Kategoriarkiv: skriverier

Drømmefangeren

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Det er ingen gedigen hemmelighet at jeg drømmer om å en dag kunne kalle meg forfatter; om å gi ut ei bok eller ti. Det jeg ikke snakker så mye om – kanskje – er Drømmefangeren. Mørket. Galskapen. Det Svarte lille monsteret i bakhuet mitt som kverker all kreativitet og skrivelyst, for så å bare minne meg på hvor udugelig jeg er. Dette er Mørket som snakker, for å dytte meg lenger ned. Rasjonellt sett veit jeg jo det.

Jeg tenkte at jeg kunne skrive om det å være deprimert – gjøre Galskapen til kunst, ellernoe – men dengang ei. Det har seg nemlig slik at når jeg er deprimert, så er huet mitt fylt av en grautete tjukk tåke av bare rot og kaos. Tidvis er det bortimot umulig å fokusere på én tanke, og da blir det fort litt vanskeligere å uttrykke seg i mer eller mindre ordnet form «på papiret» som det så fint heter.

Selvsagt kunne jeg jo bare ha skrevet i sånn tankestrøm-stil og sett hva Galskapen produserte, men helt ærlig? Veit ikke om jeg tør. Å slippe løs de kreftene på tastaturet og la de løpe fritt er mest sannsynlig ikke veldig lurt – i hvert fall ikke om jeg håper å få noe produktivt ut av det. (Å bruke den formen for skriving som et ledd i terapi blir noe annet; da er hele formålet med det å tømme huet for all dritt – og dritten skal ikke brukes til noe. Best av alt: Du har muligheten til å slette fila etterpå og dermed være «ferdig» med all dritten du nettopp tømte huet ditt for.)

Så – her sitter jeg, da. Vil så gjerne skrive, gjøre researchen jeg burde ha gjort i forrige uke til bokideen(e), vil skape noe, leke med ord. Men – jeg får det ikke til. Ordene vil ikke ut.

Drømmefangeren har tatt de.

Reklame

The Beautiful People

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Jeg er nå blitt 26 år gammel, og kan – i mange sammenhenger – kalle meg voksen. Jeg er av det yndige kjønn, altså kvinne, og jeg abonnerer på Vogue Magazine av egen fri vilje fordi jeg er interessert i mote og sånn. Selv er jeg klar over at 99% av alle bilder i for eksempel Vogue er retusjert og fiksa på, men jeg er voksen og har vært klar over dette lenge.

Ungdom tenker ikke nødvendigvis i de baner – og det er dette denne kampanjen handler om: Synliggjøring av retusjering i reklame. Det er altså ikke snakk om å forby retusjering av bilder, men en bevisstgjørelse på at det skjer. På lik linje med klistremerket på CDen som inneholder explicit lyrics er ønsket å få en merking av retusjerte reklamebilder. En liten notis som forteller forbrukeren at bildet eller reklamevideoen de ser på er blitt behandlet slik at det fremstår som nærmest perfekt.

Dette betyr med andre ord at selve reklamebildet i seg selv ikke endres – det er like perfekt som det alltid har vært – det vil bare få en liten skjønnhetsflekk, du veit en slik som Cindy Crawford har, der det står «bildet er retusjert» og that’s it…

Denne videoen forteller mer:

Her er hjemmesiden til kampanjen, og her er Facebook-gruppa.

«Perfekte» bilder må ta sin del av skylda for det enorme slankepresset og ellers usannsynlige skjønnhetsidealet ungdom utsettes for. Unge, usikre og lettpåvirkelige tenåringer kan veldig lett gå i den fella der de får det for seg at det å se ut som modellene i reklamen er veien å gå. De glemmer lett at modellene i reklamen er fiksa på, retusjert, løfta, stramma inn, og glatta over for å se «perfekte» ut.

Jeg glemte det selv, jeg. Da jeg var 14-15 år og usikker på det aller meste. Og jeg tror flere enn meg kan relatere til dette. Men, jeg var heldig: Jeg innså ganske tidlig at reklamekampanjene jeg så var uoppnåelige skjønnhetsideal fordi de var fiksa på, og jeg har hatt dette i bakhodet helt siden den tid.

