Kategoriarkiv: angst

Eh – hei…?

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Ja-a… læng si’a sist, hæ?

Siden forrige gang jeg la igjen bokstaver her på bloggen har jeg gifta meg(!) og flytta – til Moss! Husbond og jeg kjøpte leilighet her og flytta inn i oktober i fjor (2016). Har ennå ikke fått pakka ut skikkelig – og jeg veit det vil ta latterlig lang tid, fordi… bipolar og sånn, da sjø.

Apropos bipolar og sånn: Er en anelse deprimert (igjen) og det er høyst sannsynlig årsaken til dette blogginnlegget. Mye fordi det er rundt regna to år siden sist jeg hadde en særs nevneverdig depresjon, og litt fordi jeg ville komme «inn i» skrivinga her igjen.

Dette vil høres litt rart ut for mange, men det å gå to år uten den årlige depresjonen er faktisk ikke så bra som man gjerne tror. Fordi: I stedet for å glede seg over at man ikke har vært klinisk deprimert minst to ganger de siste 24 månedene, så går man rundt på eggeskall og bare venter på at det skal smelle – skikkelig. Det er i hvert fall slik hodet mitt fungerer i praksis; om jeg ikke får den årlige «utblåsninga» det er å ha en depresjon i to-tre uker rundt juletider (slik jeg har hatt hvert eneste år siden jeg var 14-15 år gammal) så bygger det seg bare opp. Og når det først smeller da, så smeller det noe så innmari og…

…så – det måtte jo skje. And here we are. Håpet er å bli litt flinkere til å blogge igjen. Det ga meg mye positivt midt oppi alt det negative. Dessuten – skriving er godt for sjela, har jeg hørt, og er det noe jeg trenger i skrivende stund er det ting som er godt for sjela.

Reklame

Litt av alt

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Dette innlegget blir skrevet fordi jeg for første gang på ETT HELT ÅR nå har tilløp til angst.

ETT HELT ÅR. HELT. ÅR. Tolv føkkings måneder.

Det vil si, akkurat nå er jeg der på angstskalaen der jeg kan reversere prosessen, men det er akkurat i grenseland og derfor vanskelig å gjøre effektivt… Så her sitter jeg, da. Og føler på angsten. Kjenner på triggeren. Tvinger meg sjæl til å tåle det. Eksponeringsterapi. Åjada. Driver med det ennå – når muligheten byr seg, og jeg har nok ork innabords til å faktisk iverksette eksponering.

Men ja – det er tolv måneder – ett helt år – siden sist jeg satt her og kjente på denne følelsen. Jeg veit – rasjonelt sett, som alltid – hva som skjer og hvorfor og alt detta her; men… alle slike rasjonelle tanker bare forsvinner ut i det store intet når angsten kommer snikende. Det er irriterende, og frustrerende, og gjør ikke saken bedre akkurat – men det er nå engang det som skjer, da. Så da sitter man der, og prøver å dytte rasjonelle tanker tilbake inn i skallen.

Er forøvrig også nesten et helt år, siden jeg har hatt en faktisk depresjon. Det er mye på grunn av jobben jeg har nå, og sjefen jeg har nå. Ironisk nok blir jeg antakelig mer eksponert for diverse bassilusker og anna faenskap nå enn jeg har blitt noengang tidligere. Forstå det den som kan.

Men like herlig: Har altså da ikke hatt angst på jobben, altså ikke over 2 på skalaen, siden jeg begynte der i slutten av Mars i fjor. Og har ikke hatt depresjon i hele 2015. Jeg har hatt humørsvingninger og tenkt at «here we go again…» og stålsatt meg og forberedt meg på smellen – …men så har humørsvingningene slutta, og jeg har flata ut i normalt humør.

Det har vært veldig, veldig deilig. Jeg har slått meg til ro med at jeg nok aldri vil lande helt nede på 0 på angstskalaen min igjen – men det er igrunnen greit, så lenge jeg holder meg nede på 1 til 2.

