Oppsummering: Mai

Summa Sumarum:
* MER Stress & Styr AS!
* Fridager og langhelger innimellom alt stresset – ironisk nok
* Har brukt en del tid på en «ny» hobby

Opptur & Gla’greier:
* «Ny» hobby – lager sminke&fjas videoer til YouTube
* Fridager / langhelger
* Selv om det har vært mye stress, har det vært en bra tid på jobb
* Jeg er flink til å passe på meg selv, og si nei hvis det blir for mye for meg (jobb)
* Selv om behandlinga ved NTNU egentlig er avslutta, har jeg hatt samtaler med M på telefon og på ordentlig likevel.

Nedtur & Kjipe greier:
* Stress – jeg liker ikke stress, og det er ikke bra for meg
* Hadde en dårlig dag, men som det står i innlegget – Bipolarkurset må funke! Det er forsåvidt mer en opptur, sånn sett.

Følelser & sånn:
* Stress
* Tomhet og tristhet (men bare den ene dagen)

Utfordringer:
* Å takle stress best mulig
* Ikke la meg dras ned i depresjonsspiralen selv om jeg har en dårlig dag

Å se fram til neste måned:
* Stresset på jobb vil avta drastisk i løpet av juni

Advertisements

Kaosteori

Jeg er sint, jeg er lei meg, jeg er redd – aller mest er jeg forvirra og sliten.

Bipolarkurset må virkelig ha noe for seg, for her og nå sitter jeg og (over)analyserer tankene som svirrer rundt i hodet mitt, med gråten i halsen, og forteller meg selv at jeg ikke må ta sorgene på forskudd. Men, det er vanskelig å la være – når man har lært, til en viss grad, å skilne mellom en vanlig «dårlig dag» og tidlige varseltegn på noe langt verre.

Jeg har vært eutym – det vil si stabil i humøret – i omtrent fem måneder nå. Hva som har utløst dette nå aner jeg ikke, jeg vet engang ikke hva dette er, men noe er det – tror jeg. Det er nok flere faktorer som spiller inn her: Jeg er i utgangspunktet ikke spesielt glad i sommeren, blir vanligvis neffor i løpet av den, og det har vært ekstra mye stress på jobben i det siste.

Hovedgrunnen til at jeg mistenker at dette kan være startgropa på et mye større og mørkere høl, for jeg mistenker jo nettopp det, er at jeg kjenner forskjell. Tidligere merka jeg ikke noe stor forskjell, sånn egentlig, før jeg var fanga i mørket og depresjonen var et faktum. Nå greier jeg såvidt det er å skilne mellom en «dårlig dag» og noe «mer» enn det. Mest på grunn av endringer i tankemønster, og følelsen av tomhet.

Hvis jeg bare har en dårlig dag og ting går litt på tverke, så har jeg ikke disse tingene, jeg tenker ikke utelukkende negativt, og jeg føler meg ikke spesielt tom innvendig. Nå – er det sånn. Et indre kaos, men det er sirupstreigt, ei grå tåke sniker seg innpå meg – jeg kjenner den igjen – og angsten herjer; snikende ullteppe-angsten; den konstante uroen for «hva er dette? skjer det nå igjen? hvor mørkt blir det denne gangen?» og så videre.

Teorien fra Bipolarkurset siver inn og gjør meg oppmerksom på slike endringer. Det er i bunn og grunn en bra ting, fordi det betyr at jeg kan ta tak i det hele tidlig, men deprimerende likevel: Jeg skjønner hva som kommer. Jeg forstår at sannsynligheten for at det kommer er relativt høy nå. Egentlig er også dette en bra ting, fordi det indikerer at jeg nå vet sånn circa hvor brytningspunktet mitt er, altså når jeg er i ferd med å stupe uti en depresjon. (Kan ikke si jeg vet hvor brytningspunktet for å ta av mot en hypomani er ennå, men jeg finner vel ut av det også.)

Så nå begynner jobben for fullt. Slagplanen må iverksettes, og jeg må jobbe meg igjennom dette. Jeg har ikke tid til å bli syk nå. Kommer depresjonen, så kommer den, men jeg må prøve å minimere skaden den kan gjøre. Som sagt er det tidlig ennå, litt for tidlig til å være sikker, men jeg er på vakt. Jeg følger med.

