Operasjon og greier

På tirsdag var jeg på Ahus og ble operert. Det gikk greit… selv om jeg var et totalt nervevrak.

De var veldig forståelsesfulle for sykehus/panikkangsten min og Svein fikk lov til å være med helt inn på operasjonsstua til jeg sovna(!) Det er ting som gjerne er forbeholdt små barn. Evig takknemmlig til alle på teamet.

I går … kom det litt komplikasjoner, gitt. Har visst en infeksjon herjende i kroppen, så nå går jeg på en søt cocktail av smertestillende og antibiotika. Føler meg en god del bedre nå. Om enn litt mørbanka og sliten etter det hele.

Men – og detta er et gigantisk men – jeg overlevde min første operasjon ever. Det gikk greiere enn fryktet, selv MED komplikasjoner og angstanfall om hverandre.

Er litt stolt av meg sjæl nå.

Jeg gruer meg

Om tjue-fire timer kommer jeg til å være et totalt nervevrak.
Om drøyt tredve timer sitter jeg på Ahus og venter på å bli operert.

Jeg gruer meg.
Noe så jævlig.

Tåka av uro har blitt gradvis tettere siden torsdag ettermiddag; torsdag var siste dag på jobb før operasjonen (er sjukemeldt, veit du) og jeg er relativt sikker på at morgendagen kommer til å bli tøff. Greia er at panikkangsten min delvis trigges av dette med sykehus/helsepersonell/operasjon, og nå som det nærmer seg med sjumilsstøvler at jeg skal inn, blir også angsten mer …tydelig.

Jeg vil ikke detta her – sånn egentlig – …men, jeg veit jeg må bare bite tenna sammen og takle det og jeg veit det blir bedre etterpå.

Jævla Cystefaen

Du veit det blir en «sånn» dag når frokosten består av smertestillende med rød trekant på pakka…

Sååå… nå har nedtellinga til operasjon begynt for fullt: I morgen er det ei uke til jeg skal inn på Ahus. Gruer meg til sykehusopphold, gleder meg til å bli ferdig med den jævla cystefaenskapen – få den ut.

Er nå i 50% sjukemelding, siden ‘aktiv sykemelding’ tydeligvis er passé og ikke finnes lenger, og i dag var (heldigvis) en sykedag. Våkna og kjente det hogg til i magan på venstre side – der cysta er og gnafler ivei. Når jeg prøver å forklare hva slags smerte det er for Svein, så sier jeg at det minner stygt om knivstikk. I hele dag har den drivi på med det der, plutselig kjenner jeg «kniven» hogge til. Smertestillende tar den verste brodden, men jeg kjenner «kniven» likevel.

Mildt sagt lei nå.

Det som er hakket mer plagsomt enn rein fysisk smerte er den psykiske delen av det hele. Fordi det er ei cyste som gnafler ivei på en eggstokk medfører dette en del hormon-kødd innabords. Og her er det festlige: Bipolar lidelse er også hormon-kødd per definisjon – det er en fysisk defekt i hjernen som kødder med hvordan hormoner som styrer humør tolkes.

For å virkelig gjøre eventyret komplett er det også slik at disse to hormon-køddende greiene «stacker» – at jeg får begge deler på en og samma tid. Sagt på en anna måte: Bipolar-hormon-kødd + Cystejævel-hormon-kødd = Stine har humør som går alle tenkelige veier / er tilnærmet rapid-cycling-koko OG har konstant Snikende Ullteppe-angst på toppen av det hele.

Skal sies at jeg stort sett kræsjer av rein og skjær utmattelse når humøret svinger så mye som det gjør nå…
…og alt dette gjør at jeg er på minussida av humørskalaen for tida, har vondt, og er mer angstball enn høyst nødvendig.

Om å være drittlei

Jeg er drittlei av å føle meg som sjit. Drittlei av å være redd og sint og frustrert over egen kropp som nekter å samarbeide. Av å føle meg ubrukelig, av å kjenne depresjonen snike seg innpå meg, gjentatte ganger. Av å ikke funke.

