Oppsummering: Desember

Summa Sumarum:
* Depresjon
* Jul
* Nyttår

Opptur & Gla’greier:
* Fikk fine julegaver
* Overlevde julaften

Nedtur & Kjipe greier:
* Depresjon
* Sykemelding
* Forkjølelse

Følelser & sånn:
* Nedstemthet, tristhet, osv osv

Utfordringer:
* Å stå opp om mårran

Å se fram til neste måned:
* Nytt år, nye muligheter?

Tre dager

Jeg greide å holde hodet over vannet i tre dager.

Julaften ble koselig trass i min frykt for at det skulle bli et assosiasjonshelvette; det var første gang siden påske – siden første panikkanfall – jeg var hos foreldra mine. Det gikk greit, faktisk. Skjønt, det var en del angst å skue natt til i dag. Sleit med å få sove, lå våken i tre eller fire timer.

Da jeg våkna litt utpå dagen i dag kjente jeg at brystkassa var tett, sånn typisk «nå blir du forkjøla»-type tett. Og formen mentalt sett hadde kræsja totalt. Jeg holdt ut på julaften, men i dag var det ingen bønn: Gråt, gråt og mer gråt. Bror min med familie kom på besøk, og det ble åpning av flere julegaver. Så enda mer mat, og så kjørte samboerpusen og jeg hjem.

Egentlig skulle jeg ha vært med på middag i kveld også, men formen var i dårligste laget. Jeg tilbragte kvelden under pleddet i sofakroken, med et digert ullskjerf tulla rundt halsen, og så Skjønnheten & Udyret – akkurat som før i tida. Hver gang jeg var syk da jeg var lita, så var det den filmen jeg satte på. Nostalgi er snedige greier.

Formen er blitt litt bedre – snevet av feber har gått litt ned tror jeg. Planer for jula framover er å bare slappe av mest mulig og bli frisk – både fysisk og psykisk.

Om Bipolaritet

Jeg har fått nye ting i posten.

(Teksten fortsetter under bildet.)

DVDen er Stephen Frys dokumentar The Secret Life of the Manic Depressive.

Jeg elsker Stephen Fry, og denne dokumentaren har vært til stor hjelp for meg. Jeg så den for noen år siden, og kjente meg veldig igjen i en god del, så jeg hadde det litt i bakhodet siden da. Stephen Fry er bipolar selv, og nettopp derfor er det ekstra interessant å se hans perspektiv i det hele i dokumentaren. Jeg anbefaler den til alle.

Den lille boka på bildet er en ukeplanlegger fra Personlig Almanacka (.se). På nettsidene kan du lage din egen ukeplanlegger, og få et eget bilde på coveret og allting – som er det jeg har gjort. Jeg brukte dette bildet fra tundracomics.com og ordnet det slik at den første ruta er forsida på boka, og den andre ruta er baksida.

Den skal brukes til å følge stemningssvingninger og angstanfall (og sannsynligvis alt av legetimer og ting relatert til disse også) i 2011. Jeg har gjort noe lignende nå også, med en større ukeplanlegger, men den er litt rotete – og jeg ville ha en litt mindre variant jeg kan drasse med meg overalt uten at den tok for mye plass i veska.

Ellers har jeg brukt dagen på å lese Sandman-tegneserier. Det har vært en sånn dag hvor jeg ikke har vært i form til å gjøre stort. Forhåpentligvis blir jeg snart ferdig med slike dager for denne gang, og starter å føle meg bedre etterhvert.

Epikriser & Lyspunkt

Da utredningslegen og jeg hadde gjort oss ferdig med det vi skulle igjennom og oppsummert det vi fant ut, spurte jeg om det var mulig å få en kopi av det fastlegen kom til å få tilsendt. Utredningslegen sa han skulle finne ut om han kunne sende slikt til meg, eller om det var noen regler som hindra han i å gjøre det. Jeg hørte ingenting fra ham, men i dag fikk jeg kopi av epikrisen min fra utredningen i posten.

Jeg er kanskje litt rar, sånn sett, men jeg liker faktisk å ha slike papirer selv i tillegg til at det står i journalen min hos fastlegen. Det beroliger meg av en eller annen grunn å få lese det helsepersonell skriver om meg, dessuten er det praktisk å ha papirer på diagnoser og slikt.

Øverst på epikrisen står diagnosene mine.

