Den siste uka har jeg stort sett tilbragt under dyna med Game of Thrones på laptopen. Akutt Tonsilitt står det på sykemeldinga jeg leverer på jobb, halsbetennelse. Er på siste innspurt nå, feberen er så godt som borte, halsen er ikke vond lenger, men har litt slim igjen i bihuler og lunger – så… er ennå litt pjusk. Går vel over snart.

N. spurte meg i går om jeg reagerte på å være syk. Om panikkangsten min klikka i vinkel, mersom. Og det gjør den vanligvis ikke – ikke før jeg eventuelt blir litt sånnder småkvalm av å svelge masse snørr og slim når man er forkjøla. Å være forkjøla gjør meg ikkenoe – er kjipt, men jeg får ikke automatisk angstanfall av det. Å ha halsbetennelse er likedan, alle sånne vanlige sykdommer gjør meg lite. Helt til jeg blir litt uggen… da har man det gående. Er snedige greier, den der panikkangsten.

Men jeg er heldig, da. Selv nå – i en alder av tjueni – savner jeg mamma når jeg blir sjuk. Savner at hu laga kakao og boller, at hu leste for meg der jeg lå på sofaen, at hu passa på meg så jeg kunne svime i fred. Nå bor jeg langt unna mammaen min – men har ei Svigermor som stepper inn og pakker meg inn i pledd og varmeputer, kommer med boller og kakao, som passer på meg når jeg sovner på sofaen hos henne.

Svigermor er «reservemamma» for meg hele året, men det er litt ekstra synlig når jeg er pjusk.