Kategoriarkiv: personlig

Om Nettmobbing

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Begrepet «nettmobbing» er blitt mer og mer brukt i aviser og nettbaserte medier de siste årene. Det er nok større fokus på det nå, men det er på ingen måte en ‘ny’ form for mobbing – selv om avisene skriver så.

I dag snubla jeg over dette bildet på Facebook, etter at flere i feeden min hadde delt det fra den opprinnelige posten. Mobbing er mobbing, uansett om det foregår på nett – slik som her – eller i skolegården og på skoleveien – og mobbing er forkastelig. Folk er nok ikke klar over hvor alvorlige senvirkninger mobbing kan ha på et menneske.

Jeg var selv offer for denne typen mobbing på nett… av denne alvorlighetsgraden, faktisk, da jeg var 13-14 år gammal – og det er 15 år siden nå. Jeg fikk tilsvarende trusler og anmodninger, eneste forskjellen på bildet over og det som skjedde med meg er plattformen det skjedde på.

Oppfordrer derfor alle som leser denne posten – som har instagramkonto – til å gå inn og rapportere alle bildene lagt ut under brukernavnet.

Reklame

Sosialisering

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Det siste året har jeg vært pinlig lite sosial av meg. Har sett meg litt lei på det der, og har begynt å snu trenden såvidt det er. Egentlig er jeg jo en rimelig sosial person, men siden panikkangsten kom har jeg hatt visse problemer med å befinne meg på «ukjent farvann» for å bruke en go’ gammal klisjé.

På Kontoret for noen uker siden hadde vi en liten spontan grillfest på parkeringsplassen utenfor bygget. I løpet av den grillfesten blei det en del snakk om rugby. Ja, riktig – den der rare sporten med den rare ballen. En av kollegaene hadde flytta inn i ny leilighet noen måneder tidligere, men ennå ikke hatt noe form for innflytningsfest eller besøk. Dette synes vi andre at han burde fikse på, så da blei det slik.

For noen dager siden kom det ramlende inn en e-post til noen få utvalgte, deriblandt meg, der tittelen lød «Rugby». Det var nemlig finale i Super Rugby XV i går (lørdag), og vi heldige utvalgte var invitert til nevnte kollega med relativt ny leilighet for å se denne. Jeg, som har sett en rugbykamp tidligere, og er fascinert av denne rare sporten, hoppa jo selvsagt på sjansen til å se en hel kamp med muligheter for å stille dumme spørsmål: Kollegaen spiller nemlig rugby sjæl. Kjekt!

Klokka elleve svinsa jeg ned til bussen med en bærepose full av grillmat og et par bokser Guinness. En snau halvtime seinere satt vi heldige utvalgte, og vertskapet, benka foran TVn med live nettstream fra Australia. Etter en del forklaring fra vertens side har man nå en større forståelse for hva som egentlig foregår i de 80 minuttene en rugbykamp varer. Heldigvis hadde jeg fått en del forklaring sist gang jeg så en kamp også, så skjønte mesteparten av det som foregikk på banen.

Jeg storkoste meg!

Det var veldig befriende og betryggende å være sosial på den måten igjen: God mat, god øl, godt selskap – goodtimes! Dessuten synes jeg at rugby er mye mer interessant å se på enn «vanlig» fotball – det skjer mer ting på banen, rett og slett, og det hele er nytt og litt fremmed – og det er jo spennende i seg sjæl.

Så nå krysser jeg bare fingra for at når verdensmesterskapet starter i september er verten interessert i å gjenta suksessen.

Frem Fra Skyggene

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Jeg har tenkt på dette ganske lenge nå. Har følt meg intet mindre enn ganske hyklersk: Jeg har vært åpen og ærlig om alt dette bloggen min innebærer fra dag én i mitt virkelige liv, men her på bloggen har jeg gjemt meg bak et kvasianonymt navn. Henger ikke på greip.

Derfor har jeg nå bestemt meg for å ta steget «ut av bloggerskapet» – på ordentlig.

Altså, jeg har ikke vært ekstremt forsiktig med anonymiteten her i det siste uansett, og nå føler jeg vel egentlig at det er på tide å si hei. Jeg skriver om meg og mitt og det inni hodet mitt, jeg henger ikke ut andre – eventuelle navn glimter med sitt fravær – og jeg er stor tilhenger av åpenhet rundt temaene jeg skriver om her. Følgelig burde jeg også være åpen og vise ansikt her også, sant? Sant.

Hei Internett – jeg heter Stine.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Noen av dere vet allerede hvem jeg er, og har visst det lenge. Jeg kommer ikke til å endre «forfatternavn» her, ikke med det første i hvert fall, men det kan tenkes «om meg»-biten skrives om litt. Kanskje. Vi får se. Uansett – her er jeg.

