Eh – hei…?

Ja-a… læng si’a sist, hæ?

Siden forrige gang jeg la igjen bokstaver her på bloggen har jeg gifta meg(!) og flytta – til Moss! Husbond og jeg kjøpte leilighet her og flytta inn i oktober i fjor (2016). Har ennå ikke fått pakka ut skikkelig – og jeg veit det vil ta latterlig lang tid, fordi… bipolar og sånn, da sjø.

Apropos bipolar og sånn: Er en anelse deprimert (igjen) og det er høyst sannsynlig årsaken til dette blogginnlegget. Mye fordi det er rundt regna to år siden sist jeg hadde en særs nevneverdig depresjon, og litt fordi jeg ville komme «inn i» skrivinga her igjen.

Dette vil høres litt rart ut for mange, men det å gå to år uten den årlige depresjonen er faktisk ikke så bra som man gjerne tror. Fordi: I stedet for å glede seg over at man ikke har vært klinisk deprimert minst to ganger de siste 24 månedene, så går man rundt på eggeskall og bare venter på at det skal smelle – skikkelig. Det er i hvert fall slik hodet mitt fungerer i praksis; om jeg ikke får den årlige «utblåsninga» det er å ha en depresjon i to-tre uker rundt juletider (slik jeg har hatt hvert eneste år siden jeg var 14-15 år gammal) så bygger det seg bare opp. Og når det først smeller da, så smeller det noe så innmari og…

…så – det måtte jo skje. And here we are. Håpet er å bli litt flinkere til å blogge igjen. Det ga meg mye positivt midt oppi alt det negative. Dessuten – skriving er godt for sjela, har jeg hørt, og er det noe jeg trenger i skrivende stund er det ting som er godt for sjela.

N.

Denne historien starter for omtrent åtte måneder siden, egentlig mer.

Rett før Jul i fjor var jeg hos Dr S og ba pent om henvisning til psykolog – en slik psykolog fra det offentlige helsevesen med refusjonsrett og følgelig lavere egenandel. Fordi psykolog er dyrt. Jeg fikk henvisning og en neonoransje postitlapp med 3-4 navn på. Det skjedde en del tull og bal rundt juletider, så jeg fikk ikke kontakta de på lappen før over nyttår, men uansett…

…jeg ble satt på venteliste og fikk opplyst at ventetida for slikt er 8 måneder. Åtte måneder er drøyt lenge, men er likevel ikke de snaut 17 månedene som er standard ventetid i Trøndelagen for «ikke-akutte tilfeller» (aka – sånne som meg).

I forrige uke fikk jeg plutselig en SMS fra der jeg stod på venteliste og blomstra med beskjed om time. Hurra!? Den timen var i dag. Så nå har jeg en behandler – en psykolog – en fagperson. Her på bloggen vil vedkommende gå under Kodenavn «N». Vi er foreløpig i en «bli-kjent»-fase, og den vil nok vare ei lita stund. Det er jo tross alt en villt fremmed person jeg skal vrenge Toppetasjen og Sjela til, og det er faktisk litt skummelt.

Men, nå har jeg i hvert fall en behandler.

Bortskjemte pasienter

Advarsel: Dette vil høyst sannsynlig være den mest bitchy posten jeg noensinne skriver, men jeg føler en viss trang for å si det jeg skal si her. Og ikke helt ubegrunnet heller.

Okei – når psykiske pasienter med en alvorlig kronisk psykisk lidelse oppfører seg som bortskjemte drittunger, da tenner a Dystopia på alle plugga. Spesielt hvis pasientene har tilnærmet lik diagnose som meg selv, sånn i og med at jeg har en viss empiri å basere meg på her. Da blir jeg virkelig hissig.

Fordi: Det fins folk der ute, med samme type diagnose som meg, følgelig også da deler av samme problematikk rundt dette, som har kjempetilbud som for eksempel åpen plass («kom når du trenger det»-plass) på DPS/tilsvarende som faktisk vurderer å takke nei til det denne gangen fordi det er «for mye pæs å jobbe med seg selv så man blir frisk(ere)». Sånt gjør meg frustrert.