Likevel – reklame påvirker meg også, selv nå, i voksen alder, vel vitende om at jeg aldri kommer til å se ut som de på reklameplakatene. Nettopp derfor er det nå på høy tid, i vår høyteknologiske informasjonsalder, at vi også får vite at reklamen som er blitt en del av vår hverdag er retusjert. En liten påminnelse om at dette er et uoppnåelig skjønnhetsideal, faktiske mennesker ser ikke slik ut på ordentlig – det er fryktelig lett å glemme akkurat det der – vi trenger påminnelser.

Jeg oppfordrer nå dere til å dele deres mening om denne saken.

Skriv gjerne et blogginnlegg og spre ordet – kampanjen starter 1. desember. Når du har skrevet et innlegg, vil sikkert de som startet kampanjen ta en titt, så send en link til blogginnlegget til denne epostadressen: motretusjering@gmail.com.

Edit: Dette er noe jeg har lest om på flere andre blogger den siste uka. Opprinnelig var det dette innlegget av Sofsen som startet bloggernes engasjement.

Å være usynlig

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Lise skrev et innlegg om å være den snille usynlige pasienten.

Det fikk meg til å tenke på dette med å være usynlig.

Jeg har aldri vært innlagt – hverken på «vanlig» sykehus for somatiske plager eller på psykiatrisk sykehus for psykiske plager – jeg har rett og slett null erfaring med slike ting. Likevel må jeg si at jeg kjente meg igjen i det Lise skriver i innlegget. Ønsket om å bli sett, selv om jeg ikke er den mest utagerende, eller mest høylytte.

I hvert fall noen ganger er ønsket om å bli sett der.
Andre ganger ønsker jeg bare å være usynlig.

I min ungdom – og til dels ennå, vil jeg tro – gjorde jeg mitt for å bli sett. Det vil si, jeg ble sett, men jeg var egentlig bare meg selv. Jeg gikk i klær jeg selv syntes var fine, jeg hadde hårsveiser jeg selv syntes var tøffe; jeg hadde ring i underleppa og hanekam med grønne striper i, fargesprakende klær og «in your face»-holdning til det meste.

Alt dette var kanskje litt misvisende til tider, sånn i og med at jenta inni de fargerike klærne ofte var usikker og hadde laber selvtillitt. Bak de ville hårsveisene og enda sprøere klesvalgene var ei jente som gjemte seg – ei som brukte klærne og holdningen som et skjold, som beskyttelse mot omverdenen. Hvis jeg så helt annerledes ut, ville ikke folk komme bort til meg og prate til meg. Jeg fikk være i fred.

Samtidig var jeg også ei jente som ønsket å bli sett, men for helt andre ting enn hvordan jeg faktisk så ut. En konstant indre konflikt, det der. Jeg ble sett, samtidig som jeg var usynlig – samtidig som jeg ville bli sett, uten at jeg helt var klar over det selv.

Kollektiv Galskap

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Bildet er lenket.

Kiss your family and friends good-bye…

Kanskje ikke riktig så dramatisk, men like fullt – jeg har ambisiøse planer om å skrive bok. Og, jeg skal skrive manuskriptet ferdig innen 30. november. 50 000 ord eller mer på 30 dager. Det er minimum 1667 ord per dag, det. Med full jobb og greier så kan det jo fort bli litt utfordrende, men vi får se! Jeg skal forsøke å nå målet i hvert fall.

Skal innrømme jeg juksa litt, da. Jeg skisserte opp hvordan jeg vil at historien skal forløpe seg, og kladda litt i helga som var. Hjalp en del – jeg ligger ganske godt an akkurat nå, men det kan fort endre seg.

Snakkes i desember ‘a folkens!
(Neida….)

Blog – Ergo Sum

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Fra René Descartes’ filosofi Cogito ergo sum. (Grovt oversatt: Jeg tenker, derfor er jeg.)

