Kategoriarkiv: fysisk helse

Akutt Tonsilitt

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Den siste uka har jeg stort sett tilbragt under dyna med Game of Thrones på laptopen. Akutt Tonsilitt står det på sykemeldinga jeg leverer på jobb, halsbetennelse. Er på siste innspurt nå, feberen er så godt som borte, halsen er ikke vond lenger, men har litt slim igjen i bihuler og lunger – så… er ennå litt pjusk. Går vel over snart.

N. spurte meg i går om jeg reagerte på å være syk. Om panikkangsten min klikka i vinkel, mersom. Og det gjør den vanligvis ikke – ikke før jeg eventuelt blir litt sånnder småkvalm av å svelge masse snørr og slim når man er forkjøla. Å være forkjøla gjør meg ikkenoe – er kjipt, men jeg får ikke automatisk angstanfall av det. Å ha halsbetennelse er likedan, alle sånne vanlige sykdommer gjør meg lite. Helt til jeg blir litt uggen… da har man det gående. Er snedige greier, den der panikkangsten.

Men jeg er heldig, da. Selv nå – i en alder av tjueni – savner jeg mamma når jeg blir sjuk. Savner at hu laga kakao og boller, at hu leste for meg der jeg lå på sofaen, at hu passa på meg så jeg kunne svime i fred. Nå bor jeg langt unna mammaen min – men har ei Svigermor som stepper inn og pakker meg inn i pledd og varmeputer, kommer med boller og kakao, som passer på meg når jeg sovner på sofaen hos henne.

Svigermor er «reservemamma» for meg hele året, men det er litt ekstra synlig når jeg er pjusk.

Reklame

Hei bloggen!

Skrevet av Dystopia Kaotika den

…jeg veit, jeg veit – lenge sida sist og sånn.

Har rett og slett ikke hatt tid, krefter eller generell ORK til å skrive noe her i det siste. Derfor følger en kort og grei listevis oppdatering på hva som har foregått sida sist:

  • Har tatt Trafikalt Grunnkurs (selv om jeg egentlig bare må ha deler av det, siden jeg er over 25, for å få lov til å øvelseskjøre (les: fjase rundt i trafikken med L på rumpa)) fordi jeg selv ville ha det før jeg begynte å kjøre rundt med L på bilen.
  • Har stressa verre på jobb – og med å søke jobb – fordi engasjementet mitt går ut i slutten av november og etter det får jeg nok ikke forlenga noe mer der jeg jobber nå… Så da må denna kua finne seg ny beitemark.
  • Apropos ku(!?) – har begynte å «slanke» meg. Det vil si, jeg har 10 kilo jeg gjerne sku bli kvitt – men prosjektet handler mer om å bli sunn, og aktiv, og …sånn. Så jeg har laga en blogg til galskapen, da. Den finner du her.
  • Nettopp gått ut i ferie. Ferien vil bestå av å få orden i heimen, og trening, og antakeligvis noe øvelseskjøring.

Og det – mine damer og herrer – er hva som har foregått her siden sist.

Kan også nevne at jeg var på kontroll (ref sykehusopphold og operasjon) for ikke så lenge siden, og alt ser finfint ut. Og fordi jeg er hysterisk av natur, har jeg satt opp halvårskontroller hos Dr I.

Om Sykehusangst

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Siden forrige innlegg har det skjedd en del.

For å oppsummere litt, og forklare situasjonen: På tirsdag var jeg på Ahus og hadde en kikkhullsoperasjon, på onsdag fikk jeg høy feber og var innom Ahus en gang til fordi man var redd for å ha pådratt seg en infeksjon. Samme kveld ble jeg satt på antibiotikakur for å ta sjiten.

Det hjalp i et par dager, men så begynte feberen min å stige igjen på lørdag. Vi var i tvil, så vi ringte Ahus og spurte hva de syntes om saken. Long story short – jeg ble lagt inn lørdag kveld. Jeg var – om mulig – ennå mer uttafor og livredd enn jeg var tirsdag morgen før operasjonen.

Jeg har en viss fobi mot sykehus, legekontorer, legevakter og alt som ligner på sånt, og alt og alle som jobber på sykehus eller tilsvarende, noe jeg er åpen om til helsepersonell (av erfaring har dette vist seg å være til stor hjelp for både meg og dem…). Den store ironien i dette er at jeg overhodet ikke er redd for sprøyter, det å ta blodprøver, eller det å få vaksine. Forstå det den som kan.

