Om å være drittlei

Jeg er drittlei av å føle meg som sjit. Drittlei av å være redd og sint og frustrert over egen kropp som nekter å samarbeide. Av å føle meg ubrukelig, av å kjenne depresjonen snike seg innpå meg, gjentatte ganger. Av å ikke funke.

Det er nå ca to uker igjen til jeg skal inn på operasjon for å fjerne cysta. Den har begynt å gjøre en hel masse faenskap med både kropp og hue for tiden, og det gnager kraftig på psyken. Så, jeg starter morgendagen med tur til Dr S (igjen) for å se på muligheter for aktiv sykemelding fram til operasjonen er gjort. Da har jeg i det minste nubbesjans for å få jobba det jeg kan.

Satte forøvrig ny personlig rekord da jeg fikk frikort allerede nå i februar. Hurra for meg…

Reklame

Mens vi venter…

Så – det blir operasjon, da.

Var på kontroll av cysta på fredag, og fikk konstantert at den fremdeles er der, og fremdeles er uendret. Men – siden Dr I er ei likandes dame, så bestiller a operasjon for å få fjerna den, sånn siden den faktisk gnager på psyken min en del. Det å vite at man har noe slikt, og er i konstant frykt for at den skal gjøre noe sprell, er slitsomt… Dessuten er den småvond hele tida. Noe som stresser Toppetasjen enda mer.

Er nå tilbake på jobb igjen også. Har hatt et røffe par uker siden forrige post, og jeg fant det for godt å presse meg minst mulig. Skjedde sabla mye på en og samme tid, liksom. Hodet sa stopp. Greit å være tilbake igjen, for all del, men jeg kjenner jo at jeg er sliten ennå. Så, jeg må være litt forsiktig og ikke stresse meg opp for mye

…Flink-Pike-syndromet hyler inni meg.

Vet ikke når operasjonen blir ennå, regner med å få brev fra Ahus i løpet av uka om alt det der. Bare håper at det ikke kræsjer med turen nordover i Påska. Det hadde jo bare vært perfekt… *sarkasme*