Bursdag

Jeg har bursdag om ikke veldig lenge, og tradisjonen tro har jeg en runde med mørke tanker og jævelskap ca en måned i forveien, altså i disse dager som det så fint heter.

Jeg har egentlig aldri vært særlig fan av min egen bursdag, men ideen slo meg etter jeg ble spurt om jeg kanskje kunne ha en sesongrelatert type syklus – vinterdepresjon – kan det være forklaringen på hvorfor jeg går i hi fra en måned før bursdagen min, til omtrent en måned etter?

Selv tviler jeg litt på at det er høsten og vinteren som gjør dette, men bursdagen min mer spesifikt; Jeg blir nemlig deppa om sommeren. Det skjer gjerne rundt slutten av mai, temperaturen stiger og humøret mitt synker – er som om de to er en omvendt proposjonal verdi av hverandre. Når sommeren er på hell, og temperaturen synker, stiger vanligvis humøret mitt igjen.

Greia er at jeg aldri helt har følt meg komfortabel når det gjelder min egen bursdag. Barnebursdager (før fylte 10 år eller så) var greit, men etter det – etter jeg begynte å tenke og forstå hva en bursdag egentlig er har jeg ikke følt meg særlig komfortabel med konseptet. Andres bursdager feirer jeg gjerne, venner, kjente og kjære skal feires – de fortjener en dag dedikert til seg. Jeg og min bursdag derimot er bare en dag som jeg helst ser passerer i stillhet.

Mye av det bunner ut i mindreverdighet hos meg. Tror jeg, da. Altså, det er snakk om en helt vanlig dag som tilfeldigvis også er den dagen jeg blei født på for så og så mange år siden – jeg har ikke gjort noe som tilsier at jeg bør feires på akkurat den dagen. Det er snarere en feiring av foreldrene mine og hvordan de kalkulerte seg fram til mitt første møte med omverdnen.

Hos meg handler det altså ikke om det å bli eldre. For det har jeg ingenting i mot. Det er ikke derfor jeg misliker bursdagen min slik jeg gjør, og går i hi på denne tiden. Jeg vil bare ikke ha oppmerksomhet som ikke er berettiget. I mitt hode er ikke bursdagen min en berettiget oppmerksomhetsgrunn. Å endelig få seg jobb etter flere år uten, det er en berettiget grunn til oppmerksomhet og gratulasjoner – for å illustrere hva jeg mener.

Jeg føler ikke at jeg fortjener noe ståhei på bursdagen min, jeg har jo ikke gjort noe spesielt, jeg har bare levd enda et år. Og dette er ikke noe som er nytt av året. Åneida. Det året jeg fylte 13 begynte det. Da jeg fylte 10 år kom hele klassen i selskapet, og det gikk vel tålelig greit – jeg husker ærlig talt ikke så mye av det der. Den 11. bursdagen min husker jeg ikke i det hele tatt, og den 12. var spesiell fordi vi bodde i USA det året. Fra og med den 13. orka jeg ikke bry meg mer – skjønte ikke helt vitsen.

Kaka jeg vanligvis lager

De siste 2-3 årene har jeg blitt veldig flink til å late som. Har hatt selskap, og faktisk hatt det koselig. Jeg har bakt Hello Kitty-kake og tatt med på jobb, og har måttet takle oppmerksomheten jeg får. Men jeg har vokta meg vel for å kalle det feiring av min egen bursdag. Det skal jeg ikke ha noe av. Ikke feiring av meg, ikke feiring av dagen jeg blei født på, ingenting. Selv om jeg kan klistre på meg et (evig falskt) smil på selve dagen og late som om jeg er verdig all oppmerksomheten, så er det ikke dermed sagt at toppetasjen er enig i akkurat det. Snarere tvert i mot.

Det er et konfliktfylt kaos det der.

