Mamma leser bloggen min, tydeligvis. (Hei Mamma!) Og etter en lengre telefonsamtale forleden kom hun med følgende befaling: «Vær forsiktig med hva du legger ut på bloggen! Tenk deg om.» Jada, Mamma – jeg er forsiktig med hva jeg skriver på bloggen, jeg blottlegger meg ikke helt. Jeg legger ikke ut informasjon jeg anser for å være for privat for allmenn skue.
Jeg har tatt et bevisst valg: Jeg er åpen og ærlig om alt dette av flere grunner – jeg får tidvis tilbakemelding på det jeg skriver, jeg får råd og tips, jeg har fått masse hjelp gjennom å lese andres blogger, og jeg håper at kanskje noe av det jeg skriver her på min blogg kan bidra på samme måte for noen andre igjen. Pay it forward.
Det fins folk der ute som veit hvem jeg er og som leser denne bloggen, og jeg er klar over dette. Mitt ønske er selvsagt at bloggen kan gi de litt mer innsikt i hva det vil si å være meg. Det er ikke alltid regnbuer og enhjørninger, men det er det av og til. Og ja, det er mulig å navigere seg fram til denne bloggen via andre instanser på internett, men akkurat det bekymrer meg ikke så veldig – en må være veldig iherdig for å gjøre nettopp det, og de som virkelig vil finne fram til den, gjør det – uansett om jeg har gjort det lett eller vanskelig for dem.
Min blogg, mine tanker, mine ord – mitt valg.
Jeg veit hva jeg driver med.
Litt senere i samtalen kom Mamma også med overskriftsspørsmålet – «ønsker du deg en diagnose?» Dette gjorde meg både betenkt og irritert. Betenkt fordi jeg lurte på om det faktisk var det jeg ville ha, og irritert fordi det virka som om hu mente at det var bare derfor jeg oppsøkte psykolog i første omgang.
Det er ikke til å komme bort i fra at jeg behøver hjelp til å takle det som foregår i hodet mitt, om det vil innebære en diagnose eller ikke veit jeg jo ikke her og nå, men jeg har mistanker – og jeg vil ha svar. Noe er ikke helt som det skal være, det er jo angstanfallene (ja – flertall) en tydelig indikasjon på. På grunn av disse angstanfallene dro jeg til legen – nok var nok – og ba pent om å bli utreda for angst. Planen min da var å få en fot innafor, komme i samtale med en eller annen, bli utreda for angst, og samtidig nevne for vedkommende rotet ellers i toppetasjen – kanskje jeg burde utredes for mer enn bare angst? Planen var bra, den – men dessverre ble søknaden om utredning avslått, så jeg fikk aldri satt den planen til livs.
Derfor, tenkte jeg som så at det muligens hadde mer slagkraft hvis jeg hadde forhørt meg med en fagperson angående rotet, og hørt hva en fagperson hadde å si i saken. Var mistankene mine noe jeg burde ta tak i? Hos psykologen (en privatpraktiserende, sådan) fikk jeg fortalt alt, ikke bare detaljen om angstanfall, men alt rotet ble dratt fram. Og ganske riktig – psykologen sa seg enig i at mistankene burde kanskje utredes nærmere – slik at jeg i det minste visste.
Å få en diagnose vil innebære å få svar på en haug spørsmål som kverner rundt i toppetasjen. Selvsagt er det jo flott hvis jeg ikke får en diagnose; det er jo kanskje det beste. Problemet er bare da at jeg er tilbake i uvissheten hvis det skjer. Så – ja. På en måte ønsker jeg meg en diagnose. Diagnose = svar. På en annen side vil jeg bare ha svar, jeg vil bare vite om det er noe not quite right i hodet mitt – for det kjennes vitterligen slik ut. Svar i seg selv innebærer ikke nødvendigvis en diagnose.
Så – ønsker jeg meg en diagnose?
Sånn egentlig?
…nei, jeg ønsker ikke å være psykisk syk.
Men nå har det seg sånn at jeg mistenker at jeg kan være nettopp det, og da vil en diagnose være til stor hjelp når det gjelder hvordan jeg skal takle tilværelsen. Hvis jeg har en diagnose, vil jeg også ha lettere for å forklare hva ståa er hvis det skulle bli nødvendig.
Sånn som det er nå, er det som et puslespill som mangler biter, og jeg vet ikke hvordan bitene som mangler ser ut.
Jeg famler – leter i mørket etter svar – etter lysbryteren.
d y s t o p i 
Man ønsker ikke å være syk, men dersom man føler at noe er galt er det mye lettere å takle dersom det har et ansikt. Jeg har «alltid» vist at jeg var psykisk syk, og da jeg endelig kom inn i psykiatrien og begynte å få diagnoser ble jeg LETTA. Endelig hadde jeg noe å lese meg opp på, noe som til en viss grad kunne være forutsigbart, noe jeg kunne forstå. Fienden fikk et ansikt, og jeg kunne begynne å lære meg taktikker for å vinne noen av slagene.
Nettopp.
Jeg er spent på hva som skjer nå… med tanke på utredning og alt sånt.
🙂
Du skriver så utrolig godt! Jeg tenker, så klart vil man ha svar? Så klart ønsker man å forstå og vite og kanskje ut i fra det finne løsninger? Mamma min har kommet med samme reaksjon..de er nok redde for at vi skal blottlegge oss for mye. Derimot har mamma og pappa aldri lest bloggen min. Jeg har sagt at jeg ikke ønsker det, og det respekterer de. Jeg tror de hadde vært litt redd for å lese også faktisk :p
Takk for komplimenter!
Mamma fant bloggen her på egenhånd, og jeg synes forsåvidt det er greit – den gir henne jo forhåpentligvis en viss innsikt i hva som foregår.
Med fare for å si det innlysende: Bloggen din er nok LITT mer skremmende enn hva jeg kan komme med her, i og med at du har erfaring med innleggelser, selvskading, og slike ting – noe jeg selv ikke har.
Og hva diagnose og svar og sånn angår – ja – jeg vil ha svar, selv om det kanskje innebærer en diagnose.
Jeg er av typen som gjerne vil ha svar, slik at jeg kan forstå, slik at jeg kan lære mer. Hvis jeg får diagnosen jeg mistenker, vil jeg gjøre mitt beste for å lese meg opp på hva det vil si for meg. Den vil skape flere nye spørsmål, såklart, men jeg vil forsøke å finne svar på disse også.