Før du har tenkt til å arrestere meg på dette, vit at jeg har erfaring med depresjon selv, at jeg faktisk er smertelig klar over hvor vanvittig dystert og mørkt det er, at jeg faktisk forstår biten med å «ikke orke å ta imot hjelp» når man er deprimert, eventuelt biten med å ikke forstå at man trenger hjelp når man er (hypo)manisk. Jeg har faktisk vært der selv, flere ganger.

Og det jeg mener med hjelp i denne sammenhengen er i form av DPS/psyk.avd. og muligheten til å få komme til et sådan sted. Medisinering er irrelevant her.

Men – hvis det er så forbanna vanskelig for dissa bortskjemte pasientene å ta imot hjelp, så burde kanskje heller ikke få lov til å ruge på detta tilbudet i hævvevis av måneder i strekk heller, da? De okkuperer jo bare en plass uten å bruke den, og DPS/tilsvarende kan vel ikke bare «låne bort» den plassen til noen andre; DPS aner jo ikke når vedkommende plutselig står der og vil sove under oppsyn.

Så i praksis står det antakelig en liten håndfull tomme senger på DPS’er og lignende rundt om kring i Kongeriket som bare venter på pasienten som «hører til» der, som fant det for godt å gi faen i å ta imot hjelpa og tilbudet de fikk dalende ned i fanget.

Og hvorfor gjør dette meg så irritert? Flere grunner: En av de største grunnene er at slike pasienter gjør at pasienter som meg selv, faktisk må vente i 8-12 måneder før vi kanskje får hjelpa vi skulle ha hatt året før. En annen grunn er at det forsterker stigmatiseringa av pasientgruppa jeg tilhører til en viss grad. Argumentet «det er ikke latskap, det er depresjon» blir ganske tynnslitt når du ikke engang gidder å ta i mot hjelpa du tilbys på sølvfat av teamet du allerede har(!).

La meg si det på en anna måte: Hadde jeg hatt en slik ordning at jeg kunne ringe min lokale Kokoheim når verden gikk meg i mot og humørdagboka viser -5 (les: bunnen) på skalaen over en viss tid, så hadde jeg faensteikemeg faktisk benytta meg av den muligheten, tatt de dagene-månedene-whatever. Jeg hadde faktisk funni meg i at det blir beintøft, og vondt, og at det ofte er to skritt fram og tre tilbake før man endelig skimter et lys i enden av Mørket. Det hadde vært jævlig fint å ikke måtte famle seg fram til detta lysglimtet helt på egenhånd, å ha muligheten til å være på et trygt sted med fagfolk som forstår (om enn utenifra) hva du går igjennom, som kanskje faktisk har noen gode råd å komme med, som faktisk kan hjelpe deg ut av den helvettes depresjonen.

Til orientering vil jeg skyte inn her at jeg selv måtte pent finne meg i å krangle i omtrent seks måneder før noen i det hele tatt utreda meg, og akkurat nå er jeg på ei venteliste som kanskje resulterer i en psykolog. Jeg får vite mer om dette nærmere juletider 2013 (jeg kødder ikke – åtte måneders ventetid er drøyt).

Jeg er kanskje ikke som alle andre pasienter, jeg er kanskje mer villig til å gjøre en innsats selv – hva veit vel jeg?

Men – hadde jeg vært så heldig at jeg hadde hatt en slik mulighet og ikke følt behovet for den hvis de spurte om jeg ville ha «min vanlige seng og komme på det vanlige tidspunktet» fordi verden ikke var så slem likevel det året, så ville jeg faktisk ha fått dem til å gi «min» plass til noen andre: Noen som trengte den hjelpa mer enn meg.

Til folk – medpasienter – andre – hvem som helst der ute som oppfører seg som bortskjemte drittunger: Ta å se til helvete å ta deg sammen. Du aner ikke hvor heldig du er som har den muligheten du har.

Anxiolytika

Superheltnavnet mitt – nesten…

AnxietyGirl

På nattbordet mitt står det et forsegla plastglass med navnet mitt på. Oppi det glasset er det tjue ganske små, antar jeg, tabletter – jeg er ikke helt sikker på hvordan de faktisk ser ut… ennå.