På lørdag ordnet vakthavende lege det slik at Svein fikk lov å være der hos meg, fordi jeg spurte om det var mulig i det hele tatt, med argumentet at det ville gjøre det mye lettere for meg å være der. Jeg fikk et digert (egentlig 2-manns) rom helt alene, og etterhvert fikk Svein også en seng på rommet. De gangene Svein var hjemom for å hente noe, eller skifte klær, var Svigermor hos meg på Ahus så jeg skulle få slippe å være alene og redd.

Skal nevnes her at jeg aldri har vært innlagt – det vil si, overnatta og hatt eget rom, på sykehus før. Absolutt alt rundt meg var nytt og skummelt, med andre ord. Lukta av sykehus, følelsen av å se opp på intravenøs-posene med antibiotika som drypper i takt med den bråkete klokka på veggen… Bare ideen om å sove i sykehusseng var ekkel.

Siden jeg har god erfaring med å være åpen om ting, sa jeg klart i fra til alt og alle som kom inn døra på rommet mitt at jeg har sykehusangst.

Og det hjalp en hel masse: Uten unntak har jeg blitt møtt med forståelsesfulle og snille mennesker som gjorde absolutt alt de kunne for å bedre min opplevelse av dette konseptet «innlagt». De behandlet meg veldig pent, og de behandlet Svein like pent.

Disse menneskene har bidratt til å bedre min sykehusangst betraktelig denne helga: Å vite at det ikke er så farlig å være på sykehus, å vite at nattevakta faktisk er våken og er innom og ser til deg minst 2 ganger, å vite at den røde snora festa til senga di er til for at du kan nappe i den og spørre om ting. Å bli møtt med et smil og et ønske om å hjelpe etter beste evne. Det er betryggende.

Jeg måtte bli på Ahus til mandag ettermiddag.

Da jeg ble skrevet ut, leverte jeg en godteripose til en av sykepleierne som hadde passet på meg i nesten et døgn som tusen takk for at de behandlet meg så fint, og bidro til å bedre angsten min så mange hakk. Jeg fikk en klem tilbake 🙂

Nå har jeg prøvd å være innlagt på sykehus, jeg har forstått hvordan det fungerer, og jeg sitter igjen med følelsen av at «dette skal jeg klare greit» om det skjer igjen. Med forbehold om at jeg kan ramle tilbake til start hvis jeg må opereres igjen, da – det er fremdeles sjitskummelt.

… ja, og så fridde jeg til Svein, da. (Han sa «ja» uten å blunke.)

Operasjon og greier

Skrevet av Dystopia Kaotika den

På tirsdag var jeg på Ahus og ble operert. Det gikk greit… selv om jeg var et totalt nervevrak.

De var veldig forståelsesfulle for sykehus/panikkangsten min og Svein fikk lov til å være med helt inn på operasjonsstua til jeg sovna(!) Det er ting som gjerne er forbeholdt små barn. Evig takknemmlig til alle på teamet.

I går … kom det litt komplikasjoner, gitt. Har visst en infeksjon herjende i kroppen, så nå går jeg på en søt cocktail av smertestillende og antibiotika. Føler meg en god del bedre nå. Om enn litt mørbanka og sliten etter det hele.

Men – og detta er et gigantisk men – jeg overlevde min første operasjon ever. Det gikk greiere enn fryktet, selv MED komplikasjoner og angstanfall om hverandre.

Er litt stolt av meg sjæl nå.

Jeg gruer meg

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Om tjue-fire timer kommer jeg til å være et totalt nervevrak.
Om drøyt tredve timer sitter jeg på Ahus og venter på å bli operert.

Jeg gruer meg.
Noe så jævlig.

Tåka av uro har blitt gradvis tettere siden torsdag ettermiddag; torsdag var siste dag på jobb før operasjonen (er sjukemeldt, veit du) og jeg er relativt sikker på at morgendagen kommer til å bli tøff. Greia er at panikkangsten min delvis trigges av dette med sykehus/helsepersonell/operasjon, og nå som det nærmer seg med sjumilsstøvler at jeg skal inn, blir også angsten mer …tydelig.

Jeg vil ikke detta her – sånn egentlig – …men, jeg veit jeg må bare bite tenna sammen og takle det og jeg veit det blir bedre etterpå.

Jævla Cystefaen

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Du veit det blir en «sånn» dag når frokosten består av smertestillende med rød trekant på pakka…

Sååå… nå har nedtellinga til operasjon begynt for fullt: I morgen er det ei uke til jeg skal inn på Ahus. Gruer meg til sykehusopphold, gleder meg til å bli ferdig med den jævla cystefaenskapen – få den ut.

