Månedlige arkiver: juli 2011

Living Madness

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Det er en kjent sak at vi bipolare har en tendens til å begynne på ørten prosjekter – gjerne samtidig. Så det bør kanskje ikke komme som en kjempeoverraskelse at det er nettopp det dette innlegget handler om: Mitt nye prosjekt.

Meg som person er noen som liker å tilegne meg ny informasjon, og å dele denne. Jeg liker å være informativ og kanskje tilby noe til noen der ute. Så derfor har jeg startet et prosjekt jeg har gitt tittelen «Living Madness» – det er på engelsk, derav engelsk tittel. Det er en serie videoer om hvordan hverdagen og livet til noen med bipolar lidelse og panikkangst kan være.

Jeg kan kun snakke for meg selv, og bruke meg selv som eksempel, men det er kanskje en fordel ved det hele. Jeg ser på meg selv som heldig: Jeg er i full jobb, har samboer og generelt sett et veldig godt liv. Bipolar lidelse og panikkangst er kun en liten del av meg, men det er ting som til tider påvirker hverdagen min – dette er noe av det jeg ønsker å vise.

Det vil også være videoer der jeg forklarer diverse ting, som for eksempel, hva er egentlig hypomani? Mye av informasjonen fra kurset jeg deltok på i vår kombinert med artikler og informasjon jeg har funnet selv vil være grunnlaget for disse.

Videoene vil altså være en kombinasjon av objektiv informasjon og subjektive betraktninger / dagbok-lignende beretninger. Selv er jeg veldig stolt av hva jeg har fått til så langt, og håper at det kanskje kan være til hjelp for noen andre der ute.

Dette er den første videoen i serien:

Video 002 og 003 finner dere her: http://www.youtube.com/user/vinterheim

Reklame

22.07.2011

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Det er fredag – klokka er såvidt passert 17. Samboerpusen og jeg er klare for ferie i fire uker etter å ha vært på jobb og handletur. Jeg slår på Macen og ser Twitter og FaceBook gå av hengslene: Noe har skjedd i Oslo.

Bombe i Regjeringskvartalet.

Det går kaldt nedover ryggraden. Bror, svigerinne og nevø; søskenbarn – alle bor i Oslo. Det viser seg imidlertid at de er alle trygge og i god behold.

Samtlige TV-kanaler har kansellert sendeplanen for kvelden og viser direkte nyhetsoppdateringer i stedet. Vanvittige bilder ruller over skjermen, avbrutt av pressekonferanser og intervju av vitner. Regjeringskvartalet ser ut som ei krigssone.

To-tre timer etter bombinga i Oslo sentrum kommer en ny, og større sjokkbølge skyllende over Twitter og FaceBook. En mann kledd som politi har åpnet ild mot ungdommene på AUFs Sommerleir på Utøya. Ungdom helt ned i 14-årsalderen blir skutt og drept foran venner og kjente.

Panikk. Flukt. Terror.

Dette skal ikke skje. Ikke her, ikke i Norge. Vårt lille trygge bortgjømte land. Et av de få land igjen i verden der politiet ikke bærer våpen daglig – det har ikke vært behov for det. Dette er ting vi bare ser på TV – fra andre steder – fra steder der sånt skjer. Nå har det altså skjedd her. Hjemme. Det hele virker så fjernt, så surrealistisk.

Timene går – en evig strøm av nyhetsoppdateringer på TV, på Twitter, på FaceBook. Tallene på drepte stiger. Meldingene på Twitter er stort sett anmodninger om å ikke ringe kjente som er på leiren; det vil sette dem i fare. Skrekkslagne foreldre, venner, samboere, kjærester til de på Utøya intervjues på TV samtidig.

Omsider kommer politiet og pågriper en person. En mann, bare noen få år eldre enn meg selv. Han har drept til sammen 92 mennesker.

Jeg vet ikke hva jeg føler. Nummen. Frykter en reaksjon vil komme etterhvert, jeg vet bare ikke når – eller hvordan – eller hvor kraftig. Er bare letta over at bror min, svigerinna mi og nevøen min, samt søskenbarna mine, var andre steder enn Oslo da bomba eksploderte. Men, jeg aner ikke hvor mange av mine venner og bekjente som var på Utøya.