Terapi-fri

Så, på torsdag måtte jeg krype til korset og fortelle M (på telefon) at jeg ikke har vært Flink Pike og gjort eksponeringsterapitreninga mi i det hele tatt. Først og fremst på grunn av vanvittige mengder stress på jobb om dagen, og jeg har vært helt utkjørt på ettermiddagene og i helgene de siste to-tre ukene. Har rett og slett ikke makta å sette meg ned og eksponere meg. Og, jeg har ikke følt noe særlig på angsten på grunn av alt stresset heller, jeg har på en måte bare skjøvet den foran meg, tror jeg.

Løsninga på det hele blei at jeg skulle vente med eksponeringstrening til etter konferansen (stressmoment numero uno på jobb) er ferdig – om en måned(!). Jeg skal også ha en oppsummeringstime hos M neste uke (den 26.) hvor vi også skal legge en eventuell slagplan. Erfaring tilsier at jeg kan gå ned for telling i et heftig panikkanfall når stresset roer seg og jeg er på konferansen; det skjedde forrige gang… Så – vi skal finne på noe lurt.

Skal nevnes at jeg blir litt eksponert rimelig ofte uansett, så jeg får på en måte litt trening bortimot hver dag selv om jeg ikke setter meg ned og gjør de konkrete oppgavene M ga meg. M var forøvrig enig i dette.

Akkurat nå har jeg langhelg og frifrifri! Er utrolig godt å koble helt ut litt ekstra lenge av og til. På toppen av det hele er jeg veldig takknemmlig ovenfor M og løsninga vi kom fram til. Og det var veldig koselig av henne å ringe – vi ble enige om at hu skulle gjøre det, men likevel – vi snakka om løst og fast og angst og bipolar og jobb og greier i litt over en time. Nok et eksempel på at hu virkelig vil hjelpe meg mest mulig, selv etter at behandlinga egentlig er ferdig.

🙂

Stormfulle Høyder

Jeg kom over dette innlegget på bloggen til Karianne, og følte meg reint inspirert til å faktisk skrive et skikkelig innlegg selv. (Jaggu!) Aller mest på grunn av det siste avsnittet:

Den paniske delen av min angst, der redselen også tar tak fysisk, med uklart syn, svimmelhet, kvalme, munntørrhet – panikk, er NY for meg. Jeg har tidligere vært redd – men ikke så redd at jeg har måttet flykte fra ubehagelige situasjoner, slik panikken velger å gjøre når den får tak.

Etter å ha gått på Bipolarkurset en del ganger nå har jeg begynt å forstå – i større grad enn tidligere – hvor forskjellig en og samme diagnose kan oppleves for hver enkelt. Nå har kanskje ikke Karianne og jeg helt samme type angstdiagnose, men grunnprinsippene er forsåvidt de samme – vi blir redde for visse ting og situasjoner, eller for å bli redd, rett og slett; angst for angsten.

Første gang jeg fikk angst var det et panikkanfall. Ikke det kraftigste jeg har hatt, men likefullt skremmende. Min første opplevelse var så og si det eksakt motsatte av Kariannes, tror jeg. Hun har det jeg kaller «snikende ullteppe»-varianten, som er en mer konstant indre uro og bekryming i alt for stor grad (av det som er normalt). Jeg får sånn type angst jeg også av og til, men den er mer et symptom på begynnende depresjon i mitt tilfelle. Anfallene jeg får av angstdiagnosen er mer plutselige, og som regel kraftigere enn det snikende ullteppet av uro som brer seg over meg når jeg er på vei ned i mørket.

Jeg fikk lov til å tjuvlåne litt overskrifter og diverse fra innlegget Karianne skreiv, men rekkefølgen er litt annerledes her hos meg.

Hva er jeg redd for?
Først og fremst er jeg redd for to ting: Å få flere panikkanfall (type 10 på skalaen min – jeg har vært der, vil ikke tilbake) og å kaste opp. Som et resultat av dette reagerer jeg skikkelig dårlig på å føle meg uvel og kvalm, og jeg feiltolker signalene kroppen min gir. Slike feiltolkninger framprovoserer angsten ytterligere. Hipphurra.

Eksempel: Jeg er skikkelig sulten, så sulten at jeg blir kvalm. Hodet mitt skjønner ikke at det er sult, men hopper rett til nå-skal-du-i-alarmberedskap-modusen, fordi hodet mitt tror jeg kommer til å bli dårlig og kaste opp. Dette fører igjen til at jeg blir mer kvalm, fordi angstnivået eskalerer, som igjen fører til ytterligere eskalering av angstnivået og dermed enda mer kvalme. Det er en evig ond sirkel, det der.

