Ærlighet Varer Lengst

Jeg tror faktisk på det – at ærlighet varer lengst, mener jeg. Og jeg har vært veldig heldig så langt: Jeg har på magisk vis greid å unngå den verste stigmatiseringen, men jeg er også smertelig klar over at ikke alle er like heldige.

Da jeg fikk diagnosene mine jobba jeg på et sted der «alle» kjente meg, og hadde kjent meg i flere år. Det å fortelle ståa til sjefen var ikke så fryktelig skummelt. Misforstå meg rett her, man er alltid litt nervøs for å fortelle sin nærmeste overordnede at man tidvis er «litt smågal» – i mitt tilfelle var det snakk om å fortelle sjefen at jeg skulle utredes for sånn og slik. Jeg kom ham i forkjøpet, for å si det sånn, jeg var i forkant av hele greia, og informerte etter beste evne.

I mars i år flytta jeg rundt regna femti mil sørover til et helt nytt sted, nye folk, ny jobb – og et valg jeg måtte ta: Skal – skal ikke?

Jeg hadde tatt valget – underbevisst – et par måneder tidligere, da jeg satt på jobbintervju og tygde på underleppa mi da spørsmålet om «styrker og svakheter» kom skliende over bordet. Skal nevnes at nettopp dette jobbintervjuet var et av de mer skremmende, for ikke å snakke om til en av de mer prestisjetunge jobbene. I mitt stille sinn tenkte jeg at det var best å gi et godt inntrykk, så jeg kom med en noe mer omstendig forklaring på det hele.

En veit jo aldri om de på andre sida av bordet forstår hva du babler om når du bruker ord som «bipolar lidelse» og «panikkangst» – kanskje spesielt ikke hvis de er blitt feilinformert om lidelsene tidligere, og forbinder disse med noe negativt i jobbsammenheng.

Nå fikk ikke jeg den prestisjetunge jobben, men jeg greide på mystisk vis å få til et intervju nummer to og endte opp på andreplass bak en som var langt mer kvalifisert enn meg til stillingen. Jeg fikk en annen jobb i stedet, via bekjente, og jeg beholdt den i et par måneder før jeg innså at selgeryrket kanskje ikke var helt veien å gå riktig ennå.

Og så endte jeg opp i jobben jeg har per dags dato. En mandag – første uka i juni – var jeg innom et vikarbyrå her jeg bor for å registrere meg. Jeg var der klokken ti på formiddagen. De hadde et hasteoppdrag jeg kanskje passa til, så de sendte meg rett på intervju samme dag. Siden jeg nå var klar over at dette var et a) hasteoppdrag og b) et oppdrag som skulle vare en måneds tid eller så, tok jeg et veldig bevisst valg om å ikke si stort om diagnosene mine. Igjen – en veit jo aldri…

Jeg fikk jobben og var på plass neste morgen. So far, so good. Etterhvert ble engasjementet mitt forlenget først en gang, og så en gang til, og så enda en gang… Jeg var visst flink til jobben min.

Og så begynte det å nærme seg Christmayhem og angstsesong og juledepresjonen dreiv og nappa meg i hestehalen i tide og utide. Nok en gang tok jeg et veldig bevisst valg: Hvis noe skjedde – hvis det sa pang – så ville det være mye lettere for meg om de på jobb forstod hva som faktisk foregikk. En del av de rundt meg hadde allerede fått vite litt om «ståa» i Toppetasjen, men jeg hadde ikke eksplisitt fortalt sjefene mine om det.

Det ble innkalt til et møte etter mitt ønske: Sjefen min, sjefen til sjefen min og meg selv. På forhånd hadde jeg printet ut litt relevant informasjon, og var forberedt på en rekke spørsmål. Jeg la pligtskyldigst alle kortene på bordet og fortalte de begge at jeg var diagnostisert med bipolar lidelse (type II) og panikkangst, og gjorde et iherdig forsøk på å forklare hva dette betød i hverdagen de kommende ukene. Jeg gjorde det samme med sjefene mine i vikarbyrået jeg tilhører.

Jeg var veldig, veldig heldig. De jeg la kortene på bordet for forstod hva som stod på dem.

