Om Sykehusangst

Siden forrige innlegg har det skjedd en del.

For å oppsummere litt, og forklare situasjonen: På tirsdag var jeg på Ahus og hadde en kikkhullsoperasjon, på onsdag fikk jeg høy feber og var innom Ahus en gang til fordi man var redd for å ha pådratt seg en infeksjon. Samme kveld ble jeg satt på antibiotikakur for å ta sjiten.

Det hjalp i et par dager, men så begynte feberen min å stige igjen på lørdag. Vi var i tvil, så vi ringte Ahus og spurte hva de syntes om saken. Long story short – jeg ble lagt inn lørdag kveld. Jeg var – om mulig – ennå mer uttafor og livredd enn jeg var tirsdag morgen før operasjonen.

Jeg har en viss fobi mot sykehus, legekontorer, legevakter og alt som ligner på sånt, og alt og alle som jobber på sykehus eller tilsvarende, noe jeg er åpen om til helsepersonell (av erfaring har dette vist seg å være til stor hjelp for både meg og dem…). Den store ironien i dette er at jeg overhodet ikke er redd for sprøyter, det å ta blodprøver, eller det å få vaksine. Forstå det den som kan.

På lørdag ordnet vakthavende lege det slik at Svein fikk lov å være der hos meg, fordi jeg spurte om det var mulig i det hele tatt, med argumentet at det ville gjøre det mye lettere for meg å være der. Jeg fikk et digert (egentlig 2-manns) rom helt alene, og etterhvert fikk Svein også en seng på rommet. De gangene Svein var hjemom for å hente noe, eller skifte klær, var Svigermor hos meg på Ahus så jeg skulle få slippe å være alene og redd.

Skal nevnes her at jeg aldri har vært innlagt – det vil si, overnatta og hatt eget rom, på sykehus før. Absolutt alt rundt meg var nytt og skummelt, med andre ord. Lukta av sykehus, følelsen av å se opp på intravenøs-posene med antibiotika som drypper i takt med den bråkete klokka på veggen… Bare ideen om å sove i sykehusseng var ekkel.

Siden jeg har god erfaring med å være åpen om ting, sa jeg klart i fra til alt og alle som kom inn døra på rommet mitt at jeg har sykehusangst.

Og det hjalp en hel masse: Uten unntak har jeg blitt møtt med forståelsesfulle og snille mennesker som gjorde absolutt alt de kunne for å bedre min opplevelse av dette konseptet «innlagt». De behandlet meg veldig pent, og de behandlet Svein like pent.

Disse menneskene har bidratt til å bedre min sykehusangst betraktelig denne helga: Å vite at det ikke er så farlig å være på sykehus, å vite at nattevakta faktisk er våken og er innom og ser til deg minst 2 ganger, å vite at den røde snora festa til senga di er til for at du kan nappe i den og spørre om ting. Å bli møtt med et smil og et ønske om å hjelpe etter beste evne. Det er betryggende.

Jeg måtte bli på Ahus til mandag ettermiddag.

Da jeg ble skrevet ut, leverte jeg en godteripose til en av sykepleierne som hadde passet på meg i nesten et døgn som tusen takk for at de behandlet meg så fint, og bidro til å bedre angsten min så mange hakk. Jeg fikk en klem tilbake 🙂

Nå har jeg prøvd å være innlagt på sykehus, jeg har forstått hvordan det fungerer, og jeg sitter igjen med følelsen av at «dette skal jeg klare greit» om det skjer igjen. Med forbehold om at jeg kan ramle tilbake til start hvis jeg må opereres igjen, da – det er fremdeles sjitskummelt.

… ja, og så fridde jeg til Svein, da. (Han sa «ja» uten å blunke.)

Jeg gruer meg

Om tjue-fire timer kommer jeg til å være et totalt nervevrak.
Om drøyt tredve timer sitter jeg på Ahus og venter på å bli operert.

Jeg gruer meg.
Noe så jævlig.

Tåka av uro har blitt gradvis tettere siden torsdag ettermiddag; torsdag var siste dag på jobb før operasjonen (er sjukemeldt, veit du) og jeg er relativt sikker på at morgendagen kommer til å bli tøff. Greia er at panikkangsten min delvis trigges av dette med sykehus/helsepersonell/operasjon, og nå som det nærmer seg med sjumilsstøvler at jeg skal inn, blir også angsten mer …tydelig.

