Noe av det verste med Bipolar depresjon er uhumskheten den fører med seg. I fjor – på høsten – hadde jeg en lengre, det vil si omtrent to måneder lang, depresjon. Jeg fikk ingen særlig kraftig depresjon til jul slik jeg pleier, men humøret har vært jevnt labert siden høsten.

Den siste måneden har jeg tenkt at depresjonen var over, jeg var tilbake på jobb i oktober, og holdt meg stort sett oppegående til jul og over nyttår. Onsdag som var kræsja det. Kaoset og Mørket tok over (igjen), og jeg greide ikke å være på jobb, rett og slett. Uhumske greier, depresjon, du tenker at den er over og at du går mot lysere tider og normalt humør – og du føler deg stort sett normal – og så plutselig sier det stopp. Du glaner i skjermen, eller veggen, du greier ikke å konsentrere deg, ting blir tåkete, du blir sint, lei deg, redd. Og så kommer tankene – Mørket – den lille stemmen i bakhuet som forteller deg hvor udugelig du er som ikke greier å skjerpe deg. «Ta deg sammen!»

Egentlig skulle jeg ha vært i bryllup i dag. Egentlig. Det skjedde ikke. Mørket toppa seg i går kveld, jeg har nesten ikke sovet i natt, våkna flere ganger og måtte kaste inn håndkleet i dag. Den første tanken som slo meg da jeg innså at jeg måtte kapitulere var «å faen – …hvordan i heite hælvete skal jeg takle mitt eget bryllup!?» Heldigvis er mitt bryllup fordelt på to dager – vielsen på riktig dato, festen påfølgende helg – men likevel… Frykten er der.

Jeg liker ikke å måtte ta ut en tredagers egenmelding, men alternativet er langt verre. Alternativet er å presse meg selv til å gjennomføre, til å «fungere», til å slite meg ut så mye at når smellen først kommer, blir det som i fjor – sjukemeldt i to måneder. De siste årene, de med diagnoser på papiret, har jeg gradvis lært meg å lytte til kroppen og huet og heller ta ut de 2-3 dagene som må til for å komme meg ovenpå igjen, enn å presse meg selv for hardt for lenge.

Uhumskheten – det at Mørket er litt som troll-i-eske av og til – er det verste. Nest etter angsten. N. og jeg utreder nå for å se om panikkangst-diagnosen er riktig, eller om det er en litt annen type angstdiagnose passer «bedre» på meg. Jeg har ikke så mange panikkanfall lenger, så jeg fyller vel egentlig ikke diagnosekriteriene for panikklidelse, men jeg har angst 24 timer i døgnet likevel. Den er alltid der. Den har vært der i 4 år nå.

Jeg er sliten, lei, frustrert og angstfylt. «To do»-lista hver dag er: 1) Stå opp. 2) Overleve. 3) Legge meg. Tar én dag av gangen. Folk som ikke har opplved mentale sykdommer på kroppen selv forstår kanskje ikke hvor tøft det kan være. Jeg unner ingen å oppleve det jeg sloss med hver dag. Og det mest skremmende: Jeg har den «snille» varianten – jeg er tross alt veldig heldig fordi jeg kan fungere tilnærmet normalt i full jobb. Jeg må bare passe litt på stressnivået: Ikke slite meg ut – gjøre meg mer sårbar enn hva jeg allerede er i utgangspunktet.

Inni huet mitt er det krig hver dag. Det er ikke alltid jeg greier å «ta meg sammen» eller «tenke på noe fint» – noen dager, som i det siste, går det bare ikke. Noen dager må Mørket vinne.

Ich habe angst!

Jepp. Jeg er så «heldig» at jeg har panikkangst i tillegg til å være bipolar. Angst kan også være et symptom på at humøret svinger, og at man er på vei inn i en episode (som det så fint heter på fagspråket). Disse to formene for angst er forskjellige – hos meg i hvert fall. Jeg merker forskjell på om det er panikkangst-angst eller nå-svinger-humøret-angst.

Nå om dagen har jeg en herlig blanding av begge deler. Jeg har skrevet litt om hvordan de to typene angst er før, men for å gjenta: Nå-svinger-humøret-angsten er som et teppe av uro, lavt på skalaen min, og konstant; panikkangst-angsten er mer plutselig, kom lyn fra klar blå himmel – kan slå ned når som helst, hvor som helst – og dette gjør den litt skummel og vanskelig å håndtere. Hva verre er, uro-teppet kan trigge lyna.

