Tjuneni

I går hadde jeg bursdag – jeg ble 29 for første gang. Jeg ser fremdeles ut som en tenåring, da…

Dagen ble tilbragt i angsttåka i senga med Svein og Andromeda på laptopen. Skulle egentlig på middag hos Svigers, men vi utsatte det til i dag i stedet. Det er så behagelig at jeg har friheten til å avlyse slike ting når jeg må – de forstår.

Grunnen til at jeg hadde – og har – en del angst er at jeg nettopp har fått ordna ting på jobbfronten, og er sliten som bare rakkern på grunn av det. Når jeg er sliten, er jeg mer utsatt for angsten. Og sekundært også at jeg er litt småbekymra for at jeg skal bli syk igjen; har nettopp kravla meg ut av en depresjon som tok skikkelig på, og vil helst ikke ramle uti en ny.

Men uansett er det godt å være tilbake på jobb; samme sted, samme folka, stort sett samme jobboppgaver også. Ting ordner seg for snille piker, sies det. Godt å vite at de ordna seg for meg også.

Advertisements

Mens vi venter…

Så – det blir operasjon, da.

Var på kontroll av cysta på fredag, og fikk konstantert at den fremdeles er der, og fremdeles er uendret. Men – siden Dr I er ei likandes dame, så bestiller a operasjon for å få fjerna den, sånn siden den faktisk gnager på psyken min en del. Det å vite at man har noe slikt, og er i konstant frykt for at den skal gjøre noe sprell, er slitsomt… Dessuten er den småvond hele tida. Noe som stresser Toppetasjen enda mer.

Er nå tilbake på jobb igjen også. Har hatt et røffe par uker siden forrige post, og jeg fant det for godt å presse meg minst mulig. Skjedde sabla mye på en og samme tid, liksom. Hodet sa stopp. Greit å være tilbake igjen, for all del, men jeg kjenner jo at jeg er sliten ennå. Så, jeg må være litt forsiktig og ikke stresse meg opp for mye

…Flink-Pike-syndromet hyler inni meg.

Vet ikke når operasjonen blir ennå, regner med å få brev fra Ahus i løpet av uka om alt det der. Bare håper at det ikke kræsjer med turen nordover i Påska. Det hadde jo bare vært perfekt… *sarkasme*

Grenseland

Stress, stress og atter stress. Huet mitt er fullt av jobbtanker, hele dagen, hver dag, jeg sover ikke så godt som jeg sku ønske, og jeg er sliten. Jeg prøver å koble ut i helgene, men det er ikke så lett når jeg ser meg nødt til å jobbe da også for å komme ajour med alltingen.

På grunn av alt dette stresset så føler jeg litt på dette med å være i Grenselandet; jeg passer veldig på å ikke bli for stressa. Stress er ikke bra – stress kan i verste fall tippe meg over kanten, sende meg hodestups uti Mørket. Jeg vil ikke det, jeg vil være stabil, produktiv, bidra – sånn som nå. Fordi, midt oppi en stressa hverdag på jobb, så føler jeg også en viss stolthet. Jeg er flink i jobben min, og jeg føler at jeg bidrar med noe produktivt hver dag.

Så – det har vært stille her på bloggen, men jeg har ikke forsvunnet helt altså!

Tingenes Tilstand

Jeg sitter sammenkrølla i sofakroken med ryggen fra Hælvete og tenkte det kanskje var på tide med en liten oppdatering. Det har vært «litt opp og ned» (som jeg spøkefullt pleier å si) i det siste, men ingen store svingninger i humøret, så jeg anser meg selv for å være ‘stabil’ – eutym – ennå.

På Kontoret har det også vært litt fram og tilbake både før og etter ferien. Greia er at bygningen vi satt i skulle renoveres, så vi måtte flytte. På grunn av asbestsanering og litt sånne greier så måtte vi faktisk pakke ihop og komme oss ut derfra. Hvorvidt jeg skulle få flytte med resten av gjengen eller ikke var usikkert; siste dag før vi måtte ut fikk jeg grønt lys…

…og så, ei uke seinere, fikk jeg beskjed om at jeg skulle sitte et annet sted når jeg kom tilbake etter sommerferien. Men så skjedde det tydeligvis en del endringer i løpet av min ferie, så nå – endelig – er jeg på plass sammen med gjengen på det nye Kontoret. Etter alt å dømme skal jeg nå sitte der fram til kontrakten min går ut.

Nå må jeg bare gjøre meg totalt uunnværlig for alle, sånn at jeg får fortsette å jobbe der, hehe! Har noen allierte, og en slags idé/plan for hvordan det kan gjøres. Vi får se.

Og forresten! Jeg har laga ei egen side til Living Madness-videoene. Du finner linken oppe ved headeren om du er interessert.