Eksperimenter & Eksponeringstrening

Skrevet av Dystopia Kaotika den

I dag måtte jeg til pers: Eksperimentet M snakka om tidligere ble utført i dag – med overraskende hell, faktisk. Det hele gikk ut på å hyperventilere – med vilje – for å provosere fram fysiologiske symptomer man kan få når man har et panikkanfall. Jeg blei svimmel og susete i huet, henda mine begynte å prikke, og jeg blei fryktelig tørr i munnen og svelget.

Men det gikk bra, det var ikke farlig og det trigga ikke noe angstanfall – i det hele tatt.

Og på tirsdag hadde jeg litt ufrivillig eksponeringsterapi/trening. Jeg overhørte en kollega på jobb nevne ungen sin som «hadde magasjau og spydde». Heiii trigger! Men der også: Ikke noe særlig skjedde. Jeg fikk det for meg at jeg skulle holde meg på litt ekstra avstand, men det blir fort vanskelig når samme person svinser inn på kontoret mitt for å spørre om noe bare et kvarter senere. Angstnivået steg ikke nevneverdig, og ganske raskt flytta jeg fokuset over på jobb. Hurra!

Jeg overlevde – angsten ble ikke trigga. En seier der, altså. Terapien med M må funke på et eller anna nivå. Jeg takler slike situasjoner mye bedre nå enn for noen måneder siden.

I dag fikk jeg også brevet i posten om Bipolarkurset, med kursplan. Kurset heter «Forebygging av tilbakefall ved bipolar lidelse» og starter neste torsdag.
Kursplanen:
24 mars: Hva er bipolar lidelse?
31 mars: Årsaker til bipolar lidelse
07 april: Symptomer og tiltak ved hypomani og mani
14 april: Symptomer og tiltak ved depresjon og blandet tilstand
Påskeferie
28 april: Behandling med bipolar lidelse
05 mai: Medisinsk behandling
12 mai: Stressfaktorer og stressmestring
19 mai: Livsførsel
26 mai: Rettigheter (NAV, arbeidsliv, trygd, etc)
Kristi himmelfartsdag
09 juni: Oppsummering/avslutning

Jeg tror dette blir et bra kurs, og jeg er veldig, veldig glad for at jeg har fått plass på det.

Kursplass

Skrevet av Dystopia Kaotika den

I dag var jeg på «førsamtale» hos Team Bipolar ved Østmarka (St.Olavs Psykiatriske Avdeling).

Det var en hyggelig psykolog jeg fikk snakke med, den samme jeg snakka med på telefonen tidligere. Hun spurte om litt forskjellige ting, mest for å forsikre seg om at jeg ikke kom til å tørne helt på kurset, tipper jeg… Spørsmålene gikk mye på ting som «hvordan er det for deg å være i grupper med ukjente mennesker?» og lignende. Jeg har ikke noe problem med grupper, eller ukjente mennesker, eller noe sånt, så det var også det jeg svarte.

Sagt på en annen måte: Jeg har fått plass på kurset. Hurra!

Psykologen kunne også fortelle meg at jeg var en ypperlig kandidat, fordi jeg allerede har så mye ståpå-vilje og tar tak i alt det her mer eller mindre på egenhånd, er ei lita sta jente som vil vil vil takle det hele best mulig, og at jeg allerede gjør ting de vil lære oss på kurset, som å skrive humørdagbok og slike ting. Seriøst – dama skrøyt hemningsløst av hvor flink pasient jeg er. Ja, jeg lo litt av det der – det var jo morsomt. Jeg vil jo bare takle det her, og måten jeg gjør det på er tydeligvis «riktig» siden det er ting jeg kommer til å lære (mer) om på kurset.

Mengden fravær fra jobb i en periode er litt kjedelig, selvsagt – men dette er noe som er bittelittegranne viktigere for meg. Dessuten: Jeg sier ifra tidlig til sjefer og personalansvarlige, de har god tid til å finne en eventuell vikar for timene jeg er borte, hvis de synes det er behov for det. Og – de var alle positive til kurset: De skjønner at det vil hjelpe, de ser hvordan jeg vil jobbe meg igjennom dette, at jeg ønsker å lære hvordan jeg skal takle dette slik at det affekterer jobblivet minst mulig.

Det er godt. Støtte er godt.

Jeg vet ikke så mye om selve kurset ennå, annet enn at det begynner om ca 3 uker og vil vare til midten av juni. Timene i kurset er på omtrent to timer, hver torsdag ettermiddag. Alt kursmateriell og pensum vil jeg få av Team Bipolar, så jeg trenger ikke å kjøpe noe eller betale noe så vidt jeg vet.