H F31.7 Bipolar affektiv lidelse, i remisjon – «i remisjon» viser til at jeg var i normalt stemningsleie da utredninga foregikk.
B F41.0 Panikklidelse [episodisk paroksysmal angst]

Jeg vet ikke helt hva bokstavene H og B egentlig står for, men jeg tror det er indikasjoner på hoveddiagnose og eventuell tilleggsdiagnose.

Å få epikrisen min i posten var dagens lille lyspunkt. Jeg fikk lov av Muriel til å stjele ideen, så jeg har laget en side her på bloggen til lyspunkter – fine ting som gjør vanskelige dager litt lettere å komme seg igjennom .

Huskelista

For litt over ett år siden skrev Virrvarr dette innlegget med ei huskeliste for dårlige dager. Jeg skrev en kommentar på innlegget, med min egen huskeliste – og denne tenkte jeg å gjengi her.

Det er kanskje litt ironisk å trekke fram denne lista når jeg har dårlige dager, og ikke kommer meg forbi første punkt engang. Skriver den nå likevel jeg, som huskeliste til neste gang.

Min huskeliste for kjipe dager

1. Rise and shine! Uansett. Fortrinnsvis til ca samme tid hver dag.

2. Ukedag? Check. Du skal på jobb. Uansett. (Det er lov å være ineffektiv og gjøre alt sirupstreigt, men du skal i det minste være der.)

3. Spis noe, hva som helst, om det så er et skarve knekkebrød i timen. Hvis du ikke husker når du spiste sist: SPIS NÅ.

4. Gjør noe du liker / vær kreativ. Merk: FULLFØR.

5. Skriv dagens humør-og-angst-rapport – gjerne i detalj om du føler for å kjenne litt på kjipe/hypre ting.

6. Forklar for de rundt deg hva som skjer, hvis du greier.

7. Hiv “to-do”-lista ut vindu’ – sett på musikk i stedet – slapp av – koble ut – tenk på noe annet.

8. Punkt 1 er viktigere enn punkt 2 – kommer du deg forbi punkt 1 er du på god vei. Dette er dog ikke et absolutt krav – det er lov å ha dager der man gjemmer seg under dyna hele dagen.

Jeg var hjemme fra jobb i dag også. Kom meg altså ikke til punkt 2 på lista over her i dag heller. Jeg er kommet til det punktet der det å være på jobb rent fysisk er et komplett ork – og tenker som så at jeg bør kanskje heller sykemelde meg og rydde opp i detta først som sist.

Er ikke videre glad for dette, men jeg tror det må til.

Minus fem

Det blei ikke jobb på meg i dag. Jeg brøyt sammen i strigråt på gangen. Så, jeg gikk inn på soverommet igjen og gjømte meg under dyna. Orka ikke.

Har sovet lenge, men det har ikke hjulpet. Dagen har vært mildt sagt jævlig. Er morgendagen like ille må jeg vurdere sykemelding, tror jeg. Faen også – jeg som hadde håpa å unngå det.

Formen har vært synkende den siste uka eller så, men nå i dag raste den rett ned i -5. Bunnen av skalaen er nådd, og jeg aner ikke hvor lenge det vil vare.

Orker ikke mer.

Orker Ikke

I dag har ikke vært stort bedre enn i går. Jeg er så utslitt at jeg begynner å grine for ingenting, og jeg har i bunn og grunn mest lyst til å gjemme meg under dyna til over nyttår. Egentlig skulle jeg være med foreldra mine på julegaveshopping i dag, men jeg orka ikke – makta ikke – så jeg avlyste. Det frister veldig å avlyse hele jula, skal jeg ærlig innrømme. Jeg aner ikke hvor jeg skal finne tid og ork til å kjøpe julegaver og alt det der.

Du veit du er på vei ned når…
…tankene er som sirup og huet forøvrig er tåkete.
…du begynner å grine for ingenting.
…du føler deg trist og nedstemt uten grunn.
…samtlige muskler og ledd i kroppen verker.
…du sover 15 timer i døgnet (når du kan), men er likevel dautrøtt hele tiden.
…det høyeste ønsket ditt er å gjemme seg under dyna på ubestemt tid.
…å kutte all kontakt med omverden virker lurt.
…angsten rir deg som en vond drøm du ikke greier å våkne fra.
…alt går på tverke – og alt går på tverke fordi du er ubrukelig.
…negative tankemønstre sniker seg inn, og kognitiv terapi er nytteløst.
…du greier ikke å glede deg til jul – du vil bare bli ferdig med hele greia.
…du er fullstendig utslitt – alt er et ork.

