Neste onsdag begynner jeg utredninga for bipolar 2 lidelse. Dette innlegget betyr altså ikke at jeg har fått diagnosen, selv om jeg snakker om temaet: Det er bare et forsøk på å forklare hvorfor jeg har mistanken i det hele tatt.
Veldig ofte føler jeg at jeg må forklare ovenfor andre hvorfor jeg mistenker at jeg kan være bipolar. For eksempel har jeg forsøkt å forklare det sykelige for mamma flere ganger, men jeg vet ikke om det jeg prøver å fortelle har sunket inn.
Greia er at alle har jo oppturer og nedturer i livet – og alle skal ha det; det er normalt. Alle har, eller kommer til å oppleve mørke perioder i livet. Disse er ikke nødvendigvis så mørke og langvarige at de blir depresjoner, riktignok. Likedan har alle, eller kommer til å oppleve perioder i livet der alt går på skinner og livet smiler til en. For friske, normale mennesker er kontrasten mellom de mørke og lyse periodene ikke så veldig stor. Man beveger seg ikke så veldig langt vekk fra det stabile, normale stemningsleiet. I de mørke periodene er ting kjipt, ja – men det er ikke så beksvart og håpløst som en depresjon oppleves å være. Og, de lyse periodene er gode, man føler seg bra og livet er lett å leve, men man har likevel bakkekontakt og hodet i water – man veit hva man driver med.
Hos meg har kontrasten mellom oppe og nede vært ganske stor. Jeg har sannsynligvis hatt flere nedturer enn oppturer, så jeg er på en måte vant til pessimisme og tunge tider. For meg – personlig – har det vært oppturene som har gjort at jeg har følt meg unormal – syk. Jeg er klar over at dette kan høres fryktelig pessimistisk og sært ut, men la meg forsøke å forklare hva jeg mener.
Jeg bruker en skala for å følge litt med på humørsvingningene mine, slik at jeg kan være forberedt. Skalaen går fra -5 til +5; -5 representerer en tung depresjon, og +5 representerer en full hypomani (hypoman fase). I mangel på bedre begreper, bruker jeg disse selv om jeg ikke har diagnosen bipolar. Jeg forstår hva de begrepene innebærer og betyr, og derfor er de lettere å forholde seg til.
På skalaen er 0 et «normalt stemningsleie» – jeg bruker også 0 som «normal» når jeg snakker om meg selv og mine humør, men jeg pleier også å si at jeg gjerne er på minussida av 0-tallet. Et eller annet sted mellom 0 og -1 er min normale tilstand – der jeg føler meg komfortabel og normal – ikke deppa, ikke koko, bare meg selv.
Min forrige skikkelige opptur, det vil si hypomane fase, og kanskje også min eneste hittil, varte alt i alt i omtrent 7 måneder. Jeg var ikke like koko hele tida, men jeg var merkbart mer «oppe» enn det som er normalt for meg. For å sette det litt i perspektiv: En «normal» opptur for en frisk person plasseres gjerne på +1 på skalaen. (Tilsvarende «normal» nedtur på -1.) -1 til +1 på skalaen er innafor «normalspekteret» i stemningsleie.
Som nevnt varte oppturen min i omtrent 7 måneder. I løpet av disse var jeg aldri under +3 på skalaen. Jeg var i veldig godt humør, altså… På +3 følte jeg meg frisk og fin, hadde (veldig) god selvtillitt og verden smilte til meg.
Innimellom hadde jeg også kortere perioder på 2-3 uker i slengen hvor humøret skøyt fart opp i +5 og jeg var helt spinnvill. Plutselig var jeg verdensmester i alt, og alle rundt meg var så innmari treeeige. De gikk treigt, de snakka treigt, de brukte en og en halv evighet på å svare på noe jeg mente var enkle spørsmål, og så videre. Jeg gjorde en hel masse dumt jeg ikke vil gå inn på her da jeg var der oppe og var lykkelig uvitende til det hele – jeg var jo best! Og kulest! Og… !
Så, hvis 0 er normalen, er det kanskje ikke så rart at jeg føler meg litt unormal og sykelig når jeg er oppe i +5-sjiktet og er helt bajas. Vel – når jeg er der oppe og fjaser, så føler jeg meg jo helt fin – det er etterpå, når jeg daler ned på 0 igjen, at jeg ser tilbake og sliter med å kjenne meg selv igjen: Det er som å se en annen person – og det er skummelt av og til. Er heller ikke så rart at verden virker litt vel dyster og mørk når jeg synker ned til -5. Når jeg er der nede virker absolutt alt håpløst – jeg ser intet lys i enden av tunnellen, på en måte.
