Oppsummering: August

Summa Sumarum:
* Tre uker av måneden går med til ferie, avslapping og kos – for det meste. Hører med til historia at man også hadde dårlige dager og en haug angstanfall.
* Vi har fått oss kattepus!
* Mot slutten av måneden hadde jeg et angstanfall som begynte å nærme seg kaliberet av det første jeg hadde (i Påska). Slutta på p-pillene mine i håp om at det kan roe angsten.

Opptur & Gla’greier:
* Vi har fått katt i hus, og den maler og murrer dagen lang.
* Psykologen min har skrevet en uttalelse jeg skal ta med til fastlegen for å be om utredning for bipolar 2 lidelse.
* Jeg har blitt litt bedre kjent med Muriel Bird gjennom ymse sosiale medier (og hun har losa meg igjennom angstanfall, snille damen!)
* Jeg har vært på café med Nerve – kjempekoselig.
* Samboerpusen (som stryker meg på ryggen og lar meg gråte av skrekk…)

Nedtur & Kjipe greier:
* Angst, angst og atter angst… Fire angstanfall på ei uke er litt i overkant av hva jeg orker.
* En og annen forjævlig dag er ikke til å komme unna, tydeligvis.

Følelser & sånn:
* Redsel, å være fanget / ikke kunne røre seg (angst, sa du..?)
* Glede! Kattepuus!
* Håp – uttalelsen til psykologen er slagkraftig.

Utfordringer:
* Angstanfallet mot slutten av måneden var en utfordring.
* Å gjøre heimen trygg og sikker for kattepusen var litt utfordrende også.

Å se fram til neste måned:
* Forhåpentligvis sjeldnere og mildere angstanfall.
* Å kose masse på pusen.
* Utredning? Kanskje jeg er heldig…

Reklamer

Utfordring

Olivia har utfordret meg.

Det man må gjøre på denne utfordringen er:
– Skriv et innlegg på egen blogg
– Skriv 7 fakta om deg selv
– Nominer 7 andre bloggere

7 fakta om meg
01. Jeg forbinder Sir David Attenborough med barndomslykke og sofakos.
02. Hvis et plagg har en hodeskalle på seg, går jeg med det.
03. Hvis jeg tenker på «ingenting» er det som oftest blå himmel med store hvite skydotter jeg egentlig tenker på.
04. Jeg har alltid med meg vannflaske når jeg går ut av huset – uansett hva/hvor jeg skal.
05. Jeg har vært student i 4 år, men har ingenting å vise til fra tiden.
06. Jeg har sett nyheter (Dagsrevyen) og fredagskrim på TV så lenge jeg kan huske. Det gjorde meg ingenting, men å se «Rädda Joppe» på BarneTV var uaktuelt, fordi det var skummelt.
07. Jeg lærte å lese og skrive da jeg var 3-4 år gammel. Et år eller to senere begynte jeg også å lese engelsk, og sang på engelsk.

Jeg nominerer:
Muriel
Nerve
Camilla Desiré
Meg (Psykoser)
Liljen
Line
Lisbeth

Slagkraft

Psykologen min har sendt meg et utkast av uttalelsen hun har skrevet på epost.
Det er en viss slagkraft bak ordene som står der. Brevet begynner med grunnen til at det i det hele tatt er skrevet. Så nevnes forrige utredningssøknad (for angst) og avslaget av denne og videre følger en oppsummering av det psykologen og jeg har snakket om – en grov kartlegging av mitt liv fram til i dag. Det er også beskrivelser av «oppturer» og «nedturer» gjengitt fra det jeg selv har fortalt.

Highlights
* «På SCL-90 skårer hun i dag relativt høyt på angst, og ligger også over den kliniske grensen på fobisk angst, depresjon og somatisering.»
* «På kartlegging for hypomani med 30 spørsmål, svarer hun ja på 25, nei på 2 og 3 av spørsmålene er ikke relevante.»
* «Pas er urolig for sin skiftende sinnstilstand, og ber om å bli utredet med tanke på bipolar lidelse. Undertegnede vurderer det dit hen at det er grunnlag for å henvise henne til Østmarka for videre utredning.»

Originalen av uttalelsen, med underskrift og det hele, vil bli sendt til meg – og så tar jeg den med til fastlegen min når jeg ber pent om utredning (igjen). Det er vel nå kampen begynner, men jeg lever i trua på at uttalelsen kan bidra til at jeg får godkjent utredningssøknaden. Highlightsene alene burde jo være grunnlag nok, liksom.

