2013:Retrospekt

Jeg har gått litt fram og tilbake med mæsjæl om jeg skulle skrive dette innlegget eller ikke. Jeg har ikke vært så allverdens flink på detta med «å blogge» i det siste, så jeg var veldig i tvil…

Året vi nettopp la bak oss var et innholdsrikt et – det skjedde mye; mye nytt. Og mye av det var skummelt, og vanskelig for Toppetasjen å takle på skikkelig vis. Noe av de større tingene som skjedde har jeg lyst til å dele (om igjen) her. Advarer om et vanvittig langt innlegg.

Jeg må tilbake til Jula 2012 for å forklare: Like før jul i 2012 fikk jeg plutselig noe så innigranskauens vondt i magen en dag på jobb; så vondt at jeg var helt sikker på at noe var alvorlig gæærnt. Og det var det jo óg, forsåvidt. Jeg peiste inn på legevakta – og vi veit jo alle hvor kjempeglad angsten min er i legevakta… – hvor de ikke helt skjønte stort, men tippa nyrestein og skreiv rekvisisjon på CT-scan på nyåret (2013) med den ene hånda og satte smertestillende i skinka på meg med den andre.

Tidlig i januar i fjor hadde jeg mitt første møte med en CT-scanner, en stor hvit bråkete trommel jeg måtte ligge musestille inni mens de tok bildene. Ikke veldig lenge etter fikk jeg brev i posten om at jeg ikke hadde nyrestein, som først antatt, men noe som så ut som ei cyste på min venstre side (les: eggstokk) som burde undersøkes av noen med bedre peiling (les: gynekolog). Fikk ordna med time hos en slik en, og fikk konstantert at – joda – her var det cyste, og den var ganske stor også, så jeg ba om å få kontrolltime allerede måneden etter.

I løpet av den måneden jeg venta på ny kontrolltime var jeg innom akuttmottaket på AHUS minst to ganger: Første gang via legevakta her i Lillestrøm fordi (mest sannsynlig) hadde cysta mi greid å vri på seg – og den gjorde vondt – skikkelig vondt. Sjælsagt var det ingen på legevakta her som hadde en ultralyd-maskin for hånden, så jeg blei sendt videre til AHUS, for å ta ultralyd der. Kurant, det. Var inne – fikk sjekka ståa – og blei sendt hjem. Cysta (den jævelen) hadde vridd seg tilbake på plass igjen av seg selv og gjorde litt mindre vondt.

Greide å pådra meg svineinfluensa i samma slengen, så jeg åkte inn igjen på AHUS bare 3-4 dager seinere for å se hva som hadde skjedd denna gangen, siden jeg plutselig spydde som faen (les: panikkanfall an mass). Igjen var cysta tilstedeværende og stadig like stor. Så jeg ble sendt hjem igjen. Nøffesyken satt i ei stund, og jeg var rimelig ødelagt fysisk og psykisk (igjen: panikk).

På kontrolltimen en måned etter cysta var påvist blei det bestemt at jeg skulle opereres, siden den ikke hadde blitt mindre – eller forsvunnet helt – av seg selv. Den skulle ut. Og henvisning til AHUS (oh joy…) blei sendt. Og så fikk jeg time til operasjon, i mars – to måneder ventetid. Bør nevnes at normalt forløp for slike ting er kontroll etter 3 eller 6 måneder (etter påvist cyste) for å se hva cysta gjør på egenhånd. Jeg ba selv om å få kontrolltime etter bare 1 måned. Med andre ord: Jeg ble operert bare 3 måneder etter at cysta var påvist; normalt ville det fort ha tatt 6-9 måneder før operasjon ble nevnt.

Så – mars – operasjonsdagen. En tirsdag. …og jeg har et aldri så lite nervøst sammenbrudd i resepsjonsområdet for Dagkirurgisk avd. på AHUS. Jeg. Hater. Sykehus. Det trigger deler av panikkangsten min å være hos lege, og aller verst, på legevakt eller sykehus. Og nå sku jeg til og med opereres. Jeg greide dog til slutt å hikste fram for sykepleieren at jeg var livredd, at jeg hadde panikkangst, og at sykehus virkelig ikke er stedet å være for slikt. Snille sykepleieren svinsa inn og snakka med legen; Svein fikk lov å være med inn – helt inn – han fikk være i rommet da de satte narkosen, til og med.