Så – her sitter jeg, da. Og har det egentlig ganske ålreit trass i ulmende angst. Hvorfor? Fordi det var så lenge sida sist, og jeg håper og tror jeg har kommet ganske langt i veien mot et friskere liv – mentalt sett.

Lenge siden sist – og Hallo P3

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Hu-hei!
Lenge siden sist!?

…det har skjedd en god del siden sist jeg skreiv noe på bloggen her. Det kan jeg jo alltids skrive mer i detalj om, men *dette* innlegget handler om Hallo P3.

Programlederen for Hallo P3 kontaktet meg forleden dag, og fortalte at hun hadde funnet bloggen og syntes den var interessant – så hu lurte på om jeg kunne tenke meg å prate litt om detta greiene (angst og panikk og sånn) på radio.

Jeg er jo litt Pippi Langstrømpe av natur og hopper i hva som helst – så jeg klinte til og sa ja, jeg.

Hør programmet her: https://radio.nrk.no/serie/hallo-p3/MYNF34017815/19-08-2015

(Segmentene 2, 3 og 4 er med meg.)

Vanvittig morsomt å få være med på!
Etterhvert kommer det visst en artikkel på nett også – med bilde og greier.

EDIT: Og da var artikkelen ute også: http://p3.no/som-a-ha-en-elefant-pa-brystkassa/

Uhumskheten

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Noe av det verste med Bipolar depresjon er uhumskheten den fører med seg. I fjor – på høsten – hadde jeg en lengre, det vil si omtrent to måneder lang, depresjon. Jeg fikk ingen særlig kraftig depresjon til jul slik jeg pleier, men humøret har vært jevnt labert siden høsten.

Den siste måneden har jeg tenkt at depresjonen var over, jeg var tilbake på jobb i oktober, og holdt meg stort sett oppegående til jul og over nyttår. Onsdag som var kræsja det. Kaoset og Mørket tok over (igjen), og jeg greide ikke å være på jobb, rett og slett. Uhumske greier, depresjon, du tenker at den er over og at du går mot lysere tider og normalt humør – og du føler deg stort sett normal – og så plutselig sier det stopp. Du glaner i skjermen, eller veggen, du greier ikke å konsentrere deg, ting blir tåkete, du blir sint, lei deg, redd. Og så kommer tankene – Mørket – den lille stemmen i bakhuet som forteller deg hvor udugelig du er som ikke greier å skjerpe deg. «Ta deg sammen!»

Egentlig skulle jeg ha vært i bryllup i dag. Egentlig. Det skjedde ikke. Mørket toppa seg i går kveld, jeg har nesten ikke sovet i natt, våkna flere ganger og måtte kaste inn håndkleet i dag. Den første tanken som slo meg da jeg innså at jeg måtte kapitulere var «å faen – …hvordan i heite hælvete skal jeg takle mitt eget bryllup!?» Heldigvis er mitt bryllup fordelt på to dager – vielsen på riktig dato, festen påfølgende helg – men likevel… Frykten er der.

Jeg liker ikke å måtte ta ut en tredagers egenmelding, men alternativet er langt verre. Alternativet er å presse meg selv til å gjennomføre, til å «fungere», til å slite meg ut så mye at når smellen først kommer, blir det som i fjor – sjukemeldt i to måneder. De siste årene, de med diagnoser på papiret, har jeg gradvis lært meg å lytte til kroppen og huet og heller ta ut de 2-3 dagene som må til for å komme meg ovenpå igjen, enn å presse meg selv for hardt for lenge.

Uhumskheten – det at Mørket er litt som troll-i-eske av og til – er det verste. Nest etter angsten. N. og jeg utreder nå for å se om panikkangst-diagnosen er riktig, eller om det er en litt annen type angstdiagnose passer «bedre» på meg. Jeg har ikke så mange panikkanfall lenger, så jeg fyller vel egentlig ikke diagnosekriteriene for panikklidelse, men jeg har angst 24 timer i døgnet likevel. Den er alltid der. Den har vært der i 4 år nå.