Har kun blitt møtt med forståelse og en imøtekommende holdning, og et oppriktig ønske om å tilrettelegge der det lar seg gjøre. Jeg fortalte dem at jeg ville bevise at jeg kunne jobbe, at jeg var effektiv, at disse diagnosene mine er kun en liten detalj som kan være kjekk å vite om dersom noe skulle skje på jobb. Å stå foran en sjef og prøve å forklare angstanfallet mens det pågår er ikke en prosess jeg vil gjenoppleve fryktelig mange ganger hvis jeg kan unngå det.

Jeg er bevisst åpen om disse tingene fordi jeg vet jeg er så heldig som kan være åpen om de. Diagnosene mine affekterer meg ikke nok til at de er et reellt problem i hverdagen som sådan, men de kan komme snikende innpå i ny og ne. Veldig mange der ute er ikke like heldige som meg; veldig mange der ute blir møtt med misoppfatninger og stigmatisering på bakgrunn av feilinformasjon.

Min åpenhet rundt diagnosene mine hjelper meg, det bryter ned grobunnen for stigmatisering. Jeg er i forkant, jeg opplyser, informerer, svarer på spørsmål og forsøker å hjelpe andre forstå mer om hva diagnosene innebærer (for meg). Det hjelper også veldig å vite at hvis noe skulle skje på jobb, så slipper jeg å forklare hele greia – de vet hva greia er allerede.

Jeg valgte å være åpen om alt dette fra dag én. Det har vært en styrke for meg, personlig. Likevel – jeg valgte å se det an litt nå i høst… Bevise at jeg var god nok til jobben før jeg forklarte sjefene mine hvorfor desember måned er vanskelig for meg.

Ærlighet varer lengst – tidspunktet for når man legger alle korta på bordet har nok også mye å si.

Reklamer

Ch-ch-changes

Sterkt inspirert av å hjelpe ei venninne med bloglayouten sin, kommer jeg nok til å gjøre litt forandringer på det estetiske her om kun kort tid.

Med andre ord: Om ting ser «litt» skakkjørt ut her framover, så er det nok høyst sannsynlig på grunn av endringene jeg prøver meg på…

Er det ikke det ene…

…så er det faenmeg det andre, altså.

I går skreiv jeg et innlegg om å mestre hverdagen, og om at jeg håpa at dagen i dag skulle bli bedre enn hva gårsdagen var. Så mye flaks skal jeg visst ikke ha i livet.

Rett før klokka elleve i dag fant jeg det for godt å pakke ihop sakene mine og dra hjem fra jobb. Hvorfor? Vanvittig vondt på venstre side av mage og rygg, og på en måte som gjorde meg – mildt sagt – vettaskremt. Jeg sa i fra til de som må vite slikt (sjefer og lignende), og snubla meg ned mot toget. På veien forklarte jeg greia til Svein, og ba ham om å møte meg ved Helsebygget.

Fremdeles vondt nok til at jeg ikke greide å stå helt oppreist, og godt innpakka i angst, pinte jeg meg igjennom det kvarteret eller så toget bruker fra jobb og heim. Møtte Svein uttafor Helsebygget og svinsa inn på legevakta. Fortalte damen i skranken hva det gjaldt, og hun ba meg om å tusle opp til fastlegekontoret jeg tilhører i etasjen over og høre med dem om de hadde ledige akuttimer. Det hadde de ikke (…sjokkert nå – nei.) så jeg tusla ned igjen til damen i skranken på legevakta og åpna samtale nummer to med «hei igjen…»

Ble tatt med innafor og bedt om å avlegge en urinprøve – sånn i og med at det er rundt venstre nyre jeg har vondt – og så venter jeg litt til før jeg får komme inn på lab’en for å ta et lite stikk i fingeren til CRP-test (for å sjekke om det er en infeksjon i kroppen). Og så venta jeg enda litt til før den koselige legen kom og henta meg (og Svein, som jeg tvang med inn…).

Etter litt mer spørsmål og svar og at legen hadde pressa på magen min og sjekka prøveresultatene, ble diagnosen «antakelig begynnende nyrestein». Så moro. Før jeg slapp ut igjen fikk jeg ei sprøyte i hver skinke (med smertelindrende etellerannet), henvisning til CT-scan av nyre/urinveisområdet i magen (for å bekrefte/avkrefte foreløpig diagnose), sykemelding for i dag og i morgen, og resepter på henholdsvis smertestillende for den potensielle nyresteinen og angstdempende fordi det blei nevnt i forbifarten at jeg har slitt (mer enn vanlig) med angsten i det siste.

