilsynelatende aldri tok slutt. Jeg var nok aldri «skikkelig deprimert» – men jeg var akkurat langt nok nede i mørket til å ikke orke hverdagen som sådan. Jeg var (og er) også av typen som ikke gjorde noe med saken på daværende tidspunkt fordi jeg skulle jo bare ha det jævlig, jeg – det var meninga, det. Jeg brukte store deler av tiden på å sove, eller bare være på hybelen og gjøre ‘ingenting’. Jeg var heller ikke like deprimert hele tiden dette pågikk, men jeg kom meg liksom aldri helt opp av kvikksanda. Jeg var konstant sliten og tiltaksløs. Orka ingenting, isolerte meg selv fordi jeg ikke orka å være rundt andre.

Og så – snudde det. Dramatisk. Helomvending. Full 180. Jeg hadde en flere måneder lang fest, virka det som. Og der igjen, jeg var ikke totalt propell hele tiden i løpet av de månedene, men jeg var mer oppstemt, mer optimistisk, langt mer sosial, og gjorde en hel masse ting jeg normalt sett sannsynligvis ikke ville ha begitt meg ut på.

Selvsagt tenkte jeg ikke noe mer over saken der og da, jeg var jo endelig kommet meg opp av kvikksanda og livet var fantastisk! Ingenting feil med meg, nei! Derimot ble jeg litt i tvil når denne bølgetoppen – for å fortsette metaforen – begynte å dale igjen. Hva hadde jeg gjort? Hva hadde jeg egentlig holdt på med? Det var noe som skurret med det hele, noe som ikke var helt …vel, meg.

Nysgjerrig av natur, konsulterte jeg Google og Wikipedia, og gravde fram artikler og andre skriverier om alt tenkelig mellom himmel og jord innen psykiatri og mentale lidelser av ymse slag. Etter å ha lest en liten håndfull artikler om Bipolar (2) lidelse, kjente jeg meg igjen i mesteparten av det jeg leste. Her var det ugler trippende i måsan. Jeg leste om diagnosekriterier og stemningsstabiliserende medikamenter, og om elektrosjokkterapi i ekstreme tilfeller av Bipolar 1 lidelse. Jeg leste og leste, til jeg blei blå i trynet.

Hvilket bringer meg til innleggets tema: Hypomani (og meg).
I løpet av lesegildet snubla jeg over et par sjekklister, en for depresjon og en for hypomani. Jeg vil anta at disse sjekklistene inngår i diagnosekriteriene, uten at jeg skal påstå at det er tilfelle.

Her er en lignende sjekkliste, for hypomani, knabba herfra. Jeg har uthevet de punktene som gjaldt for meg i det jeg nå tror var en hypoman fase:

    Behovet for søvn er redusert
    Man føler seg mer energisk og aktiv
    Selvtilliten er større
    Man liker arbeidet bedre
    Man er mer sosial (ringer flere, går mer ut)
    Man har et ønske om å reise mer eller reiser mer
    I trafikken kan en kjøre fortere eller ta flere sjanser
    Pengeforbruket er høyere eller for høyt
    Man tar flere sjanser i det daglige
    Den fysiske aktiviteten er øket
    Man planlegger flere aktiviteter eller prosjekter
    Man føler seg mer kreativ
    Man føler seg mindre sky eller hemmet
    Klesvalget kan være mer fargerikt eller uvanlig, evt. og annerledes bruk av sminke
    Den seksuelle lysten er øket
    Man kan flørte mer
    Man kan snakke mer
    Man kan tenke raskere
    Fortelling av morsomme historier eller vitser forekommer oftere
    Ting blir gjort mye raskere og/eller lettere
    Mer utålmodig
    Andre kan oppleve vedkommende som slitsom eller irriterende
    Man kan komme lettere i krangel
    Humøret er bedre og/eller man føler seg mer optimistisk

I en av diagnosekriterie-artiklene jeg leste stod det at man måtte ha minst 3 av symptomene i en periode på minst 4 dager. Javel…? Jeg hadde 19 av mulige 24 (hvis vi tar utgangspunkt i lista over) symptomer i en periode på bortimot 7 måneder, riktignok med varierende grad av intensitet. Sagt på en annen måte: I løpet av de om lag 7 månedene dette pågikk hadde jeg til enhver tid 3 eller flere av symptomene på lista. Noen ganger var jeg mer kreativ, andre ganger var jeg festens midtpunkt, og andre ganger igjen satt jeg oppe hele natta fordi jeg ikke var det minste trøtt og krangla så busta føyk med en eller anna stakkar på MSN eller lignende.

