En forklaring på forrige – noe kryptiske – innlegg som lovet.

Det har seg slik at foreldra mine inviterte oss (samboer og jeg) til dem på middag. Det hører med til historien at det var hos foreldra mine at jeg fikk det første, og verste, angstanfallet. Jeg er ikke så forferdelig gira på å dra dit på besøk – til angstens Ground Zero – før jeg har lært meg å takle de mildere anfallene. Jeg må trene meg opp litt. Når jeg får angstanfall i hytt og granbar uten forvarsel, har jeg ikke veldig lyst til å utsette meg for assosiasjonshelvete før jeg veit hvordan jeg skal takle det. Jeg mener, faen, jeg sitter og bearbeider et angstanfall her og nå ved å skrive dette innlegget, blant annet.

I tillegg har det vært ei dårlig uke med tanke på søvn. Jeg har fått altfor lite søvn, og samboeren har fått enda mindre. Når jeg allerede er frynsete i kantene, frykter jeg at det vil være vanskelig å takle assosiasjonene, vanskelig å tøyle angstanfallet, vanskelig å ri av stormen. Jeg er konstant trøtt, jeg er konstant sliten, og angstanfallene kommer som perler på ei snor.

Så, middagsinvitasjonen som var sånn halvveis satt til å være i kveld, blei omgjort til at foreldra mine kommer hjem til oss på kaffebesøk på lørdag i stedet. Lettere for meg å takle angstanfall her hjemme, rett og slett. Å gjøre om middagsinvitasjonen slik var en lettelse. Ett angstspøke mindre hengende over meg.

Jeg kapitulerte – jeg var ikke like barsk som på IKEAbesøket på fredag, da jeg tvang meg selv til å gjennomføre resten av handleturen, selv om angsten rei meg. Jeg har grenser – akkurat nå er mi grense sånn ca der foreldra mine bor, uheldigvis.

Jeg jobber med saken, og det vil kreve mye jobbing fra min side, for jeg vil jo gjerne dra dit på besøk igjen… Men akkurat nå, når jeg har hatt så mange angstanfall på så kort tid, har jeg ikke lyst til å erte på meg et større og verre et når jeg allerede er så utslitt som jeg er.

Og tusen, tusen takk til Muriel for tips til å takle angstanfall. Det hjalp!

Snikende er det beste ordet jeg har til å beskrive følelsen når angsttåka legger seg over meg. Det som er så merkelig er at jeg merker at angsten kommer, jeg kjenner at nå begynner hjerteslaga å øke i frekvens, og pulsen går over 100 – så jeg prøver å erkjenne det: «Jajamenn, da var vi her i gjen. Okei – kjør på, så fortsetter jeg med mitt.» Problemet er at selv om jeg greier å erkjenne, greier å forklare for meg selv at det er bare angsten som rir deg, det er ikke farlig, så blir jeg redd. Det vil si, jeg blir urolig og nervøs, og greier ikke å slappe av.

Mandag kveld var sånn.
Kjente at den kom, kjente uroen bre seg i kroppen, prøvde forgjeves å fortelle meg selv at det er bare angsten.
Og det irriterte meg no sinnsykt fordi jeg hadde ikke merka noe på jobb, midt oppi alt kaoset som kommer når man begynner på’an igjen etter ferie. Da merka jeg ingenting, men når jeg sku legge meg og sove, nei da skulle vi jaggumeg hisses opp i et lite angstanfall, ja. Angst er totalt ulogisk. Det tok sin tid, men jeg fikk omsider roa ned såpass at jeg sovna.

Psykologen min hadde en snedig beskrivelse til meg her forleden: Jeg har på en måte «dobbel angst» – i kliniske termer ville jeg antakeligvis oppfylt «kravene» til panikkangst, symptomene på sådan er der i hvert fall. Det psykologen mente var at jeg blir først nervøs og urolig for å få et nytt angstanfall av typen jeg hadde i påska, som i seg selv kan sies å ha vært et totalt panikkanfall, i og med at jeg var bombesikker på at nå skulle jeg dø, at nå streika kroppen og hodet helt. Og så – blir jeg redd for hva et eventuellt anfall gjør med meg, om jeg blir kvalm, om jeg brekker meg, hva skjer hvis jeg brekker meg, vil jeg spy – verden går under! Derfor, dobbelangst.

Redd for angstanfallet.
Redd for konsekvensene – redd for å spy.
Dritgøy.

Jeg har også sendt mail til psykologen min og spurt pent om jeg kunne få tilsendt en kopi av brevet hun skrev angående utredning. Har ikke fått svar på mailen ennå, så jeg håper hun har lest den, og bare sender brevet. Det kan være kjekt å ha papirer på at en fagperson mener jeg bør utredes, synes jeg. Og så har jeg lagt meg opp en liten backup-plan, hvis jeg får avslag igjen: Jeg tror jeg kan bli utreda hos Aleris-klinikken her i byen. Det er en privat klinikk, så det vil sannsynligvis koste ei gru med penger. Planen er å i det minste forhøre seg hos Aleris, hva det eventuelt koster og hvordan det vil foregå, og litt sånne praktiske ting. Skader jo ikke å spørre?

Selvsagt håper jeg at slagkrafta i brevet fra psykologen er stor nok til at utredninga blir iverksatt gjennom de «riktige» instansene, men i hvis tilfelle jeg får avslag igjen, er en backup-plan kjekt å ha.