Mamma leser bloggen min, av egen fri vilje, og det er ikke alltid hun er like fornøyd med hva jeg skriver. For litt siden prøvde jeg å forklare henne hvorfor jeg blogger i det hele tatt – og kanskje spesielt hvorfor jeg har nettopp denne bloggen. Så hvorfor blogger jeg?

Jeg ser jo selv at den kan være veldig mørk til tider, men det er også litt av poenget med den. La meg forklare – eller, i hvert fall gjøre et forsøk på å forklare: For meg har bloggen vært til stor hjelp – fordi den er offentlig. På grunn av dette enkle faktum, fungerer den som et slags filter for tankekaoset. Det er ikke alt jeg kan, eller bør, eller vil skrive om og publisere her. Det å vite at bloggen er tilgjengelig for alt og alle på det store internettet gjør at jeg tenker over hva jeg skriver. Hva andre får lese, og dermed vite, om meg og mitt.

Bloggen og bloggingen gjør også at jeg reflekterer over det som skjer i større grad. Prøver på en måte å forklare meg selv (og andre) hva det er som foregår. Jeg har også en snikende mistanke om at jeg kanskje hadde hatt det mye verre i topplokket nå hvis jeg ikke hadde blogga om tankekaosets tilstand.

Greia er at jeg har en tendens til å lukke meg – isolere meg – isolere tankene – stenge de inne og fortrenge dem. Jeg har gjort det før, og jeg gjør det sikkert igjen, og igjen.

Men når jeg blogger – får jeg de ut. Jeg dytter tankene gjennom filteret, jeg reflekterer, jeg formulerer – og omformulerer – forklarer, påpeker detaljer, ser hele bildet. Og best av alt, når jeg har skrevet et dystert innlegg, og publisert det, så føler jeg meg litt bedre etterpå. Føler jeg har fått satt ord på det som plager meg i gjerningsøyeblikket.

 

Og så – litt senere, når jeg leser gamle innlegg, så husker jeg jo det som skjedde, og følelsene, og alt det der – og jeg sitter igjen med viten om at jeg kom meg igjennom det – jeg er her ennå – det går bedre nå. Det fæle er forbi, det har gått over, det er fortid. Det er utrolig godt å vite.

Her skyter Mamma inn at det kan jeg jo gjøre i ei dagbok – en privat en, som ingen andre får lese. Problemet med det er at det blir ingen forskjell – fordi jeg har ikke det filteret bloggen fungerer som hvis jeg skriver noe ment for bare mine øyne. Da skriver jeg uten noen form for selvsensur eller refleksjon. Og da blir det samme greia om igjen; Skriver det ned, men bearbeider det ikke på samme måte, blir ikke «kvitt» det, fordi refleksjonen og vurderingen mangler.

Jeg har prøvd det der – å skrive privat dagbok, men det funka heller mot sin hensikt er jeg redd. Endte opp med å grave meg ennå mer ned i kvikksand og tussmørke – altså ingen bedring, men snarere en forverring av tankekaoset og situasjonen jeg befant meg i.

Kort oppsummert: Jeg skriver denne bloggen mest for min egen del. Den gir meg et nyttig verktøy i det at jeg reflekterer og vurderer hva som skal publiseres for allmenn skue. Jeg tømmer hodet, setter tankekaoset i system og perspektiv. Hadde jeg ikke begynt å skrive denne bloggen hadde jeg nok vært mer «på slitern» nå enn hva jeg faktisk er, tror jeg.

Denne bloggen har vært utelukkende positiv for meg – trass i dystre innlegg om tussmørke og anna jævelskap.

Requies Aeterna

Skrevet av Dystopia Kaotika den

En litt ekkel konsekvens av å være i tussmørket er ideen om requies aeterna – evig hvile – død. Tussmørket har en særegen evne til å gjøre dette til noe appellerende, noe fint, fredfyllt – endelig fred fra tankekaoset og dystopien. I hvert fall i noen tilfeller, der tussmørket blir mørkere.

