Månedlige arkiver: november 2010

Oppsummering: November

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Summa Sumarum:
* Starta måneden friskt med et galskapsprosjekt (som jeg etterhvert ga opp…)
* Vært mye møter og greier på jobb
* Brevet om utredning kom i posten og denne førte til et lettelsens sukk

Opptur & Gla’greier:
* Utredninga begynte endelig!
* …og jeg har fått svar
* Samboerpusen

Nedtur & Kjipe greier:
* Det har vært litt uro innimellom

Følelser & sånn:
* Lettelse
* Urolighet

Utfordringer:
* Ikke vært så mange store utfordringer denne måneden, faktisk.

Å se fram til neste måned:
* Å bli «ferdig» med utredninga
* Juleferie

Reklame

Lettelse

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Del to av utredninga var i dag. Vi er ikke riktig ferdig ennå – del tre er på førstkommende onsdag. Men, vi har vel igrunnen sagt oss ferdig med utredning av bipolar nå, da. Del tre vil omhandle angsten.

Uansett – mistankene jeg har hatt blei bekrefta.

Lettelse.
Jepp – det er ordet: Lettelse.
Det var ikke bare innbilning, det var faktisk noe reelt. Det er faktisk noe reelt.

Det har et navn – og det betyr bare at jeg bør være litt mer på vakt hvis humøret snur. Følge litt med på hvor høyt eller lavt jeg er, med andre ord. Følge nøyere med enn hva jeg allerede har gjort de siste fem åra. Ta endringer i humør mer på alvor.

Jeg veit hva det er nå.
Jeg er ikke fullstendig gal – bare litt.

The Beautiful People

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Jeg er nå blitt 26 år gammel, og kan – i mange sammenhenger – kalle meg voksen. Jeg er av det yndige kjønn, altså kvinne, og jeg abonnerer på Vogue Magazine av egen fri vilje fordi jeg er interessert i mote og sånn. Selv er jeg klar over at 99% av alle bilder i for eksempel Vogue er retusjert og fiksa på, men jeg er voksen og har vært klar over dette lenge.

Ungdom tenker ikke nødvendigvis i de baner – og det er dette denne kampanjen handler om: Synliggjøring av retusjering i reklame. Det er altså ikke snakk om å forby retusjering av bilder, men en bevisstgjørelse på at det skjer. På lik linje med klistremerket på CDen som inneholder explicit lyrics er ønsket å få en merking av retusjerte reklamebilder. En liten notis som forteller forbrukeren at bildet eller reklamevideoen de ser på er blitt behandlet slik at det fremstår som nærmest perfekt.

Dette betyr med andre ord at selve reklamebildet i seg selv ikke endres – det er like perfekt som det alltid har vært – det vil bare få en liten skjønnhetsflekk, du veit en slik som Cindy Crawford har, der det står «bildet er retusjert» og that’s it…

Denne videoen forteller mer:

Her er hjemmesiden til kampanjen, og her er Facebook-gruppa.

«Perfekte» bilder må ta sin del av skylda for det enorme slankepresset og ellers usannsynlige skjønnhetsidealet ungdom utsettes for. Unge, usikre og lettpåvirkelige tenåringer kan veldig lett gå i den fella der de får det for seg at det å se ut som modellene i reklamen er veien å gå. De glemmer lett at modellene i reklamen er fiksa på, retusjert, løfta, stramma inn, og glatta over for å se «perfekte» ut.

Jeg glemte det selv, jeg. Da jeg var 14-15 år og usikker på det aller meste. Og jeg tror flere enn meg kan relatere til dette. Men, jeg var heldig: Jeg innså ganske tidlig at reklamekampanjene jeg så var uoppnåelige skjønnhetsideal fordi de var fiksa på, og jeg har hatt dette i bakhodet helt siden den tid.

Likevel – reklame påvirker meg også, selv nå, i voksen alder, vel vitende om at jeg aldri kommer til å se ut som de på reklameplakatene. Nettopp derfor er det nå på høy tid, i vår høyteknologiske informasjonsalder, at vi også får vite at reklamen som er blitt en del av vår hverdag er retusjert. En liten påminnelse om at dette er et uoppnåelig skjønnhetsideal, faktiske mennesker ser ikke slik ut på ordentlig – det er fryktelig lett å glemme akkurat det der – vi trenger påminnelser.

Jeg oppfordrer nå dere til å dele deres mening om denne saken.

Skriv gjerne et blogginnlegg og spre ordet – kampanjen starter 1. desember. Når du har skrevet et innlegg, vil sikkert de som startet kampanjen ta en titt, så send en link til blogginnlegget til denne epostadressen: motretusjering@gmail.com.