De litt frynsete sosiale antennene mine forteller meg at jeg skal smile, og nikke, og si tusen takk når noen ønsker meg gratulerer med bursdagen min. Samtidig lurer jeg på hvorfor i heiteste jeg blir gratulert med en helt vanlig dag og i stor grad føler jeg skyld – ja, jeg tror skyld er det beste ordet. Skyldfølelse. Jeg får gratulasjoner for noe jeg ikke kan noe for. Gratulasjoner jeg ikke skal ha.

Så hva gjør man da? Man snor seg unna.
– «Når har du bursdag?»
– «På høsten…»

Reklamer

8 Svar til “Bursdag

  1. Forstår hva du sier der.

    Jeg tenker litt sånn «Hvorfor dukker plutselig alle horene i klassen opp og skal gratulere meg når de ikke har prata til meg de andre dagene i skoleåret?» og svarte faktisk et par stykker «åh hvem er du hvordan visste du det?» .. «hallo går i klassen din vel!» «åja prater jo så lite med deg» …

    så jeg glir også forbi dagen i stillhet. kanskje litt lettere i februar. Når folk begynner å komme på at det er nytt år, eller at blir kjent med folk utover året så har jeg allerede hatt.

    bursdager er ok, grunn for å ha sammenkomst osv, men før så taklet jeg dem ikke. Det er den der falskheten jeg ikke orker. OG så klarte alltid foreldrene mine HVERT JÆVLA ÅR å krangle på den dagen. Seriøst. Jul, bursdag og lengre ferier. Kun da. Sånn 350 andre dager igjen.

    Kom gjerne og feir meg om du er en venn, greit, det er jo koselig at folk husker meg. Men vet jeg faen ikke «hvem du er» 364 andre dagene i året så hold deg unna.

    • Mmmhm.
      I huet mitt er det dessverre ett fett om det er venner eller ikke som gratulerer – jeg føler uansett ikke at jeg er verdig gratulasjonen, som forsøkt beskrevet i innlegget.

      Falskheten kommer på toppen.
      Men den gjør meg mindre, siden jeg aller helst ser at alle overser hele dagen uansett.

  2. Kjenner meg veldig igjen. Jeg har veldig blandede følelser når det gjelder min egen bursdag. Jeg elsker å feire andre, men vil helst ikke at det skal være noe ståhei på bursdagen min. Jeg liker ikke å gjøre så mye ut av meg, og har aldri vært glad i å ha oppmerksomhet rettet mot meg. Hele livet har jeg prøvd å være usynlig, men når man har bursdag er det helt umulig.

    Jeg må vel bare vende meg til at det er greit å ha bursdag, og det er greit å få oppmerksomhet. Det er ikke farlig lenger. Det tar bare ganske lang tid å få det prentet inn i hjernen min…

    *klem*

    • Jeg har lest om en av dine bursdager.
      Forstår GODT at konseptet «bursdag» ikke forbindes med noe godt og positivt, ja… 😦

      Jeg har – de siste to-tre årene – angrepet konseptet med brask og bram. Bare for å prøve og se om det kanskje ..føltes annerledes da. Hvis jeg kjører på med digert party og greier, vil jeg DA føle noe annet enn «blaah – jeg vil bare sove igjennom hele jævla dagen. fml.» Men, jeg gjorde ikke det.

      Jeg følte jeg stelte i stand et himla party, mest for vennene mines del. Og det partyet var tilfeldigvis på omtrent samma tid som bursdagen min, og jeg fikk bursdagsgaver og sånn, selv om jeg i det leeengste prøvde å unngå det der.

      Jeg liker at sambo kommer og gir meg en klem og kyss om mårran den dagen. Utover det vil jeg ikke markeres. Var spenstig på jobb i fjor, da folk kom og SANG OG GREIER. Holdt på å dævve. Slipper vel ikke unna i år heller: Er avdelingsmøte den dagen, og avd.sjefen har alle bursdagene våre i kalenderen sin… what fun.

    • Ja – jeg, reint personlig, skjønner ikke helt vitsen med bursdag (når det gjelder min egen). JEG er ikke spesiell og JEG trenger ikke å feires. ANDRE gjør. IKKE meg. Selvtillit? Hæ? Hva er det…?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s