Bildet over er tatt nå nettopp. På vei ned igjen av et forholdsvis mildt angstanfall. Jeg sier mildt, fordi jeg har vært på toppen av angstskalaen min – den går fra 0 til 10 – i et fullstendig panikkanfall. Det er ikke moro. Det er slitsomt. Dette anfallet var på rundt 4-5 eller så, tenker jeg.

Det triste er at jeg nå er blitt «vant til» å ha konstant uro, teppet er blitt ei tåke som ikke letter – jeg kan nesten ikke huske hvordan det var uten uroa, hvordan det var å være på 0 på skalaen. Lurer på om jeg noen gang vil havne på 0 igjen…

Verden går meg i mot av og til. Sånn som nå.

Jeg har vist tegn og symptomer på depresjon siden midten av mai, og vanligvis ville det ha slått ut i juni. Men ikke denne gangen. Denne gangen lot det vente på seg, til jeg var ferdig med sommerferie og tilbake på jobb. Til det passa minst, liksom. Før kunne jeg «gjemme» det bort fordi jeg hadde ferie, eller det var lite folk på jobb når det skjedde. Var ikke så farlig, da – gjorde ikke så mye – ble ikke så mye krøll.

På torsdag kveld kom angsten for fullt, det vil si, den kom kraftigere enn på lenge. Utmatta og nedslitt som jeg er (for tida), så fant jeg det for godt å innse at depresjonen var et faktum – «endelig». Noe av det verste jeg veit med bipolariteten er følelsen av at noe kommer til å skje, at det svinger, at det er kaos, og så at det ikke skjer likevel. Når da noe «endelig» skjer, er det nesten som en lettelse – da har jeg noe å bearbeide, noe å komme meg ut av igjen. Men uansett hvordan man ser på det, så er depresjon jævlig.

På fredag dro jeg til Dr S for å preike litt om detta med depresjon, sånn i og med at jeg nå tydeligvis var midt oppi en. Heldigvis er Dr S en fornuftig mann og skjønte raskt at det ikke var bare en «litt dårlig dag» – så nå er jeg sykemeldt. I første omgang i 2 uker, og så har jeg ny legetime for å se an situasjonen. Jeg måtte love dyrt og hellig at jeg skulle gjøre ting jeg syns er gøy – jeg skulle ut av huset minst én gang hver dag, og jeg skulle være sosial og aktiv.

Det skal jeg greie. Selv om jeg kjenner på hvor ufattelig sliten jeg blir av bare en time eller to med sosialt samvær. For det er det som skjer når jeg er deprimert, jeg blir sliten – veldig sliten – av «ingenting». Og så føler jeg meg ubrukelig fordi jeg blir så sliten, og da har man en ond sirkel av negative tanker og utmattelse.

Nå er jeg glad for at jeg har vært ærlig med sjefene mine om dette. Det gjør det mange ganger lettere å måtte forklare at jeg er sykemeldt uten å se syk ut, uten at det er noe fysisk galt. De vet hvorfor, de forstår, de godtar og tilrettelegger.

Som jeg har sagt før, så er jeg en av de veldig heldige, jeg kan fungere bortimot normalt. Være i full jobb, være sosial, være aktiv – alt det normale mennesker uten mentale lidelser gjør hele tiden. Av og til krever det mer av meg, og jeg blir lettere sliten, i perioder må jeg unngå sosiale sammenhenger og heller prioritere å komme meg på jobb. Og noen ganger sier det bare «stopp» – det går ikke – jeg makter ikke – jeg blir sykere av å presse meg selv til å fungere som alle andre, og så møter jeg veggen.

Jeg står og stanger i den proverbiale veggen nå om dagen – har lagt opp til en slagplan for å komme meg igjennom denne depresjonen også, for å trosse angsten og uroen, for å oppfylle kravene Dr S og jeg satte for sykemeldinga mi. For – jeg kan ikke bare legge meg ned og synes synd på meg selv – da blir jeg ikke bedre. Det er en konstant krigføring innabords mellom å ville legge seg ned og det å kjempe seg opp og ut.

Det er en kamp – hver gang. Ikke alle er klar over det. Hverdagen er en kamp. Og jeg kjemper.