Edit: Dette er noe jeg har lest om på flere andre blogger den siste uka. Opprinnelig var det dette innlegget av Sofsen som startet bloggernes engasjement.

Utredning: Del I

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Samboerpusen var snill og kjørte meg til Østmarka i morges. Trøtt i trynet fant jeg fram til riktig bygning, og slo ihjæl noen minutter med en sigarett ved inngangen. Etter å ha stumpa røyken i iskald snø trampa jeg opp trappa til andre etasje, til kontorene der Team Bipolar holder til. Døra var åpen, så jeg tusla inn og titta inn i ei åpen dør der det satt to stykker. Jeg fortalte dem hvorfor jeg var der, og ble bedt om å gå ut på gangen igjen, og vente der i det som veldig tydelig var et venterom.

Jaokei. Jeg takka pent og svinsa ut på venterommet.

Satt og glana på barneleker i ei hylle i et par minutter før legen kom og henta meg. En ung herremann – ikke veldig mye over 30 – kom til syne bak hylla. Håndhilsing og slike formaliteter unnagjort gikk vi inn til kontoret hans, hvor jeg parkerte stumpen i en skinnstol.

Og så var det hele i gang.

Jeg passa på å nevne angstanfallene, søknaden om utredning for angst, og avslaget på denne, ganske så kjapt, og det ble notert. Vi skal ta opp den tråden neste gang. Jeg fortalte litt om meg selv, og i korte trekk hvordan livet har vært så langt og jeg nevnte oppturer og nedturer.

Og så tegna jeg litt på et ark – en skjematisk fremstilling av hvor på skalaen jeg har vært i perioder av livet. Fikk høre at jeg var flink til å forklare, det vil si tegne og indikere – var visst ikke alle som hadde like klar formening om hvor på skalaen de har vært.

Dagens time bestod stort sett av et strukturert intervju. Legen spør – jeg svarer. Vi konsentrerte oss om nedturene i første omgang. Vi snakka i nesten halvanna time, alt i alt, men av en eller annen grunn var jeg ikke like sliten i hodet etter dagens time som jeg var etter psykolog-timene i sommer.

Da den første delen av intervjuet var ferdig, oppsummerte den unge herremannen det hele med følgende uttalelse: Ut i fra dette er det tydelig at du har hatt i hvert fall to klare depresjoner. Jeg skal ærlig innrømme at det føltes litt godt å høre en fagperson si det, for det må jo bety at det ikke bare er jeg som tror at jeg har vært deprimert. En fagperson mener at jeg har vært det, så da har jeg nok sannsynligvis vært det.

Vi avtalte ny time – allerede på tirsdag – da skal vi snakke om oppturene og angstanfallene. Mer intervju, vil jeg tro. Om det blir flere timer etter tirsdag vet jeg ikke ennå, men jeg ser allerede fram til Del II.

Skal bli godt å endelig få svar.

Urotåke

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Jeg har ikke angstanfall – men jeg er urolig. En ekkel snikende følelse av at noe er galt, at noe vil komme til å gå galt veldig snart. Jeg vet at det går over, og jeg vet at det ikke er farlig. Jeg vet også at dette bare er inni hodet mitt.

Det er ekkelt likevel å være i urotåka.

Ekkelt å kjenne den gnagende uroen i brystkassa. Følelsen av å langsomt kveles, de desperate forsøkene på å puste med magen uten å få det helt til. Følelsen av hjertet som dundrer der inne, nesten så mye at man er redd for at det skal hoppe ut.

Og.
Jeg er spent.
Spent på i morgen.
Spent på om jeg husker å få sagt alt jeg ønsker å si.
Spent på hva de vil si.
Spent på resultatet.

Litt ambivalent også; vil jeg ha en diganose? Vil jeg helst ikke ha en diagnose? Hva gjør jeg hvis de erklærer meg «frisk»? Rykk tilbake til start – på’an igjen.

Jeg får bare ta det som det kommer.

Når oppturer og nedturer blir sykelige

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Neste onsdag begynner jeg utredninga for bipolar 2 lidelse. Dette innlegget betyr altså ikke at jeg har fått diagnosen, selv om jeg snakker om temaet: Det er bare et forsøk på å forklare hvorfor jeg har mistanken i det hele tatt.

Veldig ofte føler jeg at jeg må forklare ovenfor andre hvorfor jeg mistenker at jeg kan være bipolar. For eksempel har jeg forsøkt å forklare det sykelige for mamma flere ganger, men jeg vet ikke om det jeg prøver å fortelle har sunket inn.