Men, fordi jeg ikke var manisk på noe tidspunkt, var det vel egentlig ingen som merka noe unormalt heller. Jeg bodde på hybel i et hus med seks andre på omtrent samme alder i perioden. De merka ikke noe, selvsagt. Hadde jeg derimot ennå bodd på hybelen jeg bodde på da jeg var deprimert et par år tidligere, med de samme folka, så hadde nok de reagert kraftig.

Når jeg ser tilbake på de to periodene nå, er det som om jeg ser to vidt forskjellige personer. Den første jenta går bare i svarte klær, hun ser alltid trist ut, og tilbringer mesteparten av tida på rommet sitt. Hun gråter mye, og føler seg tilsidesatt, uverdig, som en taper. Den andre jenta er den rake motsetning. Hun går i veldig korte skjørt og trange topper på fest, hun ler og snakker med alle, hun er litt ekshibisjonist av seg, og hun tar sjanser, hun får merkelige innfall og har plutselig hanekam, hun skriver, tar bilder, synger, hun er effektiv og kreativ, hun er den fødte vinner.

De som kjenner den første jenta ville sannsynligvis ikke ha kjent igjen den andre jenta, og omvendt – de som kjenner den andre jenta ville nok ikke tro at hun også er den første. Det er en skremmende, og fascinerende tanke. Et eller annet sted i mellom disse to er jeg. Den egentlige, «normale» jeg, mener jeg.

Følgelig blir spørsmålet jeg stiller meg selv hver morgen mens jeg stirrer på det trøtte trynet i speilet:
Hvilken av jentene er du i dag?

Dystopi & Kaos

Definisjonen på dystopi fra Wikipedia lyder som følger:

Dystopi kommer fra det konstruerte engelske ordet «dystopia», først kjent brukt av den engelske filosofen John Stuart Mill i 1868, og beskriver et anti-eutopia (gresk eutopia, «et godt sted»), altså et «ikke-godt» sted. Dystopi brukes som motsats til utopi, og er dermed en forestilling om eller beskrivelse av en uønsket samfunnsmodell. Et dystopisk samfunn er i effekt et anti-Utopia.

Litterære dystopier har oftest som motiv negative (marerittaktige, foruroligende, nedtrykkende, skremmende) samfunn som er satiriske vrengebilder på forfatterens samtid eller advarsler mot samfunnsmessige utviklinger i forfatterens samtid.

Så lenge jeg kan huske, har jeg alltid vært en negativ person – en pessimist. Helt fra jeg var veldig liten har jeg vært den som måtte gjøre alle oppmerksomme på eventuelle negative ting i enhver gitt situasjon. Det er som om jeg må gjøre en liten svipptur innom det negative, og identifisere det, før jeg evner å glede meg over det positive.

Hvis jeg snakker om en «normaltilstand» hos meg selv, vil denne være lettere pessimistisk – det er bare sånn jeg er. Jeg føler meg på en eller annen merkelig måte trygg i depresjonen, fordi den er noe kjent, noe familiært, noe jeg har vært igjennom før, noe jeg kjenner igjen. Skal nevnes, dog, at jeg ikke har hatt veldig dype depresjoner så veldig ofte i livet; to, kanskje tre, ganger har jeg hatt perioder hvor jeg har vært så langt nede at jeg ikke orka å stå opp. Likevel har jeg en følelse av at «alt går til helvete uansett» så og si hele tiden.

Denne bloggen er veldig «meg» på den måten, navnet gjenspeiler det som rører seg inni toppetasjen: Dystopi og tankekaos. Det er normalen – et mørkt syn på tilværelsen, trass i alt det gode jeg har i livet.

Jeg har som nevnt hatt to, eller tre, ordentlige depresjoner i livet. Perioder der ingenting fungerer, alt er bare rot, og feil, jeg har ingen energi eller lyst til å gjøre noe som helst, og dagene går med til å sove, eller bare ligge våken i senga, halvveis gjemt under dyna. Veldig grovt sett har disse periodene vart i om lag 3 år hver. 3 år med lav selvtillit, ingen tiltakslyst – satt på spissen: 3 år med søvn.