Det er nå ca to uker igjen til jeg skal inn på operasjon for å fjerne cysta. Den har begynt å gjøre en hel masse faenskap med både kropp og hue for tiden, og det gnager kraftig på psyken. Så, jeg starter morgendagen med tur til Dr S (igjen) for å se på muligheter for aktiv sykemelding fram til operasjonen er gjort. Da har jeg i det minste nubbesjans for å få jobba det jeg kan.

Satte forøvrig ny personlig rekord da jeg fikk frikort allerede nå i februar. Hurra for meg…

Mens vi venter…

Så – det blir operasjon, da.

Var på kontroll av cysta på fredag, og fikk konstantert at den fremdeles er der, og fremdeles er uendret. Men – siden Dr I er ei likandes dame, så bestiller a operasjon for å få fjerna den, sånn siden den faktisk gnager på psyken min en del. Det å vite at man har noe slikt, og er i konstant frykt for at den skal gjøre noe sprell, er slitsomt… Dessuten er den småvond hele tida. Noe som stresser Toppetasjen enda mer.

Er nå tilbake på jobb igjen også. Har hatt et røffe par uker siden forrige post, og jeg fant det for godt å presse meg minst mulig. Skjedde sabla mye på en og samme tid, liksom. Hodet sa stopp. Greit å være tilbake igjen, for all del, men jeg kjenner jo at jeg er sliten ennå. Så, jeg må være litt forsiktig og ikke stresse meg opp for mye

…Flink-Pike-syndromet hyler inni meg.

Vet ikke når operasjonen blir ennå, regner med å få brev fra Ahus i løpet av uka om alt det der. Bare håper at det ikke kræsjer med turen nordover i Påska. Det hadde jo bare vært perfekt… *sarkasme*

Ahus del II & Konsekvensen

Det har vært litt stille fra denna kanten i noen dager nå. Fraværet skyldes det jeg skal fortelle om i dette innlegget.

Som dere sikkert greier å lese ut fra overskrifta, har jeg vært en liten tur på Ahus igjen, da. På torsdag kveld. Det begynte med at jeg fant det for godt å dra hjem etter kun halv dag på jobb, fordi jeg følte meg litt slapp og kjente jeg begynte å få feber igjen (den har vimsa opp og ned i over ei uke). Som sagt, så gjort.

Seinere på kvelden var Svein og jeg på besøk hos Svigers på middag. Kjempegod mat, som alltid. Følte meg forsåvidt fin i formen da, men… Halvanna time seinere sprang jeg ut døra og spydde. Mitt verste mareritt var et faktum. «Heldigvis» skjedde det så plutselig at jeg ikke rakk å få panikkanfallet (der og da).

Det at jeg har en tennisball-sized cyste gnaflende på min venstre eggstokk gjør at jeg er mer utslitt, mer sårbar, og langt mer hysterisk hva somatisk helse angår for tida. Derfor blir jeg også langt mer urolig når et eller annet ikke helt stemmer.

Og fordi jeg ikke helt greide å forklare for meg selv hvorfor det plutselig skjedde, dro vi på Ahus. Jeg var naturlig nok redd for at cysta hadde gjort et eller anna faenskap innabords. Jeg klagde min nød i skranken der og fikk komme inn: Opp i stolen med seg, og sjekke om noe var gått skeis innvendig.

Neida.

Intet nytt å melde der. Cysta er på plass, uendret, intakt.

Så, man dro heim.

Noen timer seinere… sprang jeg ut døra heime. Here we go again. Hele natt til fredag ble tilbragt hengende over bøtta i krampegråt og panikkanfall, med minimalt med søvn. Runda 39C i feber, og følte meg heller ødelagt.

To døgn seinere begynte Svein, stakkar, å få tilsvarende symptomer. Men han greide å styre de «rett vei». Vi har kommet fram til at det høyst sannsynlig var en noe hissig influensa vi har pådratt oss, og vi gjetta oss til at smitten må ha kommi fra første runde på Ahus (takk skarru faenmeg ha…), da vi satt først noen timer på legevakta her i Lillestrøm, og så noen timer på Ahus og venta.

***

Konsekvensen av dette er at angstnivået mitt nå er høyere enn hva som er normalt (for meg) – og det er konstant. Og jeg er så utslitt av alt dette styret med cysta og uroen for den, pluss panikkanfallene natt til fredag, at Mørket har meldt sin ankomst. Det er der, og det irriterer vettet av meg, men jeg jobber hardt innvendig for at det ikke skal knekke meg helt.

