Kategoriarkiv: kjærleik

Svein

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Svein2013

I lys av nylig forlovelse tenkte jeg at det var på sin plass å fortelle historien om han jeg skal gifte meg med: Svein.

Det hele begynte i 2002, da Svein var en tur nordover til Trøndelagen for å hjelpe min daværende kjæreste og vår felles venn med nettilgang på et dataparty. Jeg husker – såvidt – at jeg hilste på en høy kjekk fyr med blå øyne som snakka Østlandsk. Det var Svein. Ikke så veldig lenge etter dette datapartyet kom vi i snakk på IRC (oldtidens chatteprogram, red.anm.) og vi har holdt kontakten bortimot daglig via dette, og MSN (tilsvarende chattedinosaur, red.anm.) siden da.

I årene som fulgte ble jeg mer og mer glad i denne kjekkasen jeg hadde hilst på. Men – jeg trodde ikke at han var interessert i meg, så jeg … holdt kjeft – livredd for å miste ham som venn også. Svein var alltid den jeg kunne «gå til» (i overført betydning) når verden hata meg, og jeg ville for alt i verden ikke risikere at den personen forsvant ut av livet mitt.

Dessuten kjente jeg ikke helt igjen de følelsene som kom snikende innpå meg når det gjaldt ham, de var annerledes, tryggere, ikke fullt så mye berg-og-dalbane som andre ‘forelskelser’ jeg har hatt. Jeg var rett og slett ikke helt klar over at jeg var i ferd med å falle – hardt – for denna Østlendingen, før jeg innså det nesten ti år etter datapartyet i 2002.

Høsten 2011 og fram mot Nyttår prata Svein og jeg mer og mer sammen, og etter litt om og men fikk vi begge uttrykt at vi var glade i hverandre på et annet nivå enn «bare» som venner. Etterhvert som praten gikk kom det fram at vi hadde utviklet følelser for hverandre over tid, men at vi begge trodde at den andre ikke var interessert. Vi satt på hver vår kant av landet, jeg i Trøndelagen og han på Østlandet, i flere år uten å si noe i frykt for å miste hverandre som venner.

Da det ble klart at jobben min i Trøndelagen ikke kom til å fortsette, så jeg mitt snitt til å flytte derfra – til Østlandet – til Svein. I Januar i fjor møtte jeg ham igjen for første gang på ti år. Jeg var helt skjelven da jeg sjangla av flyet og fant den høye kjekke fyren i folkemengden. I det øyeblikket jeg ga ham en klem visste jeg hvor detta ville gå. Jeg var hans.

Ringer
Et par måneder seinere flytta jeg sørover, til Lillestrøm, sammen med Svein. Og nå, ett år etter, er vi forlova. Det var jeg som fridde til ham, i feberrus og med angst oppetter ørene mens jeg var innlagt på Ahus. Han svarte ‘ja’ før han registrerte hva han faktisk hadde svart på – men har ikke gitt uttrykk for å angre ennå… 😉

Jeg skal gifte meg med min beste venn, han jeg elsker og vil bli gammel med, han som forstår meg, han som lar meg begrave trynet i skjorta si og kline den til med mascaratårer når jeg har dårlige dager, han som roer meg ned når jeg har angstanfall, og han som alltid er der for meg. Jeg håper jeg greier å være der for ham.

Teksten på ringene våre er «Amor Vincit Omnia» – latinsk for «Kjærlighet overvinner alt» – skrevet på Futhark.

Reklame

Om Sykehusangst

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Siden forrige innlegg har det skjedd en del.

For å oppsummere litt, og forklare situasjonen: På tirsdag var jeg på Ahus og hadde en kikkhullsoperasjon, på onsdag fikk jeg høy feber og var innom Ahus en gang til fordi man var redd for å ha pådratt seg en infeksjon. Samme kveld ble jeg satt på antibiotikakur for å ta sjiten.

Det hjalp i et par dager, men så begynte feberen min å stige igjen på lørdag. Vi var i tvil, så vi ringte Ahus og spurte hva de syntes om saken. Long story short – jeg ble lagt inn lørdag kveld. Jeg var – om mulig – ennå mer uttafor og livredd enn jeg var tirsdag morgen før operasjonen.

Jeg har en viss fobi mot sykehus, legekontorer, legevakter og alt som ligner på sånt, og alt og alle som jobber på sykehus eller tilsvarende, noe jeg er åpen om til helsepersonell (av erfaring har dette vist seg å være til stor hjelp for både meg og dem…). Den store ironien i dette er at jeg overhodet ikke er redd for sprøyter, det å ta blodprøver, eller det å få vaksine. Forstå det den som kan.

På lørdag ordnet vakthavende lege det slik at Svein fikk lov å være der hos meg, fordi jeg spurte om det var mulig i det hele tatt, med argumentet at det ville gjøre det mye lettere for meg å være der. Jeg fikk et digert (egentlig 2-manns) rom helt alene, og etterhvert fikk Svein også en seng på rommet. De gangene Svein var hjemom for å hente noe, eller skifte klær, var Svigermor hos meg på Ahus så jeg skulle få slippe å være alene og redd.

Skal nevnes her at jeg aldri har vært innlagt – det vil si, overnatta og hatt eget rom, på sykehus før. Absolutt alt rundt meg var nytt og skummelt, med andre ord. Lukta av sykehus, følelsen av å se opp på intravenøs-posene med antibiotika som drypper i takt med den bråkete klokka på veggen… Bare ideen om å sove i sykehusseng var ekkel.

Siden jeg har god erfaring med å være åpen om ting, sa jeg klart i fra til alt og alle som kom inn døra på rommet mitt at jeg har sykehusangst.