Jeg kan ha lange perioder der jeg holder meg ganske stabil og rundt 0 – i normalspekteret – dårlige dager er sjelden mørkere enn -1 og gode dager er sjelden over +1. Men, av og til kommer perioder der jeg er i den ene eller andre enden av skalaen. Jeg er på en av polene.
Jeg håper at dette kan kaste litt mer lys over hva jeg mener når jeg sier at oppturene og nedturene mine er litt mer ekstreme enn det som er normalt. Som sagt, oppturer og nedturer er noe alle har, men kontrasten mellom disse er større hos meg enn hos mange andre, virker det som – og derfor mistenker jeg at jeg kan være bipolar.
Jeg følte at det var lettere å forklare intensiteten av oppturene og nedturene mine ved hjelp av skalaen – lettere for andre å forstå. Håper jeg hadde rett.
d y s t o p i 
Jeg tror nok du er meget bipolar frøken 🙂 Men det blir jo bra at du får en utredning og får satt en endelig diagnose..
juuuuhuuuuuuuuuuuuuuu!!!
CRAP.
FØKK.
weeeeeeeeeeeeeeeeeeee
yaaaaaaaayyy
crap…
«/¤&%%/()!»
JIIIPPIIII
ooff,slitsomt…oooooook I’m out of here..næt! Men seriøst,det blir bra. Kjempebra. For noe er det jo,det er jo ikke normalt å ha det sånn..i den grad mener jeg. Anyway,det blir spennende 🙂
Ok, NOW I’m out of here…
*lusker seg stille og rolig ut*
NÆT!
ØNSKER DEG EN GOD NATT,HÅPER DU FÅR SVE GODT!!
nuh…
I’M BACK!!!
MUAHAHAHAHA…
Neida,joda,så ja…er bare litt hyper kjenner jeg…ikke bra når jeg skal sove,og ikke bra for deg som prøver å sove,eller SKAL prøve å sove…etterhvert…gaff.
Gaawd…har en #%)/»#»¤ / god dag you see…
haha.
NOW I’m out of here…lover,kryss på halsen,ti kniver i hjertet.
byebye.
Synes også du høres litt bipolar ut når du beskriver deg selv nå, men jeg har jo egentlig ikke peiling. Oppturen du beskriver synes jeg ihvertfall høres unormal ut. Synes ikke nedturene høres så ekstreme ut da, men det har sikkert noe med at jeg er vandt med nedturer selv.
Må innrømme at jeg synes det høres ganske morsomt ut å være hypoman. Misunner deg nesten litt oppturene… Men det er kanskje nok negative ting med dem til å veie opp for det som er bra? Hvis du fikk velge, ville du vært uten hypomanier og bare ha depresjoner, eller ville du hatt begge deler? Jeg bare lurer. Du trenger ikke svare hvis du ikke vil.
Blir spennende å se om du får diagnosen eller ikke.
Nedturene som synker ned til -5 har vært ille… Vært der et par ganger. Jeg går jo ikke i detalj om hvordan de er, men de er like ekstreme som oppturene på +5, bare motsatt vei.
Oppturene er festlige når de står på.
Men de blir skumle når jeg ser tilbake på dem og ikke kjenner meg igjen.
Er litt sånn som fylleangst; er på ræmfylla og blacker ut – aner ikke hva du har gjort – og husker bare bruddstykker og småting etterpå. Det er ikke fullt så kult…
Hvis jeg fikk velge ville jeg nok ha hatt begge, men vært klar over hva de var; at oppturene på +5 var verdt å holde et øye med og prøve å kontrollere litt – og nedturene på -5 må jeg bare kjempe meg igjennom; før eller siden greier jeg å kravle meg opp på 0 igjen.
En ting jeg har lært gjennom årene, er å ikke prøve å finne ut for mye informasjon på egen hånd. Hvis man først er i et «feil lune» så kan man påberope seg ganske mange rare sykdommer. Fjern felleskatalogen, psykisk helse forumer og andre slikt ting som du leser daglig fra nettleserens favoritter. Det er utrolig lett å bli fullstendig oppslukt, identifisere seg med andre og gripe tak i det folk skriver og ta det til seg som om det var noe eget.
Jeg forstår frustrasjonen, oppturene, nedturene og alt det fører med seg. Men prøv å ikke overanalyser denne utredningen på egenhånd. Nå er riktignok dette et symptom i seg selv, nemlig at bipolare ofte «søker» informasjon på egenhånd og så setter sine egne diagnoser. Legene, psykisk helse personell og psykiatere kan ikke gjøre annet enn å høre på det en sier og så gjøre en faglig vudering utifra dette.
