Oppsummering: August

Summa Sumarum:
* Tre uker av måneden går med til ferie, avslapping og kos – for det meste. Hører med til historia at man også hadde dårlige dager og en haug angstanfall.
* Vi har fått oss kattepus!
* Mot slutten av måneden hadde jeg et angstanfall som begynte å nærme seg kaliberet av det første jeg hadde (i Påska). Slutta på p-pillene mine i håp om at det kan roe angsten.

Opptur & Gla’greier:
* Vi har fått katt i hus, og den maler og murrer dagen lang.
* Psykologen min har skrevet en uttalelse jeg skal ta med til fastlegen for å be om utredning for bipolar 2 lidelse.
* Jeg har blitt litt bedre kjent med Muriel Bird gjennom ymse sosiale medier (og hun har losa meg igjennom angstanfall, snille damen!)
* Jeg har vært på café med Nerve – kjempekoselig.
* Samboerpusen (som stryker meg på ryggen og lar meg gråte av skrekk…)

Nedtur & Kjipe greier:
* Angst, angst og atter angst… Fire angstanfall på ei uke er litt i overkant av hva jeg orker.
* En og annen forjævlig dag er ikke til å komme unna, tydeligvis.

Følelser & sånn:
* Redsel, å være fanget / ikke kunne røre seg (angst, sa du..?)
* Glede! Kattepuus!
* Håp – uttalelsen til psykologen er slagkraftig.

Utfordringer:
* Angstanfallet mot slutten av måneden var en utfordring.
* Å gjøre heimen trygg og sikker for kattepusen var litt utfordrende også.

Å se fram til neste måned:
* Forhåpentligvis sjeldnere og mildere angstanfall.
* Å kose masse på pusen.
* Utredning? Kanskje jeg er heldig…

Utfordring

Olivia har utfordret meg.

Det man må gjøre på denne utfordringen er:
– Skriv et innlegg på egen blogg
– Skriv 7 fakta om deg selv
– Nominer 7 andre bloggere

7 fakta om meg
01. Jeg forbinder Sir David Attenborough med barndomslykke og sofakos.
02. Hvis et plagg har en hodeskalle på seg, går jeg med det.
03. Hvis jeg tenker på «ingenting» er det som oftest blå himmel med store hvite skydotter jeg egentlig tenker på.
04. Jeg har alltid med meg vannflaske når jeg går ut av huset – uansett hva/hvor jeg skal.
05. Jeg har vært student i 4 år, men har ingenting å vise til fra tiden.
06. Jeg har sett nyheter (Dagsrevyen) og fredagskrim på TV så lenge jeg kan huske. Det gjorde meg ingenting, men å se «Rädda Joppe» på BarneTV var uaktuelt, fordi det var skummelt.
07. Jeg lærte å lese og skrive da jeg var 3-4 år gammel. Et år eller to senere begynte jeg også å lese engelsk, og sang på engelsk.

Jeg nominerer:
Muriel
Nerve
Camilla Desiré
Meg (Psykoser)
Liljen
Line
Lisbeth

Slagkraft

Psykologen min har sendt meg et utkast av uttalelsen hun har skrevet på epost.
Det er en viss slagkraft bak ordene som står der. Brevet begynner med grunnen til at det i det hele tatt er skrevet. Så nevnes forrige utredningssøknad (for angst) og avslaget av denne og videre følger en oppsummering av det psykologen og jeg har snakket om – en grov kartlegging av mitt liv fram til i dag. Det er også beskrivelser av «oppturer» og «nedturer» gjengitt fra det jeg selv har fortalt.

Highlights
* «På SCL-90 skårer hun i dag relativt høyt på angst, og ligger også over den kliniske grensen på fobisk angst, depresjon og somatisering.»
* «På kartlegging for hypomani med 30 spørsmål, svarer hun ja på 25, nei på 2 og 3 av spørsmålene er ikke relevante.»
* «Pas er urolig for sin skiftende sinnstilstand, og ber om å bli utredet med tanke på bipolar lidelse. Undertegnede vurderer det dit hen at det er grunnlag for å henvise henne til Østmarka for videre utredning.»

