Jeg har bursdag om ikke veldig lenge, og tradisjonen tro har jeg en runde med mørke tanker og jævelskap ca en måned i forveien, altså i disse dager som det så fint heter.

Jeg har egentlig aldri vært særlig fan av min egen bursdag, men ideen slo meg etter jeg ble spurt om jeg kanskje kunne ha en sesongrelatert type syklus – vinterdepresjon – kan det være forklaringen på hvorfor jeg går i hi fra en måned før bursdagen min, til omtrent en måned etter?

Selv tviler jeg litt på at det er høsten og vinteren som gjør dette, men bursdagen min mer spesifikt; Jeg blir nemlig deppa om sommeren. Det skjer gjerne rundt slutten av mai, temperaturen stiger og humøret mitt synker – er som om de to er en omvendt proposjonal verdi av hverandre. Når sommeren er på hell, og temperaturen synker, stiger vanligvis humøret mitt igjen.

Greia er at jeg aldri helt har følt meg komfortabel når det gjelder min egen bursdag. Barnebursdager (før fylte 10 år eller så) var greit, men etter det – etter jeg begynte å tenke og forstå hva en bursdag egentlig er har jeg ikke følt meg særlig komfortabel med konseptet. Andres bursdager feirer jeg gjerne, venner, kjente og kjære skal feires – de fortjener en dag dedikert til seg. Jeg og min bursdag derimot er bare en dag som jeg helst ser passerer i stillhet.

Mye av det bunner ut i mindreverdighet hos meg. Tror jeg, da. Altså, det er snakk om en helt vanlig dag som tilfeldigvis også er den dagen jeg blei født på for så og så mange år siden – jeg har ikke gjort noe som tilsier at jeg bør feires på akkurat den dagen. Det er snarere en feiring av foreldrene mine og hvordan de kalkulerte seg fram til mitt første møte med omverdnen.

Hos meg handler det altså ikke om det å bli eldre. For det har jeg ingenting i mot. Det er ikke derfor jeg misliker bursdagen min slik jeg gjør, og går i hi på denne tiden. Jeg vil bare ikke ha oppmerksomhet som ikke er berettiget. I mitt hode er ikke bursdagen min en berettiget oppmerksomhetsgrunn. Å endelig få seg jobb etter flere år uten, det er en berettiget grunn til oppmerksomhet og gratulasjoner – for å illustrere hva jeg mener.

Jeg føler ikke at jeg fortjener noe ståhei på bursdagen min, jeg har jo ikke gjort noe spesielt, jeg har bare levd enda et år. Og dette er ikke noe som er nytt av året. Åneida. Det året jeg fylte 13 begynte det. Da jeg fylte 10 år kom hele klassen i selskapet, og det gikk vel tålelig greit – jeg husker ærlig talt ikke så mye av det der. Den 11. bursdagen min husker jeg ikke i det hele tatt, og den 12. var spesiell fordi vi bodde i USA det året. Fra og med den 13. orka jeg ikke bry meg mer – skjønte ikke helt vitsen.

Kaka jeg vanligvis lager

De siste 2-3 årene har jeg blitt veldig flink til å late som. Har hatt selskap, og faktisk hatt det koselig. Jeg har bakt Hello Kitty-kake og tatt med på jobb, og har måttet takle oppmerksomheten jeg får. Men jeg har vokta meg vel for å kalle det feiring av min egen bursdag. Det skal jeg ikke ha noe av. Ikke feiring av meg, ikke feiring av dagen jeg blei født på, ingenting. Selv om jeg kan klistre på meg et (evig falskt) smil på selve dagen og late som om jeg er verdig all oppmerksomheten, så er det ikke dermed sagt at toppetasjen er enig i akkurat det. Snarere tvert i mot.

Det er et konfliktfylt kaos det der.

De litt frynsete sosiale antennene mine forteller meg at jeg skal smile, og nikke, og si tusen takk når noen ønsker meg gratulerer med bursdagen min. Samtidig lurer jeg på hvorfor i heiteste jeg blir gratulert med en helt vanlig dag og i stor grad føler jeg skyld – ja, jeg tror skyld er det beste ordet. Skyldfølelse. Jeg får gratulasjoner for noe jeg ikke kan noe for. Gratulasjoner jeg ikke skal ha.

Så hva gjør man da? Man snor seg unna.
– «Når har du bursdag?»
– «På høsten…»