Er nå i 50% sjukemelding, siden ‘aktiv sykemelding’ tydeligvis er passé og ikke finnes lenger, og i dag var (heldigvis) en sykedag. Våkna og kjente det hogg til i magan på venstre side – der cysta er og gnafler ivei. Når jeg prøver å forklare hva slags smerte det er for Svein, så sier jeg at det minner stygt om knivstikk. I hele dag har den drivi på med det der, plutselig kjenner jeg «kniven» hogge til. Smertestillende tar den verste brodden, men jeg kjenner «kniven» likevel.

Mildt sagt lei nå.

Det som er hakket mer plagsomt enn rein fysisk smerte er den psykiske delen av det hele. Fordi det er ei cyste som gnafler ivei på en eggstokk medfører dette en del hormon-kødd innabords. Og her er det festlige: Bipolar lidelse er også hormon-kødd per definisjon – det er en fysisk defekt i hjernen som kødder med hvordan hormoner som styrer humør tolkes.

For å virkelig gjøre eventyret komplett er det også slik at disse to hormon-køddende greiene «stacker» – at jeg får begge deler på en og samma tid. Sagt på en anna måte: Bipolar-hormon-kødd + Cystejævel-hormon-kødd = Stine har humør som går alle tenkelige veier / er tilnærmet rapid-cycling-koko OG har konstant Snikende Ullteppe-angst på toppen av det hele.

Skal sies at jeg stort sett kræsjer av rein og skjær utmattelse når humøret svinger så mye som det gjør nå…
…og alt dette gjør at jeg er på minussida av humørskalaen for tida, har vondt, og er mer angstball enn høyst nødvendig.

Om å være drittlei

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Jeg er drittlei av å føle meg som sjit. Drittlei av å være redd og sint og frustrert over egen kropp som nekter å samarbeide. Av å føle meg ubrukelig, av å kjenne depresjonen snike seg innpå meg, gjentatte ganger. Av å ikke funke.

Det er nå ca to uker igjen til jeg skal inn på operasjon for å fjerne cysta. Den har begynt å gjøre en hel masse faenskap med både kropp og hue for tiden, og det gnager kraftig på psyken. Så, jeg starter morgendagen med tur til Dr S (igjen) for å se på muligheter for aktiv sykemelding fram til operasjonen er gjort. Da har jeg i det minste nubbesjans for å få jobba det jeg kan.

Satte forøvrig ny personlig rekord da jeg fikk frikort allerede nå i februar. Hurra for meg…

Mens vi venter…

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Så – det blir operasjon, da.

Var på kontroll av cysta på fredag, og fikk konstantert at den fremdeles er der, og fremdeles er uendret. Men – siden Dr I er ei likandes dame, så bestiller a operasjon for å få fjerna den, sånn siden den faktisk gnager på psyken min en del. Det å vite at man har noe slikt, og er i konstant frykt for at den skal gjøre noe sprell, er slitsomt… Dessuten er den småvond hele tida. Noe som stresser Toppetasjen enda mer.

Er nå tilbake på jobb igjen også. Har hatt et røffe par uker siden forrige post, og jeg fant det for godt å presse meg minst mulig. Skjedde sabla mye på en og samme tid, liksom. Hodet sa stopp. Greit å være tilbake igjen, for all del, men jeg kjenner jo at jeg er sliten ennå. Så, jeg må være litt forsiktig og ikke stresse meg opp for mye…

…Flink-Pike-syndromet hyler inni meg.

Vet ikke når operasjonen blir ennå, regner med å få brev fra Ahus i løpet av uka om alt det der. Bare håper at det ikke kræsjer med turen nordover i Påska. Det hadde jo bare vært perfekt… *sarkasme*

Ahus del II & Konsekvensen

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Det har vært litt stille fra denna kanten i noen dager nå. Fraværet skyldes det jeg skal fortelle om i dette innlegget.

Som dere sikkert greier å lese ut fra overskrifta, har jeg vært en liten tur på Ahus igjen, da. På torsdag kveld. Det begynte med at jeg fant det for godt å dra hjem etter kun halv dag på jobb, fordi jeg følte meg litt slapp og kjente jeg begynte å få feber igjen (den har vimsa opp og ned i over ei uke). Som sagt, så gjort.

Seinere på kvelden var Svein og jeg på besøk hos Svigers på middag. Kjempegod mat, som alltid. Følte meg forsåvidt fin i formen da, men… Halvanna time seinere sprang jeg ut døra og spydde. Mitt verste mareritt var et faktum. «Heldigvis» skjedde det så plutselig at jeg ikke rakk å få panikkanfallet (der og da).