Jeg er sliten, lei, frustrert og angstfylt. «To do»-lista hver dag er: 1) Stå opp. 2) Overleve. 3) Legge meg. Tar én dag av gangen. Folk som ikke har opplved mentale sykdommer på kroppen selv forstår kanskje ikke hvor tøft det kan være. Jeg unner ingen å oppleve det jeg sloss med hver dag. Og det mest skremmende: Jeg har den «snille» varianten – jeg er tross alt veldig heldig fordi jeg kan fungere tilnærmet normalt i full jobb. Jeg må bare passe litt på stressnivået: Ikke slite meg ut – gjøre meg mer sårbar enn hva jeg allerede er i utgangspunktet.

Inni huet mitt er det krig hver dag. Det er ikke alltid jeg greier å «ta meg sammen» eller «tenke på noe fint» – noen dager, som i det siste, går det bare ikke. Noen dager må Mørket vinne.

Livet med Psykdom

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Jeg jobber hardt – hver dag – for å ikke la diagnosene mine gå utover livet i alt for stor grad. Stort sett går dette greit, men noen ganger må diagnosene vinne. De må vinne så jeg ikke blir (enda mer) gæærn. I dag var en slik dag.

Jobben skal ut på tur neste måned, et stykke heimefra, et stykke fra sikkerhetsnettet mitt, fra der jeg føler meg trygg. Det er sånt som skremmer meg, som gir meg litt ekstra angst i hverdagen, og som stresser meg mer enn normalt, så jeg blir enda mer utsatt for depresjon. Jeg er feig – jeg tør ikke gamble på at jeg ikke går på en skikkelig smell og blir syk igjen. Så… jeg ba de som organiserer turen om å stryke meg fra deltakerlista, og forklarte hvorfor sånt er vanskelig. Fikk bare empati og forståelse i retur – heldigvis.

Hele greia fikk meg til å tenke på andre ting jeg ikke gjør mye av lenger på grunn av diagnosene. Jeg gjorde ikke så mye av de tinga før heller, men nå gjør jeg de ikke i det hele tatt. Kino, for eksempel, takler jeg ikke lenger – å være «fanget» i et mørkt rom med en haug andre mennesker i to timer eller mer… greier ikke hodet mitt å forholde seg til lenger, så jeg lar være. (Jeg tåler å vente på ultra-super-special-collectors-edition på BluRay.) Tilsvarende scenario er det med konserter, og festivaler. Takler det ikke – for mange ukjente faktorer involvert – for liten kontroll over omgivelsene. Middager og julebord velger jeg med omhu av samme grunn.

Jeg gikk lite på kino og konserter før, og julebord har jeg aldri vært noe glad i.

I det store og det hele er det ikke mye som har forandra seg, sånn egentlig, jeg er bare litt mer bevisst på stressfaktorene og hva de gjør med meg nå enn hva jeg var før jeg fikk diagnosene.

Det er sånn livet mitt er blitt, livet med psykdom(mer) – jeg er litt mer vár for hva jeg utsetter meg for av stress, og er litt mer oppmerksom på hva som skjer innabords hvis stresset inntreffer trass i alle mine forsøk på å unngå nettopp det. Men jeg er heldig – jeg er klar over begrensningene mine, og kan derfor jobbe rundt dem. Jeg kan leve et tilnærmet normalt liv, jeg ofrer noe, men det er greit.

Akutt Tonsilitt

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Den siste uka har jeg stort sett tilbragt under dyna med Game of Thrones på laptopen. Akutt Tonsilitt står det på sykemeldinga jeg leverer på jobb, halsbetennelse. Er på siste innspurt nå, feberen er så godt som borte, halsen er ikke vond lenger, men har litt slim igjen i bihuler og lunger – så… er ennå litt pjusk. Går vel over snart.