Greia er at alle har jo oppturer og nedturer i livet – og alle skal ha det; det er normalt. Alle har, eller kommer til å oppleve mørke perioder i livet. Disse er ikke nødvendigvis så mørke og langvarige at de blir depresjoner, riktignok. Likedan har alle, eller kommer til å oppleve perioder i livet der alt går på skinner og livet smiler til en. For friske, normale mennesker er kontrasten mellom de mørke og lyse periodene ikke så veldig stor. Man beveger seg ikke så veldig langt vekk fra det stabile, normale stemningsleiet. I de mørke periodene er ting kjipt, ja – men det er ikke så beksvart og håpløst som en depresjon oppleves å være. Og, de lyse periodene er gode, man føler seg bra og livet er lett å leve, men man har likevel bakkekontakt og hodet i water – man veit hva man driver med.

Hos meg har kontrasten mellom oppe og nede vært ganske stor. Jeg har sannsynligvis hatt flere nedturer enn oppturer, så jeg er på en måte vant til pessimisme og tunge tider. For meg – personlig – har det vært oppturene som har gjort at jeg har følt meg unormal – syk. Jeg er klar over at dette kan høres fryktelig pessimistisk og sært ut, men la meg forsøke å forklare hva jeg mener.

Jeg bruker en skala for å følge litt med på humørsvingningene mine, slik at jeg kan være forberedt. Skalaen går fra -5 til +5; -5 representerer en tung depresjon, og +5 representerer en full hypomani (hypoman fase). I mangel på bedre begreper, bruker jeg disse selv om jeg ikke har diagnosen bipolar. Jeg forstår hva de begrepene innebærer og betyr, og derfor er de lettere å forholde seg til.

På skalaen er 0 et «normalt stemningsleie» – jeg bruker også 0 som «normal» når jeg snakker om meg selv og mine humør, men jeg pleier også å si at jeg gjerne er på minussida av 0-tallet. Et eller annet sted mellom 0 og -1 er min normale tilstand – der jeg føler meg komfortabel og normal – ikke deppa, ikke koko, bare meg selv.

Min forrige skikkelige opptur, det vil si hypomane fase, og kanskje også min eneste hittil, varte alt i alt i omtrent 7 måneder. Jeg var ikke like koko hele tida, men jeg var merkbart mer «oppe» enn det som er normalt for meg. For å sette det litt i perspektiv: En «normal» opptur for en frisk person plasseres gjerne på +1 på skalaen. (Tilsvarende «normal» nedtur på -1.) -1 til +1 på skalaen er innafor «normalspekteret» i stemningsleie.

Som nevnt varte oppturen min i omtrent 7 måneder. I løpet av disse var jeg aldri under +3 på skalaen. Jeg var i veldig godt humør, altså… På +3 følte jeg meg frisk og fin, hadde (veldig) god selvtillitt og verden smilte til meg.

Innimellom hadde jeg også kortere perioder på 2-3 uker i slengen hvor humøret skøyt fart opp i +5 og jeg var helt spinnvill. Plutselig var jeg verdensmester i alt, og alle rundt meg var så innmari treeeige. De gikk treigt, de snakka treigt, de brukte en og en halv evighet på å svare på noe jeg mente var enkle spørsmål, og så videre. Jeg gjorde en hel masse dumt jeg ikke vil gå inn på her da jeg var der oppe og var lykkelig uvitende til det hele – jeg var jo best! Og kulest! Og… !

Så, hvis 0 er normalen, er det kanskje ikke så rart at jeg føler meg litt unormal og sykelig når jeg er oppe i +5-sjiktet og er helt bajas. Vel – når jeg er der oppe og fjaser, så føler jeg meg jo helt fin – det er etterpå, når jeg daler ned på 0 igjen, at jeg ser tilbake og sliter med å kjenne meg selv igjen: Det er som å se en annen person – og det er skummelt av og til. Er heller ikke så rart at verden virker litt vel dyster og mørk når jeg synker ned til -5. Når jeg er der nede virker absolutt alt håpløst – jeg ser intet lys i enden av tunnellen, på en måte.

 

Jeg kan ha lange perioder der jeg holder meg ganske stabil og rundt 0 – i normalspekteret – dårlige dager er sjelden mørkere enn -1 og gode dager er sjelden over +1. Men, av og til kommer perioder der jeg er i den ene eller andre enden av skalaen. Jeg er på en av polene.

Jeg håper at dette kan kaste litt mer lys over hva jeg mener når jeg sier at oppturene og nedturene mine er litt mer ekstreme enn det som er normalt. Som sagt, oppturer og nedturer er noe alle har, men kontrasten mellom disse er større hos meg enn hos mange andre, virker det som – og derfor mistenker jeg at jeg kan være bipolar.