En utredning av Bipolar kan ta enormt mange år. Tro meg, noen ganger vil man bare ut av hele greia, og da gjør man det. Desverre. Mister du en eller to avtaler så blir du kastet ut av systemet og må starte helt på nytt, når ting plutselig kræsjer totalt igjen.
Det er en nytt system i forbindelse med NAV som er verdt å ta en nærmere titt på kalt Psykisk Helse. Der er de litt «strengere» og gjør også hjemmebesøk og har en tettere oppfølging. Kan være masete, men i blant så er dette det som må til for at man skal komme seg opp og ut.
Det du beskriver er som du helt sikkert allerede vet, med de hyppige svingningene også kalt Rapid Cycling. Dette er noe som kan medikeres ved hjelp av samme type medisiner som blir brukt for de med Epilepsi.
Bipolar er en litt «Kul» lidelse, fordi at såpass mange kjente kunstnere, og artister opp gjennom årene som har fått nettopp den diagnosen. Men ikke bli blendet av denne «kulheten». Prøv å faktisk ikke tenke på det altfor mye. (vet at dette kan være umulig)
Saken er likevel at dette er noe man kanskje er nødt til å leve med hele livet. Spørsmålet er hvordan du selv velger å takle det. Om dette er noe du føler at du og andre bør ta hensyn til, eller om du selv ønsker at dette ikke blir noen hindring og at du selv bør styre ditt eget liv.
Du er veldig ung og veldig mye av det du beskriver kan også rett og slett bare være en del av nettopp det å vokse opp. Overgangen fra ungdom til voksenlivet. Plutselig få ansvar plikter og at folk ser og forventer mer av deg enn før. Enhver går på en smell når denne realiten sparker inn.
Dette ble mye tekst, men håper du tenker litt gjennom det jeg har skrevet 🙂 Jeg mener deg virkelig alt godt og når sant skal sies, så håper jeg jo faktisk at du ikke får denne diagnosen. Og at du får angstanfall, depresjon, oppturer etc i sjakk gjennom tiden.
Klem Jo
Vet ikke om det kom så tydelig fram av teksten her, men jeg har nok ikke no’ Rapid Cycling på gang. Såpass mye informasjon har jeg greid å ta til meg, hehe. Jeg går heller ikke rett fra +5 og peiser ned til -5 ..det er en mellomting; et sted der jeg er stabil og føler meg normal – og jeg kan være det i lengre perioder.
Hittil i livet har jeg sannsynligvis hatt 2 eller 3 depresjoner, noen lengre og mørkere enn andre, og minst én hypoman fase. Den lengste depresjonen varte i bortimot 2 år – også der var det svingninger «innad» – de to årene var jeg nede på -2 til -3 mesteparten av tida, og innimellom sank jeg ned til -5 og ble der i noen få uker. Riktignok var det kort vei fra denne og til den hypomane fasen jeg nevnte i innlegget over, men vanligvis har jeg perioder mellom «oppe» og «nede» hvor jeg ligger rundt 0. Lengden på disse varierer.
Jeg er veldig bevisst på hvordan jeg formulerer meg når jeg snakker med helsepersonell – de spør stort sett ganske direkte spørsmål. Da jeg snakka med psykologen i sommer, unngikk jeg bevisst å nevne hva jeg mistenkte selv. Jeg svarte på spørsmålene hun stilte, beskrev hendelsene slik jeg huska dem, forsøkte å være litt objektiv der jeg kunne, osv.
Da jeg hadde fortalt og forklart om oppturene og nedturene jeg har hatt kommenterte psykologen – uten at jeg hadde bragt teamet/diagnosen på banen – at jeg burde utredes for bipolar lidelse, fordi jeg viste så klare tegn. Det var først _etter_ at psykologen selv hadde nevnt det at jeg mumla noe om at jeg hadde hatt litt mistanke til noe slikt selv, på grunn av oppturen.
Etter den oppturen konsulterte jeg Google og leste litt om lidelsen. Men jeg følte meg jo fin og stabil og alt det der, så jeg la hele greia på hylla og tenkte ikke stort mer over saken; før i påska i år da angsten kom og tok meg. NOE var/er galt, og dette NOE vil jeg gjerne vite hva er, slik at jeg har en kunnskapsplattform å gå ut i fra.
For meg var/er det ikke helt normalt å NESTEN blåse ei hel månedslønn + litt til på en spontantur til Japan (tror jeg det var). Var på nippet til å gjøre det. Hadde jeg ikke blitt distrahert der og da, så hadde jeg kjøpt og bestilt billettene kl 5 om mårran den natta, og flyet gikk dagen etter ellernoe. Som et eksempel på ting jeg kan finne på når jeg fjaser rundt i +5-tåka og ikke helt fatter hvorfor alt og alle rundt meg er så himla treige.