N. spurte meg i går om jeg reagerte på å være syk. Om panikkangsten min klikka i vinkel, mersom. Og det gjør den vanligvis ikke – ikke før jeg eventuelt blir litt sånnder småkvalm av å svelge masse snørr og slim når man er forkjøla. Å være forkjøla gjør meg ikkenoe – er kjipt, men jeg får ikke automatisk angstanfall av det. Å ha halsbetennelse er likedan, alle sånne vanlige sykdommer gjør meg lite. Helt til jeg blir litt uggen… da har man det gående. Er snedige greier, den der panikkangsten.

Men jeg er heldig, da. Selv nå – i en alder av tjueni – savner jeg mamma når jeg blir sjuk. Savner at hu laga kakao og boller, at hu leste for meg der jeg lå på sofaen, at hu passa på meg så jeg kunne svime i fred. Nå bor jeg langt unna mammaen min – men har ei Svigermor som stepper inn og pakker meg inn i pledd og varmeputer, kommer med boller og kakao, som passer på meg når jeg sovner på sofaen hos henne.

Svigermor er «reservemamma» for meg hele året, men det er litt ekstra synlig når jeg er pjusk.

Om Panikkangst

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Panikkangst er festlige greier – kan slå ned i huet på deg som lyn fra soleklar blå himmel og du aner ikke hvorfor du plutselig er livredd for alt rundt deg. Du skjelver, du sliter med å puste, du ender opp med å hyperventilere; du skjønner ikke hvorfor, men du er overbevist om at verden går under.

Det er lenge siden jeg har hatt skikkelig panikkangst-angst nå. Men i kveld kom den. Heldigvis – forhåpentligvis – har jeg greid å stagge den med en Vival. Følelsen er ekkel; mangel på kontroll er én ting; mangel på kontroll over egen kropp og eget sinn er noe ganske annet. Null styring på hva huet kan finne på, ingen aning om kroppen er med på leken eller vil stritte imot.

Jeg kan nesten ikke huske (joda – det kan jeg…) sist gang jeg hadde såpass angst at henda begynte å skjelve og jeg virkelig ikke greide å bremse utviklinga for egen maskin. For det er det jeg prøver å gjøre hver gang uroa kommer hoppende på meg; jeg prøver og prøver å bremse den; holde den på et kontrollerbart nivå. Av og til, sånn som i kveld, er jeg for gåen til å bremse uroa – så den klatrer oppover angstskalaen i en viss fart, for raskt til at jeg henger med. Plutselig står jeg der – og skjelver – og er livredd.

…og så kommer nedturen; tankekaoset; Mørket trenger seg på og fôrer angstmonsteret med kjipe tanker om hvor udugelig jeg er som ikke takler noenting – ikke et lite angstanfall engang! Patetisk…

Redsel. Hver gang jeg klatrer ut av en depresjon, blir jeg redd for å få en ny. Utfallet av et angstanfall er – som oftest – en mini-nedtur. Litt som å hoppe i strikk; du hives uttfor – du når bunnen – du skvetter opp igjen i løpet av ei lita uke. Angst – redd – nede – redd – evig kaos i Topplokket – negativ spiral.

& i serien «Scener fra et BipolarLiv» følger nå et utdrag fra episoden «Mørket puster deg i nakken»
– «Hei, du – berta.»
– *?*
– «Ja – du ja. Der ser du. Skulle ikke ha satt i gang med jobb så tidlig, vettu… sku latt meg drive på noen måneder til og gjort livet ditt kjipt. Sånn at du aldri kom deg tilbake i arbeid, for det fortjener du ikke.»
– *:(*
– «…til pass for deg.»
– …

Og sånn driver det på.

Folk som ikke har en kronisk ‘greie’ der depresjon er en faktor man må regne med er antakelig ikke helt klar over hvor mye krangling det kan være innabords av og til. Egentlig hver dag. Hvis man da legger til å være livredd sin egen skygge, så har man det jo gående…

Jeg sku ønske folk (alle, altså) fikk prøve en sånn ‘greie’ i en liten måneds tid, for å kjenne på hvordan det er; føle på kroppen hvor hinsides all fornuft jævlig ting kan oppleves med Mørket surrende rundt i huet. Kjenne hvor ekkelt det er å bli så livredd uten forvarsel eller grunn at man faktisk tror at verden går under. Å gå rundt dag ut og dag inn i frykt for å få angstanfall er …ikke moro.