Svigerfar kom og henta oss etter at jeg hadde vært innom et annet kontor i Helsebygget for å levere henvisninga og apoteket for å løse ut reseptene mine og ferden gikk så til der Svigers bor. Der fikk jeg servert verdens beste smertelindring: Svigermors vaffler med hjemmelaga syltetøy (på sjølplukka bær) og kaffe.

Det går mye bedre nå – heldigvis.

Om å mestre hverdagen

Det er ikke til å stikke under en stol at Toppetasjen er på heisatur om dagen. Det merkes, kan man si.

De siste par dagene har vært …ille. Jeg har svima rundt i en endeløs tåke av interne angsttriggere, skakkjørt samvittighet og dertil egnet negativt selvbilde, som igjen fører til at Mørket får et strammere tak.

Det er ikke noe gøy.

Det er heller ikke noe jeg får gjort så fryktelig mye med, annet enn å komme meg igjennom faenskapen på best mulig måte – mestre hverdagen. Jeg tøyer mine egne grenser så det holder for tida. De grensene blir merkbart krympa ned til et absolutt minimum på denne enden av året.

Et godt eksempel på nettopp dette er gårsdagen: Jeg hadde en heftig interntrigger gående, og gjorde alt jeg kunne for å holde ut og komme meg igjennom arbeidsdagen. Den triggeren hadde kommi snikende innpå meg på vei til jobb, så allerede klokka ni var jeg rimelig utslitt av Kaoset i Toppetasjen. Nå har jeg muligheten til å kapitulere og søke tilflukt hjemme om det blir altfor ille, men jeg tenkte som så at jeg burde i det minste prøve å fullføre dagen.

Rundt klokka ti kom sjefen min bort til meg og lurte på om jeg ville være med på en lunsj hos noen bransjefolk. Instinktivt takket jeg pent nei og sa i fra om at jeg hadde «en sånn dag» og at jeg muligens måtte kaste inn håndkleet (les: pelle meg heim). Sjefen foreslo at jeg sku tenke litt på det, og at tilbudet stod – så forsvant hun inn på et møterom. En times tid eller så seinere kom hun tilbake, og jeg takket ja til lunsjen likevel.

Interntriggeren kom jeg ikke unna uansett, og om jeg noensinne skulle lære meg å takle sånt, så måtte det skje der og da. Eksponeringsterapi.

Så… jeg ble med på lunsjen med bransjefolka. Godt innpakka i ei tåke av angst. Men – jeg kom meg igjennom det. Jeg fullførte til og med arbeidsdagen. Åtte timer med konstant angst og en interntrigger som skvetter fram fra dypet når man minst venter det for å minne meg på at den ennå er der.

Og jeg er ganske stolt av meg selv over å ha kommet meg igjennom en slik dag når jeg er så fantastisk sliten av alt Kaoset som jeg er.

Men så har vi problemet, da: Når jeg mestrer hverdagen på den måten (på jobb), og så kommer hjem der jeg kan senke skuldrene, så kommer også reaksjonen. Jeg har ennå et stykke igjen på veien før jeg greier å mestre hverdagen i Kaoset og unngår en forsinka reaksjon seinere på kvelden.

Sånn som det er akkurat nå, skyver jeg bare problemet foran meg og utsetter det hele til jeg kommer hjem, og så krøller jeg meg sammen i fosterstilling under dyna og trygler om nåde… …Jeg jobber med å mestre hverdagen – med å tåle interntriggerne uten å gå i dørken flere timer seinere. Ting tar tid.

Har forøvrig hatt en tilsvarende dag – minus lunsj med bransjefolk utomhus – i dag. Nye åtte timer innpakka i ei tjukk tåke av interntriggere. Åtte timer med desperate forsøk på å distrahere Kaoset nok til at Toppetasjen får kobla inn rasjonelle tanker som kan overstyre alt annet.