Jeg har aldri vært suicidal, jeg har aldri tenkt at jeg skal ta meg selv av dage, for det har jeg jo ikke noe lyst til. Men jeg har tidligere vært såpass deprimert at jeg har tenkt «hvis jeg ikke våkner i morgen, er det helt greit.» Altså – ikke selvmord, men heller ikke kjempe i mot hvis Døden puster meg i nakken og vil ha meg med.

Vil gjerne presisere her at jeg ikke ønsker å dø. Jeg er ikke suicidal. Jeg sier bare at tussmørket legger ei tjukk tåke over tankeprosessene og gjør alt nitrist og kjipt, og når man ser ingen framtid, ser man heller ingen grunn til å stå opp neste dag. Jeg har vært der. Jeg har følt på en slik tankeprosess. Jeg er ikke der nå – tror jeg – trass i tussmørkets tåke i toppetasjen.

Da nederlaget inntraff for et par uker siden var det en høyst skremmende tanke som gjentok seg i hodet mitt de 15-20 minuttene angsten herja på det verste: «Hvis det er sånn det skal være, hvis det er sånn livet mitt skal bli, vil jeg heller dø.» Jeg hadde overhodet ingen kontroll over hva jeg tenkte, eller hvorfor, jeg hadde mer enn nok med å komme meg igjennom angstanfallet. Tankene kom og gikk raskere enn hva jeg greide å henge med på, alt var bare tåke og surr – bortsett fra denne ene, klare, skremmende tanken.

Det var som å ha en veldig redd og veldig sint – på en og samme tid – stemme som hylte og skreik «Jeg vil dø!» om igjen og om igjen i hodet.
NULL kontroll.
Dette skremte meg kanskje mer enn noe annet.
Hvordan kunne jeg tenke sånn?

For ordens skyld kan jeg nevne at hele angstanfallet, fra da jeg merka mer uro enn vanlig innabords til jeg hadde roa meg ned til et bortimot levelig nivå, varte i omtrent to timer. I løpet av disse to timene hadde jeg en periode på 15-20 minutter der jeg overhodet ikke var i kontroll over situasjonen – panikken tok fullstendig overhånd, og jeg var maktesløs – hjelpeløs – lita – vettskremt. Jeg har – heldigvis – ikke hatt alt for mange angstanfall av dette kaliberet, og jeg håper jeg skal få slippe å få mange slike.

Det er visse kriterier som ligger til grunn for at jeg kan klassifisere et angstanfall som «kraftig» eller «alvorlig» for mitt vedkommende. Disse inkluderer ukontrollert hylgrining, brekninger, følelsen av å være fanget i egen kropp/greier ikke å røre meg samme hvor mye jeg prøver, å nesten besvime, nummenhet/prikking i hender og føtter, fysisk ukontrollerbar risting/skjelving og intens frykt for alt rundt meg, og frykt for at nå har jeg virkelig tilta – belteseng neste, liksom – livredd for hva mitt eget hode kan produsere av tanker. Det jeg opplevde den dagen var av denne typen angstanfall, ren og skjær panikk på alle plan.

Det som kanskje er ennå mer skremmende midt oppi alt dette er forståelsen. Siden jeg har dyppa tåa uti så vidt det er selv, så vidt kjent på følelsen av å ikke være i stand til å se en framtid, og dermed heller ikke bry seg nevneverdig om man overlever natta – jeg kan forstå hva som kan drive mennesker til evig hvile med viten og vilje. Jeg har så vidt kjent på følelsen – jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å leve med den. Det må gjøre forferdelig vondt.

Hjemmelekse

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Jeg har fått hjemmelekse av Muriel.
Snille, snille Muriel.
Flotte jenta som hjelper andre selv når hun kjemper mot kvikksanda og tussmørket.

Det hele går ut på at jeg skal skrive ei liste over typiske tanker jeg får når jeg er i tussmørket, og så identifisere disse som negative tanker. Jeg har nemlig litt problemer med å se eller forstå at jeg tenker negativt av og til – i mitt hue er det sannhet, ikke nødvendigvis negativitet. Ideen bak denne øvelsen er å komme til det punktet etterhvert der jeg kan si til meg selv at dette er bare tussmørket som herjer, disse tankene er ikke sanne, de er der bare for å gjøre livet jævlig for deg en periode.