Jeg har fått dem for å ha i bakhånd når angstmonsteret blir for stort, ukontrollerbart, når det tar for mye nattesøvn og krefter – når jeg ikke er sterk nok til å sloss mot det alene.

Omtrent her er det ting blir komplisert.

På den ene sida er jeg veldig takknemlig og beroliget av å i det hele tatt ha det glasset – den psykiske effekten i å vite at det er der om jeg trenger hjelpa det tilbyr er forholdsvis enorm. Litt sånn: Jeg har de, jeg kan ta de – om jeg må – men siden jeg vet jeg har de, behøver jeg ikke å ta de.

På den andre sida er jeg litt smånervøs for innholdet i glasset, på hva jeg vil oppleve effekten av de som. Jeg har aldri fått denne typen medikamenter før, så jeg vet liksom ikke helt hva jeg kan, eller skal, forvente.

Og her må jeg også skyte inn at jeg overhodet ikke ønsker at de skal bli en lettvint løsning, at jeg skal ty til dem før jeg har prøvd alt mulig annet for å stagge angstmonsteret. Jeg har et heftig arsenal med anti-angst skyts klart til enhver tid. Disse små (?) tablettene er siste utvei, når alt anna feiler, og panikkanfallet er et altomspennende faktum jeg ikke makter å kontrollere.

Så – der står de, da, på nattbordet. Pent forsegla, med anmodning om forsiktighet ved bruk og en rød trekant til skrekk og advarsel.

Som du sikkert skjønner har jeg fryktelig mange «for/mot» tanker rundt dette. Jeg er ikke direkte i mot psykofarmaka som sådan, men jeg vil heller ikke la slike medikamenter bli ei krykke hvis jeg kan unngå det.

Ventetid

I forrige uke en gang var jeg innom hos legen min et kvarter (bokstavelig talt) for å plage ham litt…

Han er en kul fyr og tåler å bli plaga litt i ny og ne. Jeg tenkte nemlig som så at i og med at jeg kommer til å bo her Sørøstpå ei stund framover, så kan det jo være greit å endelig få skremt opp en psykolog ellernoe til å prate litt med meg når ting går til helvete i Toppetasjen.

Som tenkt så gjort: Så der satt, jeg, da – på legekontoret til Dr S – og gliste fra øre til øre for å maskere den snikende leger-og-sykehus-og-sånn-fobien jeg (høyst sannsynlig) har.

Dr S: «…jaa – hva kan jeg hjelpe deg med i dag?»
Meg: «Ja, nei, jo… er her for å spørre pent om henvisning til psykolog…»


*gresshoppere*

Dr S: «…ookeeei…… har du noen spesielle ‘in mind’?»
Meg: «Næ. Derfor jeg kommer hit først, siden jeg ikke aner no som helst om noen a dem…»
Dr S: «Schmart.»
*rasle-rasle i papirbunke*
Dr S: «Skammesjååå… »

Papirbunken var ei liste over lokale psykologer-og-sånn med en liten beskrivelse av hva de spesialiserte seg i. Etter litt om og men – kjapp gjennomgang av hvorfor jeg vil ha henvisning – og mye rasling med bunken fikk jeg henvisninga og en post-it-lapp i hånda. På lappen var det tre navn skribla ner i kjent lege-kråkefot-stil. Glad og fornøyd med å ha gjennomført bragden svinsa jeg heimover.

Brukte noen dager på å tenke litt, og Google masse, og tenke litt til, før jeg på mandag ringte til en av de på post-it-lappen.

*ring*riiiing*rrrriiingggh*
N: «Ja, hallo?»
Meg: «Heeei! Jeg sitter med en henvisning til psykolog i hånda her og lurte på om jeg kanskje kunne komme til deg?»
N: «…mja, tja, er håpløst lang ventetid her, da…….. så jeg tar egentlig ikke i mot nye pasienter nå.»
Meg: «Mhm, ok – men – er det mulig å bli satt opp på venteliste? Vil gjerne få starta denna prosessen, serru… *nervøs latter*»
N: «Ja, det kan du jo alltids få.»
Meg: «Sånn omtrent hvor lang tid bør jeg forberede meg å vente, forresten…?»
N: «*rasle*rasle* …de nyeste på lista mi har åtte måneder ventetid.»
Meg: «Ehe, ok-ei. Men sett meg gjerne på den lista likevel.»
N: «Den er grei! Da må jeg bare ha navn og telefonnummer – og så ringer jeg deg når det blir aktuelt å avtale time…»
Meg: «Håkei – tusen takk!»