Det er slitsomt, det gjør fysisk vondt (anspent, da sjø – blir vonde muskler i rygg og nakke av sånt), og jeg er fullstendig gåen når jeg kommer heim. Jeg håper i det lengste at morgendagen skal bli bedre. Vet ærlig talt ikke hvor mye mer av dette jeg tåler. Jo mer utslitt i huet jeg blir av Kaoset, jo lettere er det for Mørket å få overtaket.

Det er noe jeg helst vil unngå.

Ventetid

I forrige uke en gang var jeg innom hos legen min et kvarter (bokstavelig talt) for å plage ham litt…

Han er en kul fyr og tåler å bli plaga litt i ny og ne. Jeg tenkte nemlig som så at i og med at jeg kommer til å bo her Sørøstpå ei stund framover, så kan det jo være greit å endelig få skremt opp en psykolog ellernoe til å prate litt med meg når ting går til helvete i Toppetasjen.

Som tenkt så gjort: Så der satt, jeg, da – på legekontoret til Dr S – og gliste fra øre til øre for å maskere den snikende leger-og-sykehus-og-sånn-fobien jeg (høyst sannsynlig) har.

Dr S: «…jaa – hva kan jeg hjelpe deg med i dag?»
Meg: «Ja, nei, jo… er her for å spørre pent om henvisning til psykolog…»


*gresshoppere*

Dr S: «…ookeeei…… har du noen spesielle ‘in mind’?»
Meg: «Næ. Derfor jeg kommer hit først, siden jeg ikke aner no som helst om noen a dem…»
Dr S: «Schmart.»
*rasle-rasle i papirbunke*
Dr S: «Skammesjååå… »

Papirbunken var ei liste over lokale psykologer-og-sånn med en liten beskrivelse av hva de spesialiserte seg i. Etter litt om og men – kjapp gjennomgang av hvorfor jeg vil ha henvisning – og mye rasling med bunken fikk jeg henvisninga og en post-it-lapp i hånda. På lappen var det tre navn skribla ner i kjent lege-kråkefot-stil. Glad og fornøyd med å ha gjennomført bragden svinsa jeg heimover.

Brukte noen dager på å tenke litt, og Google masse, og tenke litt til, før jeg på mandag ringte til en av de på post-it-lappen.

*ring*riiiing*rrrriiingggh*
N: «Ja, hallo?»
Meg: «Heeei! Jeg sitter med en henvisning til psykolog i hånda her og lurte på om jeg kanskje kunne komme til deg?»
N: «…mja, tja, er håpløst lang ventetid her, da…….. så jeg tar egentlig ikke i mot nye pasienter nå.»
Meg: «Mhm, ok – men – er det mulig å bli satt opp på venteliste? Vil gjerne få starta denna prosessen, serru… *nervøs latter*»
N: «Ja, det kan du jo alltids få.»
Meg: «Sånn omtrent hvor lang tid bør jeg forberede meg å vente, forresten…?»
N: «*rasle*rasle* …de nyeste på lista mi har åtte måneder ventetid.»
Meg: «Ehe, ok-ei. Men sett meg gjerne på den lista likevel.»
N: «Den er grei! Da må jeg bare ha navn og telefonnummer – og så ringer jeg deg når det blir aktuelt å avtale time…»
Meg: «Håkei – tusen takk!»

Jada. Åtte måneder. Så – desember 2013 satser jeg på blir litt mer likandes, fordi da har jeg kanskje fått time hos psykolog N. Kanskje. Om jeg er heldig.

Selvsagt kan jeg blåse ca 1200,- per time og finne en eller anna privatpraktiserende psykolog, men siden jeg har et ønske om å ha denna psykologen i bakhånd ei god stund framover til de periodene jeg trenger noen å tømme hjernen på, så … foretrekker jeg å slippe unna med langt mindre egenandel.

Christmayhem

I dag tilbragte Svein og jeg én time og ett kvarter i kaoset på Strømmen Storsenter. Vi pinte oss igjennom massene av hylende snørrunger og panikkslagne foreldre for å gjøre unna resten av julegavehandelen for i år.

…dette innebar også å takle dagens attraksjon: Herborg Kråkeskrik (jeg mener -vik…) som rabla ner no kråkeføtter på den nye juleplata si for de panikkslagne foreldrene omtrent samtidig som vi forvilla oss inn på Platekompaniet. Selvsagt fant betjeningen det for godt å gjøre marerittet komplett ved å spille den fordømte plata så hele senteret kunne høre den.