Jeg har alltid vært – og er – nysgjerrig av meg. Så når uglene i mosen begynte å bli for store til at jeg greide å takle de helt på egenhånd (angsten) så streifa tankene over på muligheten og mistanken rundt bipolar lidelse.
Var hos legen i sommer – ba om utredning for angsten (var så drittlei hele greia) – den fikk jeg avslag på fra DPS. Men angstanfallene ga seg jo ikke, så jeg fant en psykolog og snakket med henne; tenkte at jeg i det minste kunne få en fagpersons synspunkter på diverse ting (utslitt og drittlei av å føle meg jævlig hele tida) – og nå skal jeg altså utredes.
Alt dette kan være en del av å bli voksen, og det er jeg også klar over – helt ærlig trodde jeg det var noe sånt på ferde da jeg var deppa i 2 år som student. …men så kom den der jævlade oppturen, da…
Det er overhodet ikke sikkert at jeg får en diagnose – trass i angst i øst og vest, oppturer jeg av og til ikke helt greier å kontrollere, og nedturer som er så mørke at folk på jobb stopper meg og spør om hvordan jeg EGENTLIG har det fordi jeg ser så trist ut hele tida.
HVIS jeg nå får denna diagnosen så tviler jeg på at det blir en hindring. Jeg gjør mitt for å unngå at det skal hindre meg på noe vis – uansett diagnose – hvis noen i det hele tatt. Får jeg ingen diagnose må jeg bare takle angsten, oppturene og nedturene på egenhånd etter beste evne.
Relativt sett prøver jeg å få svar på hva som kan være galt tidlig (..jeg var mye deppa som tenåring, men det kan ha helt andre årsaker enn dette, derfor tar jeg de åra med en neve salt og avskriver en del av det som tenåringstrass, men… der igjen: Visse hendelser i de åra gjør at det må tas med i betraktning også.)
Ved å få svar tidlig, har jeg også en større forutsetning for å takle det hele selv. Jeg vet _dette_ om meg selv, derfor må jeg av og til følge litt med på _disse tinga_ og være litt på vakt når _sånne ting_ skjer.
Jeg samla ihop empiriske betraktninger først.
Så tok jeg en titt på Google.
Fant noe som ligna, men la det hele på hylla i flere år (fordi jeg følte meg normal)
Så sa det pang.
Og nå vil jeg helst vite hva som kanskje er litt på halv tolv i huet, sånn at jeg takler det bedre.
Er litt i forkant, er litt bedre forberedt.
Jeg tuter på og lever livet mitt som best jeg kan uansett – hvis jeg VET hva som er på ferde i topplokket er det lettere for meg å gjøre nettopp det.
Av og til er det ikke til å komme bort i fra at jeg må ta litt hensyn, men det må jo alle. Det er lov til å ha en dårlig dag. Det er også lov til å følge litt med på den dårlige dagen – når den blir dårlige 3 uker og du ikke egentlig orker å gå ut av heimen, men tvinger deg selv til å gjøre det likevel…
Hva «kulhet» angår kan jeg bare nevne at jeg merker selv jeg blir fryktelig mye mer kreativ når jeg er på en sånn opptur. Jeg begynner en haug prosjekter samtidig og blir aldri ferdig med noen av dem. At kjente kunstnere har hatt eller hat diagnosen bryr meg fint lite. Jeg er interessert i å vite om jeg har den – eller om det er noe annet som plager meg.
For… NOE er det. Å være vettaskremt sin egen skygge fra tid til annen er ikke normalt. OG det er jævlig slitsomt. Jeg vil bare vite HVA det her «noe» er. Jeg vil bare ha svar.
Er det ingenting galt, så er det vel ikke det, da… men da VEIT jeg i det minste det. Uvisshet er det verste (for meg) – blir nervøs og sliten av det. Greier ikke å la være å tenke «what if..» når jeg ikke _veit_.
🙂
Veldig godt å høre 🙂 En ting som også er veldig «klart» for min del i hvertfall, er at det er ikke alle ting man egentlig noensinne får svar på. Psykologien har desverre ikke kommet så langt enda. Selv kunne jeg ønske at det fantes en eller annen av og på knapp, eller en slags volum-knapp på hjernen noe ala en pacemaker 😛
Indre uro, av både store, små, filleting og ingenting er utrolig slitsomt. En Rapid cycling prosess er som regel definert innenfor 3-4 perioder i løpet av et helt år med oppturer og nedturer. Om det er såpass lang tid som noen år i mellom dine store og små oppturer så er det nok ikke såpass ille (enda … dam dam daaaa) Det er egentlig en sjeldenhet at det slår ordentlig ut såpass tidlig som i begynnelsen av tyve-årene spesielt hos kvinner. Menn er gjerne litt tidligere ute ( som vi også er av alle slags andre merkelige sykdommer unntatt leddskjørhet og fibromyalgi.. go figure ) Det er gjerne ikke før man nærmer seg 30 at de ordentlige anfallene inntreffer. Da snakker jeg hyperventilering, vanskelig for å puste, gispe etter luft selv når man er ute, og ikke minst gjøre helt sinnsyke ting som å gjøre vanvittige spontankjøp på ferier, turer, gadgets og talt neglisjere alt som har med vanlige gjøremål å gjøre.
