Mistanker: Depresjon

Dette er en serie innlegg der jeg forteller om mine egne mistanker angående det i hodet mitt, og hvorfor jeg har disse mistankene. Dette er altså ikke selvdiagnostisering, men mer en lufting av ideer.

Jeg er pessimistisk av natur. Det har jeg alltid vært – tror jeg, da. Så lenge jeg kan huske har jeg vært den som trekker fram det eventuelle negative i enhver gitt situasjon. Jeg tror også at jeg har vært deprimert minst én gang i livet – men der igjen, når man er konstant negativ, og spesielt til seg selv, er man jo ikke deprimert. Mine små fislete problemer er ikke alvorlige nok til at jeg kan være deprimert – slutt å tull! Etter flere år med mobbing hadde jeg fått det for meg at jeg var null verdt, og tankegangen min ble mer og mer vinklet i den retningen.
Du er ingenting, du er ikke verdt en dritt – gi opp.

Sånn i ettertid har jeg vel innsett at det ikke var direkte normalt for en 14-15-åring å gråte seg selv i søvn flere ganger i uka med innbildte katastrofetanker om hvordan livet kom til å bli hvis Mamma og/eller Pappa døde. Hvem skulle ta seg av meg? Hvor skulle jeg bo? Hvem skulle jeg prate med? Jeg fantaserte om varianter av ulykker der en eller begge foreldrene mine døde. Jeg følte meg alene i disse dommedagstankene, jeg følte meg alene overalt.

Da jeg var 14 ble jeg fortalt at jeg var for stygg, feit og dum til å fortjene å leve. Jeg burde rett og slett ta selvmord. Snaue minuttet etter tilbød personen seg å «hjelpe meg» med dette… Riktignok var dette noe som ble ytret på internett, i form av chatting på IRC, men det stakk likevel. Personen var en bekjent av de verste mobberne på ungdomsskolen der jeg gikk, så han visste hvem jeg var – men jeg ante ikke hvem han var. I god tro om at det denne personen sa (dvs, skrev på irc) måtte jo være sannheten tusla jeg ned på stua og raida barskapet til Pappa. Fant meg ei flaske blank sprit som smakte helt forjævlig – gin. Det ble (heldigvis) bare med den ene slurken og tilhørende «æsj-grimaser». Jeg ville ikke ta meg selv av dage, jeg ville bare døyve smerten… hvis jeg aldri våkna igjen var det bare en kjærkommen bonus.

Var heller ingen lystig tid som student, ironisk nok de årene av livet der man liksom virkelig skal leve i stor stil og ha det gøy. Jeg, derimot, hadde perioder i disse fire årene der jeg regelrett sleit med å komme meg ut av dynene og på forelesning – jeg så bare ikke vitsen. Jeg kom jo aldri til å få noen jobb etterpå uansett, det hele var bare bortkasta tid, penger og krefter. Det hjalp heller ikke på humøret at jeg sleit med å henge med akademisk, og strøyk flere eksamener enn jeg bestod. På toppen av det hele fikk jeg ikke mer lån fra Lånekassa fordi jeg hadde strøket og tatt opp igjen for mange fag, og lå for langt etter. Jeg var på kollisjonskurs med nesten alt og alle rundt meg, og brukte store deler av dagen på å sove – og store deler av natta til å være våken. Jeg sleit skikkelig med å sovne til «rett tid» om kvelden, selv om jeg la meg klokka 23. Jeg lå som regel til klokka blei 05 om mårran, uten å få sove, og når jeg endelig fikk sove – sov jeg skrekkelig dårlig.

Helt fra jeg var ganske ung har jeg følt at jeg aldri er bra nok, uansett hva jeg gjør. Nå skal ikke jeg legge skylda på foreldre og andre, her, men når man vokser opp i et hjem der begge foreldrene er smarte akademikere med ditto forventninger, kan det være ålreit å få høre en gang i blandt at man har gjort noe bra. Særlig i akademisk sammenheng. Men, nei… ikke heime hos oss. Jeg kommer stolt hjem fra skolen med toppkarakter på en prøve, og får påpekt skrivefeil i et av svarene. Etter en stund gir jeg opp kampen, og bare går på autopilot i skolesammenheng.

Vi var / er heller ikke en familie som viser eller snakker så veldig om følelser og sånn. Dette var egentlig aldri noe jeg tenkte over, før i voksen alder, men jeg tror kanskje at jeg hadde takla en del ting litt bedre om jeg hadde fått høre heimefra at noen var glad i meg. Jeg tror ikke jeg fikk høre de ordene (av Mamma) før jeg selv var blitt voksen, det vil si – over 20 år gammal – i påska i år. Skal også nevnes at jeg kunne snakke med Mamma om absolutt alt mellom himmel og jord – hun var – og er – min beste venn, og i mange år var hun også min eneste venn.

Depresjon gir meg ingen direkte synlige fysiske symptomer – bortsett fra at jeg ser trist ut og griner uten grunn, er trist uten grunn, greier ikke å sette ord på hvorfor jeg føler meg som dritt, jeg bare gjør det, og så videre. Jeg har tidligere lurt på hvor grensa går for hva som kan kalles en depresjon – for alle har jo oppturer og nedturer i livet, men slett ikke alle er deprimerte. Jeg har vel egentlig bare skøvet ideen vekk og ikke gjort noe med den tidligere. Nå er jeg lei av å føle meg utslitt av tankekaoset og dysterheta som henger over meg, og som jeg tilsynelatende aldri blir kvitt.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s