Enten har jeg aldri greid å komme meg helt ut av depresjonen jeg hadde i september. Eller så er jeg på vei inn i en ny. Jeg mistenker det første, egentlig. Jeg har ikke følt meg nevneverdig «nede» riktignok, men jeg har ikke følt meg spesielt mye «oppe» heller.

Jeg tok en sykedag fra jobb forrige mandag. Jeg var riktignok småforkjøla, men egentlig var det fordi jeg er så sliten for tida. Den forkjølelsen jeg brygga på, som jeg igrunn fremdeles brygger på, virker det som, slo meg helt ut. Orka rett og slett ikke tanken på jobb.

Er litt sånn nå også. Har vondt overalt og vil – som sagt – aller helst bare gå i hi til over nyttår. Men – jeg kan ikke. Jeg har plikter og ting som må gjøres på jobb. Jeg er voksen, jeg må oppføre meg deretter.

Til orientering kan jeg opplyse om at jeg tror jeg ligger på omtrent -3 på skalaen min i disse dager. Synker jeg mer, bør jeg bli mer bekymra – foreløpig bør jeg greie å komme meg på jobb i det minste.

Jeg er bare så møkklei alt ihop. Orker ikke. Har ikke lyst. Vil ikke. Har null julestemning.
Jeg melder meg ut.

Knivsegg

Jeg har hatt noen dårlige dager i det siste – siden forrige utredningstime, egentlig. Vet ikke helt hva det kommer av, jeg tror kanskje huet mitt misliker måneden vi er i på generell basis. Den medfører så mye unødvendig stress og mas: Ting skal gjøres før jul på jobb, og så er det julegaver som skal kjøpes i overbefolka kjøpesentre (o skrekk…) og så er det det evinnelige spørsmålet hvor skal vi feire jul i år?

Jeg balanserer på en knivsegg – står og vipper på kanten. Tenker, funderer, vurderer – konsekvenser, reaksjoner.

En del av meg ønsker å bare la meg falle, koble ut og ikke bry meg om eller med noe. Sette livet på vent og bare eksistere uten å egentlig leve. Men, en annen del av meg nekter å la det skje – nekter å la tussmørket snike seg innpå. Denne delen av meg kjemper med nebb og klør.

Fight or flight…

Men jeg er sliten. Så fryktelig sliten. Hodet er tåkete av tankekaoset, tankene begynner å gå treigere. Føler meg tom innvendig. Alt for mange tanker, men greier ikke å fokusere på noen av dem. Det gnager på psyken. Jeg er stressa og urolig, angsten ulmer.

Samtidig er jeg også letta – jeg har fått to diagnoser nå, to svar, navn på to ting: Bipolar II lidelse og panikkangst lidelse. Hadde den siste utredningstimen i dag. Legen nevnte noe om et informasjonskurs for bipolar lidelse – og han skal søke meg inn på det, så vi får se.

Ellers har jeg tenkt å ta en prat med fastlegen min angående videre oppfølging. Håpet er at jeg skal bli henvist til en behandler, slik at jeg har noen fagfolk å prate med jevnlig. Men, jeg tar det som det kommer – som alt annet i livet.

Planen min er nå å finne ut hva som er lidelsen og hva som er meg, og så må jeg lage en slagplan – hvem gjør hva når ting går ene eller andre veien. Jeg tror selv det vil være nyttig, og det er mye sånt det kurset skal handle om også. Håper jeg får plass på det.

Som vi sier i Trøndelag: «Æ har trua.»

Skumringstimen

For omtrent to måneder siden var jeg fanga i tussmørket og kjempa meg igjennom faenskapen ved å tvinge meg selv til å møte opp på jobb hver eneste dag.

Det var et bevisst valg fra min side. Tanken bak var at hvis jeg greide å gjennomføre åtte timer på jobb hver dag, selv om det var vondt og jævlig, så skulle jeg få lov til å kapitulere helt og grine meg i søvn hver kveld hvis jeg følte for dét. Jeg kunne selvsagt ha bare gitt faen og gjømt meg under dyna de to-tre ukene, men jeg er et par hakk for sta og alt for glad i jobben min til å gjøre det.