Originalen av uttalelsen, med underskrift og det hele, vil bli sendt til meg – og så tar jeg den med til fastlegen min når jeg ber pent om utredning (igjen). Det er vel nå kampen begynner, men jeg lever i trua på at uttalelsen kan bidra til at jeg får godkjent utredningssøknaden. Highlightsene alene burde jo være grunnlag nok, liksom.

Hva angstsymptomer og anfall angår, håper jeg at de kan finne på å roe seg litt framover (ref. forrige innlegg), og at angstanfallene ikke er så himla hyppige som de har vært i det siste. Dette er også noe jeg kommer til å forklare for fastlegen, at jeg mistenker at eventuell angstlidelse jeg kanskje (eller kanskje ikke) har ble forverret av p-pillene og derfor har jeg fått stadig hyppigere angstanfall.

Jeg er fantastisk letta over å lese uttalelsen, må jeg innrømme. Det føles godt å ha en fagperson i ryggen.

Så får vi se, da… hva Bipolarklinikken / Østmarka sier.

Shaky

Å fytti faen inni heite hælvete !

Det er lørdag kveld og jeg har nettopp hatt mitt fjerde angstanfall denne uka.
Denne gangen var det et skikkelig jævlig et – så redd at jeg holdt på å svime av flere ganger, og nummen prikking i hender og føtter. Henda mine begynte å krampe seg, til og med. Greide ikke å røre meg stort, følte meg fanga der jeg satt, kom meg ikke vekk fra situasjonen.
Var like før jeg trygla om å dra til legevakta – såpass ille var det.

Så da er det bestemt.

Fra og med i morgen slutter jeg å ta p-pillene (minipille av typen Cerazette) mine.
Det står i pakningsvedlegget at jeg kan slutte på dagen, og jeg har hatt i bakhodet at de kan ha forverra eventuelt latent angst, samt en haug andre kjipe bivirkninger som hos meg kan trigge angstanfall.

Dette orker jeg nemlig ikke mer.

Nå håper jeg bare at det forsvinner kjapt også – eller i det minste blir merkbart mildere – etter i morgen.

Forklaring

En forklaring på forrige – noe kryptiske – innlegg som lovet.

Det har seg slik at foreldra mine inviterte oss (samboer og jeg) til dem på middag. Det hører med til historien at det var hos foreldra mine at jeg fikk det første, og verste, angstanfallet. Jeg er ikke så forferdelig gira på å dra dit på besøk – til angstens Ground Zero – før jeg har lært meg å takle de mildere anfallene. Jeg må trene meg opp litt. Når jeg får angstanfall i hytt og granbar uten forvarsel, har jeg ikke veldig lyst til å utsette meg for assosiasjonshelvete før jeg veit hvordan jeg skal takle det. Jeg mener, faen, jeg sitter og bearbeider et angstanfall her og nå ved å skrive dette innlegget, blant annet.

I tillegg har det vært ei dårlig uke med tanke på søvn. Jeg har fått altfor lite søvn, og samboeren har fått enda mindre. Når jeg allerede er frynsete i kantene, frykter jeg at det vil være vanskelig å takle assosiasjonene, vanskelig å tøyle angstanfallet, vanskelig å ri av stormen. Jeg er konstant trøtt, jeg er konstant sliten, og angstanfallene kommer som perler på ei snor.

Så, middagsinvitasjonen som var sånn halvveis satt til å være i kveld, blei omgjort til at foreldra mine kommer hjem til oss på kaffebesøk på lørdag i stedet. Lettere for meg å takle angstanfall her hjemme, rett og slett. Å gjøre om middagsinvitasjonen slik var en lettelse. Ett angstspøke mindre hengende over meg.

Jeg kapitulerte – jeg var ikke like barsk som på IKEAbesøket på fredag, da jeg tvang meg selv til å gjennomføre resten av handleturen, selv om angsten rei meg. Jeg har grenser – akkurat nå er mi grense sånn ca der foreldra mine bor, uheldigvis.

Jeg jobber med saken, og det vil kreve mye jobbing fra min side, for jeg vil jo gjerne dra dit på besøk igjen… Men akkurat nå, når jeg har hatt så mange angstanfall på så kort tid, har jeg ikke lyst til å erte på meg et større og verre et når jeg allerede er så utslitt som jeg er.

