Uhumskheten

Noe av det verste med Bipolar depresjon er uhumskheten den fører med seg. I fjor – på høsten – hadde jeg en lengre, det vil si omtrent to måneder lang, depresjon. Jeg fikk ingen særlig kraftig depresjon til jul slik jeg pleier, men humøret har vært jevnt labert siden høsten.

Den siste måneden har jeg tenkt at depresjonen var over, jeg var tilbake på jobb i oktober, og holdt meg stort sett oppegående til jul og over nyttår. Onsdag som var kræsja det. Kaoset og Mørket tok over (igjen), og jeg greide ikke å være på jobb, rett og slett. Uhumske greier, depresjon, du tenker at den er over og at du går mot lysere tider og normalt humør – og du føler deg stort sett normal – og så plutselig sier det stopp. Du glaner i skjermen, eller veggen, du greier ikke å konsentrere deg, ting blir tåkete, du blir sint, lei deg, redd. Og så kommer tankene – Mørket – den lille stemmen i bakhuet som forteller deg hvor udugelig du er som ikke greier å skjerpe deg. «Ta deg sammen!»

Egentlig skulle jeg ha vært i bryllup i dag. Egentlig. Det skjedde ikke. Mørket toppa seg i går kveld, jeg har nesten ikke sovet i natt, våkna flere ganger og måtte kaste inn håndkleet i dag. Den første tanken som slo meg da jeg innså at jeg måtte kapitulere var «å faen – …hvordan i heite hælvete skal jeg takle mitt eget bryllup!?» Heldigvis er mitt bryllup fordelt på to dager – vielsen på riktig dato, festen påfølgende helg – men likevel… Frykten er der.

Jeg liker ikke å måtte ta ut en tredagers egenmelding, men alternativet er langt verre. Alternativet er å presse meg selv til å gjennomføre, til å «fungere», til å slite meg ut så mye at når smellen først kommer, blir det som i fjor – sjukemeldt i to måneder. De siste årene, de med diagnoser på papiret, har jeg gradvis lært meg å lytte til kroppen og huet og heller ta ut de 2-3 dagene som må til for å komme meg ovenpå igjen, enn å presse meg selv for hardt for lenge.

Uhumskheten – det at Mørket er litt som troll-i-eske av og til – er det verste. Nest etter angsten. N. og jeg utreder nå for å se om panikkangst-diagnosen er riktig, eller om det er en litt annen type angstdiagnose passer «bedre» på meg. Jeg har ikke så mange panikkanfall lenger, så jeg fyller vel egentlig ikke diagnosekriteriene for panikklidelse, men jeg har angst 24 timer i døgnet likevel. Den er alltid der. Den har vært der i 4 år nå.

Jeg er sliten, lei, frustrert og angstfylt. «To do»-lista hver dag er: 1) Stå opp. 2) Overleve. 3) Legge meg. Tar én dag av gangen. Folk som ikke har opplved mentale sykdommer på kroppen selv forstår kanskje ikke hvor tøft det kan være. Jeg unner ingen å oppleve det jeg sloss med hver dag. Og det mest skremmende: Jeg har den «snille» varianten – jeg er tross alt veldig heldig fordi jeg kan fungere tilnærmet normalt i full jobb. Jeg må bare passe litt på stressnivået: Ikke slite meg ut – gjøre meg mer sårbar enn hva jeg allerede er i utgangspunktet.

Inni huet mitt er det krig hver dag. Det er ikke alltid jeg greier å «ta meg sammen» eller «tenke på noe fint» – noen dager, som i det siste, går det bare ikke. Noen dager må Mørket vinne.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s