Jeg vil ikke detta her – sånn egentlig – …men, jeg veit jeg må bare bite tenna sammen og takle det og jeg veit det blir bedre etterpå.

Ahus del II & Konsekvensen

Det har vært litt stille fra denna kanten i noen dager nå. Fraværet skyldes det jeg skal fortelle om i dette innlegget.

Som dere sikkert greier å lese ut fra overskrifta, har jeg vært en liten tur på Ahus igjen, da. På torsdag kveld. Det begynte med at jeg fant det for godt å dra hjem etter kun halv dag på jobb, fordi jeg følte meg litt slapp og kjente jeg begynte å få feber igjen (den har vimsa opp og ned i over ei uke). Som sagt, så gjort.

Seinere på kvelden var Svein og jeg på besøk hos Svigers på middag. Kjempegod mat, som alltid. Følte meg forsåvidt fin i formen da, men… Halvanna time seinere sprang jeg ut døra og spydde. Mitt verste mareritt var et faktum. «Heldigvis» skjedde det så plutselig at jeg ikke rakk å få panikkanfallet (der og da).

Det at jeg har en tennisball-sized cyste gnaflende på min venstre eggstokk gjør at jeg er mer utslitt, mer sårbar, og langt mer hysterisk hva somatisk helse angår for tida. Derfor blir jeg også langt mer urolig når et eller annet ikke helt stemmer.

Og fordi jeg ikke helt greide å forklare for meg selv hvorfor det plutselig skjedde, dro vi på Ahus. Jeg var naturlig nok redd for at cysta hadde gjort et eller anna faenskap innabords. Jeg klagde min nød i skranken der og fikk komme inn: Opp i stolen med seg, og sjekke om noe var gått skeis innvendig.

Neida.

Intet nytt å melde der. Cysta er på plass, uendret, intakt.

Så, man dro heim.

Noen timer seinere… sprang jeg ut døra heime. Here we go again. Hele natt til fredag ble tilbragt hengende over bøtta i krampegråt og panikkanfall, med minimalt med søvn. Runda 39C i feber, og følte meg heller ødelagt.

To døgn seinere begynte Svein, stakkar, å få tilsvarende symptomer. Men han greide å styre de «rett vei». Vi har kommet fram til at det høyst sannsynlig var en noe hissig influensa vi har pådratt oss, og vi gjetta oss til at smitten må ha kommi fra første runde på Ahus (takk skarru faenmeg ha…), da vi satt først noen timer på legevakta her i Lillestrøm, og så noen timer på Ahus og venta.

***

Konsekvensen av dette er at angstnivået mitt nå er høyere enn hva som er normalt (for meg) – og det er konstant. Og jeg er så utslitt av alt dette styret med cysta og uroen for den, pluss panikkanfallene natt til fredag, at Mørket har meldt sin ankomst. Det er der, og det irriterer vettet av meg, men jeg jobber hardt innvendig for at det ikke skal knekke meg helt.

Som et ledd i prosessen med å bli frisk tok jeg ut sykemelding for to uker (i første omgang). Forhåpentligvis vil jeg være mer «på beina» etter at jeg har vært på kontroll av cysta, og noe lettere til sinns. Det vil gjøre at jeg får fokusert så godt som 100% på å bli frisk, uavhengig av Flink Pike-syndromet jeg er poster-child for på jobb. (Jeg jobber knallhardt, uansett hva jeg gjør, og har en lei tendens til å presse meg selv til bristepunktet til tider.)

Så, here we are…

Jakten på Nyresteinen

På onsdag fikk jeg stifte nærmere bekjentskap med en CT-scanner. Som nevnt i et tidligere innlegg, var jeg en svipptur innom legevakta rett før Jul der mistanken falt på begynnende nyrestein. Som et ledd i dette ble jeg også henvist til CT-røntgen av nyre-/mageregionen, og den timen hadde jeg altså på onsdag.

I dag fikk jeg kopi av resultatet fra CT’en (fordi jeg ba om å få det, kjekt å vite og alt det der…)

Jakten på nyresteinen er nå avsluttet, da de ikke kunne finne noen nyrestein. Derimot fant de – sannsynligvis benigne, altså «snille» – cyster på min venstre ovarie. Hurra… Planen der er legetime og ultralyd for å utrede videre. Det er – tross alt – noe man bør holde et lite øye med, har jeg skjønt.