Sosialisering

Det siste året har jeg vært pinlig lite sosial av meg. Har sett meg litt lei på det der, og har begynt å snu trenden såvidt det er. Egentlig er jeg jo en rimelig sosial person, men siden panikkangsten kom har jeg hatt visse problemer med å befinne meg på «ukjent farvann» for å bruke en go’ gammal klisjé.

På Kontoret for noen uker siden hadde vi en liten spontan grillfest på parkeringsplassen utenfor bygget. I løpet av den grillfesten blei det en del snakk om rugby. Ja, riktig – den der rare sporten med den rare ballen. En av kollegaene hadde flytta inn i ny leilighet noen måneder tidligere, men ennå ikke hatt noe form for innflytningsfest eller besøk. Dette synes vi andre at han burde fikse på, så da blei det slik.

For noen dager siden kom det ramlende inn en e-post til noen få utvalgte, deriblandt meg, der tittelen lød «Rugby». Det var nemlig finale i Super Rugby XV i går (lørdag), og vi heldige utvalgte var invitert til nevnte kollega med relativt ny leilighet for å se denne. Jeg, som har sett en rugbykamp tidligere, og er fascinert av denne rare sporten, hoppa jo selvsagt på sjansen til å se en hel kamp med muligheter for å stille dumme spørsmål: Kollegaen spiller nemlig rugby sjæl. Kjekt!

Klokka elleve svinsa jeg ned til bussen med en bærepose full av grillmat og et par bokser Guinness. En snau halvtime seinere satt vi heldige utvalgte, og vertskapet, benka foran TVn med live nettstream fra Australia. Etter en del forklaring fra vertens side har man nå en større forståelse for hva som egentlig foregår i de 80 minuttene en rugbykamp varer. Heldigvis hadde jeg fått en del forklaring sist gang jeg så en kamp også, så skjønte mesteparten av det som foregikk på banen.

Jeg storkoste meg!

Det var veldig befriende og betryggende å være sosial på den måten igjen: God mat, god øl, godt selskap – goodtimes! Dessuten synes jeg at rugby er mye mer interessant å se på enn «vanlig» fotball – det skjer mer ting på banen, rett og slett, og det hele er nytt og litt fremmed – og det er jo spennende i seg sjæl.

Så nå krysser jeg bare fingra for at når verdensmesterskapet starter i september er verten interessert i å gjenta suksessen.

Borte-Tittitt!

Æh – ja.

Så fort jeg har tatt springfart ut av bloggerskapet, så «forsvinner» jeg fra (nesten) hele internettet. Hva er greia? Jo – det er mye som skjer på Kontoret om dagen, og jeg har mer enn nok med akkurat det. Ikke så fryktelig spennende, kanskje, men sånn er nå engang livet som arbeidstaker.

Det er litt bipolaritet ute å går der også serru (åh, heiii metahumor). I perioder er det veldig rolig – i andre perioder, sånn som nå, er det hurramegrundt og stress tjuefire timer i døgnet. Innimellom er det eutyme tilstander hvor alt går glatt og man kan si man er i den berømte «flytsonen».

Uten å kjede vettet av dere med detaljer, så kan jeg jo si litt om hva jeg faktisk styrer med om dagen… Der jeg jobber er det mye smarte folk, og smarte folk trives godt i hop med andre smarte folk, så da organiserer man konferanse om smarte ting. Å organisere slikt er ikke bare-bare. Konferansen sparkes i gang om 10 dager.

I tillegg skal en håndfull av disse smarte folka flytte på seg for en tid, fordi bygningen vi bor i skal pusses opp. Denne flyttinga skjer samtidig med konferansen, for å virkelig være sikker på at stressnivået er skyhøyt for den som organiserer begge deler parallellt.

Dere kan jo gjette hvem den personen er.

Ja – nettopp.

Så derfor blir det muligens litt stille fra denna kanten av skauen i et par uker framover.
Og når jeg da kommer sterkere tilbake, så er det tut og kjør med eksponeringsterapitreninga. Jeg har fått utsatt den til etter konferansen er ferdig, så… det blir jo spennende.

Dagens sitat

Dette blir et kort innlegg – jeg er fremdeles i en overgang; og jeg jobber med meg selv for tida – damage control.

Var på et heldagsmøte med tilhørende middag i forbindelse med jobben i dag. På dette møtet var det en organisasjonspsykolog til stede som holdt foredrag om arbeidsglede. I løpet av foredraget sa hun noe jeg beit meg merke i:

«Det går bra eller det går over.»

Dette er noe jeg virkelig skal gjøre mitt beste for å huske, sammen med en annen personlig favoritt: «Veien ut er gjennom.»