Jeg følte at det var lettere å forklare intensiteten av oppturene og nedturene mine ved hjelp av skalaen – lettere for andre å forstå. Håper jeg hadde rett.

Sosiale medier & Orgasmer

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Ida Jackson, bedre kjent under bloggaliaset Virrvarr, er forfatter. Hittil har hun skrevet to bøker, Jenter som kommer, sexhåndboka skrevet sammen med Maren Kristiane, og Sosiale medier – Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset, som hun har skrevet alene.

Jeg bestilte bøkene hennes i forrige uke, og i dag kom de i posten. Jeg har nå lest forordet til Sosiale medier… og gleder meg til fortsettelsen.

Jeg skal ta over verden – Virrvarr lærer meg hvordan.
Senere skal jeg også lese og lære en hel masse om orgasmer og alt som hører til det temaet.

Her er en liten video med forfatterinnen selv der hun snakker om Sosiale medier… og om dette store, skumle Internettet der vi digitalt innfødte, som hun kaller oss, trives så godt.

Skamløst stjålet sitat om boka av Virrvarr selv:

En slags Lonely Planet for internett.

Tegning: Delirium

Skrevet av Dystopia Kaotika den


Jeg har tegnet litt igjen.

Denne gangen er det Delirium fra Sandman-serien av Neil Gaiman som er motivet. Jeg burde lage en større og finere versjon av denne senere. Gi det til Nerve kanskje? Hun er veldig glad i Delirium, vet jeg. Selv ble jeg ganske så fornøyd med resultatet. Tegnet og fargelagt for hånd, scannet og kontraster justert i PhotoShop. Fikk lyst til å tegne alle Endless-karakterene nå.

Litt om Delirium fra Wikipedia:

The youngest of the Endless, Delirium appears as a young girl whose form changes the most frequently of any of the Endless, based on the random fluctuations of her temperament. She has wild multicolored hair and eccentric, mismatched clothes. Her only permanent physical characteristic is that one of her eyes is emerald green (usually the right side) and the other pale blue with silver flecks (usually the left side), but even those sometimes switch between left and right. She was once known as Delight, but some traumatic event caused her to change into her current role. Her sigil is an abstract, shapeless blob of colors. Her speech is portrayed in standard graphic novel block-caps, characterized by wavy, unpredictable orientation and a multi-colored gradient background.

Klikk på bildet for å se større versjon.

Å være usynlig

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Lise skrev et innlegg om å være den snille usynlige pasienten.

Det fikk meg til å tenke på dette med å være usynlig.

Jeg har aldri vært innlagt – hverken på «vanlig» sykehus for somatiske plager eller på psykiatrisk sykehus for psykiske plager – jeg har rett og slett null erfaring med slike ting. Likevel må jeg si at jeg kjente meg igjen i det Lise skriver i innlegget. Ønsket om å bli sett, selv om jeg ikke er den mest utagerende, eller mest høylytte.

I hvert fall noen ganger er ønsket om å bli sett der.
Andre ganger ønsker jeg bare å være usynlig.

I min ungdom – og til dels ennå, vil jeg tro – gjorde jeg mitt for å bli sett. Det vil si, jeg ble sett, men jeg var egentlig bare meg selv. Jeg gikk i klær jeg selv syntes var fine, jeg hadde hårsveiser jeg selv syntes var tøffe; jeg hadde ring i underleppa og hanekam med grønne striper i, fargesprakende klær og «in your face»-holdning til det meste.

Alt dette var kanskje litt misvisende til tider, sånn i og med at jenta inni de fargerike klærne ofte var usikker og hadde laber selvtillitt. Bak de ville hårsveisene og enda sprøere klesvalgene var ei jente som gjemte seg – ei som brukte klærne og holdningen som et skjold, som beskyttelse mot omverdenen. Hvis jeg så helt annerledes ut, ville ikke folk komme bort til meg og prate til meg. Jeg fikk være i fred.

Samtidig var jeg også ei jente som ønsket å bli sett, men for helt andre ting enn hvordan jeg faktisk så ut. En konstant indre konflikt, det der. Jeg ble sett, samtidig som jeg var usynlig – samtidig som jeg ville bli sett, uten at jeg helt var klar over det selv.

Om to uker…

Skrevet av Dystopia Kaotika den

…har jeg min første time for utredning av bipolar 2 lidelse.
Brevet kom i posten i dag.
Hadde forventa at det skulle stå mars neste år ellernoe, så jeg ble veldig positivt overrasket!

Hurra!
Er spent – skal innrømme det – på hva de finner ut.

Nå må jeg bare huske å nevne angstanfallene også, da…