Tussmørkets tankekaos

  • neste gang gjør du det bedre
  • verdiløse idiot
  • du fortjener ikke bedre
  • det er meninga at du skal ha det sånn
  • han er ikke glad i deg på ordentlig
  • late tafatte jævel
  • ikke plag venner med dette tullet
  • pene øyne, men det er tomt bak dem
  • du ser ut som en jævla fjortis, skjerp deg
  • dine «problemer» er ikke så ille – andre har det mye verre enn deg
  • slutt å vær så jævla emo over ingenting
  • stygge ekle feite taper
  • han fortjener mye bedre
  • de MÅ rose deg, de betaler lønna di – de mener det egentlig ikke
  • gi opp, du har ingen fremtid uansett

Altså – jeg kan tenke rasjonellt og se at det er negativt etterpå, men akkurat når tankene kommer slengende i toppetasjen greier jeg ikke helt å se negativiteten i dem der og da. Nå, i ettertid, ser jeg forsåvidt det dystre i det jeg har lista opp her – men å fortelle meg selv at de er bare negative tanker, og derfor ikke sannhet greier jeg liksom ikke helt ennå.

Nå skal det sies, da – tankene over har jeg hatt i mange år. De kommer snikende fra tid til annen, og noen av dem biter seg fast og blir værende ei stund. Jeg tror det kan være litt av grunnen til at jeg ikke nødvendigvis greier å «se» at de er negative tanker når jeg får dem – jeg er jo så vant til å tenke sånn i utgangspunktet.

Muriel nevnte at hun merker en smell er på vei når slike negative tanker kommer hyppigere hos henne. Når negativiteten tar over. Og det er ikke helt usannsynlig at det er litt slik hos meg også. Jeg mener, tankene er – som nevnt – med meg så og si hele tida, men det er først i tussmørket jeg virkelig graver de fram og føler på dem. Det er i tussmørket jeg forviller meg inn i ideen om at tankene er sanne, om at jeg faktisk er en total fiasko på to bein.

Min smell i denne omgang kan vel sies å være nederlaget for ca to uker siden, men før det sa pang var jeg ikke noe mer eller mindre negativ i tankegangen. Godt mulig tankene var der, men de var ikke tydelige og fram i dagen, for å si det sånn.

De negative tankene kom etterpå, da angsten hadde roa seg en del. Smellet skremte de fram. Da kom sinnet og frustrasjonen over å være så tafatt og svak som må dra hjem fra jobb midt på dagen. Selvhatet over å ikke greie å skjerpe seg, over å ikke greie å ta seg sammen og fullføre arbeidsdagen. Voksne jenta! Skjerpings!

Også en fullstendig irrasjonell måte å se det på, selvsagt – jeg tror det hadde vært mye verre hvis jeg ikke hadde dratt hjem da jeg gjorde. Angstanfallet eskalerte ut av noe særlig form for kontroll så fort jeg var kommet meg hjem – jeg lot det bare herje med meg. Makta ikke å stå i mot, orka ikke kjempe.

Etterpåklokskap er fint.
Jeg håper jeg med tiden greier å gjøre etterpåklokskapen om til forhåndsklokskap.

Tussmørke

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Jeg kjenner meg igjen – jeg har vært her før.

I dette ubestemmelige tussmørket, i dette som gnager i bakhodet, i dette som aldri gir meg fred – i dette som på merkelig vis føles trygt og kjent. Jeg forstår det ikke helt selv. Jeg føler meg normal. Jeg føler meg sånn som jeg stort sett alltid har følt meg. Tussmørket kommer sneglende, så sakte at det ikke merkes før jeg er pakka inn i det, før jeg er her.

Informasjonen under er skamløst sakset herfra.

