Jeg kom over dette innlegget på bloggen til Karianne, og følte meg reint inspirert til å faktisk skrive et skikkelig innlegg selv. (Jaggu!) Aller mest på grunn av det siste avsnittet:

Den paniske delen av min angst, der redselen også tar tak fysisk, med uklart syn, svimmelhet, kvalme, munntørrhet – panikk, er NY for meg. Jeg har tidligere vært redd – men ikke så redd at jeg har måttet flykte fra ubehagelige situasjoner, slik panikken velger å gjøre når den får tak.

Etter å ha gått på Bipolarkurset en del ganger nå har jeg begynt å forstå – i større grad enn tidligere – hvor forskjellig en og samme diagnose kan oppleves for hver enkelt. Nå har kanskje ikke Karianne og jeg helt samme type angstdiagnose, men grunnprinsippene er forsåvidt de samme – vi blir redde for visse ting og situasjoner, eller for å bli redd, rett og slett; angst for angsten.

Første gang jeg fikk angst var det et panikkanfall. Ikke det kraftigste jeg har hatt, men likefullt skremmende. Min første opplevelse var så og si det eksakt motsatte av Kariannes, tror jeg. Hun har det jeg kaller «snikende ullteppe»-varianten, som er en mer konstant indre uro og bekryming i alt for stor grad (av det som er normalt). Jeg får sånn type angst jeg også av og til, men den er mer et symptom på begynnende depresjon i mitt tilfelle. Anfallene jeg får av angstdiagnosen er mer plutselige, og som regel kraftigere enn det snikende ullteppet av uro som brer seg over meg når jeg er på vei ned i mørket.

Jeg fikk lov til å tjuvlåne litt overskrifter og diverse fra innlegget Karianne skreiv, men rekkefølgen er litt annerledes her hos meg.

Hva er jeg redd for?
Først og fremst er jeg redd for to ting: Å få flere panikkanfall (type 10 på skalaen min – jeg har vært der, vil ikke tilbake) og å kaste opp. Som et resultat av dette reagerer jeg skikkelig dårlig på å føle meg uvel og kvalm, og jeg feiltolker signalene kroppen min gir. Slike feiltolkninger framprovoserer angsten ytterligere. Hipphurra.

Eksempel: Jeg er skikkelig sulten, så sulten at jeg blir kvalm. Hodet mitt skjønner ikke at det er sult, men hopper rett til nå-skal-du-i-alarmberedskap-modusen, fordi hodet mitt tror jeg kommer til å bli dårlig og kaste opp. Dette fører igjen til at jeg blir mer kvalm, fordi angstnivået eskalerer, som igjen fører til ytterligere eskalering av angstnivået og dermed enda mer kvalme. Det er en evig ond sirkel, det der.

Hvis jeg i utgangspunktet var redd for å bli dårlig og kaste opp, så blir det etterhvert en frykt for å få panikk. Blir livredd for at Det (Det Fæle – Det Skumle – Panikken) skal komme, at jeg ikke skal greie å holde kontrollen, at jeg får et verre anfall enn forrige gang – at jeg faktisk tilter denne gangen.

Hvor blir jeg redd?
Overalt og ingen steder, egentlig. Jeg kan bli redd når som helst, og hvor som helst. Visse situasjoner er mer ubehagelige enn andre, slik som steder der jeg er «fanget» og ikke kan stikke av like lett hvis det blir for kjapp eskalering på angstnivået. Jeg har også merka at angstspøket kommer kjappere og kraftigere hvis jeg i utgangspunktet er sliten. Én konsekvens av det der er at jeg av og til unngår situasjoner som kan være ekstra stressende – typisk eksempel er steder der jeg ikke har muligheten til å forlate situasjonen når jeg selv måtte ønske.

…så – hvordan trosser jeg angsten?
Det er her jeg feiler da veit du. Fordi – jeg skulle jo egentlig ha gjort intet mindre enn fire runder med eksponeringstrening på egenhånd nå, for å trosse denna angsten min, men jeg har gjort …ingen.

Er angsten først et faktum, så har jeg ikke noe valg – stort sett – jeg må bare la den herje, og takle det som skjer som best jeg kan. Jeg kan bremse eskaleringa selv, en del i hvert fall, men da må jeg ta det tidlig nok. Har jeg kommet forbi punktet der jeg kan snu utviklinga, må jeg bare la angsten galoppere fritt innabords – jeg har ikke noe valg. Når dette skjer er det ikke snakk om å trosse angsten lenger; da er angsten blitt en trassig unge som bare må få viljen sin og herje fritt.

Sånn i det daglige vil jeg påstå jeg trosser angsten rett som det er: Situasjoner der jeg kanskje aller helst ville ha stikki av og gjømt meg under dyna mi så tvinger jeg meg selv til å bli i situasjonen, til å tåle det, til å finne veien ut. Det er ekkelt, og av og til gjør det fantastisk vondt og krever mye av meg mentalt og fysisk, men det må til. Som oftest går det bra og jeg finner veien ut, og ofte finner jeg denne veien tidlig også.

Et eksempel på dette er når jeg er «fanget» på Kontoret med en kollega som legger ut i det vide og breie om hvordan den unge håpefulle der hjemme ligger og spyr mørkelilla på grunn av blåbæryoghurten som blei fortært bare 20 minutter tidligere. Da må jeg bare tåle det. Det tar seg dårlig ut å legge på sprang – selv om det er nettopp det jeg har aller mest lyst til der og da.

Det handler om å «stå i det» som M. sier. Selv om det er helt forjævlig når det pågår – hold ut. Angsten er en trassig unge som vil ha viljen sin, vær trassig tilbake og nekt angsten det den vil ha. Vær sta. Hold ut. Pust ut (mer ut enn inn – forøvrig et utmerket tips!).

Veien ut er gjennom.