Jeg gleder meg, faktisk, til å begynne – til å lære mer; til å legge ferdig puslespillet i hodet mitt, so to speak.

Telefonsamtale & Innkalling

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Det blir mye korte innlegg her for tida, men det får så være – jeg får komme sterkere tilbake seinere!

Uansett, Østmarka Psykiatriske ringte i dag – de hadde forsøkt å ringe på fredag også, men da så jeg det ikke før etter endt kontortid. De ringte for å innkalle meg til en «førsamtale» til bipolarkurset jeg ble henvist til av utredningslegen før jul. Forhåpentligvis har jeg med andre ord fått plass på det kurset, men det er jeg ikke 100% sikker på før etter samtalen (neste uke).

Sånn ellers kan jeg si at det er jobbing på gang, med meg selv, og det går bra selv om jeg ennå er i en kaosperiode der jeg blir sliten av ingenting. Eller – det skal fryktelig lite til før jeg blir sliten i huet, i hvert fall. Og så skal jeg ha et par dager fri i denne uka, og det gleder jeg meg til.

Nullpunktet

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Overskriften på dette innlegget kan kanskje være litt forvirrende og misvisende, men for meg er nullpunktet en bra ting: Nullpunktet på bipolarskalaen min betyr stabil, i bra humør, avslappa. Jeg tror jeg har kommet meg dit nå. Hodet er ikke lenger tåkete av negative og destruktive tanker og ideer, selvbildet begynner å komme seg, og jeg gleder meg over ting igjen – jeg gjør ting igjen, ikke minst. Og angstspøket har gjemt seg inntil videre, ser det ut til. Jeg har i hvert fall ikke hatt nevneverdige angstanfall på ei god stund, og ja – jeg nyter dette så lenge jeg kan.

Leseprosjektet mitt går fremover også – hurra!

I dag fikk jeg noe fint i posten – jeg fikk innvilget søknaden min om behandling hos NTNU Psykologiske Poliklinikker for litt siden, og i dag kom brevet med informasjon om tid og sted for første time. Ironisk nok skal jeg begynne i behandling nå, nå som jeg er kommet ut av depresjonståka. Men; på mange måter er dette en bra ting; jeg er sannsynligvis klarere i toppen og mer mottakelig for behandling nå sammenlignet med for tre uker siden.

Alt i alt har jeg det veldig fint for tiden. Ting går fremover, ting er lysere, jeg leser masse og jeg skriver; jeg er produktiv og kreativ igjen og det er så godt.

Å Lese Seg Frisk(ere)

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Jeg tror det er noe sånt jeg driver med – å lese meg selv frisk(ere). Det er ikke veldig mange ukene siden jeg ikke orka å se på ei bok en gang. Nå er jeg godt i gang – er faktisk snart ferdig – med bok nummer to i «les mer bøker»-prosjektet mitt.

Jeg merker at når jeg får opp leselysten, så kommer skrivelysten snikende også. Jo mer jeg leser, jo mer gira blir jeg på å skrive noe selv. Jeg plukker opp litterære virkemidler og stiler i bøkene jeg leser, og får lyst til å prøve de ut selv i tekstene jeg skriver. Foreløpig skriver jeg ikke noe stort mer enn usammenhengende ræl, men det gjør ikke noe, egentlig.

Jeg skriver – og det er godt.

Men, hva har dette med frisk(ere)het å gjøre? Vel… det har muligens ingenting med min tilsynelatende klatretur opp og ut av det mørke hølet jeg har fjasa rundt i siden slutten av November, men likevel er tanken der: Jeg leser, jeg blir inspirert til å skrive, jeg skriver, jeg leser mer og slik fortsetter det. Hver bok er et nytt trinn på stigen jeg klatrer opp av hølet med – eller kanskje ikke, men det kjennes sånn.

Min egen teori går ut på at det å lese andres ord distraherer huet mitt nok til at jeg ikke tenker (så mye) på andre, negative, ting. Av denne grunn prøver jeg også å utfordre meg litt midt oppi det hele. De store, tunge, snirkelspråklige klassikerne – gjerne på engelsk – skal leses. Det er stort sett mitt eneste mål med prosjektet: Å lese en klassiker eller ti. Tjukke bøker på minst 800 sider som skildrer – ned til minste detalj – 1800 og 1900-tallets England står høyt i kurs. Språklige krumspring på mitt andrespråk tvinger huet mitt til å infinne seg med å måtte lese en og samme setning både to og tre ganger før jeg faktisk forstår hva den forteller, og dette distraherer jo huet mitt enda mer. Følgelig bør dette, hvis teorien min er korrekt, føre til at jeg klatrer enda flere trinn på stigen.