Som et ledd i prosessen med å bli frisk tok jeg ut sykemelding for to uker (i første omgang). Forhåpentligvis vil jeg være mer «på beina» etter at jeg har vært på kontroll av cysta, og noe lettere til sinns. Det vil gjøre at jeg får fokusert så godt som 100% på å bli frisk, uavhengig av Flink Pike-syndromet jeg er poster-child for på jobb. (Jeg jobber knallhardt, uansett hva jeg gjør, og har en lei tendens til å presse meg selv til bristepunktet til tider.)

Så, here we are…

Bortskjemte pasienter

Advarsel: Dette vil høyst sannsynlig være den mest bitchy posten jeg noensinne skriver, men jeg føler en viss trang for å si det jeg skal si her. Og ikke helt ubegrunnet heller.

Okei – når psykiske pasienter med en alvorlig kronisk psykisk lidelse oppfører seg som bortskjemte drittunger, da tenner a Dystopia på alle plugga. Spesielt hvis pasientene har tilnærmet lik diagnose som meg selv, sånn i og med at jeg har en viss empiri å basere meg på her. Da blir jeg virkelig hissig.

Fordi: Det fins folk der ute, med samme type diagnose som meg, følgelig også da deler av samme problematikk rundt dette, som har kjempetilbud som for eksempel åpen plass («kom når du trenger det»-plass) på DPS/tilsvarende som faktisk vurderer å takke nei til det denne gangen fordi det er «for mye pæs å jobbe med seg selv så man blir frisk(ere)». Sånt gjør meg frustrert.

Før du har tenkt til å arrestere meg på dette, vit at jeg har erfaring med depresjon selv, at jeg faktisk er smertelig klar over hvor vanvittig dystert og mørkt det er, at jeg faktisk forstår biten med å «ikke orke å ta imot hjelp» når man er deprimert, eventuelt biten med å ikke forstå at man trenger hjelp når man er (hypo)manisk. Jeg har faktisk vært der selv, flere ganger.

Og det jeg mener med hjelp i denne sammenhengen er i form av DPS/psyk.avd. og muligheten til å få komme til et sådan sted. Medisinering er irrelevant her.

Men – hvis det er så forbanna vanskelig for dissa bortskjemte pasientene å ta imot hjelp, så burde kanskje heller ikke få lov til å ruge på detta tilbudet i hævvevis av måneder i strekk heller, da? De okkuperer jo bare en plass uten å bruke den, og DPS/tilsvarende kan vel ikke bare «låne bort» den plassen til noen andre; DPS aner jo ikke når vedkommende plutselig står der og vil sove under oppsyn.

Så i praksis står det antakelig en liten håndfull tomme senger på DPS’er og lignende rundt om kring i Kongeriket som bare venter på pasienten som «hører til» der, som fant det for godt å gi faen i å ta imot hjelpa og tilbudet de fikk dalende ned i fanget.

Og hvorfor gjør dette meg så irritert? Flere grunner: En av de største grunnene er at slike pasienter gjør at pasienter som meg selv, faktisk må vente i 8-12 måneder før vi kanskje får hjelpa vi skulle ha hatt året før. En annen grunn er at det forsterker stigmatiseringa av pasientgruppa jeg tilhører til en viss grad. Argumentet «det er ikke latskap, det er depresjon» blir ganske tynnslitt når du ikke engang gidder å ta i mot hjelpa du tilbys på sølvfat av teamet du allerede har(!).

La meg si det på en anna måte: Hadde jeg hatt en slik ordning at jeg kunne ringe min lokale Kokoheim når verden gikk meg i mot og humørdagboka viser -5 (les: bunnen) på skalaen over en viss tid, så hadde jeg faensteikemeg faktisk benytta meg av den muligheten, tatt de dagene-månedene-whatever. Jeg hadde faktisk funni meg i at det blir beintøft, og vondt, og at det ofte er to skritt fram og tre tilbake før man endelig skimter et lys i enden av Mørket. Det hadde vært jævlig fint å ikke måtte famle seg fram til detta lysglimtet helt på egenhånd, å ha muligheten til å være på et trygt sted med fagfolk som forstår (om enn utenifra) hva du går igjennom, som kanskje faktisk har noen gode råd å komme med, som faktisk kan hjelpe deg ut av den helvettes depresjonen.