Definisjon av depresjon
Tilstanden skal ha vart i minst 2 uker og den skal ikke være et direkte resultat av kroppslig sykdom eller rusmisbruk. Du skal ha minst to hovedsymptomer:
* Depressivt stemningsleie
* Interesse- og gledesløshet
* Energitap eller økt trettbarhet

Andre symptomer kan være:
* Redusert konsentrasjon og oppmerksomhet
* Redusert selvfølelse og selvtillit
* Skyldfølelse og mindreverdighetsfølelse
* Triste og pessimistiske tanker om fremtiden
* Planer om, eller utføring av, selvskade eller selvmord
* Søvnforstyrrelse
* Redusert eller endret appetitt

Mild depresjon
Du har to hovedsymptomer og minst to andre symptomer. Ingen symptomer har alvorlig grad. Du kan vanligvis fungere med noen vansker sosialt eller i arbeid.

Moderat depresjon
Du har to hovedsymptomer og minst fire andre symptomer. Flere symptomer har alvorlig grad. Du fungerer vanligvis ikke sosialt eller i arbeid.

Alvorlig depresjon
Du har alle tre hovedsymptomene og minst seks andre symptomer. Flere symptomer har svært alvorlig grad. Du kan ikke fungere sosialt eller i arbeid, og har ofte problemer med daglige personlige gjøremål.

Dystymi
Det er en tilstand med vedvarende senket stemningsleie av flere års varighet. Enkeltepisodene er ikke tilstrekkelig alvorlige eller langvarige til å tilfredsstille kriteriene for diagnosen mild, moderat eller alvorlig tilbakevendende depressiv lidelse.

Men jeg er jo ikke deprimert?
Jeg er sånn jeg pleier å være?
Jeg er i det trygge, kjente tussmørket der jeg føler meg hjemme.
Ifølge denne testen scorer jeg høyt nok til å kreve samtaleterapi og medisinering – den sier jeg er et sted mellom moderat og alvorlig depresjon – men jeg er jo ikke deprimert? Eller – er jeg det? Er dette – dette trygge, kjente tussmørket – det som kalles depresjon?

Jeg kan med rimelig høy grad av sikkerhet påstå at jeg ikke er så langt nede her og nå som jeg var etter nederlaget for litt siden. Så langt nede som jeg var den dagen er jeg sjelden, så jeg har lettere for å identifisere følelsen. Ironisk nok er det lettere å se det beksvarte mørket, enn dette tussmørket. Skal dog nevnes at jeg har vært litt mørkere til sinns siden den dagen, og det har ikke sluppet helt taket ennå.

Så, her er jeg. Godt pakket inn i ei tåke av tussmørke. Og litt usikker på hvor dette bærer hen.

Strek VS Garnnøste

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Noen spurte meg en gang om jeg kunne beskrive måten jeg tenker på. Jeg hadde forsøkt å forklare at jeg tror jeg kanskje tenker litt annerledes enn mange andre, men fant det vanskelig å sette konkrete ord på hvordan. Etter litt om og men kom jeg fram til to bilder: Et som beskriver hvordan jeg tror mange andre ofte tenker, og et som beskriver hvordan jeg tror jeg selv tenker som oftest.

Forsøksvis visualisering

Lineær tankegang
Jeg tror ganske mange ofte tenker på denne måten (meg selv inkludert i visse sammenhenger). Hvis man står ovenfor et problem, eller et spørsmål, foregår tankeprosessen nesten som en rett strek – ei linje – der man tenker suksessive tanker som har en tydelig sammenheng med hverandre. Spørsmålet skaper Tanke A som fører til Tanke B som leder til Konklusjonen.

Matematiske problem er ofte løst med lineær tenkning: For å finne svaret må vi først gjøre A for å så gjøre B. Vi får ikke gjort B uten å ha gjort A først, sagt på en annen måte.

Kaotisk tankegang
95 % av tida er min tankeprosess, min resonneringsmetode, relativt kaotisk. Det vil si, den kan virke kaotisk på andre, men jeg tror jeg så og si alltid har tenkt slik, så for meg er det naturlig. Hvis jeg skal prøve å beskrive hvordan mitt hode tenker i et lettfattelig bilde vil jeg si at det kan minne om et garnnøste, der spørsmålet eller problemet er kjernen av nøstet og assosiasjoner og tanker er alle trådene rundt kjernen. Når jeg skal nå en konklusjon, eller svare på et spørsmål, må jeg ofte innom vidt forskjellige tanker og assosiasjoner for å komme til konklusjonen eller svaret.