Inngrepet – kikkhullsoperasjonen – gikk helt fint. Egentlig.

Dagen etter fikk jeg feber, og vi skjønte ikke helt greia, så tilbake til AHUS for å sjekke. Fare for infeksjon og sånn når man har operert, så de satte meg på en skikkelig hestekur med antibiotika «for å være sikker» – siden blodprøvene viste indikasjon på svak infeksjon i kroppen min… trodde vi, da. Så jeg knaska antibiotika og tenkte det var det…

Åneida.

Jeg hadde riktignok blitt litt piggere i formen de første to-tre dagene etter jeg blei satt på kuren, men så plutselig steig feberen som faen igjen, trass i sterke febernedsettende, smertestillende for operasjonen, og antibiotikaen. Vi ringte AHUS – og får beskjed om å komme… Flere blodprøver, flere ultralyder for å sjekke at alt står bra til, og til slutt blir jeg anbefalt at jeg legges inn.

Hjernen min, bare «…!!!!!!!» og jeg bønnfaller vakthavende lege om å spørre om Svein kan være der, fordi – igjen – panikkangst – *wræl*

Heldigvis var dette en lege som (mest sannsynlig) så panikken i øya mine og forstod at om jeg skulle legges inn, så måtte nesten Svein få lov til å være der også. Antibiotikaen jeg hadde knaska i meg i pilleform fikk jeg nå rett i armen. To typer – fire ganger i døgnet. Og blodprøver minst to ganger i døgnet. Stakkars legen kunne ikke fatte og begripe hvorfor jeg ennå hadde (litt) feber – nok til at AHUS kaller det feber (over 38C) og ennå hadde blodprøver som viste svak infeksjon.

Jeg. Var. Livredd.

Første natta på sykehuset ba jeg pent om å få en Vival (siden jeg har resept på sånt som akuttmedisin mot panikkanfall) så jeg kanskje greide å sove litt, i hvert fall. Jajøss. Lys våken – hele natta – og i helspenn. De få gangene Svein måtte dra heimom for å hente noe, eller ta en dusj, kom Svigermor og holdt meg i hånda.

Den samme natta fridde jeg til Svein. Halvpanisk og fortvila fra sykehussenga. Romantisk, da sjø.

Alt i alt tilbragte jeg to og et halvt døgn på AHUS. Jeg fikk flere og flere rare symptomer, og legene ble mer og mer forvirra. Når blodprøvene omsider ble stabile, ble jeg skrevet ut. Da hadde ingen egentlig funnet ut hva som var greia… mistankene lå rundt en reaksjon på den ene typen antibiotika jeg hadde fått; symptomene hadde forverret drastisk etter jeg ble lagt inn og fikk faenskapen intravenøst. Noen siste tester ble gjort, og jeg fikk dra hjem.

I etterkant greide Svein og jeg å resonnere oss frem til hva som mest sannsynlig hadde skjedd:
På operasjonsdagen hadde jeg fått en liten håndfull tabletter før operasjonen – smertestillende og kortison. I journalen min stod dette oppført som noe a la «standard pre-op medisiner» og ikke hva dette innebar. Når jeg kommer tilbake på AHUS ett døgn seinere og har blodprøver som viser svak infeksjon – så er dette egentlig en falsk positiv. Kortison kan forårsake økning av hvite blodlegemer, hvilket er en indikasjon på infeksjon. Feberen kom fra et forkjølelsesvirus jeg plukka med meg som bonus på operasjonsdagen (ei av sykepleierne på stedet var mildt sagt snufsete).

Siden det ikke stod noe sted at jeg hadde fått kortison var det selvsagt ingen leger som tenkte i de baner i det hele tatt når blodprøvene viste det de gjorde, selv om verdiene var i grenseland lave til å være en faktisk infeksjon. Operasjon = risiko for infeksjon = helgardering. Så jeg fikk antibiotika, den ene av disse het Flagyl, og den tåler jeg ikke. Det var den som gjorde at jeg først følte meg litt bedre, og så blei såpass mye verre at jeg blei lagt inn. Og så fikk enda verre symptomer igjen når jeg fikk Flagylen rett i arma. Også derfor symptomene blei veldig mye bedre når de slutta å gi meg Flagyl.