Og tusen, tusen takk til Muriel for tips til å takle angstanfall. Det hjalp!

Vondt

Jeg har vondt.
Fysisk vondt, mener jeg.

Er forsåvidt vant til det – jeg har et litt skeivt bekken, visstnok, så jeg får lett vondt i ryggen. Men de siste dagene har det vært litt ekstra ille. Ryggen har vært vondere enn hva den pleier. Jeg prøver, da, å sitte riktig på jobb, å ikke sitte for lenge i én stilling, å gå litt rundt og være i bevegelse – alle de tingene de sier skal være så bra å gjøre hvis man plages med ryggsmerter.

Det har ikke hjulpet nevneverdig.
Men, det går vel over… etterhvert.

Håper jeg.

Snikende

Snikende er det beste ordet jeg har til å beskrive følelsen når angsttåka legger seg over meg. Det som er så merkelig er at jeg merker at angsten kommer, jeg kjenner at nå begynner hjerteslaga å øke i frekvens, og pulsen går over 100 – så jeg prøver å erkjenne det: «Jajamenn, da var vi her i gjen. Okei – kjør på, så fortsetter jeg med mitt.» Problemet er at selv om jeg greier å erkjenne, greier å forklare for meg selv at det er bare angsten som rir deg, det er ikke farlig, så blir jeg redd. Det vil si, jeg blir urolig og nervøs, og greier ikke å slappe av.

Mandag kveld var sånn.
Kjente at den kom, kjente uroen bre seg i kroppen, prøvde forgjeves å fortelle meg selv at det er bare angsten.
Og det irriterte meg no sinnsykt fordi jeg hadde ikke merka noe på jobb, midt oppi alt kaoset som kommer når man begynner på’an igjen etter ferie. Da merka jeg ingenting, men når jeg sku legge meg og sove, nei da skulle vi jaggumeg hisses opp i et lite angstanfall, ja. Angst er totalt ulogisk. Det tok sin tid, men jeg fikk omsider roa ned såpass at jeg sovna.

Psykologen min hadde en snedig beskrivelse til meg her forleden: Jeg har på en måte «dobbel angst» – i kliniske termer ville jeg antakeligvis oppfylt «kravene» til panikkangst, symptomene på sådan er der i hvert fall. Det psykologen mente var at jeg blir først nervøs og urolig for å få et nytt angstanfall av typen jeg hadde i påska, som i seg selv kan sies å ha vært et totalt panikkanfall, i og med at jeg var bombesikker på at nå skulle jeg dø, at nå streika kroppen og hodet helt. Og så – blir jeg redd for hva et eventuellt anfall gjør med meg, om jeg blir kvalm, om jeg brekker meg, hva skjer hvis jeg brekker meg, vil jeg spy – verden går under! Derfor, dobbelangst.

Redd for angstanfallet.
Redd for konsekvensene – redd for å spy.
Dritgøy.

Jeg har også sendt mail til psykologen min og spurt pent om jeg kunne få tilsendt en kopi av brevet hun skrev angående utredning. Har ikke fått svar på mailen ennå, så jeg håper hun har lest den, og bare sender brevet. Det kan være kjekt å ha papirer på at en fagperson mener jeg bør utredes, synes jeg. Og så har jeg lagt meg opp en liten backup-plan, hvis jeg får avslag igjen: Jeg tror jeg kan bli utreda hos Aleris-klinikken her i byen. Det er en privat klinikk, så det vil sannsynligvis koste ei gru med penger. Planen er å i det minste forhøre seg hos Aleris, hva det eventuelt koster og hvordan det vil foregå, og litt sånne praktiske ting. Skader jo ikke å spørre?

Selvsagt håper jeg at slagkrafta i brevet fra psykologen er stor nok til at utredninga blir iverksatt gjennom de «riktige» instansene, men i hvis tilfelle jeg får avslag igjen, er en backup-plan kjekt å ha.

Hverdag & Rutine

I morgen bærs det tilbake til hverdag og jobb og rutiner.

Jeg gruer meg til å stå opp tidlig – har slitt med å få sove i det siste, men det går vel forhåpentligvis greit. Å ha rutiner og faste ting å forholde seg til er bra, tror jeg. Litt struktur i hverdagen hjelper på kaoset i toppetasjen. Det har gjort det for meg, i hvert fall.