Til orientering vil jeg skyte inn her at jeg selv måtte pent finne meg i å krangle i omtrent seks måneder før noen i det hele tatt utreda meg, og akkurat nå er jeg på ei venteliste som kanskje resulterer i en psykolog. Jeg får vite mer om dette nærmere juletider 2013 (jeg kødder ikke – åtte måneders ventetid er drøyt).

Jeg er kanskje ikke som alle andre pasienter, jeg er kanskje mer villig til å gjøre en innsats selv – hva veit vel jeg?

Men – hadde jeg vært så heldig at jeg hadde hatt en slik mulighet og ikke følt behovet for den hvis de spurte om jeg ville ha «min vanlige seng og komme på det vanlige tidspunktet» fordi verden ikke var så slem likevel det året, så ville jeg faktisk ha fått dem til å gi «min» plass til noen andre: Noen som trengte den hjelpa mer enn meg.

Til folk – medpasienter – andre – hvem som helst der ute som oppfører seg som bortskjemte drittunger: Ta å se til helvete å ta deg sammen. Du aner ikke hvor heldig du er som har den muligheten du har.

Ahus

Æh, ja.

Klokka er nå kvart på tre natt til mandag og jeg finnes ikke trøtt. Hvorfor? Fordi jeg har tilbragt mesteparten av kvelden og natta på henholdsvis legevakta her jeg bor og Ahus.

I forrige post beskrev jeg noen ufattelige smerter jeg hadde natt til søndag. Jaokeigreit. De kom tilbake så smått (like vonde, bare gikk over raskere) på dag/kveld på søndag, så Svein fant det for godt å ringe legevakta for å høre. Så da dro vi dit, da. Og venta i to timer.

Noen prøver og et par samtaler med legen seinere blei jeg «lagt inn» på Ahus, gitt. Hurra for meg… Der var det mer venting, og mer prøver, og nok en runde på gyno-benken med ultralyd og hurramegrundt.

Jeg var redd cysten hadde sprukket. Eller at den gjorde et eller anna kødd på grunn av eggløsning. Den er fremdeles intakt og uendret, kan jeg bekrefte, jeg har sett den selv på skjerm i sorthvitt.

Eggløsning kan forsåvidt ha noe med saken å gjøre, men de snille gynekologene på Ahus (åjada – de slepte to stykk inn på rommet der jeg lå) mente det var snakk om en subtorsjon. Forklaring følger: Torsjon er at cysten fører til at egglederen vrir seg rundt seg selv, eventuelt med cysten på slep, og dette gjør no så inni helvettes vondt. En subtorsjon er det samme, men at den på magisk vis vrir seg tilbake på plass igjen av seg selv.

Ulempen er selvsagt at jeg kan regne med – med anslått 99.99% sikkerhet her – at dette vil skje igjen og da typisk før jeg skal på kontroll hos Dr I i februar.

Og midt oppi alt detta her har jo jeg en heller sterk aversjon mot alt som ligner på sykehus og sykehuspersonell. Denna angstgreia tar over og overstyrer alt av eventuelle somatiske smerter, som om den forteller meg at «bare om jeg ikke har vondt så slipper jeg å være her».. yeah, right.

Så, jeg må bare belage meg på at detta sirkuset vil gjenta seg…

Smerteterskel

Siden forrige post har jeg vært innom både fastlege (Dr S) og gynekolog (Dr I) og fått verifisert at jeg har en cyste på min venstre eggstokk. Hos Dr S fikk jeg – heldigvis – også mer smertestillende for dævelskapen, og de kom godt med i natt. Kan forøvrig også nevne at Dr I var særs sympatisk – til gynekolog å være – og hadde full forståelse for at det finnes de som har en viss fobi mot «leger og sånn».