Jeg merker jeg har en tendens til å koble sammen tilsynelatende usammenhengende tanker for å føre meg videre. Jeg hopper fra tanke til tanke, i et virrvarr av tanker og ideer, hopper fram og tilbake, assosierer i hytt og pine, gjerne fra én ting til noe helt annet. For meg virker det hele logisk, selvsagt assosierer og resonnerer jeg slik som jeg gjør, men jeg har blitt fortalt at det ikke er like innlysende for andre.

Min logikk er ikke det samme som din, visstnok.

Men – det fikk meg til å tenke: Hva er å foretrekke? Er det bedre å være systematisk og lineær, eller er det bedre å la assosiasjonene gjøre som de vil og hoppe fra tanke til tanke for å komme til samme konklusjon? Jeg vil tro at en kombinasjon av de to tenkemåtene må være å foretrekke. At man kan bruke begge «metoder» for å løse et eventuelt problem.

Hvis dere skulle beskrive deres tenkemåte – hva ville det ha vært? Strek eller garnnøste?

G(eni)al?

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Kan det å være genial gjøre en person gal?

Gal i den forstand at ekstremt intelligente mennesker ofte har opplevd å være et sosialt utskudd i barndommen, og dermed står i større fare for å utvikle psykiske problemer og forstyrrelser på bakgrunn av dette. Det er jo ikke til å stikke under en stol at veldig, veldig smarte folk blir oppfatta som litt «rare» og «annerledes» på en eller annen måte – noe som kan gjøre veldig smarte mennesker mer sårbare i barne- og ungdomsårene av livet. Smarte barn blir ofte mobba, fordi de er «annerledes» – fordi de er skoleflinke, og liker skolen, fordi de kanskje ikke helt forstår andre barn på egen alder, og søker voksne i stedet. Mobbing over flere år kan gjøre fæle ting med et menneskes psyke – det kan føre til psykiske plager senere i livet.

Jeg vet ikke hvor smart jeg er.
Jeg vet ikke om jeg er smart i det hele tatt..
Men, jeg innehar en del egenskaper som visstnok også er kjennetegn på en såkalt evnerik person, en smart person.

Antakeligvis lærte jeg å lese og skrive ganske tidlig – jeg husker at jeg skrev brev til dagmammaen min og Bestemor da jeg var omtrent 3 år gammel. Det var selvsagt ikke veldig lange brev, men til gjengjeld var jeg ikke gamle ungen heller. Et år eller to senere begynte jeg også å lese, så vidt det var, engelsk; Jeg hadde fått en bok med engelske barnerim som jeg brukte en del tid på å dekode – med hjelp.

Jeg har alltid vært veldig fascinert av vitenskap, og spesielt da jeg var liten sugde jeg til meg kunnskap om alt mulig rart. Jeg liker å lære, jeg liker å tilegne meg kunnskap, og jeg har tilegnet meg kunnskap – lært – fra mange ulike kilder oppigjennom årene. Ofte trekker jeg linjer mellom de ulike kunnskapskildene for å danne meg et mer komplett bilde – jeg liker å oppdage nye sammenhenger, liker å se at tilsynelatende vidt forskjellige ting kan ha noe til felles. Vanligvis lærer jeg også ganske raskt, men av og til må det en dose kreativitet – eller endring av læremåte – til før konseptet fester seg.

Eksempel fra barndommen: Jeg har egentlig aldri vært noen særlig stor fan av matematikk, og har ofte slitt med å forstå hva jeg driver med i den sammenheng. En ettermiddag jeg satt og gjorde lekser i 2.klasse på barneskolen oppstod det et problem da jeg skulle lære konseptet subtraksjon. Det som stod i boka sank ikke inn, jeg forstod det ikke, rett og slett (forøvrig ikke ukjent – matematikkbøkene jeg har hatt på skolen har vært så ymse, til tider totalt uforståelige, men det er en annen historie).

