Et godt tegn?

Jeg har ennå ikke fått noe brev fra Bipolarklinikken (Østmarka) om utredning.

Sist gang jeg ba om utredning – den gang for angst – kom brevet, det vil si avslaget, omtrent to uker seinere. Det var et generisk brev, innøvde fraser og argumenter. Rask ekspedering, raskt svar, raskt avslag.

Nå er det gått omtrent tre uker siden jeg var hos legen med uttalelsen fra psykologen i hånda, og jeg har som sagt ennå ikke fått noe brev. Er like spent hver dag når jeg åpner postkassa. Vil jeg få brevet jeg venter på i dag?

Jeg undres – er dette et godt tegn?
Tar det lenger tid nå fordi de skal godkjenne søknaden denne gangen?
Er det fordi de må finne ledig tid og ledig behandler?
Kan jeg tillate meg selv å håpe?
Tro?
Vite?

Jeg velger å tro at det kan være et bra tegn.

Advertisements

7 Svar til “Et godt tegn?

  1. Vil jo tro det tar litt tid hvis de har bestemt seg for å utrede deg. Finne behandler og vurdere hvor på ventelista du skal og sånn. Men egentlig synes jeg det burde ta litt tid å vurdere at noen skal få avslag også, det burde tenke skikkelig igjennom det før de avslår en søknad også synes jeg da. Men de gjorde jo ikke det, så jeg vet ikke. At du ikke har fått brev enda betyr ihvertfall ikke at du ikke får utredning.
    Jeg synes forresten det var rart at du ikke fikk utredning for angst, siden du har angstanfall som er så ille at du har vært nødt til å dra hjem fra jobb. Er det fysiske ting som plager folk er det jo mye lettere å få utredning. Til og med om det ikke går ut over arbeidsevne. Såvidt jeg har forstått er ikke angst så forferdelig vanskelig å behandle heller. Har hørt at noen kan merke stor forskjell etter bare noen få terapitimer.

    • Ja, nei – det avslaget på den angstutredningssøknaden forstår ikke jeg helt heller. Jeg hadde ikke angstanfall da jeg ba om henvisninga, så legen kunne vel ikke _se_ hvor ille det var/er, ellernoe. Eller så var det alt for lang kø, så avslag er lettere for dem å sende (fordi da må man begynne om igjen, og hvis de får nok henvisninger om samme person for samme ting, må de før eller siden tenke seg om… ellerno)

      Jeg lever i håpet om at det skal gå bedre denne gangen, men en blir jo litt usikker, da. Og det er som du sier – hvis det er fysiske plager det er snakk om, er det stort sett lettere å få rask(ere) utredning og behandling, fordi det er noe «målbart» – noe fysisk – noe de kan få tall og grafer på.

      Mentale ting er jo i stor grad basert på pasientens egen opplevelse av situasjonen / sykdommen, og da kan det være vanskelig å oppfatte at pasienten sårt trenger utredning, fordi det ikke SER så ille ut.

    • Mja, det er ikke det morsomste, nei…
      Også fordi jeg skal ta opp angst-ting-og-tang med Bipolarklinikkfolka. Eventuell bipolar lidelse har jeg jo tross alt overlevd hittil – det er angstanfallene som gjør livet surt for meg.

  2. jeg håper ting går din vei, altså. (:
    at du får riktig diagnose, god hjelp osv.
    det fortjener du. og om de bruker tid, så har de i alle fall en del å gjøre, og jeg antar at ting ikke med ett var superopplagte som en avslagssak!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s