Jada. Åtte måneder. Så – desember 2013 satser jeg på blir litt mer likandes, fordi da har jeg kanskje fått time hos psykolog N. Kanskje. Om jeg er heldig.

Selvsagt kan jeg blåse ca 1200,- per time og finne en eller anna privatpraktiserende psykolog, men siden jeg har et ønske om å ha denna psykologen i bakhånd ei god stund framover til de periodene jeg trenger noen å tømme hjernen på, så … foretrekker jeg å slippe unna med langt mindre egenandel.

Kaosteori

Jeg er sint, jeg er lei meg, jeg er redd – aller mest er jeg forvirra og sliten.

Bipolarkurset må virkelig ha noe for seg, for her og nå sitter jeg og (over)analyserer tankene som svirrer rundt i hodet mitt, med gråten i halsen, og forteller meg selv at jeg ikke må ta sorgene på forskudd. Men, det er vanskelig å la være – når man har lært, til en viss grad, å skilne mellom en vanlig «dårlig dag» og tidlige varseltegn på noe langt verre.

Jeg har vært eutym – det vil si stabil i humøret – i omtrent fem måneder nå. Hva som har utløst dette nå aner jeg ikke, jeg vet engang ikke hva dette er, men noe er det – tror jeg. Det er nok flere faktorer som spiller inn her: Jeg er i utgangspunktet ikke spesielt glad i sommeren, blir vanligvis neffor i løpet av den, og det har vært ekstra mye stress på jobben i det siste.

Hovedgrunnen til at jeg mistenker at dette kan være startgropa på et mye større og mørkere høl, for jeg mistenker jo nettopp det, er at jeg kjenner forskjell. Tidligere merka jeg ikke noe stor forskjell, sånn egentlig, før jeg var fanga i mørket og depresjonen var et faktum. Nå greier jeg såvidt det er å skilne mellom en «dårlig dag» og noe «mer» enn det. Mest på grunn av endringer i tankemønster, og følelsen av tomhet.

Hvis jeg bare har en dårlig dag og ting går litt på tverke, så har jeg ikke disse tingene, jeg tenker ikke utelukkende negativt, og jeg føler meg ikke spesielt tom innvendig. Nå – er det sånn. Et indre kaos, men det er sirupstreigt, ei grå tåke sniker seg innpå meg – jeg kjenner den igjen – og angsten herjer; snikende ullteppe-angsten; den konstante uroen for «hva er dette? skjer det nå igjen? hvor mørkt blir det denne gangen?» og så videre.

Teorien fra Bipolarkurset siver inn og gjør meg oppmerksom på slike endringer. Det er i bunn og grunn en bra ting, fordi det betyr at jeg kan ta tak i det hele tidlig, men deprimerende likevel: Jeg skjønner hva som kommer. Jeg forstår at sannsynligheten for at det kommer er relativt høy nå. Egentlig er også dette en bra ting, fordi det indikerer at jeg nå vet sånn circa hvor brytningspunktet mitt er, altså når jeg er i ferd med å stupe uti en depresjon. (Kan ikke si jeg vet hvor brytningspunktet for å ta av mot en hypomani er ennå, men jeg finner vel ut av det også.)

Så nå begynner jobben for fullt. Slagplanen må iverksettes, og jeg må jobbe meg igjennom dette. Jeg har ikke tid til å bli syk nå. Kommer depresjonen, så kommer den, men jeg må prøve å minimere skaden den kan gjøre. Som sagt er det tidlig ennå, litt for tidlig til å være sikker, men jeg er på vakt. Jeg følger med.