I ekstreme tilfeller så kan legen/psykologen hjelpe med å skaffe en nødverge, som tar for seg alt av det økonomiske. Men dette er noe som kun gjøres i helt ekstreme tilfeller hvor man viser enorm uansvarlighet med penger. Dette er virkelig ikke noe gøy, men kan samtidig være en ufattelig lettelse når man stadig er nødt til å forklare ovenfor øvrige instanser at man har blåst hele husleia på en ny iPhone f.eks 😛
Bipolar lidelse er også veldig ofte forvekslet med post-traumatisk-stress, noe som kan slå ut lenge etter en hendelse man kanskje har fortrengt, prøver å fortrenge eller som har gjort såpass stor påvirkning på en at alt annet blekner. Slike traumer kan oppstå gjerne ved borgang av familie, venner, misbruk (både psykisk og fysisk), men også andre type ulykker.
Jeg håper at du i hvertfall tør og kan være helt åpen med partneren din, og at dette er noe som han (om ikke forstår) i hvertfall respekterer. Jeg vet utrolig godt hvor vanskelig det er å både leve i et forhold hvor den ene parten har ekstreme svingninger, og om begge har det. Er man riktig heldig så finner man den støtten i partneren, men det er ingen normalitet. Viktig for både deg og partner å forstå at det faktisk kanskje ikke er det beste å dele disse nedturene, bekymringene med hverandre hele tiden og at psykisk-helse personell heller tar på seg denne rollen. Det å la hjemmetid og kos være kos er utrolig viktig. Men at man er åpne om det er selvsagt et must.
For å si litt om mine erfaringer da. Jeg har hatt ekstreme perioder hvor jeg har søkt oppmerksomeht. Dvs. diverse realityprogram, stiftet eget selskap solgte det, ble multimillionær før jeg fylte 20, reiste europa rundt på business-turer / fyllefester. Jobbet som tidenes yngste lærer på IT-Akademiet og Høyskolen i Oslo. Vært omtalt i Kapital Data som et av landets mest lovende unge gründere. Denne perioden varte i mange år 1999 til 2007 da ting smalt helt katastrofalt. Psykiatrisk akutthjelp på legevakta og alt mulig. Møtte rett og slett veggen og flere års «ekstrem oppsving» resulterte i det nøyaktig motsatte. Denne nedeperioden har var for meg nå i nesten 5 år. Men er nå på vei til et en «stabil» mellomløsning hvor selv gjør alt jeg kan for å prøve å kontrollere det. Men da med hjelp av midler på resept. Og det virker, og er ikke skadelig. Noen bivirkninger som er ganske uheldige desverre.
Cipralex f.eks kan gi nedsatt sexlyst og kan for visse kvinner totalt fjerne hele følelsen av en orgasme. Noen går over til en total «zombie» – state og har ingen «Normale» reaksjoner som sinne, frustrsjon, glede eller rett og slett bare bryr seg. For gutta så fungerer Cipralex på omtrent samme måte. Kan oppleve å egentlig «aldri» få en orgasme og flere timers samleie kan bare føre til frustrasjon, men da gjerne mer for kvinnen som føler hun gjør noe galt.
Fordelene er likevel den at man enklere klarer å skille på følelsene og tankene man har i hodet. «Normaltvis» så er tanker og følelser noe som bare er et stort sammensurium av ord og tanker som svirrer rundt i hodet uten at man egentlig klarer å gripe tak en en enkelt tanke eller følelse. Alt bare glir over i hverandre. Cipralex kan være med på sortere disse tingene, slika at det er enklere å ta tak i ett og ett tema om gangen, og så bearbeide seg gjennom det.
Du bør ligge unna Valium og Sobril så lenge du klarer. Det er ingen positiv langtidseffekt av disse. Og du kan oppleve et enda større angstanfall i det sekundet virkningen forsvinner, enn det det var i utgangspunktet da man bestemte seg for å ta en chill-pill. Avhengighetsgraden er også meget høy.