Så, mine stakkars foreldre forsøkte å gjøre det hele mer forståelig for meg:
– «OK, så… du har 5 og tar bort 3 – hva har du igjen?»
– «Vet ikke!»
– «…Joooda. Kom igjen nå. Du har 5, og så tar du bort 3. Hva har du igjen da?»
– «Vet ikke!!!»
Tårene spretter, jeg er forbanna og lei meg på samme tid – jeg føler meg dum.
– «Hm. Ok – se her»
5 epler kommer til syne på bordet foran meg.
– «Du har 5 epler – og så spiser du 3 av dem. Hva får du da?»
– «…mageknip…….!?»
Rimelig lineær logikk, det der. Nå er jeg drittlei og orker ikke tenke mer. Jeg er sinna, jeg er lei meg, jeg orker ikke mer. Mamma går og henter sparegrisen min. Hun legger 5 kronestykker foran meg på bordet. Hun tar vekk 3 av dem og gjemmer de i hånda.
– «Du har 5 kroner, og bruker 3 kroner – hvor mange kroner har du igjen?»
– «TO! Jeg har to kroner igjen!»
– «Riktig! – OK, neste regnestykke?»

Vi hadde løst koden, jeg lærte meg konseptet med noe jeg forstod – noe jeg kunne visualisere. Å ha fem epler, og spise tre av dem på rappen vil høyst sannsynlig gi vedkommende mageknip, men en kan ikke spise kronestykker, så det var lettere (for meg) å forstå ideen hvis den ble oversatt til penger. Det ironiske var at jeg forstod addisjon og multiplikasjon – på nybegynnerstadium, selvsagt – før jeg begynte på barneskolen. Jeg skjønte at 3 + 3 = 6, og at 2 x 3 var det samme, bare skrevet på en annen måte.

Slik er det ofte nå i voksen alder også – en del konsepter tar jeg rimelig raskt, jeg vet hvordan jeg skal angripe problemet for å løse det. Samtidig kan det være relaterte konsepter jeg sliter veldig med, helt til jeg «oversetter» problemet – og løsningen – til noe jeg forstår, slik som i eksempelet over med eplene og kronestykkene.

Jeg har fått høre en del ganger at jeg er smart, eller flink, at jeg har en lur løsning på et problem, eller tilsvarende annet kompliment. Jeg liker å tro at jeg kan finne på lure ting av og til, men jeg føler ikke at jeg er smartere enn andre. Da jeg gikk på skolen ble jeg mobba, rakka ned på og hengt ut daglig fordi jeg var ei som rakte opp hånda i klasserommet og stilte spørsmål – jeg var (og er) nysgjerrig – jeg ville vite mer.

Så – har det å bli mobba fordi noen tror jeg er smart vært en medvirkende årsak til at jeg i ungdomsårene og voksen alder har slitt med psyken i større og mindre grad? Jeg vet ikke. Det kan ha vært en kjedereaksjon, der et ledd i kjeden er at (noen mener) jeg er smart, som igjen har ført til mobbing og sosial utfrysning fordi jeg er «den rare», som igjen kan føre til psykiske plager senere i livet. Mennesker er sosiale vesner, vi fungerer dårlig når vi er helt alene – og veldig smarte mennesker er ofte alene. Tilsidesatt, ikke som de andre, rare, sære, annerledes.

Annerledes er skummelt. Det er vanskelig å forstå noen som er annerledes – og da er det lettere å skyve de som er annerledes fra seg, enn å prøve å forstå dem. Lettere å fryse de ut, enn å inkludere dem i gruppa, i samfunnet. Janteloven er tufta på at alle skal være like. Like smarte. Ingen skal stikke seg ut. Du skal ikke tro du er noe. Langt mindre tro du er smart, og hvis du er det, i hvert fall ikke vise det på noen måte. Gjør du det, bryter du Janteloven – bryter du loven, vanker det straff.

Gal?
Genial?
To sider av samme sak?
Blir du gal av å være genial? Kan du bli genial av å være gal?
Er det egentlig noen forskjell?