Terapi-fri

Så, på torsdag måtte jeg krype til korset og fortelle M (på telefon) at jeg ikke har vært Flink Pike og gjort eksponeringsterapitreninga mi i det hele tatt. Først og fremst på grunn av vanvittige mengder stress på jobb om dagen, og jeg har vært helt utkjørt på ettermiddagene og i helgene de siste to-tre ukene. Har rett og slett ikke makta å sette meg ned og eksponere meg. Og, jeg har ikke følt noe særlig på angsten på grunn av alt stresset heller, jeg har på en måte bare skjøvet den foran meg, tror jeg.

Løsninga på det hele blei at jeg skulle vente med eksponeringstrening til etter konferansen (stressmoment numero uno på jobb) er ferdig – om en måned(!). Jeg skal også ha en oppsummeringstime hos M neste uke (den 26.) hvor vi også skal legge en eventuell slagplan. Erfaring tilsier at jeg kan gå ned for telling i et heftig panikkanfall når stresset roer seg og jeg er på konferansen; det skjedde forrige gang… Så – vi skal finne på noe lurt.

Skal nevnes at jeg blir litt eksponert rimelig ofte uansett, så jeg får på en måte litt trening bortimot hver dag selv om jeg ikke setter meg ned og gjør de konkrete oppgavene M ga meg. M var forøvrig enig i dette.

Akkurat nå har jeg langhelg og frifrifri! Er utrolig godt å koble helt ut litt ekstra lenge av og til. På toppen av det hele er jeg veldig takknemmlig ovenfor M og løsninga vi kom fram til. Og det var veldig koselig av henne å ringe – vi ble enige om at hu skulle gjøre det, men likevel – vi snakka om løst og fast og angst og bipolar og jobb og greier i litt over en time. Nok et eksempel på at hu virkelig vil hjelpe meg mest mulig, selv etter at behandlinga egentlig er ferdig.

🙂

Stormfulle Høyder

Jeg kom over dette innlegget på bloggen til Karianne, og følte meg reint inspirert til å faktisk skrive et skikkelig innlegg selv. (Jaggu!) Aller mest på grunn av det siste avsnittet:

Den paniske delen av min angst, der redselen også tar tak fysisk, med uklart syn, svimmelhet, kvalme, munntørrhet – panikk, er NY for meg. Jeg har tidligere vært redd – men ikke så redd at jeg har måttet flykte fra ubehagelige situasjoner, slik panikken velger å gjøre når den får tak.

Etter å ha gått på Bipolarkurset en del ganger nå har jeg begynt å forstå – i større grad enn tidligere – hvor forskjellig en og samme diagnose kan oppleves for hver enkelt. Nå har kanskje ikke Karianne og jeg helt samme type angstdiagnose, men grunnprinsippene er forsåvidt de samme – vi blir redde for visse ting og situasjoner, eller for å bli redd, rett og slett; angst for angsten.

Første gang jeg fikk angst var det et panikkanfall. Ikke det kraftigste jeg har hatt, men likefullt skremmende. Min første opplevelse var så og si det eksakt motsatte av Kariannes, tror jeg. Hun har det jeg kaller «snikende ullteppe»-varianten, som er en mer konstant indre uro og bekryming i alt for stor grad (av det som er normalt). Jeg får sånn type angst jeg også av og til, men den er mer et symptom på begynnende depresjon i mitt tilfelle. Anfallene jeg får av angstdiagnosen er mer plutselige, og som regel kraftigere enn det snikende ullteppet av uro som brer seg over meg når jeg er på vei ned i mørket.

Jeg fikk lov til å tjuvlåne litt overskrifter og diverse fra innlegget Karianne skreiv, men rekkefølgen er litt annerledes her hos meg.

Hva er jeg redd for?
Først og fremst er jeg redd for to ting: Å få flere panikkanfall (type 10 på skalaen min – jeg har vært der, vil ikke tilbake) og å kaste opp. Som et resultat av dette reagerer jeg skikkelig dårlig på å føle meg uvel og kvalm, og jeg feiltolker signalene kroppen min gir. Slike feiltolkninger framprovoserer angsten ytterligere. Hipphurra.