Da depresjonen omsider begynte å slippe taket så smått og et svakt lys kunne skimtes i det fjerne fikk jeg ei hjemmelekse av Muriel. Flink Pike-syndromet slo til og jeg fullførte oppgaven før fristen og greier. En av kommentarene jeg fikk på hjemmelekseinnlegget hadde en paragraf jeg lovte meg selv å ta tak i ved en passende anledning. En (for meg) ukjent person ved navn «Chris» sa følgende:

[…]
Du bør også lage deg en liste med positive tanker om deg selv, og grunner til at de negative tankene er feil og jobbe med denne. Dette bør du gjøre både til vanlig når du har en normal/bra dag, men særlig når du merker at du får flere negative tanker.
[…]

De siste par dagene har huet mitt funnet det for godt å gjøre meg ytterst forvirra og frustrert. Jeg er lettere irritabel, jeg er fryktelig sliten og jeg teller dager til juleferie. Imidlertid har jeg ikke kjent så veldig mange negative tanker melde seg foreløpig, så jeg vet ikke helt hvor på skalaen jeg egentlig befinner meg akkurat nå – og helt ærlig: Det plager meg. Denne skumringstimen plager meg.

Derfor virker det som en god idé å bedrive litt autonom kognitiv terapi og følge Chris’ råd. Så – jeg tar utgangspunkt i lista jeg skrev i hjemmelekseinnlegget, og har som mål for øyet å vri den til en (mer) positiv liste. At det blir evig solskinn, regnbuer og enhjørninger som driter sommerfugler skal jeg ikke garantere, men det er verdt et forsøk i hvert fall.

Her er lista fra hjemmelekseinnlegget, nå i forbedret utgave, med positive motstykker :

Tussmørkets tankekaos blir skumringstimens lyskilde

  • neste gang gjør du det bedre – det du gjorde var faktisk mer enn bra nok, men å strebe er en bra egenskap!
  • verdiløse idiot – tenk deg om, det er mange som verdsetter deg høyt.
  • du fortjener ikke bedre – å ha det godt er noe alle fortjener, også du.
  • det er meninga at du skal ha det sånn – diskusjonen rundt «meninga med livet» tar vi en anna gang, hm?
  • han er ikke glad i deg på ordentlig – tullpreik. Han beviser dag etter dag at han er glad i deg.
  • late tafatte jævel – du tvang deg selv på jobb hver eneste dag da du var deprimert, du er ikke lat.
  • ikke plag venner med dette tullet – gode venner tåler det, tåler de det ikke er de heller ikke gode venner; det er ikke tull, det er en reell sykdom som skal tas på alvor.
  • pene øyne, men det er tomt bak dem – pene øyne, det er intelligens bak dem.
  • du ser ut som en jævla fjortis, skjerp deg – det er helt greit å se dust ut av og til, det gjør dagen lysere.
  • dine «problemer» er ikke så ille – andre har det mye verre enn deg – det er godt mulig, men for deg er dine problemer viktigst. Er det jævlig for deger det faktisk jævlig.
  • slutt å vær så jævla emo over ingenting – dette «ingenting» er klassifisert i psykiatrien som depresjon, det er lov til å være emo da.
  • stygge ekle feite taper – nåneidu. Du veit utmerket godt at du ikke er særlig stygg, du er snill og hjelpsom, du er slank og bruker kjoler i størrelse 36… Og hver dag du gjennomfører en hel dag på jobb selv om verden går deg i mot er en seier.
  • han fortjener mye bedre – han har valgt selv å være kjæresten din og han er så glad i deg at han lar deg gråte når du er nede, rase fra deg når du er oppe, og han stryker deg på ryggen når du ikke får sove mens angsten herjer.
  • de MÅ rose deg, de betaler lønna di – de mener det egentlig ikke – de som overhodet ikke har noe med lønna di å gjøre roser deg, og disse menneskene sloss for å få beholde deg på arbeidsplassen i tillegg. De mener det de sier – du gjør en god jobb og de vil gjerne ha deg der lenge.
  • gi opp, du har ingen fremtid uansett – per semantisk definisjon har alle en fremtid, hva man velger å gjøre med den er en annen sak. Du er smart, du finner ut av det.

Jeg synes at jeg har vært flink, jeg. Nå er kanskje ikke disse (røde) forbedringskommentarene i lista over ekstremt positive, snarere mer realistiske, men det er likefullt en forbedring av den opprinnelige lista, og det er jo en bra ting.

Og her er en liten liste over utelukkende positive ting om meg:

  • Jeg er flink til å skrive
  • Jeg er sta kjemper meg gjennom faenskap for egen maskin (les: uten medisiner)
  • Jeg er nysgjerrig og relativt flink til å tilegne meg kunnskap
  • Jeg er en problemløser

Forhåpentligvis vil jeg greie å skrive en lang positiv liste etterhvert, men her og nå må jeg si meg fornøyd med dette.