Det som er litt kjedelig i sammenhengen er at jeg nå – to-tre uker etter legevakt-turen – har mer vondt, og mer konstant vondt. Og dette gjør sitt for å ødelegge Toppetasjen på meg, sånn siden jeg tidvis har såpass vondt at jeg blir småkvalm og svimmel. Hele kroppen min knyter seg. Og – dette igjen er en heftig interntrigger hos meg. Evig runddans, det der.

Akkurat her og nå har jeg det sånn. Det er ekkelt. Jeg liker det ikke. Jeg har vondt, og jeg føler meg hinsides crappy som resultat av det.

Får bare gjøre det beste ut av situasjonen: Håpe at det blir bedre.

Om å mestre hverdagen

Det er ikke til å stikke under en stol at Toppetasjen er på heisatur om dagen. Det merkes, kan man si.

De siste par dagene har vært …ille. Jeg har svima rundt i en endeløs tåke av interne angsttriggere, skakkjørt samvittighet og dertil egnet negativt selvbilde, som igjen fører til at Mørket får et strammere tak.

Det er ikke noe gøy.

Det er heller ikke noe jeg får gjort så fryktelig mye med, annet enn å komme meg igjennom faenskapen på best mulig måte – mestre hverdagen. Jeg tøyer mine egne grenser så det holder for tida. De grensene blir merkbart krympa ned til et absolutt minimum på denne enden av året.

Et godt eksempel på nettopp dette er gårsdagen: Jeg hadde en heftig interntrigger gående, og gjorde alt jeg kunne for å holde ut og komme meg igjennom arbeidsdagen. Den triggeren hadde kommi snikende innpå meg på vei til jobb, så allerede klokka ni var jeg rimelig utslitt av Kaoset i Toppetasjen. Nå har jeg muligheten til å kapitulere og søke tilflukt hjemme om det blir altfor ille, men jeg tenkte som så at jeg burde i det minste prøve å fullføre dagen.

Rundt klokka ti kom sjefen min bort til meg og lurte på om jeg ville være med på en lunsj hos noen bransjefolk. Instinktivt takket jeg pent nei og sa i fra om at jeg hadde «en sånn dag» og at jeg muligens måtte kaste inn håndkleet (les: pelle meg heim). Sjefen foreslo at jeg sku tenke litt på det, og at tilbudet stod – så forsvant hun inn på et møterom. En times tid eller så seinere kom hun tilbake, og jeg takket ja til lunsjen likevel.

Interntriggeren kom jeg ikke unna uansett, og om jeg noensinne skulle lære meg å takle sånt, så måtte det skje der og da. Eksponeringsterapi.

Så… jeg ble med på lunsjen med bransjefolka. Godt innpakka i ei tåke av angst. Men – jeg kom meg igjennom det. Jeg fullførte til og med arbeidsdagen. Åtte timer med konstant angst og en interntrigger som skvetter fram fra dypet når man minst venter det for å minne meg på at den ennå er der.

Og jeg er ganske stolt av meg selv over å ha kommet meg igjennom en slik dag når jeg er så fantastisk sliten av alt Kaoset som jeg er.

Men så har vi problemet, da: Når jeg mestrer hverdagen på den måten (på jobb), og så kommer hjem der jeg kan senke skuldrene, så kommer også reaksjonen. Jeg har ennå et stykke igjen på veien før jeg greier å mestre hverdagen i Kaoset og unngår en forsinka reaksjon seinere på kvelden.

Sånn som det er akkurat nå, skyver jeg bare problemet foran meg og utsetter det hele til jeg kommer hjem, og så krøller jeg meg sammen i fosterstilling under dyna og trygler om nåde… …Jeg jobber med å mestre hverdagen – med å tåle interntriggerne uten å gå i dørken flere timer seinere. Ting tar tid.

Har forøvrig hatt en tilsvarende dag – minus lunsj med bransjefolk utomhus – i dag. Nye åtte timer innpakka i ei tjukk tåke av interntriggere. Åtte timer med desperate forsøk på å distrahere Kaoset nok til at Toppetasjen får kobla inn rasjonelle tanker som kan overstyre alt annet.