En liten måned med den typen hælvete hodet mitt kan stelle i stand er peanuts. Det er å slippe billig unna.

Dette er sånn jeg har det hver eneste dag. Har hatt det i bortimot femten år – minst – så jeg er vant til det. Jeg veit ikke om annet. Eneste jeg veit er å krangle, kjempe, sloss mot Mørket, tørre å gjøre ting når jeg er så redd at det svartner for øya. Å «stå i det» når angsten blir for sterk, og jeg blir for svak til å sloss mot den. Hver dag – hver jævla dag – må jeg fortelle meg selv at jeg ikke skal høre på Mørket, at jeg ikke skal la meg selv gå i den fella og tro på hva Mørket prøver å innbille meg.

Jeg er stygt redd for at veldig mange av den gemene hop, av de som ikke har vært borti konseptet ‘mental lidelse’ i noen som helst form, vel å merke, ville ha gått på en kraftig smell om de ble tvunget til å takle det greiene der i bare en måned. Det skal ikke mange dagene til med evig kaos fra Mørket før den gjengse mann i gata blir sprø. De som aldri har opplevd depresjon, eller angst, aner faktisk ikke hvordan det er – dessverre.

Dette vil høres himla bitchy ut, men… om du ikke har opplevd depresjon, så kan du faktisk ikke vite hvordan jeg har det. Sorry. Du kan ha så mye medfølelse du bare orker; men du kan ikke vite hvordan det er. Faktisk – selv de som har opplevd depresjon kan ha vanskeligheter med å virkelig forstå inngående hvordan en annen person som opplever depresjon har det. Depresjon er et ullent vesen som skifter og endrer seg fra gang til gang. Jeg kan ikke sammenligne depresjoner jeg har hatt, egentlig, utover generiske fellestrekk (som forøvrig vil være like for stort sett alle – i generisk betydning) – ingen av de er like.

…åttehundre-og-trettini ord seinere og Vivalen har begynt å fungere. Kroppen er rolig. Jeg skjelver ikke (så mye) lenger, og pulsen begynner å snegle seg ned under 110. Topplokket jobber på spreng, dog. Prøver å systematisere og forklare hva og hvorfor. Det er ulempa med å være en relativt rasjonell person i denne sammenhengen. Huet gir seg ikke før det har fått tilfredsstillende forklaring på hvorfor i heite hælvete jeg fikk et angstanfall. Så det kverner og går.

Og sånn går no dagan.
(Heh.)

Tjuneni

Skrevet av Dystopia Kaotika den

I går hadde jeg bursdag – jeg ble 29 for første gang. Jeg ser fremdeles ut som en tenåring, da…

Dagen ble tilbragt i angsttåka i senga med Svein og Andromeda på laptopen. Skulle egentlig på middag hos Svigers, men vi utsatte det til i dag i stedet. Det er så behagelig at jeg har friheten til å avlyse slike ting når jeg må – de forstår.

Grunnen til at jeg hadde – og har – en del angst er at jeg nettopp har fått ordna ting på jobbfronten, og er sliten som bare rakkern på grunn av det. Når jeg er sliten, er jeg mer utsatt for angsten. Og sekundært også at jeg er litt småbekymra for at jeg skal bli syk igjen; har nettopp kravla meg ut av en depresjon som tok skikkelig på, og vil helst ikke ramle uti en ny.

Men uansett er det godt å være tilbake på jobb; samme sted, samme folka, stort sett samme jobboppgaver også. Ting ordner seg for snille piker, sies det. Godt å vite at de ordna seg for meg også.

N.

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Denne historien starter for omtrent åtte måneder siden, egentlig mer.