Eksempel: Jeg er skikkelig sulten, så sulten at jeg blir kvalm. Hodet mitt skjønner ikke at det er sult, men hopper rett til nå-skal-du-i-alarmberedskap-modusen, fordi hodet mitt tror jeg kommer til å bli dårlig og kaste opp. Dette fører igjen til at jeg blir mer kvalm, fordi angstnivået eskalerer, som igjen fører til ytterligere eskalering av angstnivået og dermed enda mer kvalme. Det er en evig ond sirkel, det der.

Hvis jeg i utgangspunktet var redd for å bli dårlig og kaste opp, så blir det etterhvert en frykt for å få panikk. Blir livredd for at Det (Det Fæle – Det Skumle – Panikken) skal komme, at jeg ikke skal greie å holde kontrollen, at jeg får et verre anfall enn forrige gang – at jeg faktisk tilter denne gangen.

Hvor blir jeg redd?
Overalt og ingen steder, egentlig. Jeg kan bli redd når som helst, og hvor som helst. Visse situasjoner er mer ubehagelige enn andre, slik som steder der jeg er «fanget» og ikke kan stikke av like lett hvis det blir for kjapp eskalering på angstnivået. Jeg har også merka at angstspøket kommer kjappere og kraftigere hvis jeg i utgangspunktet er sliten. Én konsekvens av det der er at jeg av og til unngår situasjoner som kan være ekstra stressende – typisk eksempel er steder der jeg ikke har muligheten til å forlate situasjonen når jeg selv måtte ønske.

…så – hvordan trosser jeg angsten?
Det er her jeg feiler da veit du. Fordi – jeg skulle jo egentlig ha gjort intet mindre enn fire runder med eksponeringstrening på egenhånd nå, for å trosse denna angsten min, men jeg har gjort …ingen.

Er angsten først et faktum, så har jeg ikke noe valg – stort sett – jeg må bare la den herje, og takle det som skjer som best jeg kan. Jeg kan bremse eskaleringa selv, en del i hvert fall, men da må jeg ta det tidlig nok. Har jeg kommet forbi punktet der jeg kan snu utviklinga, må jeg bare la angsten galoppere fritt innabords – jeg har ikke noe valg. Når dette skjer er det ikke snakk om å trosse angsten lenger; da er angsten blitt en trassig unge som bare få viljen sin og herje fritt.

Sånn i det daglige vil jeg påstå jeg trosser angsten rett som det er: Situasjoner der jeg kanskje aller helst ville ha stikki av og gjømt meg under dyna mi så tvinger jeg meg selv til å bli i situasjonen, til å tåle det, til å finne veien ut. Det er ekkelt, og av og til gjør det fantastisk vondt og krever mye av meg mentalt og fysisk, men det må til. Som oftest går det bra og jeg finner veien ut, og ofte finner jeg denne veien tidlig også.

Et eksempel på dette er når jeg er «fanget» på Kontoret med en kollega som legger ut i det vide og breie om hvordan den unge håpefulle der hjemme ligger og spyr mørkelilla på grunn av blåbæryoghurten som blei fortært bare 20 minutter tidligere. Da må jeg bare tåle det. Det tar seg dårlig ut å legge på sprang – selv om det er nettopp det jeg har aller mest lyst til der og da.

Det handler om å «stå i det» som M. sier. Selv om det er helt forjævlig når det pågår – hold ut. Angsten er en trassig unge som vil ha viljen sin, vær trassig tilbake og nekt angsten det den vil ha. Vær sta. Hold ut. Pust ut (mer ut enn inn – forøvrig et utmerket tips!).

Veien ut er gjennom.

Påske

Tida har gått fryktelig fort – i morgen er det tilbake til hverdag og jobb. For min del har det vært ei slapp påske, akkurat sånn som jeg liker den. Samboern og jeg var en tur på besøk til foreldra mine tidligere i uka. Søstra til mamma og mannen hennes, og broren til pappa og kona hans var også der. Var en koselig tur. Et par dager seinere pakka Samboern og jeg bilen, med katt og det hele, og dro på hytta (til svigermor). Jeg trives på hytta; det er så fredelig der – deilig.