Jeg har forstått det slik at du ønsker å være uten medikamenter så lenge dette lar seg gjøre, og det synes jeg er veldig bra på magne måter. MEN en runde på en mild dose på Cipralex 5mg f.eks daglig tror jeg kan være til stor nytte for deg. Akuurat dette med bivikningene rundt sex er også noe som avtar etterhvert med daglig bruk. Og resulterer heller i lange spennende økter som vares og nytes i timesvis 😉
Nå må jeg få meg no mat kjenner jeg 😛 Og du har helt sikkert en jobb som du burde fokusere på hehe. Ha en fin dag da snuppings 🙂
Skikkelige anfall med hyperventilering har jeg vært borti, du. Og jeg nærmer meg jo 30… forsåvidt. I dette innlegget har jeg beskrevet et sånt anfall: https://dystopi.net/2010/10/05/requies-aeterna/
Samboerpusen forstår – og respekterer – og støtter. Heldigvis.
Oppmerksomhetssøking har jeg også vært borti, gitt. Meg på en real opptur + kompis som vil bli fotograf = jeg leker modell. Dansing på bordet på fyllefest, dog uten lampeskjerm – been there. Og så er det ulikt meg å drikke noe særlig, men på +5-oppturer er jeg tydeligvis partydronning…
Lite gjennomtenkt blåsing av penger har jeg også erfaring med… Det har gått noen tusenlapper for å si det sånn.
Lite kritisk holdning til andre ting, uten at jeg skal gå i detalj på det, har også forekommet. La oss bare si at jeg gjorde ting jeg ikke ville ha vurdert engang i normalt stemningsleie.
Har allerede vært inne på tanken om PTSD. Og det er visse ting som kan peke i den retning, men da tror jeg ikke at jeg ville hatt en like ekstrem kontrast mellom «oppe» og «nede» som jeg faktisk har hatt.
Hos meg tror jeg depresjonen kom først. Jeg har alltid vært en pessimistisk person, så lenge jeg kan huske har jeg vært den som har måttet belyse eventuelle negative aspekter ved en sak FØR jeg kan tillate meg å glede meg over den. I tenåra var jeg litt høyt og lavt, egentlig – mest lavt. Men, jeg vet ikke om det var «bare» tenåringstrass eller om det var noe mer.
Som student, i en alder av ca 22 sank jeg ned i en 2 år lang depresjon, som i perioder var helt forjævlig. Absolutt alt gikk til helvete. Null framtid, deevaluerende tanker, osv osv osv. -5 der altså.
Da jeg kravla meg opp på ca 0 som 24-åring, kravla jeg tydeligvis litt langt, og satte i gang med de 7 månedene med hoppsasa jeg nevner i innlegget. Var tidvis oppe i +5 og …ja.
Så, merka jeg ikke så fryktelig mye til hverken opp eller ned.
Påske 2010 sier det totalt pang – og jeg får mitt første angstanfall; var innom legevakta og greier for å utelukke somatiske problem. Angstanfallene har jeg hatt jevnlig etter det.
(I sommer ba jeg om utredning for angst og fikk avslag. Så var det runder med psykolog for å høre synspunkter (var det noe vits i å prøve å få til en utredning i det hele tatt, var det jeg lurte på), som endte med ny utredning – for bipolar2.)
Vel vitende om bivirkninger og greier, slutta jeg på p-piller i august (jeg begynte på dem først _ETTER_ at det første angstanfallet kom, men de kan ha forverra situasjonen…) og ting har vært bedre. Færre anfall, men de har vært lengre og kraftigere enn da jeg gikk på p-piller.
Mitt forrige anfall (ref link her oppe) var kraftigere og mer skremmende enn det første jeg hadde, og det sendte meg ned i en depresjon som varte i 3 uker ca. Det vil si, jeg kjente tendensene til å være på vei ned to-tre dager i forveien, før det smalt og hele verden raste sammen.
Jeg kommer til å skrive et innlegg om hvorfor jeg helst ikke vil ha medisiner. Det er flere grunner til det…
JEG synes ikke det er negativt å lese om lidelser på nett OM man har såpass selvinnsikt at man vet hva som kan stemme og ikke. Skulle jeg rota meg inn i noe system nå så tror jeg det hadde tatt enormt med TID og PENGER jeg ikke har, noe som betyr TID og FRUSTRASJON for å få psykolog dekka osv.
Istedet har jeg lett selv og synes post-traumatisk stress virker så sansynlig som det kan være, og det er jo ikke akkurat noe man «vil ha». Men da vet jeg hva det er. Når jeg er sur som et helvete og får lyst å slå istykker noen/noe, så er det kropp og sinn som raser, pust rolig, gå vekk, diskutere når adrenalinet har sunket litt. Skulle jeg gått rundt og rast fra meg på alt og allting tror jeg at både jeg og alle rundt meg ville hatet meg ganske mye etterhvert. Nå «vet» jeg jo ihvertfall at det er ikke «min» feil at jeg er sånn, det er tydeligvis noe jeg må leve med… ihvertfall en del år.
