Jeg er drittlei av å føle meg som sjit. Drittlei av å være redd og sint og frustrert over egen kropp som nekter å samarbeide. Av å føle meg ubrukelig, av å kjenne depresjonen snike seg innpå meg, gjentatte ganger. Av å ikke funke.
Det er nå ca to uker igjen til jeg skal inn på operasjon for å fjerne cysta. Den har begynt å gjøre en hel masse faenskap med både kropp og hue for tiden, og det gnager kraftig på psyken. Så, jeg starter morgendagen med tur til Dr S (igjen) for å se på muligheter for aktiv sykemelding fram til operasjonen er gjort. Da har jeg i det minste nubbesjans for å få jobba det jeg kan.
Satte forøvrig ny personlig rekord da jeg fikk frikort allerede nå i februar. Hurra for meg…