Hvis jeg i utgangspunktet var redd for å bli dårlig og kaste opp, så blir det etterhvert en frykt for å få panikk. Blir livredd for at Det (Det Fæle – Det Skumle – Panikken) skal komme, at jeg ikke skal greie å holde kontrollen, at jeg får et verre anfall enn forrige gang – at jeg faktisk tilter denne gangen.

Hvor blir jeg redd?
Overalt og ingen steder, egentlig. Jeg kan bli redd når som helst, og hvor som helst. Visse situasjoner er mer ubehagelige enn andre, slik som steder der jeg er «fanget» og ikke kan stikke av like lett hvis det blir for kjapp eskalering på angstnivået. Jeg har også merka at angstspøket kommer kjappere og kraftigere hvis jeg i utgangspunktet er sliten. Én konsekvens av det der er at jeg av og til unngår situasjoner som kan være ekstra stressende – typisk eksempel er steder der jeg ikke har muligheten til å forlate situasjonen når jeg selv måtte ønske.

…så – hvordan trosser jeg angsten?
Det er her jeg feiler da veit du. Fordi – jeg skulle jo egentlig ha gjort intet mindre enn fire runder med eksponeringstrening på egenhånd nå, for å trosse denna angsten min, men jeg har gjort …ingen.

Er angsten først et faktum, så har jeg ikke noe valg – stort sett – jeg må bare la den herje, og takle det som skjer som best jeg kan. Jeg kan bremse eskaleringa selv, en del i hvert fall, men da må jeg ta det tidlig nok. Har jeg kommet forbi punktet der jeg kan snu utviklinga, må jeg bare la angsten galoppere fritt innabords – jeg har ikke noe valg. Når dette skjer er det ikke snakk om å trosse angsten lenger; da er angsten blitt en trassig unge som bare få viljen sin og herje fritt.

Sånn i det daglige vil jeg påstå jeg trosser angsten rett som det er: Situasjoner der jeg kanskje aller helst ville ha stikki av og gjømt meg under dyna mi så tvinger jeg meg selv til å bli i situasjonen, til å tåle det, til å finne veien ut. Det er ekkelt, og av og til gjør det fantastisk vondt og krever mye av meg mentalt og fysisk, men det må til. Som oftest går det bra og jeg finner veien ut, og ofte finner jeg denne veien tidlig også.

Et eksempel på dette er når jeg er «fanget» på Kontoret med en kollega som legger ut i det vide og breie om hvordan den unge håpefulle der hjemme ligger og spyr mørkelilla på grunn av blåbæryoghurten som blei fortært bare 20 minutter tidligere. Da må jeg bare tåle det. Det tar seg dårlig ut å legge på sprang – selv om det er nettopp det jeg har aller mest lyst til der og da.

Det handler om å «stå i det» som M. sier. Selv om det er helt forjævlig når det pågår – hold ut. Angsten er en trassig unge som vil ha viljen sin, vær trassig tilbake og nekt angsten det den vil ha. Vær sta. Hold ut. Pust ut (mer ut enn inn – forøvrig et utmerket tips!).

Veien ut er gjennom.

Oppsummering: April

Summa Sumarum:
* Stress & Styr AS!
* Påskeferie
* Tur til foreldra
* Hyttetur
* Avslutning av behandling ved NTNU

Opptur & Gla’greier:
* Godt med litt fri (Påskeferie) – har kobla ut
* Besøkte foreldra, og der var det også onkler og tanter man ikke hadde sett på lenge – kos!
* Hytta – jeg digger det stedet.

Nedtur & Kjipe greier:
* Alltid litt kjipt å være konstant stressa.
* Avslutningen av behandling ved NTNU er litt vemodig

Følelser & sånn:
* Stress, stress og mer stress
* Uro
* Avslapping
(En skikkelig mix med andre ord..!)

Utfordringer:
* Å komme meg igjennom eksponeringstreninga – både i behandlingstimene og hjemme
* Kontorets utfordringer og stresset det medfører til tider

Å se fram til neste måned:
* Forhåpentligvis å få jobba enda mer med eksponeringstreninga, og få satt i turbogiret i bedringa på det området
* Flere fridager? 🙂