Jeg jobber hardt – hver dag – for å ikke la diagnosene mine gå utover livet i alt for stor grad. Stort sett går dette greit, men noen ganger må diagnosene vinne. De må vinne så jeg ikke blir (enda mer) gæærn. I dag var en slik dag.

Jobben skal ut på tur neste måned, et stykke heimefra, et stykke fra sikkerhetsnettet mitt, fra der jeg føler meg trygg. Det er sånt som skremmer meg, som gir meg litt ekstra angst i hverdagen, og som stresser meg mer enn normalt, så jeg blir enda mer utsatt for depresjon. Jeg er feig – jeg tør ikke gamble på at jeg ikke går på en skikkelig smell og blir syk igjen. Så… jeg ba de som organiserer turen om å stryke meg fra deltakerlista, og forklarte hvorfor sånt er vanskelig. Fikk bare empati og forståelse i retur – heldigvis.

Hele greia fikk meg til å tenke på andre ting jeg ikke gjør mye av lenger på grunn av diagnosene. Jeg gjorde ikke så mye av de tinga før heller, men nå gjør jeg de ikke i det hele tatt. Kino, for eksempel, takler jeg ikke lenger – å være «fanget» i et mørkt rom med en haug andre mennesker i to timer eller mer… greier ikke hodet mitt å forholde seg til lenger, så jeg lar være. (Jeg tåler å vente på ultra-super-special-collectors-edition på BluRay.) Tilsvarende scenario er det med konserter, og festivaler. Takler det ikke – for mange ukjente faktorer involvert – for liten kontroll over omgivelsene. Middager og julebord velger jeg med omhu av samme grunn.

Jeg gikk lite på kino og konserter før, og julebord har jeg aldri vært noe glad i.

I det store og det hele er det ikke mye som har forandra seg, sånn egentlig, jeg er bare litt mer bevisst på stressfaktorene og hva de gjør med meg nå enn hva jeg var før jeg fikk diagnosene.

Det er sånn livet mitt er blitt, livet med psykdom(mer) – jeg er litt mer vár for hva jeg utsetter meg for av stress, og er litt mer oppmerksom på hva som skjer innabords hvis stresset inntreffer trass i alle mine forsøk på å unngå nettopp det. Men jeg er heldig – jeg er klar over begrensningene mine, og kan derfor jobbe rundt dem. Jeg kan leve et tilnærmet normalt liv, jeg ofrer noe, men det er greit.