Og så har jeg hatt en, kanskje to skikkelige oppturer (hypomanier). Jeg er selv litt usikker på om den ene av disse kan karakteriseres som en hypomani, rett og slett fordi den ikke var så himla ekstrem. De tre årene jeg gikk på VGS var en slik opptur-periode for meg; jeg hadde funnet en skole som fungerte for meg, og jeg var kreativ, produktiv, og jevnt over glad hele tiden. Jeg overlevde på 4-5 timer søvn per natt og uante mengder kaffe disse årene.

Jeg har også hatt en opptur jeg definitivt vil karakterisere som hypomanisk: Etter jeg hadde droppa ut av studiene grunnet en langvarig og tidvis kraftig depresjon, og kommet meg ut av et forhold som ikke fungerte, satte jeg i gang. Perioden i sin helhet varte i omtrent et halvt år, kanskje litt lenger. Og jeg gjorde mye rart – var uforsiktig – men jeg var aldri en reell risiko for meg selv eller andre. Jeg slapp ikke bakkekontakten totalt, med andre ord. Dette var de månedene er ingenting kunne skje fort nok. Det var som om alt og alle stod stille i forhold til meg selv. Jeg kjenner ikke meg selv igjen i den personen jeg var de månedene – den personen var så fjernt fra meg som det er mulig å komme, tror jeg.

Dystopien er alltid der – i normal tilstand, og i depresjon. Kaoset er der uansett, om jeg er normal, oppe eller nede, det er bare på litt forskjellige måter. Dystopisk kaos er meg, og kaotisk dystopi er slik jeg ser verden.

På vei opp?

Det er en ting jeg har bitt meg spesielt merke i når det gjelder dette med oppturer og nedturer, og tilhørende mulighet for bipolar 2: Kreativiteten.

La meg forklare: Jeg har ikke fått noen diagnose ennå, men jeg viser tegn og symptomer. På grunn av dette har jeg funnet ut at det kan være lurt å være litt ekstra oppmerksom på slike ting, og informere om eventuelle svingninger i humør – dokumentere slike så godt det lar seg gjøre. Dette betyr også dypdykk i arkivene for å se om det er noe form for mønster og struktur i galskapen.

Hvilket bringer meg tilbake til denne kreativiteten, da…

Når humøret er stigende, blir også kreativiteten større med god margin, virker det som. I perioder tidligere i livet har jeg begynt å skrive opptil flere bøker, og fått knota ned to-tre kapitler før lysten forsvinner og jeg legger hele greia på hylla. Jeg har også plutselig fått ånden over meg og med kamera i hånda gått ut i verden med dødsforakt og tatt bilder som om det stod om liv. Ei stund var det webdesign det gikk i – totalrenoverte alt jeg hadde av hjemmesider og blogger flere ganger i uka. Og slik dreiv jeg på.

Jeg fikk en hel haug brilliante ideer helt plutselig, og satte i gang med opptil flere av dem der og da. Så gikk det x antall timer eller dager før jeg mistet interessen og/eller hadde fått 5-6 nye brilliante ideer som jeg bare måtte sette i gang med med en gang. Selvsagt tenkte jeg ikke så mye over alt dette når det pågikk, men jeg tenker over det .

Jeg kan ikke huske å ha hatt et klart karriæremål – noensinne – for eksempel. Jeg ville gjøre alt. Jeg ville bli paleontolog, og så to uker seinere, ville jeg bli lege, så ville jeg bli brannmann, så astronaut – og slik fortsatte det – og gjør det ennå. Jeg vet ennå ikke hva jeg vil bli når jeg blir voksen. På en av mine lengre oppturer hittil i livet var jeg helt sikker på at jeg skulle bli kunstner av no’ slag – …hadde overhodet ingen formening om hvilken kunstform det skulle være, jeg ville fremdeles gjøre alt: Musikk, film, foto, skrive, male – kombinasjoner av disse tingene – alt på én gang.