Det er slitsomt, det gjør fysisk vondt (anspent, da sjø – blir vonde muskler i rygg og nakke av sånt), og jeg er fullstendig gåen når jeg kommer heim. Jeg håper i det lengste at morgendagen skal bli bedre. Vet ærlig talt ikke hvor mye mer av dette jeg tåler. Jo mer utslitt i huet jeg blir av Kaoset, jo lettere er det for Mørket å få overtaket.

Det er noe jeg helst vil unngå.

Lakenskrekk & Puteangst

En av de tingene som ble gjentatt omatt og omattatt – nesten til det kjedsommelige – på Bipolar-kurset i fjor er hvor viktig søvn er for oss «Fargerike». Hurra for meg…

Endring i søvnmønstret er gjerne det første, og klareste, tegnet på at en såkalt bipolar episode er i tjømda. Hvorvidt endringen er den samme hver gang man svinger en eller annen vei på humørskalaen er nok individuelt – hos meg er den forholdsvis lik fra gang til gang: Før selve episoden egentlig inntreffer med full hornmusikk er huet mitt noe kaotisk av seg. Humøret svinger opp og ned og alle veier, og søvnen er heller ustabil. Utslitt av alt kaoset i Toppetasjen blir jeg jo trøtt …jeg blir bare ikke søvnig.

Det er ikke Evig Solskinn og Glitrende Enhjørninger Dansende Over Regnbuer når Kaoset står på som verst, ass.

Min kjære(!?) bonus-diagnose sørger for at jeg er Stuptrøtt & Søvnløs 6 av 7 dager i uka. Det vil si, jeg sovner jo – til slutt – når jeg er såpass utkjørt at huet ikke greier å oppfatte triggerne som gnafler på hjernebarken. Det er tidvis «litt» slitsomt.

Og så, når Kaoset har herja med huet mitt etter beste evne i noen uker, og jeg vurderer digre Hållivudd-solbriller for å skjule Pandatrynet, er sannsynligheta stor for at jeg ramler utfor stupet og gjør et lite magaplask ned i Mørket. Fra å være Stuptrøtt & Søvnløs blir jeg verdensmester i Snorking for Viderekommende… Personlig rekord er 20 og en halv av 24 mulige timer i ett døgn. Og samme hvor mye jeg sover, er jeg like forbanna Stuptrøtt uansett.

Er jaggumeg ingen Glitrende Enhjørninger å skue dansende over Regnbuen her heller.

Kaoset er treigere og seigere – som ei tjukk tåke. Det er ikke helt følelsen av å bli rivi i fillebiter av stormen på innsida lenger, men mer å bli sakte, men sikkert, spist opp innenifra. Er slitsomt det også, om enn på en litt anna måte.

Så – her er vi, da. Stuptrøtt & Søvnløs med Kaoset røskende innabords og en eller annen trigger som mater monsteret. Jeg er livredd lakenet, har noia for dyna og puta tør jeg ikke se på en gang.

God natt. (</sarkasme>)

Mønster

Nå er det snart to år siden jeg fikk diagnosene mine. Først nå har jeg kommet fram til no slags mønster i all galskapen. Så langt har jeg bare identifisert to slike mønstre, men to er da bedre enn ingen. Og selv om denne kunnskapen gir meg en viss grad av forutsigbarhet, er det like mye «lyn fra klar himmel» over det hele nå som det var for to år siden.

Siden jeg har to diagnoser, har jeg altså da to mønstre – ett for hver diagnose.

Hva bipolaritet og humørsvingninger angår så har jeg nå innsett at humøret mitt svinger (kraftigere enn ellers) to ganger i året: En eller anna gang midt på sommeren (vanligvis juli måned) og en eller anna gang midtvinters (vanligvis desember måned). I realiteten betyr dette at månedene før – altså juni og november – er de kritiske; det er da jeg er mest sårbar for stress og annet som kan utløse og/eller forverre svingningen. I det minste kan jeg ta visse forhåndsregler rundt alt dette (nå) siden jeg kan mer eller mindre anta at en svingning vil forekomme.

Det andre mønsteret er litt mer høyfrekvent, gitt – og det har med panikkangsten å gjøre.

Skal sies at her er det snakk om kun én halvveis-forutsigbar sak, og en hel bråta med uforutsigbare situasjoner der angsten galopperer ivei med huet mitt. Uansett, mønsteret er noe så gørrkjedelig som linka til PMS. (Ja, jeg veit – hurra, sant?)