Jeg er veldig heldig, jeg har en flott jobb og forståelsesfull sjef, så når (hvis) utredninga blir satt i gang vil jeg ikke ha noen problemer med sådan i jobbsammenheng. Jeg er av typen som liker å informere på et tidlig stadium i hva nå enn det måtte være, så sjefen min er klar over hva som foregår. Fikk beskjed om at jeg måtte bare ta meg fri de timene jeg måtte for å ta tak i alt dette – null problem.

Det eneste som er litt bekymringsverdig er at det virker som om hyppigheten av angstanfallene – selv om de er milde – har økt. Dette er selvsagt ikke kjempefestlig når man skal prøve å fungere best mulig på jobb, men jeg får bare ta det som det kommer og ri av stormen som best jeg kan. Og, kanskje de vil roe seg nå som rutiner og faste mønstre blir implementert i hverdagen igjen.

Vanskelig å si.

Tanker om Psykofarmaka

Nå har jeg mast om det å få svar – bli utreda – kanskje til og med få en diagnose – opp og ned i mente på grensa til det bortimot latterlige. Og jeg vil gjerne ha svar, for alt jeg veit kan dette eskalere langt utover det jeg er i stand til å forholde meg til, så derfor vil jeg gjerne ha svar tidlig. Så tidlig som overhodet mulig.

Det er imidlertid en ting som bekymrer meg litt midt oppi alt dette: Psykofarmaka – medisiner.

Sett nå at jeg får utredning.
Sett nå at den utredninga fører til en diagnose.

Mine mistanker dreier seg om Bipolar 2 lidelse, med angsten som nåko attåt, eller rett og slett et symptom, eller bieffekt av lidelsen. Det er angsten som virkelig gjør livet mitt til et helvete av og til, eventuell annen lidelse «bak» angsten har jeg jo forsåvidt takla hittil. Trass i dårlige valg og litt vel dystre tider har jeg jo overlevd. Har ikke alltid vært en dans på roser, men livet er jo ikke det – bipolar eller ei.

Dansen på rosene betyr at man av og til tråkker på torner også.

Men, hva skjer hvis jeg får diagnosen jeg mistenker?
Jeg lurer nemlig litt på det.

Her er greia: Jeg er veldig klar over at den type psykisk lidelse kan bety medisinering. Jeg har tidligere nevnt at jeg leste en drøss artikler og ting på internett rundt det som inngår i «psykiske lidelser» og lignende begrep. I en av artiklene jeg kom over ble det sagt at forskning viser at bipolar lidelse bør utredes og behandles (i artikkelen mente de nok «medisineres») tidlig, fordi det er en type lidelse som kan forverres, eskalere ut av kontroll, med alderen. Jeg er jo allerede blitt såpass gammal at jeg kan kalles voksen, og det er også en grunn til at jeg vil utredes, helst før eventuell lidelse forverres.

Det er ikke medisinene i seg selv som bekymrer meg noe særlig – det er bivirkningene. Jeg er fantastisk flink til å katastrofisere alt, og medikamenter som gir vanlige bivirkninger som igjen trigger angstanfall hos meg er ikke akkurat noe jeg har lyst på.

Jeg har overhodet ingen planer om å begi meg ut på psykofarmakagaleien før det blir absolutt nødvendig (her mener jeg at det er «absolutt nødvendig» hvis jeg ikke fungerer i hverdagen lenger) hvis det nå skulle vise seg at jeg får diagnosen.

Som sagt har jeg jo – tross alt – overlevd den hittil.

Jeg ser for meg at jeg skal være i stand til å takle den – uten medisinering – ei god stund til, såfremt jeg har litt folk å støtte meg på, som psykologen, eventuell psykiater, annet helsepersonell. Med samtaleterapi og et søtteapparat i ryggen skal jeg vel alltids greie å takle angsten også, lære meg å ri av stormen som det så fint heter. Jeg tror ikke at jeg trenger medisiner – og hvis jeg får utredninga, og hvis jeg får diagnosen, kommer jeg til å nekte medisinering så lenge som overhodet mulig.

Jeg er knskje litt naiv, sånn sett, men jeg foretrekker å være naiv og medisinfri så lenge jeg kan.