Og det hjalp en hel masse: Uten unntak har jeg blitt møtt med forståelsesfulle og snille mennesker som gjorde absolutt alt de kunne for å bedre min opplevelse av dette konseptet «innlagt». De behandlet meg veldig pent, og de behandlet Svein like pent.

Disse menneskene har bidratt til å bedre min sykehusangst betraktelig denne helga: Å vite at det ikke er så farlig å være på sykehus, å vite at nattevakta faktisk er våken og er innom og ser til deg minst 2 ganger, å vite at den røde snora festa til senga di er til for at du kan nappe i den og spørre om ting. Å bli møtt med et smil og et ønske om å hjelpe etter beste evne. Det er betryggende.

Jeg måtte bli på Ahus til mandag ettermiddag.

Da jeg ble skrevet ut, leverte jeg en godteripose til en av sykepleierne som hadde passet på meg i nesten et døgn som tusen takk for at de behandlet meg så fint, og bidro til å bedre angsten min så mange hakk. Jeg fikk en klem tilbake 🙂

Nå har jeg prøvd å være innlagt på sykehus, jeg har forstått hvordan det fungerer, og jeg sitter igjen med følelsen av at «dette skal jeg klare greit» om det skjer igjen. Med forbehold om at jeg kan ramle tilbake til start hvis jeg må opereres igjen, da – det er fremdeles sjitskummelt.

… ja, og så fridde jeg til Svein, da. (Han sa «ja» uten å blunke.)

Livstegn…(!)

Skrevet av Dystopia Kaotika den

Hei sveis – …lenge sida sist(!)

I skrivende stund har jeg en aldri så liten interntrigger gående, og dertilhørende uro innabords, derfor: blogge. Åjada. Må da bruke denna bloggen til no’ lissom…

Uansett.

Jeg har nå bodd på Sør-Østlandet / de Urbane Strøk i omtrent fire måneder, og jeg har lært et og annet:
(Og forresten, jeg nevnte vel tidligere her på bloggen at jeg sku flytte til Oslo? Vel, det har jeg altså da nesten gjort – jeg bor i Lillestrøm.)

Kollektivtransport
(- og Sørøstlendingers iboende stress)

Kollektivtilbudet her Sørøstpå er noe helt anna enn hva jeg var vant til fra Trøndelagen.
Der: Buss + den ene trikken som går mellom Sentrum og Lian.

Her:
Buss – de røde er Oslo By, de grønne er … litt rundtomkring uttafor Oslo By – æh… ja.
Trikk – jeg er livredd trikken, og veit aldri når jeg egentlig har vikeplikt for den, så jeg stopper og glaner på den uansett om jeg har – eller ikke har – vikeplikt.
T-Bane – genialt konsept! Hvor enn jeg skal i Storbyen så kan jeg navigere meg fram til det ved hjelp av t-banen. Hurra!
Tog – også et genialt konsept, spørru meg. I og med at jeg bor litt uttafor selve Storbyen så tar jeg tog inn hver morgen for å komme meg til jobb…
Båt – …det går visst båter og greier nerri her og, men de har jeg ikke prøvd meg på ennå.

Her er det verdt å nevne at månedskortet mitt er kjøpt via NSB, siden jeg primært bruker tog, og for de 1070,- det koster per måned (2 soner, da sjø) kan jeg også bruke det på altmulig av overnevnte kollektivtransportmidler innad i Oslo.

Men… Sørøstlendinger fascinerer meg, da. Særlig i mårrarushet i Kollektivland. Altså: Hvis du skal fra Oslo Sentralbanestasjon (T-bane-biten av den) til f.eks Helsfyr, så kan du ta intet mindre enn 4 (av totalt 6) forskjellige t-baner. Disse går med omtrent 2-3 minutter mellom seg, og likevel springer lokalbefolkningen beina av seg for å rekke t-banen. Selv om du på død og liv må ta en bestemt t-bane, så er det ikke stort mer enn et kvarters tid å vente på den. Stress ned! Enda mer fantastisk: Hvis du skal til Majorstua – så går ALLE t-banene dit… hvorfor gidder ’em å springe etter t-banen da? Forstå det den som kan.

Uvær & Sånn
Jaokei. Vi har tordenvær i Trøndelagen og, men … det er sivilisert nok til å la være å komme inn for å hilse på. Tordenværet her Sørøstpå er ikke like sivilisert, altså. Og dessuten blir jeg langt mer værsjuk av såntno her enn hva jeg gjorde i Trøndelagen. Det vil si, ledda mine får vondt i viljen; Direkte festlig. (Nei.)

Folk & Dialekt(er)
Foruten å være stressa om mårran, så er de stort sett ålreite dyr. De lurer ofte på hvor i alle da’er jeg kommer fra, siden jeg «snakker så rart» … Utvanna trøndersk som blir mer og mer utvanna jo mer jeg preikre med lokalbefolkningen. Joa, jeg kan forstå de synes jeg «snakker så rart» da. Nå har jeg vel egentlig aldri snakka reint trøndersk heller, men det er en helt anna sak.

Eksempel:
Finere Oslofrue – «Jaa… hvor kommer du fra, da?»
Meg – «Trånnheijm! *glise*»
Finere Oslofrue – «Åh – det hadde jeg aaaaaldri gjettet!»
Meg – «Æhh… neei, deinn trøndersken e litt utvanna, kan du si…»

Jeg høres seriøst ut som Flettfrid til tider. Æ græmmes.

Vel, uroen jeg nevnte innledningsvis er ennå der… Jeg hadde lissom håpa jeg sku være ferdig med detta greiene nå, men dengang ei – tydeligvis. Nervene danser polka inni meg. Not amused.