Og da er det heller ingen grunn til å rase løs på noen når det ikke er noens konkrete feil idag..
Så venner kan egentlig bare flire litt, og det kan jeg og, når jeg skjeller ut skapet jeg tryna i… så klart er det SKAPETS FEIL når jeg er totalt i høyspenn og ikke klarer å konsentrere meg om å se hvor jeg går… 😉
Jeg lurte også lenge på om bipolar også kunne beskrive meg, men sterke humørsvinginger (noe det må nevne at min far har til tider og…) kan også være tegn på post-traumatisk stress. Om det forklarer det aner jeg ikke, for jeg var høyt og lavt hele ungdomsstida, stabiliserte seg vel ikke før jeg ble 20 eller noe.. og det var vel rundt 18-19 jeg ble akutt satt ut med mareritt, traume-flashbacks og alt sånn.
Den gang kunne jeg bli totalt hyperaktiv og ha verdens morsomste dager tre uker på rad, selv om verken skole eller hjemme var særlig trivelig, så hvor kom det fra? Det ga jo ingen mening å være i så godt humør, ser jeg jo i dag. Det føltes jo fantastisk! Så da jeg leste om bipolar av en eller annen grunn, så er det jo «meningsløse humørsvinginger» som oppsummerer det..
Men jeg har fortsatt dager der jeg blir enormt rastløs, på en positiv måte. Setter igang med hundre ting og sånn, blir ikke helt spinnvill.. Bare stresser meg selv og andre med et akutt behov for å gjøre alt samtidig.
Jeg har ihvertfall et enormt sansynlig navn på hele greia, og det føles bedre enn å gå rundt med humørsvinginger og kaos i hodet uten å forstå hvorfor.
Spot on Veronica 🙂 Man skal overhode ikke kimse av Post-Tramuatisk-stress heller. Og ja, samtaler og diskusjoner som nettopp dette kan være veldig nyttig og virke bearbeidende. Men forumer hvor folk har utblåsninger i hytt og gevær og det verserer ikke stort mer enn «påfyll» for angsten, oppturene eller bare spinnville innlegg, så kan dette bidra til en meget negativ spiral. Bare ta ting med en klype salt. Mange folk på slike fora skriker etter oppmerksomhet og drar folk med seg ned. Har en venninne som mer eller mindre har blitt hypokonder og det er alt fra kreft til, blod og hjertekarsykdommer til schizoprehni, bipolaritet og asberger i løpet av en måneds tid.
Jeg har gitt opp forumer og Nettby, nettopp for jeg viklet meg inn i altfor mange gale mennesker som ville ha meg som psykolog og det som verre var. Det er et galehus. Jeg tenker å heller leite opp fakta på fakta-sider. Mye tryggere.
Hjertesykdom, schizo, bipolar og asperger samtidig? Jaja, hvorfor ikke… Hadde hun da lest saklige faktasider om alle sammen så kanskje hun satt igjen med.. ingen av dem!
Lykke til med utredninga! Blir spennende å se hvordan det går.
Men jo, ut ifra det du har skrevet til nå tror jeg også at du er bipolar. Litt fordi jeg kjenner meg veldig igjen… Jeg har bipolar 1, så jeg har jo hatt fulle manier i tillegg (selv om jeg heldigvis som regel har sluppet unna med hymopanier. Nå skal jeg ikke påstå at hypomanier er noe å spøke med, de er forferdelige i ettertid… men da har jeg i det minste ikke vært psykotisk).
I mitt tilfelle hjalp det veldig å få diagnosen. Nå, 4,5 år senere, er jeg stabil. Mer eller mindre. Jeg har medisiner, jeg har psykolog og psykiater, og jeg har lært hvordan jeg best kan leve med det. Kort sagt, jeg har det bra.
Jeg håper du også får det bra snart.
Om du skulle føle for å snakke med noen er det bare å si fra. 🙂 Kontaktinfo er på bloggen.
Heihei – jotakk – jeg er spent på hva resultatet blir …:)
Er helt enig, da – er glad for at jeg «bare» har vært oppi hypomani-kaliber på «oppe»-sida. Det kunne tross alt ha vært mye verre.
…fant ikke noe kontaktinfo på bloggen din, jeg?
Du finner epostadressa under «om meg». 🙂
Følte for å legge inn et spor, jeg også.
