Advent

… neida, har ikke glemt bloggen helt.

Og – nei, dette er ikke et jule-themed innlegg, sånn egentlig, men jula har en del med saken å gjøre…

Kjære Internett, du skjønner: Jeg har en lei tendens til å være litte-bitte-granne deprimert i disse julehysteri-og-stress-meg-ihjæl-tider. Det er egentlig ikke jula i seg selv – jeg har det som regel ålreit på julaften – men det er alt det forbannade maset rundt. Og det er ikke sånn at jeg blir mer – eller mindre – deprimert og furten av all den grelle julepynten overalt, eller at folk rundt meg gleder seg som småunger til jul. Det gjør meg egentlig ingenting.

Det er det implisitte maset og tjaset og den tidvis falske «nå skal vi kose oss!»-mentaliteten. Den der ideen om at man skal snurpe seg inn i finstasen og så trøkke en masse mat i gapet, før man hiver seg over busken i hjørnet og fortærer pent innpakka gaver. Hele seansen avsluttes normalt med å sjangle i seng med ettertrykkelig matkoma, og favnen full av ting. Jeg er ikke noe kjempefan av den greia.

Vanligvis har det vært slik at tida rett før jul – det vil si adventen – har vært preget av et heidundrandes mas. For eksempel: Jeg har jobba på kontor i noen år nå, og vært bekjent av konsepter som årsavslutning (les: komplett regnskap) for inneværende år og budsjettering for neste år; hvilket forsåvidt er fint å få skuffla unna før Sølvguttene piper fra seg på NRK1 sånn ca klokka 1700; det er bare så inni-julegran-skauens stressende. På toppen av slike bedriftsøkonomiske finurligheter har man selvsagt julebordene og all tilhørende akutt sosialangst, og gjerne et nyttårsball av no slag slengt med. Både julebord og nyttårsball må planlegges. Det må planlegges før jul.

Så, på samme tid som man jobber seg halvt ihjæl og virkelig tøyer grensa for antall timer overtid Staten mener er OK å jobbe, skal man også finne ut av hvor man skal feire busken i hjørnet i år; hvem skal få gave, og hva vedkommende skal være så heldig å få. Stappfulle kjøpesentre med søndagsåpent er fandens (vel, i dette tilfellet: Jesus’) verk.

Mye stress gjør meg mer utsatt for både humørsvingninger – og da typisk et lite svanestup ned i et mørkt hull – og angstanfall. Sistnevnte er særdeles festlig på denna tida av året, gitt triggeren min. Familie med småunger som på død og liv skal besøkes i julehysteriet mens buska i hjørnet sakte men sikkert visner. Kollegaer og kjente som babler ivei på linje med førstegangs-rosablogger-mødre om innholdet i både bleie og bøtte… Kjempefestlig . . .

Jeg går rundt i en konstant tåke av angst, stress, incoming depresjon… – la meg være ærlig her – jeg veit den kommer. Den har kommi hver jul de siste ti åra eller så, men det er først nå de siste par åra jeg har hatt et navn å sette på den følelsen. Den kommer ikke på nøyaktig samme tid, eller varer like lenge, hvert år, men den kommer.

Er derfor ordet «advent» blir litt sårt også: Det er ikke egentlig julaften jeg venter på – det er svanestupet…

I år er planen klar: Stress minimeres på alle bauer og kanter, angsten holdes i sjakk som best jeg kan, depresjonen får bare komme og passere når den finner det for godt, og jula feires langt utti skævven i joggedress. Sådetså.

Advertisements