Kall meg gjerne sær, men jeg liker ikke julemusikk. Det er stort sett kun én julesang jeg syns er fin, og det er «O Holy Night» – og det holder å høre den én gang i året også. De der Sølvguttene som piper og hviner på NRK1 på Julaften kan jeg jaggu ikke fordra…

Jeg kaller jula «Christmayhem» litt på fleip, men vi veit jo alle at det er ramme alvor bak det, for det er jo bare kaos og mayhem i disse førjulstider. Panikkangsten min får et snev av sosialangst før jul på grunn av slike folkemasser.

Det er imidlertid noen ting ved jula jeg liker. Jeg liker å glede andre ved å gi bort gaver jeg har brukt tid på å finne til dem. Den ene timen shopping i dag er et resultat av ca 20 timers research-arbeid på forhånd: Jeg visste hva jeg skulle kjøpe til hvem og i hvilken butikk jeg fant tinga i. Takk og pris.

Og så liker jeg pepperkakehus, da, og å pynte juletreet mens Hovmester’n snubler i tigerpelsen for ørtiende gang. Men her også er jeg litt sær av meg – jeg vil nemlig helst ha Halloween-themed pepperkakehus og juletre. Altså, et skakt og skeivt «Haunted Mansion»-pepperkakehus med kjerkegård og det hele og en julebusk dekorert med Jack O Lanterns, hekser, flaggermus, spøkelser, zombier, …you name it. Syns det er mye finere enn julete pynt.

Dette kan ha noe med at favorittjulefilmen er «The Nightmare Before Christmas» av Tim Burton. En annen juletradisjon jeg liker er at NRK sender «Tre Nøtter til Askepott» – jeg har vokst opp med den. I mange år dreiv jeg å pælma eikenøtter veggimellom i håp om at noe liknende sku skje… Fikk prinsen min til slutt!

Nå er jeg så heldig at Svein er omtrent like glad i Christmayhem og alt hysteriet som hører til som jeg er, og syns det er helt greit at juletreet ser brent ut med oransje gresskarpynt og plastflaggermus, og at pepperkakehuset er ei falleferdig rønne.

For første gang på flere år virkelig gleder jeg meg til jul – mye fordi det vil være den minst julete jula hittil. Vi skal feire på hytta, langt vekk fra alt, med foreldra til Svein. Også de er av den oppfatning at jul skal være koselig, og ikke nødvendigvis så himla julete. Og hvis vi vil spise den alt-anna-enn-julete middagen i joggedress så er det faktisk helt greit. Hurra!

To År

Det er et kvarter igjen av 6. desember.

I dag for nøyaktig to år siden fikk jeg diagnosene mine; etter å ha krangla med AS HelseNorge i omtrent et halvår for å i det hele tatt få utredning. To hieroglyfiske ICD-10-koder på et ark. Et lettelsens sukk og en forholdsvis ny hverdag. Nå hadde flere puslespillbiter falt på plass og jeg fikk mer kunnskap å jobbe ut ifra.

Siden den gang har jeg blitt litt mer kjent med diagnosene – og samtidig hatt navn å sette på de, visst hva de var. Jeg har gått i angst-terapi og på Bipolar-kurs; jeg har hatt oppturer, nedturer, og angstanfall. Og jeg flytta 50 mil hjemmefra. Går ennå ikke på medisiner… Jeg vil så gjerne prøve uten så lenge det lar seg gjøre. Vil så gjerne få panikkangsten mer under kontroll før jeg risikerer angsttriggere og hoppsasa fra medisinene.

Planen er å bli boende her Sør-Østpå ei stund, så jeg har satt i gang prosessen og fått ordna meg henvisning til psykolog. Samboeren min er en fantastisk mann; likevel kan det være fint å ha en fagperson «i bakhånd» til når Mørket herjer som verst med Toppetasjen. Av og til kan man få litt dårlig samvittighet av å se andre bli triste på grunn av en. (Jada, neida, Mørket har en tendens til å vri alt negativt veit du…) Da – spesielt – kan det være kjekt med en psykolog.

Så får vi se, da, hvor lang tid detta tar denna gangen… 😉