Jeg var hos Dr I på tirsdag, og vi blei enige om at jeg skal tilbake dit på kontroll om en måneds tid, i håp om at cysta skal ha krympa inn av seg selv og dermed forsvinne uten mer ståhei. Greitnok. Jeg fikk også beskjed om at hvis den sprakk, og det gjorde vondt (og jeg skulle ikke være i tvil, lovet hun meg – jeg kom til å merke det…), så burde jeg komme innom og få sjekka at den ikke har vridd seg rundt eggleder; det er visst en litt uheldig ting. Jaokei.

I natt fikk jeg erfare hva hun egentlig mente med «vondt». Hadde gjort meg klar for senga da smertene hogg til. Og de var ikke snaue: Du veit den følelsen av «sprengt blære» og hvor vondt det kan oppleves? Gang denna med ti, og tenk deg at den følelsen går fra ribbeina og ned til ca midt på låret både foran og bak.

Den rasjonelle delen av meg kalkulerte seg rimelig kjapt fram til at mest sannsynlige årsak til dette måtte være eggløsning eller at cysta har sprukket. Sånn i og med at jeg har kjent på samme typen smerte i dag også, vil jeg anta at det er eggløsninga som er synderen her.

Uansett. Det var det vondeste jeg har vært med på hittil, og dette kommer fra ei med kronisk vondt i ryggen på nivå som gir betente muskler. Så – jeg fant fram smertestillende og håpa at dette skulle hjelpe. Det gjorde de ikke – ikke egentlig. Og så kom jeg på det lille pilleglasset med angstdempende jeg hadde fått da jeg var på legevakta før jul.

Virkestoffet i disse er også et anti-spasmotika i tillegg til anxiolytika, hvilket betyr at de roer ned musklene, samt bremser produksjonen av adrenalin. Dette gjør at kroppen ikke «spiser opp» effekten av smertestillende like raskt, og de «varer» lenger. Jeg visste også at om jeg ikke tok de der og da, så ville jeg blitt pent nødt til å ta de kun kort tid etter for å ta angstanfallet som høyst sannsynlig ville ha kommet fordi det var så vondt at jeg begynte å bli småkvalm.

Så – én måned etter at jeg fikk det pilleglasset i hånda har jeg tatt en av pillene. Og den store ironien er at jeg tok den for å hjelpe smertestillende å fungere, ikke mot angst.

Jeg er mye mer oppmerksom på den typen smerter i dag, og derfor kjenner jeg mer til av de også. Tenker jeg plinger på Dr I i morgen og forteller om nattens strabaser, og forhåpentligvis får en kontrolltime hos henne.

Lærdommen er: Cyste på eggstokk + eggløsning = ei Stine som banner og sverter verre enn en bakfull bryggesjauer i motvind.

Jakten på Nyresteinen

På onsdag fikk jeg stifte nærmere bekjentskap med en CT-scanner. Som nevnt i et tidligere innlegg, var jeg en svipptur innom legevakta rett før Jul der mistanken falt på begynnende nyrestein. Som et ledd i dette ble jeg også henvist til CT-røntgen av nyre-/mageregionen, og den timen hadde jeg altså på onsdag.

I dag fikk jeg kopi av resultatet fra CT’en (fordi jeg ba om å få det, kjekt å vite og alt det der…)

Jakten på nyresteinen er nå avsluttet, da de ikke kunne finne noen nyrestein. Derimot fant de – sannsynligvis benigne, altså «snille» – cyster på min venstre ovarie. Hurra… Planen der er legetime og ultralyd for å utrede videre. Det er – tross alt – noe man bør holde et lite øye med, har jeg skjønt.

Det som er litt kjedelig i sammenhengen er at jeg nå – to-tre uker etter legevakt-turen – har mer vondt, og mer konstant vondt. Og dette gjør sitt for å ødelegge Toppetasjen på meg, sånn siden jeg tidvis har såpass vondt at jeg blir småkvalm og svimmel. Hele kroppen min knyter seg. Og – dette igjen er en heftig interntrigger hos meg. Evig runddans, det der.

Akkurat her og nå har jeg det sånn. Det er ekkelt. Jeg liker det ikke. Jeg har vondt, og jeg føler meg hinsides crappy som resultat av det.

Får bare gjøre det beste ut av situasjonen: Håpe at det blir bedre.