Flere av dere kjenner nok til fenomenet: Når PMS’en er rett rundt hjørnet, kan det forekomme at man føler seg litt …uggen. Litt sånn feberdaff og ikke helt i form. Hos meg betyr dette – dessverre – at angsten min får en fin liten interntrigger å tygge på. Og da er vi i gang, lissom. Med andre ord, jeg kan forvente litt småangst sånn ca en gang i måneden, pluss da alle de tilfeller hvor noe uventet skjer og en eller anna trigger hopper opp og biter meg.

Så… en viss grad av forutsigbarhet der, altså; både i bipolar-biten og angst-biten av psykdommen. Og forutsigbarhet er jo forsåvidt flott og fint, det – men; ulempen der igjen er at hvis man har en forutsigbarhet rundt noe slikt, kan man fort ende opp med en forventning og dermed også en trigger. En slags selvoppfyllende profeti. Kompliserte greier det der, men jeg tror dere forstår hva jeg mener.

Angstsesongen

I dag posta VG.no denne artikkelen.

Hadde dette vært for kun ett år siden, hadde hodet mitt gått i fullstendig flatspinn. Jeg har nå lest, og finlest, artikkelen to-tre ganger og kommet fram til følgende:

  1. Joda – hodet mitt er i litt mer beredskap enn høyst nødvendig…
  2. Det står ikke noe i artikkelen jeg ikke visste allerede.
  3. … jeg erkjenner at dette ville ha vært eksponentielt mye verre for 12 måneder siden.
  4. Hvis jeg erter på meg dette nå igjen, vil jeg:
  5. a) forhåpentligvis være i stand til å raskere koble inn rasjonelle forklaringer på hva som skjer
    b) ha det helt jævlig – ja – men også ha en gyllen mulighet til å virkelig teste om all terapien jeg har vært igjennom har fungert.

Jeg hadde dette viruset i januar 2010… Jeg har aldri hatt noe som dette før, som jeg kan huske selv, og jeg har alltid vært redd for å kaste opp. Da jeg hang over do i 2010 sånn helt plutselig, skjønte jeg ikke helt hva som foregikk, fordi jeg ikke hadde hatt noe slikt før – jeg visste jo ikke hvordan det var! Jeg var livredd. Greide også å overanstrenge ryggen og havna på legevakta på grunn av det. Legen der forklarte hva det mest sannsynlig var, og det roa meg forsåvidt ned – jeg visste i det minste hva det var.

Rundt påsketider samme år fikk jeg mitt første panikkanfall. Hos meg utarter disse seg ofte med kvalme, noe som igjen førte til at kvalme ble til en trigger. Den største og verste triggeren, faktisk. Hvis anfallet er kraftig, brekker jeg meg – en ekstra trigger på toppen, med andre ord.

Tidlig i 2011 var jeg så heldig å få plass på NTNUs behandlingstilbud der psykologistudenter får prøve seg som behandlere. Behandleren min, M, og jeg hadde 15 uker sammen der vi brøt ned panikkanfallene til «cause and effect»-scenarier, jobbet med disse, og eksponeringsterapi.

Etter endt terapi føler jeg meg bedre rusta til å takle angsten. Det er lenge siden – mer enn ett år – jeg har hatt et «full-blown» panikkanfall nå, men det hender jeg ennå får mindre kraftige anfall.

Jeg får bare belage meg på at jeg er litt mer utsatt for angsten i noen uker framover. Men helt ærlig? Jeg tror det skal gå greit, til og med hvis jeg erter på meg jævelskapen… Det sier litt.

Terapi-fri

Så, på torsdag måtte jeg krype til korset og fortelle M (på telefon) at jeg ikke har vært Flink Pike og gjort eksponeringsterapitreninga mi i det hele tatt. Først og fremst på grunn av vanvittige mengder stress på jobb om dagen, og jeg har vært helt utkjørt på ettermiddagene og i helgene de siste to-tre ukene. Har rett og slett ikke makta å sette meg ned og eksponere meg. Og, jeg har ikke følt noe særlig på angsten på grunn av alt stresset heller, jeg har på en måte bare skjøvet den foran meg, tror jeg.

Løsninga på det hele blei at jeg skulle vente med eksponeringstrening til etter konferansen (stressmoment numero uno på jobb) er ferdig – om en måned(!). Jeg skal også ha en oppsummeringstime hos M neste uke (den 26.) hvor vi også skal legge en eventuell slagplan. Erfaring tilsier at jeg kan gå ned for telling i et heftig panikkanfall når stresset roer seg og jeg er på konferansen; det skjedde forrige gang… Så – vi skal finne på noe lurt.