Uansett kan jeg nå si at jeg føler meg bedre. Mye bedre enn hva jeg gjorde for to-tre uker siden.

Hvorvidt dette skyldes bøkene jeg pløyer igjennom i lese-Markens Grøde (eheheh – litteraturnerdhumor), eller om det skyldes noe helt annet – eller om det er komplett tilfeldig – veit jeg ikke. Jeg nærmer meg det forlokkende og stabile 0-tallet med stormskritt, og håper at jeg skal holde meg der i forseelig framtid.

Seier i hverdagen

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Jeg var veldig i tvil på søndag kveld. Ville jeg greie å komme meg på jobb på mandag? Ville jeg orke å være der og gjøre jobben min? Ville det gå bra? Ville jeg bryte sammen og kapitulere? Spørsmålene kvernet i topplokket i det lengste, og gjorde sitt for at søvnen uteble.

Men – jeg greide det. Jeg kom meg på jobb, etter bare tre timer søvn. Trøtt og jævlig, ja – men jeg greide det. Det var årets første seier i hverdagen. Jeg unngår bevisst å la meg stresses ihjel disse første dagene, jeg tar det rolig med vilje – passer på meg selv.

Da jeg kom hjem fra jobb i går lå en stor fin ny bok og venta på meg i postkassa: The Fry Chronicles – an autobiography av Stephen Fry. Har lest en del i den allerede. Kjempefin så langt. Leselysten sniker seg innpå meg fra tid til annen, og det er litt praktisk – å lese gir meg noe annet å tenke på, distraherer hodet litt, og det er bra.

Likevel, jeg håper jeg får svar fra NTNU snart. Jeg henviste meg selv til et behandlingstilbud de har like før jul. Tenkte jeg skulle gi de et par dager før jeg uansett må ringe fastlegen min for å be ham om å henvise meg til DPS. Han ville at vi skulle vente litt, for å se hva NTNU kunne tilby, men jeg kommer til å be om henvisning til DPS uansett utfall av NTNU-opplegget.

Har tatt i bruk den nye ukeplanleggeren jeg nevnte i et tidligere innlegg også. Jeg skal egentlig føre dagens rapport før jeg legger meg, men det har jeg ikke vært våken nok til å gjøre foreløpig. Så inntil videre gjør fører jeg gårsdagens rapport om mårran over en kaffekopp mens jeg venter på at jobbpcen skal bli klar til dyst.

Så, alt i alt har det nye året begynt ålreit. Selv om jeg er latterlig trøtt og sliten døgnet rundt for tida. Vil komme meg opp og ut av depresjonståka.

Knivsegg

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Jeg har hatt noen dårlige dager i det siste – siden forrige utredningstime, egentlig. Vet ikke helt hva det kommer av, jeg tror kanskje huet mitt misliker måneden vi er i på generell basis. Den medfører så mye unødvendig stress og mas: Ting skal gjøres før jul på jobb, og så er det julegaver som skal kjøpes i overbefolka kjøpesentre (o skrekk…) og så er det det evinnelige spørsmålet hvor skal vi feire jul i år?

Jeg balanserer på en knivsegg – står og vipper på kanten. Tenker, funderer, vurderer – konsekvenser, reaksjoner.

En del av meg ønsker å bare la meg falle, koble ut og ikke bry meg om eller med noe. Sette livet på vent og bare eksistere uten å egentlig leve. Men, en annen del av meg nekter å la det skje – nekter å la tussmørket snike seg innpå. Denne delen av meg kjemper med nebb og klør.

Fight or flight…

Men jeg er sliten. Så fryktelig sliten. Hodet er tåkete av tankekaoset, tankene begynner å gå treigere. Føler meg tom innvendig. Alt for mange tanker, men greier ikke å fokusere på noen av dem. Det gnager på psyken. Jeg er stressa og urolig, angsten ulmer.

Samtidig er jeg også letta – jeg har fått to diagnoser nå, to svar, navn på to ting: Bipolar II lidelse og panikkangst lidelse. Hadde den siste utredningstimen i dag. Legen nevnte noe om et informasjonskurs for bipolar lidelse – og han skal søke meg inn på det, så vi får se.

Ellers har jeg tenkt å ta en prat med fastlegen min angående videre oppfølging. Håpet er at jeg skal bli henvist til en behandler, slik at jeg har noen fagfolk å prate med jevnlig. Men, jeg tar det som det kommer – som alt annet i livet.

Planen min er nå å finne ut hva som er lidelsen og hva som er meg, og så må jeg lage en slagplan – hvem gjør hva når ting går ene eller andre veien. Jeg tror selv det vil være nyttig, og det er mye sånt det kurset skal handle om også. Håper jeg får plass på det.

Som vi sier i Trøndelag: «Æ har trua.»