En lenger oppe påstod at Bipolar lidelse er en sykdom på topp, en slags pop-diagnose. Jeg blir litt sur (?) når jeg hører slikt. Selv har jeg bipolar I, og bare for å ha det klart, var jeg så syk at lukket avdeling og skjerming var eneste mulighet. Nå ja, jeg ser at den som skrev kommentaren er Bipolar selv, men blir en smule (bare litt) oppgitt når slike uttalelser kommer for en dag. I dette tilfellet hadde personen egen erfaring, men alt for ofte durer folk frem, uten selv å ha noen som helst form for peiling. Man ta symptomer på alvor. Det er ikke akkurat normalt med så voldsomme svingninger. Selv er jeg innom mani (eller mer hypomani etter pillene), depresjon, rapid cycling og mixed state, i løpet av et år. Også angst og hyperventilering har stått i fokus. Tross sterke medisiner, merkes det godt.
Jeg mente ikke å være ufin, men det virker så feil å si at Bipolar lidelse kastes ut i øst og vest. Kan hende det skjer i USA (det tviler jeg egentlig ikke på) men her i Norge hører jeg ofte fra folk jeg kjenner, at om de ikke har hatt en skikkelig mani som fører til innleggelse, er legen veldig skeptisk til å sette diagnose sånn med en gang. En bekjent fikk diagnosen etter lang tid, men de trakk den tilbake to dager etterpå…
Ellers håper jeg du får den hjelpen du trenger. For meg høres det veldig ut som du er Bipolar. Masse lykke til! (Som sagt mente jeg ikke å virke brautende, ville bare vise min oppfattelse av legenes diagnostisering).
Jeg tror jeg var ganske lur da jeg oppsøkte en privatpraktiserende psykolog i sommer for å få en fagpersons syn på saken. Da hadde jeg allerede fått et avslag fra DPS angående utredning for angstlidelser – legen jeg var hos var ikke særlig skeptisk, men dessverre var psykiateren ved DPSen det.
Jeg haddde to timer hos denne psykologen i sommer – kartleggingstimer. Jeg fortalte om hendelser og ting i livet hittil og svarte på en del spørsmål. Psykologen kommenterte selv – uten at jeg hadde nevnt det – at jeg hørtes bipolar ut. Det var først etter at psykologen hadde sagt det, at jeg nevnte at tanken hadde streifa meg også. (Jeg var/er veldig bevisst på å forsøksvis være så objektiv jeg kan, slik at jeg ikke feilaktig leder psykologen inn på ideen.) Psykologen skrev så en uttalelse, der hun anbefaler at jeg bør utredes for bipolar2 lidelse (jeg har aldri vært helt manisk), og her er vi, da.
Mamma har også prøvd seg med den der «dette er bare en konstruert diagnose fordi legemiddelindustrien har funnet nye piller å gi til folk» – men jeg vil ikke ha medisiner, jeg vil helst slippe det der hvis jeg kan. Samtidig er hun jo selvsagt glad for at jeg skal utredes, for hvis det er noe på ferde, så bør jeg jo vite hva det er.
Jeg skal utredes ved det som kalles Bipolarklinikken her i byen, så jeg vil tro at de har god peiling på hva de skal se etter / bite seg merke i når jeg forteller og forklarer.
Jeg tror – helt seriøst – at jeg ikke hadde fått innvilga utredning hvis jeg ikke hadde snakka med psykologen og fått uttalelsen fra henne. Jeg ser forholdsvis frisk og fin ut, så hadde jeg ikke tatt tak i dette selv, så hadde jeg kanskje ikke blitt fanga opp før det hadde gått alt for langt og jeg hadde blitt så syk at jeg hadde måttet legges inn.
Og jeg liker å tro at jeg har denne mistanken av en grunn; på et grunnlag av informasjon og observasjon. Som jeg sier i innlegget – når jeg er oppe i +5 og gjør dumme ting, så føles det jo kjempefint der og da – men etterpå er det som å se en annen person; det er ikke normalt. Det kan ikke være normalt. Det kjennes i hvert fall alt annet enn normalt til meg å være.
Sv: Tusen takk. Klem tilbake!
Fint at du får begynt utredningen nå. Håper de finner ut noe. Selv om det er kjipt å ha en diagnose som forblir der hele livet, så er det greit, siden det finnes medisiner. Håper Det ordner seg!
Jeg syns dette var et godt innlegg, og med en kjempeviktig tittel. For der er det en stor forskjell! NÅR blir det sykelig. Mye er normalt, men når ting overskrider grensene totalt, så blir det sykelig.
Ja, jeg håper jeg får fram det budskapet i innlegget også. Alle SKAL ha opp- og nedturer i livet, men det er når disse blir såpass ekstreme som de har vært hos meg at de KAN være et tegn på noe annet / mer alvorlig.
Tilbaketråkk: Utredning: Del I « d y s t o p i . n e t
Tilbaketråkk: Skumringstimen « d y s t o p i . n e t