Skal nevnes at jeg blir litt eksponert rimelig ofte uansett, så jeg får på en måte litt trening bortimot hver dag selv om jeg ikke setter meg ned og gjør de konkrete oppgavene M ga meg. M var forøvrig enig i dette.

Akkurat nå har jeg langhelg og frifrifri! Er utrolig godt å koble helt ut litt ekstra lenge av og til. På toppen av det hele er jeg veldig takknemmlig ovenfor M og løsninga vi kom fram til. Og det var veldig koselig av henne å ringe – vi ble enige om at hu skulle gjøre det, men likevel – vi snakka om løst og fast og angst og bipolar og jobb og greier i litt over en time. Nok et eksempel på at hu virkelig vil hjelpe meg mest mulig, selv etter at behandlinga egentlig er ferdig.

🙂

«Trigger Happy»

Først litt bakgrunnshistorie:
En av mine absolutt største / kraftigste triggere er …oppkast. Jeg har alltid vært redd for å kaste opp, og reagert forholdsvis kraftig på å se eller høre noen kaste opp. Dette fører til at jeg får totalt fullstendig noia når jeg hører at omgangssyken går, jeg blir seriøst livredd for å få det selv. Jeg har hatt omgangssyken en gang i livet – i fjor – og det var helt forjævlig heftig i tillegg (NORO-viruset).

Det som er litt kjedelig er at når angstanfall er i anmarsj så blir jeg gjerne kvalm og uvel, og av og til – hvis anfallet er kraftig nok – så brekker jeg meg. Noe som igjen fører til kraftigere angst, og hissigere anfall, mer voldsomme brekninger, og så videre – rundt og rundt i den onde sirkelen.

Det. Er. Så. Jævlig.

Men det rare er at jeg ikke trigges av å lese f.eks Kariannes blogg – selv om den har en god del innlegg om nettopp oppkast.

Hvilket bringer meg til timen med M i dag.
I dag skulle jeg eksponeres.
Så det holder.
Jeg har eksponert meg selv tidligere, forsiktig og rolig, babysteps; men i dag var jeg allerede urolig da jeg kom til timen, så M så sitt snitt til å utnytte dette. Uroen min kom på grunn av at noen jeg kjenner postet følgende melding på Facebook i går kveld: «Omgangssyken….» – det skal ikke mer til.

Så M brukte denne uroen og vi skulle framprovosere mer angst. Hurra, liksom… Uansett – inn kommer ei jente, en av observatørene, og hun skal fortelle meg, i detalj, om da hun selv hadde omgangssyken i jula. Jippi. Og det gjorde hun. Forklarte, og beskrev, og jeg kjente angsten stige innvendig. Trøtt og sliten som jeg var, så skulle det ikke så himla mye til før angstnivået begynte å krype oppover skalaen.

Hun fortalte historien tre ganger – av og til stilte M spørsmål – og jenta fortalte mer. Første gangen var det ekkelt. Da hun satt der og fortalte, var det som om det blei laga en film inni hodet mitt, en film jeg ikke kan se vekk fra – kan ikke unngå den. Andre gangen var det ekkelt. Filmen bare fortsatte – mer detaljert – klarere – mer grotesk. Tredje gangen… begynte uroen i meg å avta, jeg gikk nedover skalaen, jeg tålte å høre det – alle de ekle detaljene – det gikk bra.

I kveld, derimot, har jeg tydeligvis hatt en forsinka reaksjon på det hele. Det er ekkelt. Nervøs, urolig, redd for omgangssyken – redd for å få den. Småkvalm – mer angst – mer kvalme – hurramegrundt. Må bare finne meg i det, komme meg igjennom.

Jeg har også fått hjemmelekse – på en måte – av M: Eksponere meg selv. Fordi jeg reagerer på å se/høre noen kaste opp, så er eksponeringa enkel. Finn video av slikt på YouTube, og se den. (Fyfaen!) Jeg må nok «manne meg opp» til det, så en dag jeg er uthvilt og rolig så skal jeg finne artikler og tekst – helst ikke kliniske beskrivelser – av omgangssyken, og lese dem.

Jeg må greie å lese dem.
Jeg skal greie å lese dem.