Sykehusoppholdet – mitt første – var skremmende på mange måter. Mye nytt. Men det gjorde også at jeg fikk trent litt – eksponeringsterapi – på å takle sykehusangsten. Alle sykepleierne og legene jeg var i kontakt med fikk høre høyt og tydelig at jeg hadde angst for å være der, og de tok masse hensyn. Da jeg ble skrevi ut passa jeg på å takke sykepleierne som var på vakt da for nettopp det.

En slik påkjenning for Toppetasjen betød at jeg noen måneder seinere fikk en depresjon som varte ei stund – lengre enn hva den vanligvis gjør. Å være ekstremt utslitt / tynnslitt i flere måneder i strekk gjør meg ennå mer utsatt for både depresjon (bipolar) og angst. Når det først smeller når jeg er så sliten, så smeller det no så jævlig óg. Ble til og med sykemeldt fra jobb i nesten to måneder på grunn av den. I løpet av den fikk jeg også behandler – en psykolog – som går under kodenavn N. her på bloggen. Har behandleren ennå – én time i uka – på ubestemt tid.

Mange vil kanskje si at dette var en (stor) haug bortkasta bokstaver og ord for å gjenfortelle noe som for folk flest ville ha vært en – noe kjip – dagligdags bagatell. En kikkhullsoperasjon er no big deal, liksom. Og jeg forstår den sida – rasjonelt sett – for det er egentlig ikke noen «big deal». Men for meg har det mye å si at jeg takla det hele såpass ålreit som jeg gjorde, selv om jeg måtte betale for det i etterkant i form av depresjon og fortvilelse. Jeg overlevde ett av mine verste mareritt (les: sykehus), og jeg greide å kravle meg ut av depresjonshølet denne gangen også. Angsten er litt mer seigliva av seg – den blusser opp litt ekstra om jeg får vondt i området på magen der jeg nå har små, nesten usynlige, arr. Får bare takle den som best jeg kan.

Ikke alle vil forstå hvorfor jeg anser hele denne sykehus-greia som en «big deal» – men jeg gjør det.

Og bonusen: Om litt over to år skal jeg få gifte meg med han jeg elsker; han som satt der i stolen ved siden av senga og holdt meg i hånda der jeg lå og hyperventilerte; han som gjør alt han makter for å passe på meg – sørge for at jeg har det bra; han som tåler at humøret mitt er uhumske greier til tider; han som er der. Det meste av bryllupet er forøvrig allerede planlagt. Vi var reint effektive den uka etter AHUS-campinga mens jeg ennå var sykemeldt for det hele og fikk ordna med nesten alt. Gleder meg!

Summa sumarum var 2013 et år som veldig lett kunne ha gått rett til helvete, med kjipe ting som operasjon, sykehus, depresjon, mye angst og uro med en dæsj panikk; men gode ting kom ut av alt det kjipe også. Med litt go’vilje og innsats fra min side, tror jeg kommende år vil bli et bra et. Jeg har planer. Mulig jeg deler noen av de her på bloggen, mulig jeg lar være… vi får se.

Advertisements

2 Svar til “2013:Retrospekt

  1. Kjære, vakre, pusen min. Om litt over to år skal vi gifte oss. Jeg får gifte meg med hu som gang på gang har halt meg opp av det mørke hullet jeg har sittet i mentalt, og gitt meg tilbake livslysten. De første årene over nett, deretter på kortere avstand.

    Skulle virkelig ønsket jeg kunne gjøre mere for deg, og få deg til å vite hvor uendelig viktig du er for meg. Og kanskje, kanskje klare bære noe av byrden for deg.

    Elsker deg!

  2. Yikes! Skjønner godt at du ble så utslitt: operasjon er jo ingen lek selvom det «bare» er en liten en. Hjelper jo ikke når man har angst.. Lykke til i 2014 og håper du slipper mer tull med kroppen!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s