Så, nå – når jeg plutselig har fått skrivelysten kasta etter meg og har satt i gang med nok ei bok jeg sannsynligvis aldri kommer til å skrive ferdig begynte jeg å undres om jeg nå var på vei opp igjen etter en litt røff periode. Samtidig har jeg ideer om hvordan jeg skal lage min første kortfilm, og jeg har allerede kjøpt meg et videokamera, jeg hører på fine sanger fra flinke folk og pønsker på hva jeg ville ha sunget om – hvis jeg skulle skrive en sang, eller ti.

 

Skrivelysten kommer først – så jeg begynner å skrive, masse, overalt, jeg finner tomme ark eller notatbøker og skribler i vei. Så kommer ideer som ting der skriving og forfatterskap også er involvert, og mens jeg skriver begynner jeg å planlegge hvordan jeg skal sette ideene til livs.

Jeg liker slike oppturer.
Jeg liker å være kreativ.
Men jeg liker ikke at det går over, at kontrasten er så skarp: I nedturene gidder jeg ikke å løfte ei penn, engang – kameraet er godt pakket ned i veska si, og jeg orker knapt å høre på musikk.
Dette er noe jeg er mye mer klar over nå enn hva jeg har vært tidligere. Jeg husker tilbake og husker hvor deppa jeg var da jeg ikke kom lenger enn kapittel 4 den dagen, og hvor inderlig jeg ville skrive mer, men ikke orka – fikk det ikke til.
Kræsj.
Nedtur.

Så – er jeg på vei opp?
Og – hvor lenge vil det vare?

Mistanker: Bipolar lidelse (type 2)

Dette er en serie innlegg der jeg forteller om mine egne mistanker angående det i hodet mitt, og hvorfor jeg har disse mistankene. Dette er altså ikke selvdiagnostisering, men mer en lufting av ideer.

I forrige innlegg prøvde jeg å forklare hvorfor jeg mistenker at jeg kan være, eller har vært, deprimert. Dette innlegget er stort sett en slags forlengelse av det forrige, i så måte. Som de fleste andre har også jeg oppturer og nedturer. Greia er at jeg har hatt noen langvarige nedturer, og korte avbrekk med oppturer innimellom disse – men spennvidden mellom de to er ikke så ekstrem. Derfor mistenker jeg at hvis det skulle vise seg at jeg er bipolar (etter utredning og diverse), så er det nok bipolar type 2 det er snakk om, altså hypomani, eller «mild mani», og depresjoner. Når jeg føler meg «normal» er jeg smått pessimistisk, men mest apatisk til det aller meste.

Typisk for oppturene, og også en av grunnene til at nettopp denne lidelsen er mistenkt, er mer uforsiktighet, først og fremst med pengebruk, men også andre ting… Jeg blir merkbart mer rastløs, om enn kanskje ikke fysisk, men psykisk – jeg får gode ideer og begynner på flere prosjekter samtidig (som jeg aldri fullfører) – det er som om tankene løper av sted og resten av meg ikke henger med i svingene. Er også i disse oppturene jeg får halvveis tullete ideer, som for eksempel ei liste jeg laga i en slik periode der jeg skrev ting jeg ville gjøre før jeg døde. På den lista står det ting som hoppe i fallskjerm (tandem), hoppe i strikk, å svømme med haier, å kjøre motorsykkel på bane skikkelig fort, og andre slike potensiellt farlige ting.

Mot slutten av det jeg tror var en depressiv periode i studietida mi følte jeg at jeg ikke levde livet mitt nok – jeg var altfor forsiktig av meg, og tok aldri sjanser. Jeg fikk det for meg at jeg skulle begynne å leve mer, og vips hadde jeg skrevet lista jeg nevnte over. Omtrent på samme tid hadde jeg også flere parallelle jobber jeg sjonglerte, og var rimelig effektiv i så måte. I mitt hode var det bare for å få håva inn nok penger til mat og husleie, men nå i etterkant har jeg lurt litt på om det var bare det som lå til grunn. Jeg mistenker selv at dette var en hypoman periode. Jeg var noe mer uforsiktig enn normalt, jeg begynte på nye prosjekter og ideer til stadighet uten å fullføre dem, jeg var rett og slett mer glad over lenger tid enn normalt.

På grunn av denne mistanken vil det tidvis være innlegg på denne bloggen merket med «humørdagbok» – rett og slett for å dokumentere oppturene og nedturene. Slike innlegg kommer også på bakgrunn av mistankene mine om depresjon. Det henger jo litt ihop, føler jeg.