Det at jeg har en tennisball-sized cyste gnaflende på min venstre eggstokk gjør at jeg er mer utslitt, mer sårbar, og langt mer hysterisk hva somatisk helse angår for tida. Derfor blir jeg også langt mer urolig når et eller annet ikke helt stemmer.

Og fordi jeg ikke helt greide å forklare for meg selv hvorfor det plutselig skjedde, dro vi på Ahus. Jeg var naturlig nok redd for at cysta hadde gjort et eller anna faenskap innabords. Jeg klagde min nød i skranken der og fikk komme inn: Opp i stolen med seg, og sjekke om noe var gått skeis innvendig.

Neida.

Intet nytt å melde der. Cysta er på plass, uendret, intakt.

Så, man dro heim.

Noen timer seinere… sprang jeg ut døra heime. Here we go again. Hele natt til fredag ble tilbragt hengende over bøtta i krampegråt og panikkanfall, med minimalt med søvn. Runda 39C i feber, og følte meg heller ødelagt.

To døgn seinere begynte Svein, stakkar, å få tilsvarende symptomer. Men han greide å styre de «rett vei». Vi har kommet fram til at det høyst sannsynlig var en noe hissig influensa vi har pådratt oss, og vi gjetta oss til at smitten må ha kommi fra første runde på Ahus (takk skarru faenmeg ha…), da vi satt først noen timer på legevakta her i Lillestrøm, og så noen timer på Ahus og venta.

***

Konsekvensen av dette er at angstnivået mitt nå er høyere enn hva som er normalt (for meg) – og det er konstant. Og jeg er så utslitt av alt dette styret med cysta og uroen for den, pluss panikkanfallene natt til fredag, at Mørket har meldt sin ankomst. Det er der, og det irriterer vettet av meg, men jeg jobber hardt innvendig for at det ikke skal knekke meg helt.

Som et ledd i prosessen med å bli frisk tok jeg ut sykemelding for to uker (i første omgang). Forhåpentligvis vil jeg være mer «på beina» etter at jeg har vært på kontroll av cysta, og noe lettere til sinns. Det vil gjøre at jeg får fokusert så godt som 100% på å bli frisk, uavhengig av Flink Pike-syndromet jeg er poster-child for på jobb. (Jeg jobber knallhardt, uansett hva jeg gjør, og har en lei tendens til å presse meg selv til bristepunktet til tider.)

Så, here we are…

Ahus

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Æh, ja.

Klokka er nå kvart på tre natt til mandag og jeg finnes ikke trøtt. Hvorfor? Fordi jeg har tilbragt mesteparten av kvelden og natta på henholdsvis legevakta her jeg bor og Ahus.

I forrige post beskrev jeg noen ufattelige smerter jeg hadde natt til søndag. Jaokeigreit. De kom tilbake så smått (like vonde, bare gikk over raskere) på dag/kveld på søndag, så Svein fant det for godt å ringe legevakta for å høre. Så da dro vi dit, da. Og venta i to timer.

Noen prøver og et par samtaler med legen seinere blei jeg «lagt inn» på Ahus, gitt. Hurra for meg… Der var det mer venting, og mer prøver, og nok en runde på gyno-benken med ultralyd og hurramegrundt.

Jeg var redd cysten hadde sprukket. Eller at den gjorde et eller anna kødd på grunn av eggløsning. Den er fremdeles intakt og uendret, kan jeg bekrefte, jeg har sett den selv på skjerm i sorthvitt.

Eggløsning kan forsåvidt ha noe med saken å gjøre, men de snille gynekologene på Ahus (åjada – de slepte to stykk inn på rommet der jeg lå) mente det var snakk om en subtorsjon. Forklaring følger: Torsjon er at cysten fører til at egglederen vrir seg rundt seg selv, eventuelt med cysten på slep, og dette gjør no så inni helvettes vondt. En subtorsjon er det samme, men at den på magisk vis vrir seg tilbake på plass igjen av seg selv.

Ulempen er selvsagt at jeg kan regne med – med anslått 99.99% sikkerhet her – at dette vil skje igjen og da typisk før jeg skal på kontroll hos Dr I i februar.

Og midt oppi alt detta her har jo jeg en heller sterk aversjon mot alt som ligner på sykehus og sykehuspersonell. Denna angstgreia tar over og overstyrer alt av eventuelle somatiske smerter, som om den forteller meg at «bare om jeg ikke har vondt så slipper jeg å være her».. yeah, right.

Så, jeg må bare belage meg på at detta sirkuset vil gjenta seg…