Før påske hadde jeg fått heimelekse av M – om å eksponere meg selv i forbindelse med angsten og triggere. Dette gikk det litt så om så med, er jeg redd. Med lange kvelder og mye snakking på hytta ble det liksom aldri til at jeg satte meg ned og eksponerte meg. Noe eksponering blei det uansett, men sikkert ikke nok. Det får så være. Jeg hadde også med meg arbeidsboka fra bipolarkurset på hytta. Tanken var å få gjort hjemmearbeidet, men… der også; lange kvelder og mye snakking… Jeg har ennå noen dager på meg til å få gjort leksene, da. Kanskje jeg får ånden over meg i morgen?

Håper dere også har hatt ei fin påske.

«Trigger Happy»

Først litt bakgrunnshistorie:
En av mine absolutt største / kraftigste triggere er …oppkast. Jeg har alltid vært redd for å kaste opp, og reagert forholdsvis kraftig på å se eller høre noen kaste opp. Dette fører til at jeg får totalt fullstendig noia når jeg hører at omgangssyken går, jeg blir seriøst livredd for å få det selv. Jeg har hatt omgangssyken en gang i livet – i fjor – og det var helt forjævlig heftig i tillegg (NORO-viruset).

Det som er litt kjedelig er at når angstanfall er i anmarsj så blir jeg gjerne kvalm og uvel, og av og til – hvis anfallet er kraftig nok – så brekker jeg meg. Noe som igjen fører til kraftigere angst, og hissigere anfall, mer voldsomme brekninger, og så videre – rundt og rundt i den onde sirkelen.

Det. Er. Så. Jævlig.

Men det rare er at jeg ikke trigges av å lese f.eks Kariannes blogg – selv om den har en god del innlegg om nettopp oppkast.

Hvilket bringer meg til timen med M i dag.
I dag skulle jeg eksponeres.
Så det holder.
Jeg har eksponert meg selv tidligere, forsiktig og rolig, babysteps; men i dag var jeg allerede urolig da jeg kom til timen, så M så sitt snitt til å utnytte dette. Uroen min kom på grunn av at noen jeg kjenner postet følgende melding på Facebook i går kveld: «Omgangssyken….» – det skal ikke mer til.

Så M brukte denne uroen og vi skulle framprovosere mer angst. Hurra, liksom… Uansett – inn kommer ei jente, en av observatørene, og hun skal fortelle meg, i detalj, om da hun selv hadde omgangssyken i jula. Jippi. Og det gjorde hun. Forklarte, og beskrev, og jeg kjente angsten stige innvendig. Trøtt og sliten som jeg var, så skulle det ikke så himla mye til før angstnivået begynte å krype oppover skalaen.

Hun fortalte historien tre ganger – av og til stilte M spørsmål – og jenta fortalte mer. Første gangen var det ekkelt. Da hun satt der og fortalte, var det som om det blei laga en film inni hodet mitt, en film jeg ikke kan se vekk fra – kan ikke unngå den. Andre gangen var det ekkelt. Filmen bare fortsatte – mer detaljert – klarere – mer grotesk. Tredje gangen… begynte uroen i meg å avta, jeg gikk nedover skalaen, jeg tålte å høre det – alle de ekle detaljene – det gikk bra.

I kveld, derimot, har jeg tydeligvis hatt en forsinka reaksjon på det hele. Det er ekkelt. Nervøs, urolig, redd for omgangssyken – redd for å få den. Småkvalm – mer angst – mer kvalme – hurramegrundt. Må bare finne meg i det, komme meg igjennom.

Jeg har også fått hjemmelekse – på en måte – av M: Eksponere meg selv. Fordi jeg reagerer på å se/høre noen kaste opp, så er eksponeringa enkel. Finn video av slikt på YouTube, og se den. (Fyfaen!) Jeg må nok «manne meg opp» til det, så en dag jeg er uthvilt og rolig så skal jeg finne artikler og tekst – helst ikke kliniske beskrivelser – av omgangssyken, og lese dem.

Jeg må greie å lese dem.
Jeg skal greie å lese dem.