Hva angstsymptomer og anfall angår, håper jeg at de kan finne på å roe seg litt framover (ref. forrige innlegg), og at angstanfallene ikke er så himla hyppige som de har vært i det siste. Dette er også noe jeg kommer til å forklare for fastlegen, at jeg mistenker at eventuell angstlidelse jeg kanskje (eller kanskje ikke) har ble forverret av p-pillene og derfor har jeg fått stadig hyppigere angstanfall.

Jeg er fantastisk letta over å lese uttalelsen, må jeg innrømme. Det føles godt å ha en fagperson i ryggen.

Så får vi se, da… hva Bipolarklinikken / Østmarka sier.

Shaky

Å fytti faen inni heite hælvete !

Det er lørdag kveld og jeg har nettopp hatt mitt fjerde angstanfall denne uka.
Denne gangen var det et skikkelig jævlig et – så redd at jeg holdt på å svime av flere ganger, og nummen prikking i hender og føtter. Henda mine begynte å krampe seg, til og med. Greide ikke å røre meg stort, følte meg fanga der jeg satt, kom meg ikke vekk fra situasjonen.
Var like før jeg trygla om å dra til legevakta – såpass ille var det.

Så da er det bestemt.

Fra og med i morgen slutter jeg å ta p-pillene (minipille av typen Cerazette) mine.
Det står i pakningsvedlegget at jeg kan slutte på dagen, og jeg har hatt i bakhodet at de kan ha forverra eventuelt latent angst, samt en haug andre kjipe bivirkninger som hos meg kan trigge angstanfall.

Dette orker jeg nemlig ikke mer.

Nå håper jeg bare at det forsvinner kjapt også – eller i det minste blir merkbart mildere – etter i morgen.

Forklaring

En forklaring på forrige – noe kryptiske – innlegg som lovet.

Det har seg slik at foreldra mine inviterte oss (samboer og jeg) til dem på middag. Det hører med til historien at det var hos foreldra mine at jeg fikk det første, og verste, angstanfallet. Jeg er ikke så forferdelig gira på å dra dit på besøk – til angstens Ground Zero – før jeg har lært meg å takle de mildere anfallene. Jeg må trene meg opp litt. Når jeg får angstanfall i hytt og granbar uten forvarsel, har jeg ikke veldig lyst til å utsette meg for assosiasjonshelvete før jeg veit hvordan jeg skal takle det. Jeg mener, faen, jeg sitter og bearbeider et angstanfall her og nå ved å skrive dette innlegget, blant annet.

I tillegg har det vært ei dårlig uke med tanke på søvn. Jeg har fått altfor lite søvn, og samboeren har fått enda mindre. Når jeg allerede er frynsete i kantene, frykter jeg at det vil være vanskelig å takle assosiasjonene, vanskelig å tøyle angstanfallet, vanskelig å ri av stormen. Jeg er konstant trøtt, jeg er konstant sliten, og angstanfallene kommer som perler på ei snor.

Så, middagsinvitasjonen som var sånn halvveis satt til å være i kveld, blei omgjort til at foreldra mine kommer hjem til oss på kaffebesøk på lørdag i stedet. Lettere for meg å takle angstanfall her hjemme, rett og slett. Å gjøre om middagsinvitasjonen slik var en lettelse. Ett angstspøke mindre hengende over meg.

Jeg kapitulerte – jeg var ikke like barsk som på IKEAbesøket på fredag, da jeg tvang meg selv til å gjennomføre resten av handleturen, selv om angsten rei meg. Jeg har grenser – akkurat nå er mi grense sånn ca der foreldra mine bor, uheldigvis.

Jeg jobber med saken, og det vil kreve mye jobbing fra min side, for jeg vil jo gjerne dra dit på besøk igjen… Men akkurat nå, når jeg har hatt så mange angstanfall på så kort tid, har jeg ikke lyst til å erte på meg et større og verre et når jeg allerede er så utslitt som jeg er.

Og tusen, tusen takk til Muriel for tips til å takle angstanfall. Det hjalp!

Vondt

Jeg har vondt.
Fysisk vondt, mener jeg.

Er forsåvidt vant til det – jeg har et litt skeivt bekken, visstnok, så jeg får lett vondt i ryggen. Men de siste dagene har det vært litt ekstra ille. Ryggen har vært vondere enn hva den pleier. Jeg prøver, da, å sitte riktig på jobb, å ikke sitte for lenge i én stilling, å gå litt rundt og være i bevegelse – alle de tingene de sier skal være så bra å gjøre hvis man plages med ryggsmerter.

Det har ikke hjulpet nevneverdig.
Men, det går vel over… etterhvert.

Håper jeg.