Rett før Jul i fjor var jeg hos Dr S og ba pent om henvisning til psykolog – en slik psykolog fra det offentlige helsevesen med refusjonsrett og følgelig lavere egenandel. Fordi psykolog er dyrt. Jeg fikk henvisning og en neonoransje postitlapp med 3-4 navn på. Det skjedde en del tull og bal rundt juletider, så jeg fikk ikke kontakta de på lappen før over nyttår, men uansett…

…jeg ble satt på venteliste og fikk opplyst at ventetida for slikt er 8 måneder. Åtte måneder er drøyt lenge, men er likevel ikke de snaut 17 månedene som er standard ventetid i Trøndelagen for «ikke-akutte tilfeller» (aka – sånne som meg).

I forrige uke fikk jeg plutselig en SMS fra der jeg stod på venteliste og blomstra med beskjed om time. Hurra!? Den timen var i dag. Så nå har jeg en behandler – en psykolog – en fagperson. Her på bloggen vil vedkommende gå under Kodenavn «N». Vi er foreløpig i en «bli-kjent»-fase, og den vil nok vare ei lita stund. Det er jo tross alt en villt fremmed person jeg skal vrenge Toppetasjen og Sjela til, og det er faktisk litt skummelt.

Men, nå har jeg i hvert fall en behandler.

En av gangen

Skrevet av Dystopia Kaotika den

En dag av gangen – en fot foran den andre.
Det er sånn det er blitt – en dag av gangen – kun ett gjøremål per dag, men helst hver dag.

Kravet Dr S stilte til sykemeldinga mi var at jeg skulle opp og ut hver dag. Noen dager begrenser dette seg til å takle noe så dagligdags som en tur på butikken for å kjøpe melk og brød. Det er et rimelig krav å stille – sånn siden det er veldig lett å gå i «sykemeldt-fella» og bare bli liggende flatt ut på sofaen, tiltaksløs og apatisk. Men det er også et krav, det krever noe av meg – noen ting krever mer av meg enn andre ting.

Dagens gjøremål var en litt «big deal», da, så jeg måtte bruke hele dagen i går på å psyke meg opp til det.
Jobbintervju.
*hnnngh!*
Til en jobb jeg veldig gjerne vil ha også.

Her er greia:
Å stille opp på – og gjennomføre – et jobbintervju på en dag der man våkner med uro og angst, en dag der man helst skulle snudd stumpen til verden, trekt dyna over huet og bare sovet bort hele sulamitten, er – i seg selv – en aldri så liten bragd. Skyver uroen og angsten vekk, unna, foran, seinere – går på autopilot, gjennomfører, svarer på spørsmål, forklarer og beskriver. Det går bra, det går greit, gjør forhåpentligvis et godt inntrykk. Går fra intervjuet med håpet om at de likte meg.

Så kommer reaksjonen. Timer seinere. Jeg veit jo at den kommer, men jeg veit aldri når. Halvtime etterpå? Fire timer etterpå? Neste dag? Helt tilfeldig. Har det vært et krevende gjøremål (sånn som i dag) er også den forsinka reaksjonen noe mer hissig, og sitter i lenger. Jeg blir mer sliten, sliten av å psyke meg opp til å gjennomføre, sliten av å takle reaksjonen som kommer i etterkant når jeg har gjennomført.

Og med reaksjonen kommer uroa og angsten tilbake – usikkerheten. Gjorde jeg et godt inntrykk? Svarte jeg «riktig»? Skulle jeg sagt mer – mindre – annet? Var jeg god nok? Var jeg smart nok? Hadde jeg på meg riktige klær? Passer jeg inn? Er jeg pen nok? Var jeg for smart? For ivrig? Stemte kjemien? Ser de potensiale?

Kunne de se at jeg er deprimert?

Alt jeg kan gjøre nå er å vente på eventuell tilbakemelding – om jeg er med på flere intervjurunder. Håper. Våger ikke tro (ennå).