Sosialisering

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Det siste året har jeg vært pinlig lite sosial av meg. Har sett meg litt lei på det der, og har begynt å snu trenden såvidt det er. Egentlig er jeg jo en rimelig sosial person, men siden panikkangsten kom har jeg hatt visse problemer med å befinne meg på «ukjent farvann» for å bruke en go’ gammal klisjé.

På Kontoret for noen uker siden hadde vi en liten spontan grillfest på parkeringsplassen utenfor bygget. I løpet av den grillfesten blei det en del snakk om rugby. Ja, riktig – den der rare sporten med den rare ballen. En av kollegaene hadde flytta inn i ny leilighet noen måneder tidligere, men ennå ikke hatt noe form for innflytningsfest eller besøk. Dette synes vi andre at han burde fikse på, så da blei det slik.

For noen dager siden kom det ramlende inn en e-post til noen få utvalgte, deriblandt meg, der tittelen lød «Rugby». Det var nemlig finale i Super Rugby XV i går (lørdag), og vi heldige utvalgte var invitert til nevnte kollega med relativt ny leilighet for å se denne. Jeg, som har sett en rugbykamp tidligere, og er fascinert av denne rare sporten, hoppa jo selvsagt på sjansen til å se en hel kamp med muligheter for å stille dumme spørsmål: Kollegaen spiller nemlig rugby sjæl. Kjekt!

Klokka elleve svinsa jeg ned til bussen med en bærepose full av grillmat og et par bokser Guinness. En snau halvtime seinere satt vi heldige utvalgte, og vertskapet, benka foran TVn med live nettstream fra Australia. Etter en del forklaring fra vertens side har man nå en større forståelse for hva som egentlig foregår i de 80 minuttene en rugbykamp varer. Heldigvis hadde jeg fått en del forklaring sist gang jeg så en kamp også, så skjønte mesteparten av det som foregikk på banen.

Jeg storkoste meg!

Det var veldig befriende og betryggende å være sosial på den måten igjen: God mat, god øl, godt selskap – goodtimes! Dessuten synes jeg at rugby er mye mer interessant å se på enn «vanlig» fotball – det skjer mer ting på banen, rett og slett, og det hele er nytt og litt fremmed – og det er jo spennende i seg sjæl.

Så nå krysser jeg bare fingra for at når verdensmesterskapet starter i september er verten interessert i å gjenta suksessen.

Luftfuktighet

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Okei, så – nå har jeg sitti sammenkrøka her i sofakroken med uro oppetter øra i bortimot en time.

Ikke skikkelig angstanfall-angst, men sånn konstant uro som er så fordømrades irriterende, og som varer dritlenge i motsetning til plutselige angstanfall som kommer og går i løpet av et kvarters tid. Det begynte rett etter at jeg tusla inn på badet. Samboer’n hadde vært på badet rett før meg og tatt en dusj, så det var varmt og klamt der inne, for å si det sånn.

Skal jeg liksom begynne å reagere på fuktig luft også nå!? Har jeg ikke nok med alt det andre jeg reagerer på, kanskje!? HÆ!?

Det er fuktig i lufta ute og, men heldigvis ikke så veldig varmt. Jeg hater – virkelig hater denne følelsen av å ikke få puste skikkelig. Tuter på med alle tiltak jeg veit om for å bedre situasjonen, men fordi det har vært mye stress på jobb den siste måneden er jeg et par hakk for sliten til å gjøre det effektivt.

Pluss – fun fact – menstruasjon spiller også en stor rolle midt oppi det hele. Tenk det, hver måned må jeg tåle at kroppen går bananas, og at huet tolker alle signaler kroppen spytter ut feil. Du føler deg helt forjævlig i utgangspunktet, og på toppen av det hele mener huet at du skal være i alarmberedskap døgnet rundt.

Så her sitter jeg, da. Ennå urolig, ufattelig sliten, den fuktige lufta gjør at jeg føler jeg ikke får puste, og slik går den evige angst-runddansen.