I dag posta VG.no denne artikkelen.

Hadde dette vært for kun ett år siden, hadde hodet mitt gått i fullstendig flatspinn. Jeg har nå lest, og finlest, artikkelen to-tre ganger og kommet fram til følgende:

1. Joda – hodet mitt er i litt mer beredskap enn høyst nødvendig…
2. Det står ikke noe i artikkelen jeg ikke visste allerede.
3. … jeg erkjenner at dette ville ha vært eksponentielt mye verre for 12 måneder siden.
4. Hvis jeg erter på meg dette nå igjen, vil jeg:

a) forhåpentligvis være i stand til å raskere koble inn rasjonelle forklaringer på hva som skjer
b) ha det helt jævlig – ja – men også ha en gyllen mulighet til å virkelig teste om all terapien jeg har vært igjennom har fungert.

Jeg hadde dette viruset i januar 2010… Jeg har aldri hatt noe som dette før, som jeg kan huske selv, og jeg har alltid vært redd for å kaste opp. Da jeg hang over do i 2010 sånn helt plutselig, skjønte jeg ikke helt hva som foregikk, fordi jeg ikke hadde hatt noe slikt før – jeg visste jo ikke hvordan det var! Jeg var livredd. Greide også å overanstrenge ryggen og havna på legevakta på grunn av det. Legen der forklarte hva det mest sannsynlig var, og det roa meg forsåvidt ned – jeg visste i det minste hva det var.

Rundt påsketider samme år fikk jeg mitt første panikkanfall. Hos meg utarter disse seg ofte med kvalme, noe som igjen førte til at kvalme ble til en trigger. Den største og verste triggeren, faktisk. Hvis anfallet er kraftig, brekker jeg meg – en ekstra trigger på toppen, med andre ord.

Tidlig i 2011 var jeg så heldig å få plass på NTNUs behandlingstilbud der psykologistudenter får prøve seg som behandlere. Behandleren min, M, og jeg hadde 15 uker sammen der vi brøt ned panikkanfallene til «cause and effect»-scenarier, jobbet med disse, og eksponeringsterapi.

Etter endt terapi føler jeg meg bedre rusta til å takle angsten. Det er lenge siden – mer enn ett år – jeg har hatt et «full-blown» panikkanfall nå, men det hender jeg ennå får mindre kraftige anfall.

Jeg får bare belage meg på at jeg er litt mer utsatt for angsten i noen uker framover. Men helt ærlig? Jeg tror det skal gå greit, til og med hvis jeg erter på meg jævelskapen… Det sier litt.